Jeg er en jødehater

(COSTA BLANCA, SPANIA) Jeg er en jødehater. Jeg er en moderne utgave av Heinrich Himmler. Jeg har tatt opp arven etter Adolf Hitler. Sånn da var det sagt. Normalt beskyldes jeg for å være kommunist og islamist, nå er jeg også nazist og nasjonalsosialist. Jeg favner i alle fall bredt fra midt politisk-religiøse ståsted.

Dette er ikke mine ord, men sitater. En eller annen anonym feiging med kallenavnet Rockeleif (feig fordi hun eller han ikke tør stå frem med fullt navn) på VGs nettsted Nettby gikk søndag til angrep på meg ved å opprette en hatgruppe. Gruppen har det lite velfunderte navnet Fredrik Græsvik=Heinrich Himmler. Lite velfundert fordi en slik gruppe i løpet av kort tid vil bli slettet av Nettbys egne redaktører. Rockeleif tok initiativet til gruppen, og stod som eneste medlem til gruppen ble låst.

Jeg er ganske vant til å bli beskyldt for ikke å være objektiv, for å være Israel-fiendtlig, osv. Og en sjelden gang blir jeg beskyldt for å være jødehater. Det er jeg selvfølgelig ikke. At en kombinasjon av varme sommertemperaturer hjemme i Norge og en alltid opphetet debatt om Midtøsten får det fortsatil å koke over hos noen, er greit. Jeg synes det er spennende med engasjement rundt de sakene jeg lager, og lover at jeg tåler, og vil fortsette å tåle tøff motstand.

Men det er ingen grunn til at jeg skal finne meg i å bli skjelt ut på nettet slik jeg ble på Nettby. Mennesket bak Rockeleif setter likehtstegn mellom meg og SS-Reichsführer Heinrich Himmler. Videre blir jeg beskyldt for å fortsette i Adolf Hitlers foptspor. Selvfølgelig tar jeg ikke beskyldningene alvorlige. Men de er grove. Å kalle noen for jødehater er sjikane.

Jeg tror at Rockeleif og en del andre der ute ikke vet at også det som blir hevdet via internett kan ha injurierende kraft. Utsagn som er straffbare når de formidles på TV, radio og i aviser, er også straffbare når de formidles via nettet. Det er også en smal sak å spore ip-adressen, og i de fleste tilfeller identiteten, til de som legger ut bilder og tekst på nettet.

Ansvaret for de grove beskyldningene deler Rockeleif med redaktørene og eierne av Nettby. Altså VG. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på denne Nettby-gruppen, kontaktet jeg derfor Nettbys redaktører med krav om at de stengte gruppen. Det gjorde de selvfølgelig, men det tok litt tid. Langt mer sårende påstander enn de nevnte kunne vært lagt ut om meg eller andre. Da er det selvfølgelig ikke bra at de som har det redaksjonelle ansvaret ikke sørger for at disse fjernes raskt.

Det er viktig at vi fortsatt har muligheten til å være i en så direkte og spontan dialog/debatt som nettet gir oss anledning til. Det kan være bra for samfunnsdebatten. Men slike som Rockeleif undergraver dette. Hun eller han bidrar til å trekke det som kunne vært en fruktbar debatt ned på et lavmål som ikke gagner noen, og som i verste fall vil tvinge nettsteder til å begrense folks muligheter til å komme med spontane kommentarer og å delta i debatter.

Nå kunne jeg selvfølgelig invitert Rockeleif til å fortsette dialogen under fullt navn. Men strengt tatt er jeg ikke veldig opptatt av hva dette mennesket måtte mene. Nettby har beklaget det inntrufne.

Fortsatt god sommer.

To kriger – feilslåtte strategier

Img_3641

Leo Docherty: Desert of Death. A Soldier’s Journey from Iraq to Afghanistan. London: Faber and Faber Limited, 2008. 192 sider.

