ETA 50 år – terrorister eller frihetskjempere?

I dag, 31. juli, er det på dagen 50 år siden den baskiske separatistorganisasjonen ETA (Euskadi Ta Askatsuna – baskisk hjemland og frihet) ble grunnlagt. Siden har separatistene spredd frykt og terror. Spanske myndigheter gir ETA skylden for mellom 800 og 900 dødsfall de siste femti årene.

Organisasjonen har gjort det til sitt varemerke å rette angrep mot politi og militære, som da to Guardia Civil betjenter ble drept på Mallorca dagen før jubileet. Men en rekke angrep har også vært rettet mot sivile mål. De mest spektakulære og blodigste på 70- og 80-tallet. Flere bombeangrep har også vært gjennomført på kjente turistmål for å ramme Spanias svært viktige turistnæring. I desember 1973 drepte ETA Spanias statsminister og diktatoren Francisco Francos høyre hånd Luis Carrero Blanco i et bombeangrep i Madrid.

De ønsker sin egen stat, og er villige til å drepe uskyldige sivile for å nå frem med sine krav. Spanske myndigheter forsøkte å forhandle med den ulovlige separatistbevegelsen i 2006, men forhandlingsresultat uteble, ETAs ensidige våpenhvile ble brutt, og nye dødelige angrep gjennomført.

Støtten til ETA vokste frem under diktatoren og fascisten Francos styre. Franco-regimets undertrykkelse av baskerne bidro til at flere ønsket en egen baskisk stat.

I de baskiske områdene i Nord-Spania er det mange som ser på ETA-aktivistene som frihetskjempere som driver en legitim kamp for en selvstendig stat utenfor Spanias kontroll. I resten av Spania oppfattes ETA stort sett som en terrorgruppe som må bekjempes militært. EU og USA har stemplet ETA som en terroristorganisasjon.

Jakten på sannheten

BøKs 001

John Pilger: Hidden Agendas. London: Vintage, 1998. Engelsk, 687 sider.

Australske John Pilger er blant de aller ypperste korrespondenter. Han har skrevet for en rekke aviser, laget flere dokumentarfilmer og skrevet flere bøker. Pilger beskyldes ofte for å ta side i konflikter. Og det gjør han. Han stiller seg på den svakestes side, og forsøker å beskrive virkeligheten til de som utsettes for overgrep. Og han er ikke redd for rette sin kritikk mot noen. Enten det er statsledere, geriljaledere, redaktører eller egne kolleger. Pilger er en modig journalist som har satt seg som mål å fortelle om all verdens urettferdighet.

Hidden Agendas fra 1998 bør være elementær lesing for alle journaliststudenter, journalister og redaktører. I tillegg til å gi godt innblikk i en rekke konflikter og samfunnsområder, er det en lærebok i journalistikk. Her handler det om britiske fagforeninger og klassekamp, Indonesias overgrep mot befolkningen på Øst-Timor, Australias forferdelige behandling av sin egen urbefolkning. Om Vietnam, om terrorisme, om Burma og om USA. Og det handler om hvordan mediebaroner som Robert Murdoch ikke skyr noen midler for å tjene penger, og med det bidro til å ødelegge journalistikken.

Reiser til helvete

BøKs 002

Christina Lamb: Small Wars permitting. Dispatches from Foreign Lands. London: HarperPress, 2008. Engelsk, 390 sider.

Christina Lamb er en kollega som de siste 20 årene har reist verden rundt for en rekke engelskspråklige aviser og tidsskrifter. Den britiske krigsreporteren startet sin karriere som utenriksjournalist nærmest ved en tilfeldighet, etter å ha blitt invitert til Benazir Bhuttos bryllup. Denne boka inneholder de beste av Christina Lambs feature stories, tidligere publisert i blant annet Financial Times, Daily Express, Time, Sunday Telegraph og Sunday Times. De velskrevne reportasjene bindes sammen med historier og anekdoter fra Christinas reiser. Hun beskriver også følelsene hun sliter med når hun forsøker å være en god mor samtidig som hun bruker livet sitt på å oppsøke verdens farligste plasser.

Lamb er i Benazir Bhuttos buss da en selvmordsbomber angriper. Hun er sammen med britiske soldater da de havner i harde kamper i Helmand-provinsen i Afghanistan. Hun blir arrestert og ført vekk av den pakistanske sikkerhetstjenesten. Hun danser under karnevalet i Rio, og ser på nært hold hvordan frigjøringshelten Robert Mugabe ødelegger sitt elskede Zimbabwe. Hun dekker krigen i Irak i 2003 og drikker te med Chiles hatede x-diktator Augusto Pinochet.

Det andre flyet

BøKs 003

Martin Amis: The Second Plane. September 11: 2001-2007. London: Vintage Books, 2008. Engelsk, 214 sider.

