Er det greit å drepe barn?

(Gaza) Hvorfor dreper israelerne sivile? Hva har de palestinske barna gjort for å fortjene dette? Det spør palestinerne her på Gazastripen meg om. De lurer på hvorfor ikke de israelske soldatene kunne krige mot Hamas uten å sprenge sivile hus i lufta. Hus det var barn i. Og de lurer selvfølgelig på hvorfor resten av verden ser på uten å stanse råskapen.

At Hamas konsekvent brukte sivilbefolkningen som levende skjold er løgn og propaganda. Men selv om det var riktig, ville ikke det gitt Israel rett til å bombe sivilbefolkningen. Like lite som Hamas har rett til å skyte raketter mot sivile israelere som hevn for årelang israelsk blokkade og okkupasjon av de palestinske områdene. Det finnes regler for krig. Den kanskje aller viktigste, er at sivilbefolkningen skal skånes.

Det er lett å forstå hvorfor Israel ikke ville ha vestlige vitner til denne krigen. Hvorfor de gjorde det de kunne for å holde internasjonale journalister unna Gaza. Vi hadde helt sikkert gjort det vanskeligere og langt mer ubehagelig for Israel å gjennomføre angrepene. For det er åpenbart at sivile mål ble rammet med vilje. Det var sikkert Hamas-soldater i noen av husene som ble rammet, men ikke i alle. Jeg har gått gjennom kvartaler der det ser ut til at nesten hvert eneste hus har et granathull i veggen. Andre hus er truffet av kraftigere skyts og ligger jevnet med jorden. Fortsatt ligger det drepte i ruinene. Det vil ta lang tid å rydde opp.

Uansett hvem som har skyld i krigen, har ingen rett til å drepe barn. Ingen av partene har det. Ikke Hamas, og ikke Israel. Og ingen av partene har respektert dette. Begge har bevisst angrepet sivile mål, selv om de visste at de mest uskyldige av alle ville rammes. Over fire hundre barn ble drept i krigen som startet tredje juledag – alle var palestinere. Det var ingen trygge steder de kunne flykte til.

Gazastripen er som en stor fangeleir. 1,5 million mennesker innesperret på 10 ganger 37 kilometer. Alle grenseovergangene var stengt mens kampene raste. Under krigen slapp israelerne løpesedler over boligområdene nord og sør på Gazastripen. Sivilbefolkningen ble bedt om å rømme før bombene kom. Men hvor skulle de dra? Grensene til Israel var stengt. Det var også grensen i sør. Egypt vil ikke ta imot hundretusener av flyktninger slik at Israel kunne legge Gaza i ruiner. Mange søkte tilflukt på FN-drevne skoler og andre steder de antok at Israel hadde anstendighet og moral til ikke å bombe. Men de tok feil. Sykehus og FN-bygninger sto også på listen over bombemål. De israelske militære styrkene regnes blant de mest profesjonelle i verden. De kjenner Gaza godt. De vet hva de sikter på, og de vet hva de treffer. Slik kunnskap forplikter.

Det gjør vondt å gå rundt her og snakke med folk. Å snakke med barn som har mistet søsken og foreldre. Å snakke med foreldre som ikke kunne gjøre noe for å redde barna sine da bombene falt. Det gjør vondt å se barn som ikke smiler eller ler. Å treffe barn som våkner skrikende om natten fordi de tror at noen skal drepe dem.

Det er merkelig å bli beskyldt for å være jødehater og antisemitt når jeg forteller om det som har skjedd. Dette handler ikke om hvem som begår overgrepene. Det handler om de det blir begått overgrep mot. Det er deres historier jeg forteller. Det er fullt mulig å ha moralske prinsipper når man bedriver objektiv journalistikk. Å drepe barn er feil. Å drepe barn med vilje er en forbrytelse. Uansett hvem som begår forbrytelsen, er det min plikt å fortelle om det. Det gjør vondt å ta de mange skjebnene og brutaliteten inn over seg. Så at mange av dere ønsker å fornekte det som skjer forstår jeg godt. Men det betyr ikke at det ikke har skjedd.

