Er Barack Obama de jødiske bosetternes største fiende?

(Jerusalem) Vil Barack Obama bli den amerikanske presidenten som til slutt klarer å tvinge partene i Midtøsten til å bli enige om en endelig fredsavtale og en to-stats-løsning for Israel og palestinerne? Eller ender det bare med mislykkede forhandlingsforsøk, langvarig uthalingstaktikk og nye blodbad? De neste månedene blir spennende.

I forrige uke la USAs president tydelig press på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Palestinerne har gjort det klart at de ikke ønsker å forhandle med Israel uten at all bygging av jødiske bosettinger stanses umiddelbart. Obama krevde det samme av den israelske statsministeren. Utenriksminister Hillary Clinton gjentok kravet fra den amerikanske administrasjonen i svært tydelig ordelag denne uken. «All byggevirksomhet må stanse,» sa den tidligere Førstedamen.

Bare timer før Obama skulle møte palestinernes president Mahmoud Abbas torsdag, avviste Israel det amerikansk-palestinske kravet. Den israelske regjeringens talsmann, Mark Regev, gjorde det klart at det Israel kaller «naturlig utvidelse» av bosettingene vil fortsette som før. Det vil si at familieøkning, familiesplittelse og voksne barn som flytter hjemmefra fortsatt skal være grunner til at eksisterende boliger kan utvides og nye boliger kan bygges på okkupert grunn. Mark Regev er for øvrig selv bosetter. I vinter besøkte jeg ham hjemme i rekkehuset hans, i det som så ut til å være et trivelig nabolag på Vestbredden. Landområdet som USA og palestinerne, sammen med store deler av verden forøvrig, mener bør være del av en fremtidig palestinsk stat.

Palestinerne vil ikke forhandle før Israel stanser utbyggingene. Israel vil ikke stanse. Og Israels statsminister har så langt ikke sagt seg villig til å akseptere en to-stats-løsning. Netanyahu sier at palestinerne kan få administrere seg selv. Men en selvstendig stat der palestinerne har rett til å bygge opp sitt eget militærvesen vil han ikke gå med på. Han er, som mange av sine velgere, ikke ubegrunnet bekymret for Israels sikkerhet. Men det kan jo være at sikkerheten blir bedre ivaretatt med en fredsløsning. Det har israelske ledere før Netanyahu trodd på.

I samtalene med Abbas i Det hvite hus torsdag denne uken, la også president Obama vekt på palestinernes sikkerhetsproblem. De palestinske selvstyremyndighetene har så langt ikke vært i stand til å sørge for at angrep mot Israel stanser. Det er en viktig forutsetning for at dialog skal virke.

Det bor nærmere en halv million jøder på okkupert land. 180 tusen av dem i Øst-Jerusalem, og 280 tusen i bosettinger over hele Vestbredden. Egne veier er konstruert for trafikk mellom bosettingene og til Israel. Flere av veiene er forbeholdt jøder og de av oss som har spesiell tillatelse. Palestinerne kan ikke bruke alle veiene. Her er rase med på å bestemme hvem som får kjøre hvor. Det er ikke første gang i historien, og også her bidrar det til å øke aggresjonsnivået betraktelig.

Israels tidligere statsminister Ariel Sharon overrasket mange av oss da han gikk inn for å tvangsflytte jøder fra bosettingene på Gaza. Det er dette palestinerne vil skal skje på Vestbredden også. Men det er nærmest utenkelig å tro at Israel vil gå med på gi opp bosettingene på Vestbredden. I motsetning til Gaza er det flere steder sterk religiøs tilknytning til områdene på vestbredden av Jordan-elven. Som i byen Hebron der jødenes og arabernes felles stamfar, Abraham, visstnok ligger gravlagt. De største bosettingene er som små byer og regne, og vil neppe bli fraflyttet. Det vil trolig heller ikke bosettingene som danner en ring rundt det arabiske Øst-Jerusalem – bygget slik nettopp for å sikre at Jerusalem skal være en udelt by i Israel selv om israelerne trekker seg ut fra de okkuperte områdene på Vestbredden.