Dette er noe av det mest interessante jeg har lest på lenge. Amis er først og fremst kjent som romanforfatter. Her har han krysset inn i journalistikken. Boken består av flere essays skrevet for aviser og tidsskrifter, og et par noveller. I en av de sistnevnte, «The Last Days of Muhammed Atta», følger han den ene av 11.september-terroristene de siste timene før angrepet på World Trade Center.

Amis tar et kraftig oppgjør med islamisme, terror, Irak-krigen, George W. Bush og hans medhjelper Tony Blair. Og han gjør det med humor. Den britiske forfatteren forsøker å komme under huden på Blair, og følger ham tett i hans siste valgkamp. Portrettet av Blair er sammen med essayet «The Wrong War» bokas beste. I den siste argumenterer han for at krigsmaskineriet som ble satt inn mot Irak, heller burde vært rettet mot land som utgjør en større trussel, som Nord-Korea.

Michael Jackson gjorde ikke verden bedre – han bare sang om det

(FORAN TV’N) Jeg sitter litt ufrivillig og følger gravferd-showet til minne om Michael Jackson. Fascinerende. Jeg skulle egentlig ikke gjøre det, men det ble bare slik. Hagearbeidet måtte likevel vike for noen kraftige regnbyger som plutselig og uventet kom inn over Bergen («Ha – bortforklaring! Regnbyger kommer ikke uventet over Bergen,» tenker du som ikke bor her. Glem det – de gjør det).

Michael Jackson er død. De voldsomme globale reaksjonene på pop-stjernens død til tross, den tidligere pedofilisiktede stjernen gjorde ikke verden til et bedre sted – han bare sang om å gjøre den bedre. Jobben overlot han, som de fleste andre som har det valget, til andre. Men han hylles som om han har bidratt med så mye mer.

Jeg sitter med den samme følelsen som da Diana døde. Det er en stor sak, som berører mange, men spesielt viktig er den ikke. Begge var de så tydelige på at de ville bidra til at verden ble et bedre sted å være, men deres bidrag er til de grader overvurdert av alt for mange mennesker.

Det er så mange mennesker som har bidratt med så mye mer for å forandre verden, enn det underholdningsartisten Michael Jackson gjorde. I fengsler over hele kloden sitter folk fanget uten dom. Fanget fordi de har ytret seg mot styresmakter som ikke tåler kritikk. I et hundretall kriger dør folk daglig i kamp. I kamp for rettferdighet og frihet. Millioner av soldater kjemper daglig for de verdiene de tror på, og er villige til å ofre livet for de verdiene Michael Jackson sang om, men ikke kjempet for selv.

Jeg skjønner at Michael Jacksons død opptar mange, og at både dødsfallet og gravferden får mye oppmerksomhet. Og siden jeg med mitt levebrød er mer eller mindre avhengig av slike kommersielle begivenheter, er det flott at mange bruker mye tid på å konsumere nyheter om Michael Jackson. Men når dette sirkuset er over, er det fint om våre nytilførte nyhetskonsumenter fortsetter å bry seg om det som skjer der ute i verden. Om de tingene som gjør dem langt klokere enn sangene og rytmene til Michael Jackson.

Han var en fantastisk entertainer. Han satte sine dype spor i musikkhistorien, men Michael Jackson forandret ikke verden. Han bare sang om det.

Det skjer mye annet. I dag, dagen da Michael Jackson ble minnet, døde 25 000 barn. De fleste kunne vært reddet. I motsetning til Michael Jackson blir de fleste av disse barna snart glemt.

(PS! Jeg har riktignok blitt kynisk med årene, men på slutten av minnestunden, da jeg hadde kjent på den voksende klumpen i halsen under We are the World og Heal the World, og trodde det hele var over, gikk familien på scenen. Jacksons 11 år gamle datters siste hilsen var mer enn rørende)

Vil Obama holde mål?

Img_3642

Barack Obama: The Audacity if Hope. Thoughts on Reclaiming the American Dream. New York: Three River Press, 2006. Engelsk. 375 sider. (Norsk oversettelse: Mot til å håpe. Oslo: Versal, 2009).

Her er den nye amerikanske presidentens visjoner, tanker, håp og mål. Det er en bok om vilke verdier han mener det amerikanske samfunnet må bygge på. En bok om hvilke valg amerikanerne må ta for å sikre sin egen fremtid. Flere av visjonene han har, tar utgangspunkt i det vi kjenner i vår del av verden. At et samfunn bygges på trygghet. At folk er sikret en minimum levestandard, fri helsetjeneste og like muligheter. Mens han lefler med noe som ligner på skandinavisk sosialdemokrati, der staten tar større ansvar for enkeltmennesket, er han også tydelig på sitt kristne verdikonservative syn.

