Leiesoldater og lykkejegere i Kongo

(Kisangani/Kongo) Det er kveld og mørkt. Jeg kan bare ane konturene av elven. Langs bredden lyser det fra en og annen parafinlykt. Hengt opp over enkle boder av treplanker. Fra bodene tilbys varer til forbipasserende. Appelsiner, sigaretter, øl, grønnsaker, kontantkort og poser med tørkede tusenbein. Sprø larver som knaser når du setter tennene i dem. Snacks.

Helt nede ved elven ligger de enkle båtene. Uthulede tømmerstokker på sju-åtte meter. Noen drives med rå muskelkraft og padleårer, andre har en liten påhengsmotor. Båtene fylles opp med passasjerer, varer, sykler og motorsykler før de krysser Kongo. Floden som livnærer store deler av Afrika. Den nest største av Afrikas to viktigste vannårer. Nest størst etter Nilen.

Mens det ennå var lyst og varmt betalte jeg en båtfører for å frakte meg et stykke ned floden. Mot fossene der Lualaba-elven blir til Kongo-elven. Det var varmt, men heten var ikke for plagsom. Dampen fra de enorme jungelområdene som omkranser Kisangani, legger et svalende filter av dis over byen, elven og jungelen utenfor. Langs elven kler hele familier seg nakne før de trår uti med såpestykker for å vaske seg. Gamle og gjengrodde kaianlegg vitner om bedre tider – noen tiår tilbake. Også noen av kranene på kaia er overgrodde.

Alle vil ha penger. En liten gutt – kanskje sju, åtte år – peker på et bitte lite sår han har på leggen, slår seg på magen og stekker frem en hånd i håp om at jeg vil vise litt sympati. En kvinne passerer med en kurv grønnsaker på den ene armen og en knall blå paraply mot solstrålene i den andre. Hun er kledd i en lang rød og svart kjole, og ser ut som hun er hentet ut av en westernfilm. To guttunger bærer vårløk i flettede bastkurver som de balanserer på hodet. Jeg går litt nedover bredden. Den eneste hvite å se. Folk stirrer på meg. Jeg smiler og nikker og hilser «Bonjour». Noen barn smiler tilbake. Også en og annen kvinne smiler. Men de aller fleste ser bare uttrykksløst på meg. Måler meg med blikk som kan se fiendtlige ut. Jeg føler meg på ingen måte velkommen, og langt fra trygg. Hele tiden ser jeg etter rømningsveier. Forsøker å anslå hvor mange meter det er opp til veien, og hvor lang tid det vil ta meg å løpe ned mot FN-styrkenes hovedkvarter eller opp til hotellet der jeg bor. Blir stemningen for amper, tar jeg beina fatt. Jeg håper jeg klarer å komme meg i sikkerhet før de klarer å ta meg igjen. Her er ikke fremmede alltid like velkomne. Fremmede har ødelagt denne vakre byen så mange ganger før.

Jeg bor rett ved floden, på Palm Beach Hotel. I suite 21 sammen med TV 2s fotograf Frode Hoff. En bungalow med 2 soverom, kjøkken og stue. Dette er president Joseph Kabilas faste suite når han bor i byen. Fra terrassen overfører vi direkterapporteringene hjem til Norge. Navnet lovet bra. Da jeg fikk vite at det var presidentens egen suite jeg skulle arve etter VG-kolleger som reiste hjem, ble forventningene skrudd opp, men de falt fort. Palm Beach Hotel er egentlig en nedlagt militærforlegning. Ikke rare greiene, men de har god fiskepaella, som serveres sammen med godt og kaldt kongolesisk øl.

Jeg har vært i Kongo før. Første gangen da det het Zaïre, og Mobuto Sese Seko fortsatt styrte landet. I 1994. Jeg kom hit da flyktninger veltet over grensa fra nabolandet Rwanda. En million av dem. Da Rwanda var åsted for et av de mest brutale og bestialske folkemord i nyere historie. 800 000 mennesker – MENNESKER! – ble drept i løpet av noen uker våren og sommeren 1994. Flyktningkatastrofen som fulgte, kostet titusener av mennesker livet. Det var min ilddåp som journalist i en verden av vold, terror og død.

Jeg vet ikke om noen annen by i verden som er oppkalt etter en journalist. Men, en gang het denne byen Stanleyville. Oppkalt etter den walisiske journalisten Henry Morton Stanley. Han som trålet Afrikas jungel på jakt etter misjonæren David Livingstone, og som i 1871 da han fant den bortkomne forkynneren ytret den legendariske setningen «Mr. Livingstone, I presume?»