Det er mange floker å løse. Neste uke kommer den amerikanske presidenten hit til Midtøsten. 4. juni skal Barack Obama holde en tale i Kairo. Det er knyttet stor spenning til talen, fordi ryktene skal ha det til at den inneholder et nytt fredsinitiativ. Men det er mange som har forsøkt før ham.

Hva vil egentlig Nord-Korea?

(Jerusalem) Den som visste det. Det nord-koreanske regimet er svært vanskelig å forstå, fordi de har klart å holde landet nærmest hermetisk lukket i flere tiår. Vi vet lite om det som skjer der. Vestlige journalister slipper sjeldent inn. I natt, norsk tid, sprengte de en atombombe. Når våre allierte sprenger atombomber er vi bekymret for miljøkonsekvensene, når uforutsigbare nasjoner som Nord-Korea sprenger atombomber, blir de fleste av oss bekymret av andre årsaker.

Hvorfor sprengte Nord-Korea en bombe? Tidligere i vår testet landets militære styrker en langdistanserakett. Vil Nord-Koreas «Kjære leder» Kim Jong-il bare minne oss andre om at Nord-Korea fortsatt er på kartet, eller er det en advarsel overfor naboene? Riktignok oppfører regimet i Pyongyang seg rimelig paranoid. Men de har vel kanskje god grunn til det. Trusselen fra Sør har vært der helt siden Korea ble delt etter andre verdenskrig, og fortsatte etter Korea-krigen tidlig på femtitallet. Under president Eisenhower la amerikanerne frem en plan om å bombe en sone sør i Nord-Korea med atomvåpen for på den måten å forhindre fienden å oppholde seg i grenseområdet i all overskuelig fremtid. Men faren for en større konflikt med Kina og Russland gjorde planene for farlige. Slike planer bidro neppe til å styrke Nord-Koreas velvilje overfor USA og Sør-Korea.

Under en middag med USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright på Frognerseteren restaurant for et par år siden, snakket vi om Nord-Korea og trusselen landet utgjorde overfor USA. Hun hadde vært i Pyongyang og truffet Kim Jong-il. Foruten at hun kunne informere om at han var lavere enn den amerikanske utenriksministeren, men at han på fotografiene ble reddet av sine høye hæler, bekreftet hun ryktene om den eksentriske diktatorens sans for gamle amerikanske filmer. Albright advarte på det sterkeste mot Kim Jong-il. Fordi hun mente at han ikke var i stand til å forstå det internasjonale politiske spillet, og derfor kunne komme til å begå handlinger som vil få store historiske konsekvenser. Hun snakket om en gal mann, som verden ikke kunne stole på, og som derfor heller ikke burde få muligheten til å drive et atomvåpenprogram uten at han ble stanset.

Kanskje forsøker Pyongyang bare å få oppmerksomhet? Kanskje forsøker regimet å spille et spill de ikke kjenner spillereglene til – og derfor heller ikke konsekvensene av? Et forsøk på å forhandle til seg noen goder? Eller er det et bevisst forsøk på å true omverdenen for å opprettholde det internasjonale samfunnets fiendtlige holdning til regimet i Nord-Korea, og med det styrke sin egen posisjon internt?

Tiden renner ut for Iran

(Jerusalem) Iran vil ikke få muligheten til å utvikle kjernefysiske våpen. Ikke så lenge Israel er i stand til å hindre det. Og det er Israel. Gjentatte ganger har Irans president Mahmoud Ahmadinejad kommet med retorisk utslettend utspill mot den jødiske staten – så langt midtøstens eneste atommakt. Ahmandinejad har talt for Israels utslettelse. Er det en ting ingen israelsk leder kan tolerere, så er det at noen truer med å utslette jødene. Israels jøder bærer på et tungt historisk traume.