Dette er historien til en tidligere britisk offiser som kjempet to kriger han ikke trodde på. Dochertys første krig var Irak. Som så mange andre som har observert Irak-krigen på nært hold, oppdaget han raskt at han var en del av den tapende parten. Han er kritisk til måten okkupasjonen av Irak blir gjennomført på, og spesielt kritisk til måten de amerikanske soldatene operer på. Meningen var jo å vinne irakernes «hearts and minds».

Fra Irak går ferden videre til Afghanistan. Docherty blir stasjonert i et av de verste områdene da britene omplasseres til Sør-Afghanistan: Helmand-provinsen. Også her ser han hvordan feilslått strategi ødelegger mulighetene for å hjelpe afghanske myndigheter å vinne krigen mot Taliban. Han tar et oppgjør med korrupsjonen som styrer lokale myndigheter og Afghanistans egen hær og politi.

Da han tilbake i England kom med saftig kritikk av måten krigen i Afghanistan drives på, fikk Docherty sparken fra det britiske forsvaret.

Irans dårlige tapere

(TEL AVIV) Hva om det nå faktisk er slik at president Mahmoud Ahmadinejad vant valget i Iran? Det kan godt være at han gjorde det. I så fall blir den vestlige støtten til Mousavis tilhengere patetisk. Greit nok at Vesten ønsker oppmyking av regimet i Iran, og ønsker seg en mer reformvennlig linje. Men hvis Vesten også ønsker at Iran skal være et demokrati, må vi nesten la iranerne selv få velge sine ledere.

Det er langt fra utenkelig at det offisielle valgresultatet faktisk er riktig. Riktignok fikk Ahmadinejad overraskende stort flertall i første valgomgang, men han var da også favoritten. Vi vet at han har stor støtte i Iran. Fordi vestlige medier av forskjellige grunner (blant annet på grunn av regimets strenge restriksjoner) i all hovedsak lager sine reportasjer i Teheran, blir bildet skjevt. I hovedstaden er det større støtte til reformvennlige partier og kandidater enn andre steder i landet. Media har skapt et inntrykk av at iranerne ønsker forandring – det inntrykket kan ha vært ganske skjevt.

I sin tale fredag, lovet Irans øverst leder Ayatollah Ali Khamenei at det offisielle valgresultatet er riktig, og sa at demonstrantene som har gjennomført til dels voldelige demonstrasjoner må stanse. Vestlige politikere og journalister rister på hodet over mangelen på respekt for demokrati. Men hvis Ahmadinejad faktisk vant valget, kan jo ikke demonstrantene få lov til å tvinge gjennom et annet resultat. Hva med alle de som stemte for Ahmadinejad? Er ikke deres stemmer like mye verdt fordi vi ikke liker resultatet?

Jeg har sett det før, blant annet i Libanon og i de palestinske områdene. Negative vestlige reaksjoner på valgresultat. Ofte etterfulgt av at man stiller spørsmål ved om valgresultatet faktisk er riktig. Men vant Ahmadinejad valget, vil jo det riktige være å anerkjenne valgresultatet. Nå har Khamenei beordret ny opptelling i enkelte distrikter for å få resultatet verifisert. Får vi bekreftet at Ahmadinejad faktisk vant valget, kan verken vi eller demonstrantene i Teheran kreve et annet utfall.

Ett av de store problemene til myndighetene i Iran, er at Iran ikke er et fritt demokrati. Hadde det vært det, hadde vi ikke hatt like stor grunn til å så tvil om valgresultatet. Selv om valgresultatet er riktig, betyr ikke det at valget var demokratisk. Media er underlagt sensur og restriksjoner. Derfor er det umulig å føre en demokratisk valgkamp i Iran. Alle kandidatene (inkludert Mousavi) måtte forhåndsgodkjennes av prestene i Vokterrådet. Utenlandske medier har på ingen måte kunnet rapportere fritt fra valgkampen, valget og reaksjonene i ettertid, derfor vet vi heller ikke om det myndighetene forteller oss er sant. Ahmadinejad vant kanskje valget, men valget var IKKE demokratisk.