Et tiår seinere slo han seg ned her hvor Kisangani ligger i dag. På en øy midt ute i floden. Han grunnla Stanley Falls Station i 1883. Fortsatt går det elvebåter herfra til hovedstaden Kinshasa et par hundre mil vestover, og videre ut til kysten. Men ikke på langt nær så ofte som før. Byen har vært åsted for mye faenskap.

Med Stanleys hjelp ble Kongo en belgisk koloni. De hvite europeerne hentet ut ressurser fra landet. Gull og kobber. Og diamanter. Resultatet er en høyst forståelig skepsis mot hvite. Mens det fortsatt bodde mange hvite her, under Kongo-krisen på 60-tallet, ble over 1500 europeere tatt som gisler av en opprørsgruppe. Amerikanske styrker, belgiske styrker og leiesoldater under ledelse av Oberst Frederic Vanderwalle stormet Kisangani, og frigjorde gislene. Blant leiesoldatene var legendariske Mad-Mike Hoare.

Under den andre Kongo-krisen, helt på tampen av forrige århundre, var Kisangani åsted for regulære kamper og blodige slag mellom styrker fra nabolandene Rwanda og Uganda. I 2002 gjennomførte geriljasoldater under ledelse av opprørsleder Laurent Nkunda en massakre i byen. Over 160 mennesker ble drept.

Byen er ødelagt, og mange hus i ruiner. Knust i krig. Folk preget. Til tross for vanvittige naturressurser, er det stor fattigdom her. Fremmede har plyndret og ødelagt Kisangani i mange tiår.

Fortsatt er det gruvedrift rundt byen. Det er gullgruver og storstilt utvinning av diamanter. Kisangani virker fortsatt som en magnet på de som vil tjene raske penger eller oppleve eventyr. Hit kommer leiesoldater og lykkejegere på jakt etter godt betalte jobber. Eventyrere blir fortsatt tiltrukket av den ville naturen og den brutale, men spennende, historien.

Inne i byen ligger diamanthandlerne. Der ligger også fengselet som for tiden huser to nordmenn og den slitne teaterbygningen som akkurat nå er forvandlet til en rettssal. Om noen dager blir kanskje de to norske fangene dømt til døden for drap, drapsforsøk og spionasje.

I Kongo lyver bilder

(Den demokratiske republikken Kongo) I en rettssal i Kisangani åpenbares en absurd kultur-kræsj i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Hvilken norsk mann som har tjenestegjort i Forsvaret, har vel ikke et bilde av seg selv i uniform? I dag ble et bilde av en stolt Moland ikledd HMKG’s flotte uniform lagt frem som bevis på at han ikke har rent mel i posen.

Et uskyldig bilde av en gutt i Kongens klær, blir til et bilde av en spion og drapsmann når det legges frem i en kongolesisk rettssal. Videre la aktoratet frem nok et bevis. Et bilde av den samme mannen iført en vekteruniform fra Securitas. Også dette bildet styrker inntrykket av at Moland er på militært oppdrag.

Så selve kronbildet. Bildet som viser det aktoratet mener er Moland og French’s oppdragsgiver. En mann med paramilitært utseende og fingeren på kartet. Trolig tilfeldig er fingeren plantet omtrent akkurat der rettssaken pågår (det er der fingeren havner hvis du tar frem et kart og forsøker å peke på et sted omtrent midt-i-Afrika). Bildet er av en fotograf i Drammens Tidende ved navn Rune Folkedal, og er egentlig en del av en flere år gammel spøk, ifølge pressemannen som plutselig ble forfremmet til geriljaleder.

Research-arbeidet til aktoratet står til stryk. Greit nok at Kongo ikke har ressurser til å drive etterforskning i Norge, men selv en middels journalist hadde klart å sjekke dette bevismaterialet ut av saken. Sakens blodige alvor krever et annet nivå av profesjonalitet. Etter dagens runde i retten, er det all grunn til å frykte for rettssikkerheten til Moland og French. Bildene bør ikke ha særlig verdi i saken mot de to, når og hvis de tiltaltes forsvarer velger å forklare hva dette egentlig er.

Likevel kan det være greit å huske at de som har sett disse bildene også har måttet forholde seg til andre fakta, som at en mann er skutt og drept, og to væpnede nordmenn ble tatt mens de var på flukt. Uansett hvorfor Moland og French var i Kongo – disse bildene var det ikke lurt å ha liggende på mobilen.