Statsminister Benjamin Netanyahu har vært tydelig på at retorikken fra Teheran vil bli møtt med alle nødvendige midler. Netanyahu har ikke tenkt til å la Iran fortsette med sitt atomprogram uten at han er sikker på at Iran ikke har til hensikt å utvikle kjernefysiske våpen. Det israelske flyvåpenet har trent på, og kan på kort varsel gjennomføre angrep mot Irans kjernefysiske anlegg. Slik de gjorde da Iraks x-diktator Saddam Hussein var godt i gang med sitt atomprogram i 1981.

Her i midtøsten er det få som liker tanken på et Iran med atomvåpen. Araberstatene frykter at det vil forkludre en allerede uoversiktelig maktbalanse, og vil støtte ethvert forsøk på å stanse Iran (selv om de ikke akkurat kommer til å applaudere et eventuelt israelsk angrep).

USAs president Barack Obama vil heller ikke tillate at Iran fortsetter sitt atomprogram uten grundig innsyn fra internasjonale inspektører. Men Obama har mer enn nok med de to krigene han arvet fra sin forgjenger, og ønsker i det lengste å unngå en væpnet konfrontasjon med Iran. Derfor ber han Netanyahu vente litt. I midten av juni er det valg i Iran. Obama åpner for en dialog med lederskapet i Teheran umiddelbart etter valget. Han vil forhandle frem en løsning. Samtidig gjør han det allerede nå klart at han ikke vil la iranerne forhandle i månedsvis uten at atomprogrammet stanses eller åpnes opp for inspeksjoner.

Iran får et halvt år på seg. Hvis ikke forhandlinger har ført frem innen desember, vil Iran bli angrepet. Av USA eller Israel.

Glem drømmen om Palestina!

(Jerusalem) Det blir ingen palestinsk stat – i alle fall ikke med det første, og absolutt ikke mens Benjamin Netanyahu er statsminister i Israel. På den israelsk-okkuperte Vestbredden fortsetter utbyggingene av jødiske bosettinger. Ulovlige i henhold til internasjonale regler.

Denne uka var Netanyahu i Washington D.C. der han hadde samtaler med president Barack Obama. Mens Obama gjentatte ganger har sagt at målet er å komme frem til en avtale om en selvstendig palestinsk stat, understreket Netanyahu at han var klar for samtaler med palestinerne umiddelbart. Det han ikke sa til pressen under sitt besøk i Det hvite hus, er at han ikke har samme mål med disse samtalene som Obama og palestinerne. Netanyahus mål er å bedre Israels sikkerhet, og å sørge for at Israel ikke mister kontroll med områder som israelerne selv mener hører innenfor Israels grenser. Dette mener han at han best oppnår ved å gi palestinerne litt rett til å bestemme over seg selv, mens Israel fortsatt har militær kontroll over de palestinske områdene gjennom okkupasjon.

Benjamin Netanyahu vil gi palestinerne begrenset selvstyre, og forbeholder seg retten til å nekte palestinerne retten til å kontrollere egne grenser samt å utvikle en moderne hær. Av åpenbare årsaker. Men disse forbeholdene gjør det umulig for noen palestinsk leder å komme Israel i møte. Det ville være å begå politisk selvmord av palestinernes president Mahmoud Abbas om han på vegne av alle palestinerne ga opp drømmen om en selvstendig palestinsk stat – et fritt Palestina.

Det er ingen tvil om at USA kan presse Israel ganske langt når det gjelder å komme med innrømmelser overfor palestinerne. Men bare til et visst punkt. Når Israel føler at sikkerheten trues, sier politikerne stopp. 4. juni skal Barack Obama holde en tale i Kairo. Her i midtøsten er det knyttet forventninger til talen fordi den etter planen skal inneholde et forhåndsannonsert fredsinitiativ. Men de som har store forhåpninger om en løsning for palestinerne, bør legge disse på is.

Den sittende israelske regjeringen kommer ikke til å akseptere opprettelsen av et Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Inntil videre fortsetter den samme regjeringen å godkjenne at det bygges nye jødiske boliger på okkupert land. Internasjonal kritikk preller av som hvalfangstkritikk mot Norge.

Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri?

Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.

Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.

Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?

Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror?

Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).

NØFF-NØFF!