Mousavi og hans støttespillere blir nok tvunget til å akseptere nederlaget før eller senere. Men fortsetter demonstrasjonene kan dette bli ganske stygt. Hvis det ikke var valgfusk, vil det jo være umulig for myndighetene å gi seg. Kanskje lærer de da av dette, og åpner opp for et skikkelig demokratisk valg ved neste korsvei. (Ja – vet at «neste korsvei» er et litt pussig uttrykk når det er snakk om presteskapet i Iran – det er derfor jeg bruker det).

Netanyahus fredsbløff

(Tel Aviv) I sin tale på Bar Ilan universitetet her i Tel Aviv i kveld, gjorde Benjamin Netanyahu det klinkende klart at han vil ha fred med sine palestinske naboer. Han ønsker ikke at israelske og palestinske barn skal vokse opp med krig. Benjamin Netanyahu sa at han vil forhandle med palestinerne. Og han nevnte til og med en palestinsk stat. Så langt, så godt.

Men så kom forutsetningene. Og Benjamin Netanyahu vet utmerket vel at de forutsetningene han la til grunn for forhandlinger, ikke gjør det mulig for palestinerne å takke ja til å delta i forhandlinger.

For her er de viktigste punktene for en israelsk-palestinsk fredsforhandling: 1. Palestinske flyktningers rett til å vende hjem. 2. Jerusalems status. 3. Jødiske bosettinger på okkupert land. 4. Den fremtidige palestinske statens status.

Punkt 1 først. Benjamin Netanyahu sa at de palestinske flyktningene IKKE skal få vende hjem. 2. Benjamin Netanyahu sa at Jerusalem er Israels hovedstad, og IKKE vil bli delt. Med andre ord at Israel vil beholde også den okkuperte delen av byen, Øst-Jerusalem. 3. Benjamin Netanyahu sa at de jødiske bosettingene på den okkuperte Vestbredden vil være tema for fredssamtaler, men lovet ikke israelsk tilbaketrekking. 4. Benjamin Netanyahu sa at palestinerne bør ha sin egen stat, men at de IKKE får ha kontroll over sin egen hær eller danne allianser med hvem de vil. De får heller IKKE kontrollere luftrommet over dette fremtige Palestina.

Hva er det da å forhandle om? Lite. Her har den israelske statsministeren lagt knallharde premisser for en israelsk-palestinsk forhandlingsrunde. Han toppet det hele med å kreve at palestinerne, før forhandlingene han inviterte til, annerkjenner Israel som en jødisk stat. Altså en stat der et folkeslag har fortrinn fremfor andre. En apartheidstat. Det er viktig å huske på at 17 % av de israelske statsborgerne er arabere bosatt innenfor Israels opprinnelige grenser. De er kristne og muslimer. Netanyahu vet utmerket godt at ingen palestinsk leder vil godkjenne slike vilkår for forhandlinger.

Det Netanyahu håper på nå, er at det skal se ut som om han inviterer til dialog, og at palestinerne avviser et tilbud om fred. Både Benjamin Netanyahu og jeg vet godt at Mahmoud Abbas vil se på dette tilbudet som en provokasjon.

Men det er en risiko her. Israels viktigste allierte, USA, gjennomskuer selvfølgelig fredsbløffen. Spørsmålet er om USA og EU vil si akkurat det høyt. Benjamin Netanyahu kom ikke med en utstrakt hånd til palestinerne slik Barack Obama gjorde for et par uker siden. Tvert imot.

Endring i Iran?