Jeg har bilder av meg selv i militær uniform. Fra tjenestetid i Forsvaret i Norge, i Midtøsten og i USA. Kanskje har jeg også liggende et bilde fra en sommerjobb i andre halvdel av 80-tallet, da jeg jobbet som vekter i Oslo. Jeg reiser normalt med både kart, GPS og satellitt-telefon når jeg er på oppdrag for TV2 her i Afrika eller andre steder. Ofte er også hjelm og skuddsikker vest med i bagasjen. Egentlig uskyldige bilder og ufarlig utstyr som kan bidra til å skape et helt feilaktig inntrykk. Denne gangen har jeg vært litt mer forsiktig enn ellers med pakkingen.

Dagens bevismateriale vil neppe felle Moland og French. Men det er godt mulig at det bidrar til styrke rettens tro på at de er skyldige.

Drapet i Kongo

(Den demokratiske republikken Kongo) For noen måneder siden ble en mann skutt og drept her i Kongo. På tiltalebenken sitter to norske menn i 20-åra, som hevder de er uskyldige. Vitneutsagn og bevis som legges frem av aktoratet bidrar til å svekke Tjostolv Moland og Joshua French’ forsvar.

Jeg er i Kongo for å dekke saken mot de to nordmennene for TV2. På plass i et land der hvite europeeres sikkerhet ikke akkurat er høy. Belgiske, amerikanske og britiske kolleger, som er fastboende i dette krigsherjede landet, forteller at de knapt kan bevege seg til fots utendørs på grunn av faren for å bli ranet. En kollega fra BBC fortalte meg hvordan han ble ranet av en væpnet politimann i hovedstaden Kinshasa – i fullt dagslys, og i en gate full av vitner. Mine hvite kolleger snakker om rasisme, en rasisme som rammer hvite.

Europeernes blodige herjinger i Kongo har satt sine spor. Gjennom årevis med kolonistyre og kriger falt kongolesere i kampen mot eller for de hvite. Derfor står vi ikke høyt i kurs. Kongoleserne har sett seg lei på hvite europeere som kommer hit, og slipper unna hvis de gjør noe galt. Derfor er det viktig for myndighetene å sette et eksempel. Derfor krever folk at det de antar er to norske drapsmenn, dømmes med lovens strengeste straff.

Finner domstolen French og Moland skyldige i drap, spionasje (og nå også forakt for retten), kan de to vente seg strenge reaksjoner. Det vet de. Deres håp er selvfølgelig at de klarer å overbevise retten om at de ikke drepte sjåføren eller spionerte for Norge, Uganda eller andre makter. Klarer de ikke det, kan de i beste fall håpe på svært lange fengselsstraffer under svært kummerlige forhold.

Hadde de to tenkt seg godt nok om, hadde de kanskje ikke reist til Kongo. Uansett hva deres egentlige motiv for å reise inn til dette landet var, visste de at de kunne havne i trøbbel. Såpass bør de ha skjønt når de beveger seg inn i en krigssone med våpen og ID-kort fra Forsvaret dinglende rundt halsen. De visste at de kunne havne i trøbbel, og de visste at om de ble arrestert ville soningsforholdene sannsynligvis være direkte jævlige. Likevel var det noe som lokket. Penger? Kanskje. Eventyrlyst? Helt sikkert (det siste må jeg innrømme at jeg kan identifisere meg med).

Enten de er uskyldige eller ikke, er det åpenbart at French og Moland i høyeste grad har havnet i trøbbel – selvforskyldt. Likevel er norske myndigheter på plass i Kisangani. Først og fremst for å se til at de to norske statsborgerne får den behandlingen de har krav på. Men det er trolig lite norske myndigheter vil eller kan foreta seg hvis de to blir dømt, foruten å be om nåde ved en eventuell dødsstraff og eventuelt tilby soning i Norge. Får de to nordmennene livstid i Kongo, må de kanskje belage seg på å bli sittende her resten av livet.

Et slags demokrati

Torsdag denne uka går afghanske velgere til urnene. Eller mer korrekt – urnene fraktes ut til afghanerne. Med fly, lastebiler, helikopter og esler fordeles stemmesedler og urner ved de mange tusen valglokalene som er en del av det nye, demokratiske Afghanistan.

Jeg har reist litt rundt i noen av Afghanistans grisgrendte strøk. Og ja – det er et særlig grisgrendt land. Enkelte landsbyer ligger en dagsmarsj, og vel så det, med esel fra nærmeste bilvei (eller vei der biler kan komme frem deler av året). Mange av landsbyene er befolket av analfabeter uten tilgang til TV.