Barack Obama er mannen som lovet de amerikanske velgerne forandring. Her er hans egne visjoner med egne ord. Tiden vil vise om han holder mål ihht egen standard.

Irak på egne bein

(COSTA BLANCA, SPANIA)

-Amerikanerne kan dra nå. Vi klarer oss selv.

Ordene tilhører oberst Sallah Abdul Hassan i Diwaniyah, en times reise med Blackhawk helikopter sør for Iraks hovedstad Bagdad. Jeg traff obersten under en reportasjereise til Irak i november i fjor.

Oberst Hassan satt smilende fornøyd i sin amerikanske prefabrikerte kontorbrakke, med en meterhøy plastsolsikke bak seg, under et Koransitat i glass og gullramme og med en veldekorert Kleenex-boks på skrivebordet mellom ham og meg. Tilstede var også oberstens amerikanske kollega. De to oberstene utvekslet vennlige høflighetsfraser da vi entret kontorbrakken oberst Hassan hadde arvet fra amerikanerne, før irakeren gjorde det klart at hvis amerikanerne kjente sin besøkelsestid, var det altså på tide å pakke snippesken og dra. Mens han dro seg smilende i den voksne barten som fikk ham til å ligne litt på en for lengst hengt, om ikke glemt, diktator.

Oberst Hassan uttrykte det mange irakere følte. De vil klare seg selv. Uten amerikansk hjelp, eller amerikanskledet okkupasjon for den saks skyld.

Møtet mellom de to oberstene er spesielt minneverdig fordi det var snakk om to tidligere fiender. Oberst Hassan behandlet sin amerikanske kollega høflig, vennlig og med åpenbar respekt. Men tiden var altså overmoden for en amerikansk retrett, mente oberst Hassan.

Det vil være riktig her å gjøre oppmerksom på oberstens militære karriere. Oberst Hassan entret den irakiske hæren som soldat på midten av 80-tallet, mens krigen mot Iran raste som verst. Han fikk bokstavelig talt sin ilddåp i møte med de revolusjonære islamistene fra øst. En kombinasjon av gode lederegenskaper og sterkt mannefall ved fronten, sørget for at unge Hassan steg raskt i gradene. Den lysende karrieren fortsatte etter krigen mot Iran. I 1990 invaderte kaptein Hassan Kuwait. I 1991 sloss han mot den amerikansk-ledede koalisjonen som frigjorde Kuwait og drepte titusener av irakiske soldater. Kanskje deltok han også i den brutale nedslaktingen av sjiamuslimer som forsøkte å gjøre opprør mot Saddam Hussein i bakkant av Gulfkrigen. Om dette siste snakket vi ikke. Våren 2003 hadde oberstløytnant Hassan ansvaret for en avdeling som skulle stanse den amerikanske invasjonen utenfor byen Najaf. Det var i dette området amerikanerne fikk mest juling. Sommeren 2003 ble Hassan arbeidsledig etter at amerikanernes provisoriske Irak-styre, under ledelse av Lewis Paul Bremer III, fikk den mindre geniale ideen å sparke alle soldatene og offiserene i den irakiske hæren. Som en naturlig følge fulgte en økning i motstandskampen mot okkupantene. For å rette opp tabben, ble Hassan gjeninnsatt i hæren sammen med sine tidligere kolleger.

Da jeg møtte oberst Hassan hadde han ansvaret for bataljonen som sørger for sikkerheten i Diwaniyeh, ikke langt fra Najaf. Amerikanerne hadde allerede trukket seg ut av byen, og antall angrep i regi av opprørsgrupper hadde falt betraktelig. Irakerne klarte seg bedre uten amerikanerne i Diwaniyeh. Slik er det fortsatt. Derfor fortsatte planleggingen av amerikansk tilbaketrekking fra de irakiske byene.

Tirsdag 30. juni, 2009, blir sannsynligvis stående som en viktig merkedag i den USA-ledede krigen i Irak. Amerikanerne har nå i all hovedsak overlatt sikkerhetsansvaret til irakerne selv, og forbereder seg på å pakke og dra, i tråd med president Obamas ønske. I Irak er mange av det gamle regimets håndlangere klare til å overta ansvaret. Slike som oberst Hassan. Mannen som har kjempet to kriger mot USA, og smilende som en seierherre lot seg intervjue om unødvendigheten av amerikanernes tilstedeværelse.

PS! Fortsatt står rundt 130 000 amerikanske soldater i Irak. Mange tusen er fortsatt i byene, blant annet i Bagdad. Likevel. Sakte, men sikkert, tar irakerne selv over ansvaret, mens våre allierte forbereder sin retrett. Om to-tre år er kanskje dette kostbare og mislykkede felttoget over. Hvor mye som egentlig ble endret med Irak-krigen, vil historien vise.