(Amman) Velgerne stormet omtrent valglokalene i Iran da de åpnet fredag morgen. Presidentvalget ser ut til å få rekordhøy oppslutning. Valglokalene fikk beskjed om å holde åpent to timer lenger for at alle skulle få stemme. Betyr det at en endring er på vei? Er det moderate krefter som skal overta makten i Teheran, eller blir Ahmadinejad sittende i fire år til? Det er langt fra sikkert vi får vite det i denne omgang, for vinneren må få 50% av stemmene. Det betyr sannsynligvis en ny valgrunde for de to sterkeste kandidatene.

Her i Midtøsten er spenningen stor til utfallet av valget. Av de fire presidentkandidatene er det bare to som har sjanse til å vinne. Den sittende presidenten, konservative Mahmoud Ahmadinejad, og den mer moderate utfordreren, tidligere statsminister Hossein Mousavi. Den sistnevnte har lovet en ny linje, og står for forandring. Han vil ha en mykere linje overfor Vesten, og har lovet flere reformer som vil myke opp Irans strenge kontroll av medier og folks privatliv. I den grad dette lar seg gjøre da. Iran er ikke et egentlig demokrati i vestlig forstand (hvis vi her ser bort fra at enkelte vestlige land som Storbritannia, Sverige, Nederland og Danmark fortsatt holder seg med anakronismer av statsoverhoder i form av monarker. For ordens skyld: Italias Berlusconi er folkevalgt, men det er lett å glemme). Den folkevalgte presidenten har den utøvende makten i Iran. Men presteskapet under ledelse av Irans øverste åndelige og spirituelle leder, Ayatollah Ali Khamenei, har mye makt, og kan stanse lovendringer med vetorett.

Utenfor Iran er den sittende presidenten mest kjent for sine voldsomme retoriske angrep mot USA og Israel. Han nekter det internasjonale samfunnet innsyn i Irans atomprogram, og har med det fått temperaturen til å stige mange hakk her i regionen. Det er ikke tvil om at Israel før eller senere vil angripe Iran hvis ikke politikken endres. Et israelsk forkjøpsangrep på Iran kan føre til krig på flere fronter, og høyst trolig mellom Israel og Hizbollah.

Det er i Iran-valget vi virkelig kan komme til å se resultatet av Obama-effekten. Kan Barack Obamas Kairo-tale og utstrakte hånd til moderate muslimske krefter ha lokket de moderate velgerne opp fra divanen (divan er sofa på farsi) på valgdagen? Eller er det Ahmadinejads tilhengere som frykter konsekvensene av den amerikanske presidentens tale, og nå strømmer ut for å stemme? Den sittende presidenten har støtte i presteskapet, i den religiøse eliten, i hæren og på landsbygda. Mousavi, som opprinnelig er arkitekt og kunstner, har støtte i urbane områder.

Etter Obamas Kairo-tale, var Ahmadinejad raskt ute og sa at han tok imot tilbudet om dialog om atomprogrammet. Åpenbart i frykt for å miste velgere, men det kan jo være at han mener det. Om han virkelig vil ha dialog med USA vil raskt vise seg om han vinner. For Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at det er en grense for hvor lenge israelerne blir sittende på gjerdet uten å gjennomføre militære angrep på Iran. Planene er klare, og senest i forrige uke gjennomførte Israel en stor øvelse med tanke på et krigsscenario som følge av et angrep mot Irans kjernefysiske anlegg.

I Teheran er de svært godt klar over den israelske faren. Derfor er det sannsynlig at begge de to kandidatene vil velge dialog med Vesten. Ikke bare reformisten Mousavi. Men det er viktig å være klar over at mye av Ahmadinejads popularitet skyldes hans steile holdning til internasjonal kontroll med Irans atomanlegg. Det er større grunn til å tro at Mousavi vil klare å gjennomføre en fruktbar dialog med de Ahmadinejad har utpekt som sine verste fiender.

Søndag holder Israels statsminister Benjamin Netanyahu en viktig tale til nasjonen. Den vil i tillegg til å være et svar på Obamas Kairo-tale, inneholde en klar melding til Irans neste president. Israel vil ikke tolerere at Iran utvikler atomvåpen.