Torsdag får menn i disse lansdbyene, samt kvinner med tillatelse fra sine ektemenn eller fedre, lov til å velge hvem som skal styre Afghanistan de neste årene. De får en liste med navn, bilde og logo. Et navn mange ikke kan lese, en logo mange ikke kjenner og et bilde av en mann de ikke vet hvem er. De som stemmer, stemmer trolig i stor grad det landsbyens eldste, eller lansbyhøvdingen har bestemt eller anbefalt.

Er dette demokrati? Eller er det bare en blek etteraping av vårt – Vestens – demokratiske system? Tidligere sendte landsbyen sin sendemann eller representant avgårde til et råd, der man avgjorde hvem som skulle styre. Er det afghanske demokratiet bedre i dag? Er det egentlig tilpasset Afhganistan?

Mye har gått fremover i Afghanistan siden Taliban ble styrtet i 2001. (Flere jenter på skole, bedre infrastruktur, større ytringsfrihet). Men, mye har også blitt verre de siste årene (Taliban har fått bedre fotfeste i nye områder, de internasjonale styrkene påføres større tap enn noensinne, opiumsproduksjonen er mangedoblet, og sjiamuslimske menn som ikke føler at sexapetitten mettes kan nå med loven i hånd sultefore sine koner til de gir etter og letter på burkaen).

Har Vesten egentlig hjulpet Afghanistan og afghanerne fremover? Eller burde vi ha gjort det mer på afghanernes premisser? Kanskje det hadde vært et enklere og mer vellykket prosjekt.

Torsdag gjenvelger afghanerne etter alt å dømme Hamid Karzai. Han får en slags fornyet tillitt. Men fortjener han det? Ingen kan beskylde ham for å være iferd med å legge en særdeles vellykket presidentperiode bak seg. Kanskje vinner han kun i mangel på bedre kandidater.

Vi – du og jeg – alle nordmenn – bør være særdeles opptatt av valget i Afghanistan. Norge er i krig i Afghanistan. Hver dag, året rundt, risikerer norske soldater livet for å gjøre livet bedre for det krigsherjede folket langt der borte. Det minste vi andre kan gjøre, er å bry oss.

Pakistan på kanten av stupet

134

Ahmed Rashid: Descent into Chaos. The United States and the Failure of Nation Building in Pakistan, Afghanistan, and Central Asia. New York: Viking, 2008. Engelsk, 484 sider.

Pakistans beste journalist? Vel, Ahmed Rashid er iallefall en av de aller ypperste i klassen. Hans bøker om Taliban og Jihad (hellig krig) har vært obligatorisk lesestoff for oss som jobber med området (Sør-Asia). I denne boka tar Rashid i hovedsak for seg hvor galt det har gått, og hvor lite som er gjort riktig siden invasjonen av Afghanistan i 2001. For, mens krigen har pågått i nabolandet, har pakistanske myndigheter mer eller mindre stilltiende akseptert at Taliban og Al Qaida flyttet seg over grensen og opprettet baser og treningsleire i Pakistan. Uten at amerikanerne har gjort mye for å stanse dette. Rashid beskriver en nasjon på kanten av stupet – Pakistan. Et land der islamismen brer om seg. Et land som kan utgjøre en langt større trussel på lang sikt enn Afghanistan under Taliban (husk at Pakistan har atomvåpen!).

Også Rashid er svært kritisk til USAs felttog i Irak. Som de fleste av oss etterhvert har forstått (inkludert den amerikanske presidenten) bidro Irak-krigen til å fjerne fokus fra krigen i Afghanistan. Det er en av grunnene til det fortsatt er krig i det asiatiske landet – snart åtte år siden invasjonen i 2001.

Døden i Afghanistan

Juli 2009 er den måneden som har kostet de internasjonale styrkene i Afghanistan flest liv. 74 internasjonale soldater ble drept den måneden de fleste av oss koste oss med sommerferie. 43 av disse var amerikanere. 22 var briter. Og tar vi i betraktning de høye tapstallene de første dagene i august, er det ingen grunn til å være sikker på at månedsrekorden fra denne sommeren ikke vil bli slått. (Totalt fire norske soldater er drept i krigen siden 2005).

Nesten åtte år etter at krigen startet er rekordhøye tapstall selvfølgelig katastrofalt. Alt for mye har gått galt i Afghanistan siden amerikanerne ved juletider 2001, bare noen uker ut i krigen, var ganske seierssikre. Mange vil hevde at Afghanistan ikke lar seg overvinne. Mange har sagt det (som Rudyard Kipling, Winston Churchill og Fredrik Barth). Men hadde ikke amerikanerne allerede på nyåret 2002 startet forberedelsene til et nytt og dødeligere felttog i Irak, og heller konsentrert ressursene om den krigen de allerede kjempet i Afghanistan, er mulighetene for at krigen for lengst ville vært avsluttet langt større.

