Var bombingen av Gaza valgkamp?

(Jerusalem) Jeg har tidligere hevdet at den israelske bombingen var del av den israelske valgkampen. En påstand jeg har høstet mye kritikk for. Det vil si en påstand jeg har blitt kritisert for i Norge. I Israel er det knapt noen som løfter på et øyenbryn av et så uhyrlig utsagn. Kan det være fordi det faktisk er sant?

Det er ingen tvil om at Hamas i aller høyeste grad fremprovoserte de voldsomme israelske angrepene mot befolkningen på Gazastripen. Da de satte igang sin rakettoffensiv mot Israel i slutten av desember, var de klar over at det ville komme voldsomme angrep fra Israel. Dette er fiender som kjenner hverandre ganske godt. Hamas visste nok også at dette igjen ville gå ut over sivilbefolkningen. Hamasledelsen var fullstendig klar over at det var kort tid til valget i Israel.

I Israel satt en regjering på oppsigelse, med valget bare noen uker unna. Skulle Kadima og Arbeiderpartiet ha noen som helst sjanse til å vinne det valget, var de nødt til å bombe Gaza. Den israelske regjeringen lyttet til velgerne, og velgerne krevde en militær aksjon mot Hamas. De fikk det de ba om. Populariteten steg for utenriksminister Tzipi Livni fra Kadima, men enda mer for forsvarsminister og tidligere statsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet.

Men bombingen var ikke nok. Riktignok fikk Kadima flest stemmer, men høyresiden fikk totalt sett flere seter. Derfor er Benjamin Netanyahu den som fikk oppdraget med å danne Israels neste regjering. I ukene mens krigen raste og opp mot valget i Israel, uttrykte Netanyahu sin støtte til krigen. Da krigen stanset, kritiserte han regjeringen for ikke å ha fortsatt en stund til. Selv hevdet han at han ville ha holdt på til Hamas var knust. Det ser velgerne ut til å ha satt pris på.

Krigen på Gaza var valgkamp. Men det var ikke bare det. Hamas var i høyeste grad med på å velge tidspunktet for krigen. Israelske aviser, kommentatorer, politikere og velgere fra venstre til høyre har også hevdet at bombingen av Gaza også var valgkamp. Uten å ha blitt kritisert. Men i Norge er det ikke alle som vil høre det. Her i midtøsten er krig realpolitikk.

Og vinneren er….

(Jerusalem) Hvem vant valget? Det er spørsmålet jeg har stilt israelerne de siste par dagene. -Israel tapte, svarte én. Vi israelere tapte fordi det nå bare kommer til å bli forhandlinger om en kollisjon, som likevel ikke kommer til å bli handlingskraftig, begrunnet han det med.

Men flere svarer «Bibi». Bibi er israelernes klengenavn på Benjamin Netanyahu. Sannheten er at Livnis Kadimaparti fikk flest stemmer, og derfor på sett og vis er valgets vinner. Men sannheten er også at valgresultatet viser en tydelig dreining mot høyre i Israels politiske landskap. «Bibi» er den som har best utgangspunkt for å forhandle seg frem til levedyktig koalisjon.

Nå pågår kjøpslåing og forhandling på høyt nivå i Jerusalem og Tel Aviv. Lederen for det tredje største partiet (Israel vårt hjem), ultranasjonalisten Avigdor Lieberman, er jokeren i disse forhandlingene. Han har snakket med Livni, og utelukker ikke et nytt samarbeid med Kadima (han har forsøkt det før). Men sier han det fordi han mener det, eller for å posisjonere seg bedre foran forhandlinger med Netanyahu?

Kanskje er det slik at både Netanyahu og Livni heller vil samarbeide med hverandre enn med partier ute på ytterste høyre fløy. Kadima er tross alt et utbryterparti fra Likud. De lever ikke på to forskjellige politiske planeter.

Det er mange muligheter. Men, uansett hvem president Shimon Peres gir i oppdrag å danne ny regjering, er det lite som tyder på at Israels forhold til sine palestinske naboer står foran en radikal endring til det bedre. En høyreledet regjering vil sannsynligvis ikke trekke jødiske bosettere ut fra den israelsk-okkuperte Vestbredden. Så lenge bosetterne blir, er det utenkelig at en palestinsk regjering kan komme frem til en varig fredsavtale med Israel.

Palestinerne kan avgjøre valget i Israel

(Gaza) Tirsdag går israelske velgere til urnene. Men valgresultatet er kanskje enda viktigere for palestinerne enn israelerne. For det er blant annet hvorvidt palestinerne skal få sin egen stat israelske velgere nå skal bestemme.

I de siste meningsmålingene før valget, leder høyrepartiet Likud med liten margin over det regjerende sentrumspartiet Kadima. Kadimas statsministerkandidat, nåværende utenriksminister Tzipi Livni, har sagt at hun vil sørge for å avvikle mange av de ulovlige jødiske bosettingene på Vestbredden. En israelsk tilbaketrekking fra de israelsk-okkuperte landområdene er en forutsetning for å få til en fredsavtale med palestinerne. Livni sier at hun ønsker en to-stats-løsning.

Vinner Likudleder og tidligere statsminister Benjamin Netanyahu, er det derimot mindre som peker i retning av en snarlig løsning på konflikten med palestinerne. Netanyahu vil trolig regjere sammen med høyrefløyen i israelsk politikk, og har med det liten mulighet til å rive jødiske utposter på okkupert land. Netanyahu berømmer den sittende sentrum-venstre-koallisjonen for regjeringens håndtering av konflikten på Gazastripen i forrige måned. Men bare delvis. Han har gjort det klart at han ville fortsatt krigen – helt til Hamas var knust.

I de siste timene før valget er det mange som venter i spenning på hva palestinerne kan komme til å foreta seg. For, palestinske grupper kan påvirke hva de israelske velgerne bestemmer. En bombe eller flere rakettangrep mot Israel kan gi høyresiden et flertall.

En fredsavtale som sørger for at Hamas lover å avstå fra å angripe Israel, forhandles nå i Egypt. Samtidig blir det antydet at en avtale om løslatelse av den israelske soldaten Gilad Shalit, som har sittet i palestinsk fangenskap siden sommeren 2006, kan være nært forestående. En av disse avtalene kan gi Tzipi Livni og Kadima et nødvendig puff fremover* på meningsmålingene.

*Kadima (hebr.) betyr fremover.