Hizbollah gir seg ikke

(Beirut) Hizbollah beholder sine seter i det libanesiske parlamentet. Det pror-syriske sjiamuslimske partiet som mottar støtte fra Iran, gjorde det like godt som ved forrige valg. Det var Hizbollahs alliansepartnere, og da først og fremst kristne Michel Aoun, som ble sviktet av velgerne. Derfor tapte den Hizbollah-ledede alliansen for den pro-vestlige alliansen med Saad Hariri i spissen.

Hariri blir trolig Libanons neste statsminister, og tar med det over arven fra sin far. Milliardæren Rafik Hariri ble i sin tid valgt til statsminister som følge av den veldige populariteten han fikk etter å ha stått i spissen for flere gigantprosjekter som hadde som formål å reise Libanon etter borgerkrigen. X-statsminister Rafik Hariri ble drept i et bombeangrep i Beirut i 2005. Syria ble beskyldt for å stå bak. Etter bombeattentatet ble Syria presset ut av Libanon, og de pro-vestlige kreftene vant valget samme år. Søndag fikk alliansen og Saad Hariri bekreftet sin popularitet. De fikk omtrent like mange stemmer. Ved forrige valg mente mange at populariteten skyldtes medfølelse etter drapet på Rafik Hariri. Nå har sønnen Saad vist at han fortsatt er populær.

Resultatet kan selvfølgelig være påvirket av det som den siste uken har blitt omtalt som Obama-effekten. Den amerikanske presidentens utstrakte arm til moderate muslimske krefter var godt timet. Talen i Kairo ble holdt bare dager før valgene i Libanon og Iran. Om Obama-effekten slo inn i Libanon, er vanskelig å si. Jeg tror talens effekt i større grad vil påvirke det kommende valget i Iran.

Etter valget ser det libanesiske parlamentet omtrent ut som før. Den pro-vestlige alliansens hovedproblem er at den pro-syriske alliansen har langt over en tredel av setene (57 av 128) i parlamentet, og dermed har mulighet til å blokkere lovforslag og vedtak ved bruk av vetorett. Derfor er det mange som ber valgvinnerne sondere mulighetene for en nasjonal samlingsregjering som inkluderer deler av dagens opposisjon. Klarer de ikke det, kan den Hizbollah-ledede alliansen lamme libanesisk politikk når det passer dem. Slik de har gjort siden 2006. Politiske kriser er aldri langt unna i Libanon. Og i Libanon kan politiske kriser antenne noe langt farligere enn opphetede debatter og regjeringskollaps.

Hizbollah startet som en geriljabevegelse som sloss mot israelske okkupasjonsstyrker i Libanon. Bevegelsen bygde etter hvert opp et velferdssystem og et politisk parti. De er populære fordi de bidro til at Israel trakk seg ut av Libanon i 1982, og fordi de i manges øyne vant den månedlange krigen over Israel sommeren 2006.

Hizbollah aksepterer valgnederlaget, men advarer sterkt mot ethvert forsøk på å avvæpne organisasjonen. Det vil de ikke tillate. Siden sommeren 2006 mener israelsk ettterretning at Hizbollah har tredoblet sitt våpenarsenal. For det meste med raketter fra Iran, fraktet inn via Syria. Israelske myndigheter har sendt forsiktige gratulasjoner til Libanon etter valget, men gjør det klart at libanesiske myndigheter vil bli holdt ansvarlige hvis ikke Hizbollah avvæpnes. Det er liten tvil om at et forsøk på å avvæpne Hizbollah med tvang vil føre til interne kamper eller borgerkrig i Libanon.