Siden romjula 2001 har Norge deltatt i Afghanistan-krigen. At president Barack Obama nå har valgt å flytte ressurser fra Irak til Afghanistan er derfor en god nyhet for Norge og norske soldater som kjemper i krigen. USA har under Obama doblet sitt styrkeantall. Det gir de internasjonale styrkene langt større sjanse til å lykkes med sine oppdrag.

Utgangspunktet for krigen var angrepene mot USA 11. september 2001. Målet var å fjerne Talibans terrorregime, og å ta Al Qaida toppene. Mye er gjort, men Osama bin Laden er fortsatt på frifot og Taliban er fortsatt en av Afghanistans sterkeste maktfaktorer. Noen steder står Taliban sterkere i befolkningen enn de gjorde i 2001.

De høye dødstallene er ikke tilfeldige. I sommer har de internasjonale styrkene iverksatt flere større og krevende operasjoner. Det har bidratt til å eksponere soldatene for større fare. I tillegg har, som sagt, amerikanerne doblet antallet amerikanske soldater på bakken i Afghanistan. Flere soldater gjør fienden mer sårbar, men gir også fienden flere soldater å skyte på.

Om et par uker er det valg i Afghanistan. President Hamid Karzai ligger for øyeblikket an til å vinne. Karzai oppfattes av mange afghanere som Vestens håndlanger. Det bidrar til å svekke hans maktposisjon. Onde tunger har i en årrekke omtalt presidenten som «The Mayor of Kabul» – Kabuls borgermester. Begrunnelsen er at han ikke har særlig kontroll over landet utenfor hovedstaden. Det er noe i det.

Nå er det knapt noen som ikke sier at det er på tide å inkludere Taliban i styre og stell. Tanken er at med Taliban på laget, vil Kabul være i stand til å gjenoppbygge det krigsherjede landet. Uten Taliban vil krigen fortsette. Karzai selv har til og med garantert for Talibanleder Mullah Omars sikkerhet hvis han skulle ønske å delta i politiske forhandlinger. Den enøyde fanatikeren får sikkert ikke muligheten til et fullt politisk comeback, men han blir invitert med på forhandlinger. Hvem hadde trodd det for sju år siden?

Høye tapstall blant soldater, fører vanligvis til økt krigsmotstand. Spesielt i Storbritannia har det vært flere opprop mot krigen i Afghanistan de siste månedene. Britene er lei av å sende unge menn til Afghanistan og se dem komme hjem i kister drapert med Union Jack.

Mange soldater og enda flere sivile har mistet livet i krigen i Afghanistan. Mange flere vil dø. Det er selvfølgelig å håpe at ikke alle diss livene er tapt forgjeves. Målet må være å lykkes med de politiske prosesser Afghanistan står overfor de neste par månedene – på en slik måte at krigen tar slutt og landet kan gjenoppbygges

En journalistisk katastrofe

BøKs 002

Greg Mitchell: So Wrong for so Long. How the Press, the Pundits and the President Failed on Iraq. Med forord av Joseph L. Galloway og Bruce Springsteen. New York: Union Square Press, 2008. Engelsk, 298 sider.

Greg Mitchell er redaktør i det amerikanske fagtidsskriftet Editor & Publisher. I denne boka tar han et kraftig oppgjør med forfallet i amerikansk journalistikk etter 11. september. Et forfall som førte til at Bush-administrasjonen nesten uten protester kunne iverksette det håpløst katastrofale felttoget i Irak. Flere hundre tusen mennesker er sannsynligvis drept som følge av Irak-krigen som har rast i over seks år. Den amerikanske invasjonen har påført irakerne større lidelser enn det despoten Saddam Hussein klarte i de 12 årene mellom den første Gulfkrigen i 1991 og Irak-krigen i 2003.

Hadde amerikanske journalister løftet øynene litt, og forsøkt å se over tåka som la seg etter Al Qaida angrepene 11. september 2001, ville de kanskje klart å advare amerikanerne og Bush-administrasjonen om at Irak-krigen kunne utvikle seg til den største militære katastrofen for USA siden Vietnam. Utenfor USA var det mange som advarte.

I denne boka har Mitchell satt inn en rekke artikler av journalister som forsøkte å advare, og en rekke artikler som latterliggjorde krigsmotstanderne og støttet krigsforberedelsene. I ettertid er det skremmende å se hvordan journalister uten forbehold videreformidlet myndighetenes syn.

En god bok om hvordan journalistikk IKKE skal bedrives.