Iran vil inntil videre fortsette å bygge opp Hizbollahs arsenaler med god hjelp fra Syria. Iran ønsker at Hizbollah skal utgjøre en vesentlig militær trussel mot Israel, for på den måten å skremme Israel fra å angripe Iran. Noe Israel før eller siden vil gjøre hvis Iran ikke endrer sin politikk rundt landets atomprogram. Israelske myndigheter vil gå langt for å hindre at Iran utvikler atomvåpen. Som mange andre land i regionen, mener Israel at det er mer enn nok med en atommakt i Midtøsten – nemlig Israel. (Ja, araberstatene ønsker heller ikke at Iran skal få for sterk innflytelse). Syria ønsker også at Hizbollah skal utgjøre en trussel overfor Israel, fordi Damaskus vil ha sterke forhandlingskort i eventuelle forhandlinger med Israel. Syria krever at Israel trekker seg ut av de israelsk-okkuperte Golanhøydene

De libanesiske velgerne har gjort sitt for nå. Nå er den politiske kampen i gang.

Han sa Palestina!

(Tel Aviv) Israels statsminister Benjamin Netanyahu fikk høre det han fryktet, da Barack Obama talte i Kairo i dag. Talen til den muslimske verden går rett inn i historiebøkene. Mens hans forgjenger snakket om ondskapens akse, strakk USAs president ut armene til den muslimske verden. President Barack Hussein Obama skrøt av sine muslimske aner, og sa at han vil ha fred.

Obama understreket at han ser på islam som en fredelig religion. -Vi er ikke i krig med Islam, sa han. Og fortsatte med å si at ikke noen få ekstremister ikke må få lov til å ødelegge det som kan bli et godt og fruktbart forhold mellom Vesten og den muslimske verden.

Palestina. Han sa faktisk Palestina. Ikke bare gjentok han kravet om at Israel må stanse utbyggingen av jødiske bosettinger på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Han sa at palestinerne må få rett til å bygge sin egen stat, og at Israel og Palestina må finne en måte å eksistere som naboer på. Han var også tydelig på at Israel ikke kan fortsette å bremse palestinernes muligheter til økonomisk utvikling. Noe de gjør i dag, blant annet med sin okkupasjon av Vestbredden og langvarige blokade av Gazastripen. Han antydet også at det er muligheter for et samarbeid med Hamas, hvis organisasjonen avstår fra vold og anerkjenner Israels rett til å eksistere. Ikke småtteri fra en amerikansk president. Men han gjorde det også klart at de historiske og sterke båndene mellom Israel og USA ikke vil bli brutt.

Innen 2012 skal de siste amerikanske soldatene være ute av Irak. USAs mislykkede felttog i det arabiske landet, har i stor grad bidratt til å ødelegge forholdet mellom Vesten og muslimer verden over. Obama understreket at USA ikke har noen økonomiske eller politiske interesser ved å bli værende i Irak. Amerikanerne vil hjelpe irakerne til å klare seg selv, sa han.

Iran fikk nok en advarsel. Barack Obama sa at ingen i Midtøsten vil være tjent med et atomvåpenkappløp i regionen, og vet han har støtte i den arabiske verden når han ber Iran om å avslutte eller endre forutsetningene for sitt atomprogram. Obama har tidligere sagt at han vil ha en dialog med Teheran umiddelbart etter det iranske valget senere denne måneden.

Så kom kritikken mot muslimene. Obama sa at han ønsket en annen utvikling i en rekke muslimske stater. Han ønsker å se mer fokus på verdier som kjennetegner Vesten: demokrati, ytringsfrihet og likestilling.

Men hvordan? Hvordan skal USA få et bedre forhold til muslimske land? Det er ikke nok å sitere fra Koranen, selv om det høstet voldsom applaus i Kairo. Det er heller ikke nok å si det muslimene vil høre, hvis det ikke fører til handling. Å legge press på Israel alene er ikke nok, hvis det ikke resulterer i en endelig fredsavtale med palestinerne. Å trekke seg ut av Irak er ikke nok, hvis Irak med det kollapser i et ragnarok av en borgerkrig.