Krigen over – hva nå?

(Jerusalem) Krigen er tilsynelatende over – for nå. Først innførte Israel en ensidig våpenhvile fra klokka 0200 natt til idag. Etter å ha skutt noen raketter mot Israel, for så å bli bombet av israelske jagerfly og kamphelikoptere, erklærte også Hamas en ensidig våpenhvile i ettermiddag. Rakettene kom ikke uventet, det gjorde heller ikke våpenhvilen. Begge parter ønsket å stoppe galskapen, men partene vil fortsatt ikke snakke med hverandre, og vil heller ikke gi inntrykk av å ha latt seg presse. For noen er stolthet viktigere enn menneskeliv.

Her er krigens foreløpige regnskap (de materielle ødeleggelsene på Gazastripen er det ingen som har oversikt over): 13 israelere drept (4 sivile). 1300 palestinere drept (400 barn). Over fem tusen skadde palestinere (de fleste sivile). Det er selvfølgelig et helvete å leve med frykt for at raketter skal ta livet av barna dine (som er realiteten for de som bor i byer som Sederot og Askhelon), men det er ingen tvil om hvem som har måttet tåle de største tapene.

Under sin tale til nasjonen Israel og til palestinerne lørdag kveld, understreket Israels statsminister Ehud Olmert at Hamas ikke bare er Israels fiende. Hamas er også palestinernes verste fiende, sa han. Under hele krigen har israelerne understreket at dette ikke var en krig mot palestinerne, men mot Hamas. Mange medier videreformidlet det budskapet uten forbehold. Slik mange medier videreformidlet det israelske budskapet om at krigen i Libanon sommeren 2006 var en krig mot Hizbollah, og ikke mot libaneserne.

Men hvis dette virkelig var en krig mot Hamas, hvorfor var det da flest sivile som ble drept i angrepene? Er det noen som tror at palestinerne på Gazastripen ikke oppfattet de israelske angrepene som rettet mot sivilbefolkningen? Selvfølgelig var dette en krig mot palestinerne. Mot de som valgte Hamas. Dette var en krig som ikke bare skulle slå ut Hamas sin militære styrke, men som også skulle vise palestinerne at de må velge seg andre ledere hvis de skal få leve i fred. Det skal etter planen avholdes valg i de palestinske områdene i løpet av det neste året. Israel, Egypt, USA, EU, en rekke arbiske land og svært mange palestinere på Vestbredden, håper at Hamas nå er knukket en gang for alle. De vil at Fatah skal få makten også på Gazastripen. Mange mener at Fatah er palestinernes eneste håp, hvis den palestinske drømmen om en selvstendig stat skal bli oppfylt.

Palestinerne på Gazastripen har fått seg en kraftig lærepenge. Men får denne krigen krigsofrene til å vende seg mot moderate eller fundamentalistiske krefter? Kanskje står Hamas nå svakere enn på ti år i Gaza. Men kanskje står de sterkere enn noengang. Hva da? Hvem har da tapt denne krigen?

USAs fiasko i Irak

Fiasco 001

Thomas E. Ricks:

Fiasco. The American Military Adventure in Iraq.

New York: Penguin, 2007. 520 sider

En bok om USAs militære eventyr i Irak, utgitt i 2007, bør ha et navn som denne. For da Washington Post’s Pentagon-korrespondent skrev boken, hadde det meste allerede gått galt, og var i ferd med å bli enda verre. Den gir en grundig gjennomgang av hvordan Pentagon og Bush-administrasjonen gjorde det de kunne for å ødelegge Irak og de amerikanske soldatenes mulighet til å lykkes i det krigsherjede landet.

Amerikanske journalister har de siste par årene skrevet en rekke kritiske bøker om det feilslåtte felttoget til George W. Bush. Dette handler mye om et behov for å ta et oppgjør med elendig journalistikk. Hadde amerikansk presse vært langt mer kritiske til Irak-invasjonen og den påfølgende okkupasjonen, kunne kanskje krigen vært unngått, eller iallefall ikke så vanskjøtet som den endte opp å være. Jeg vet hvordan det er på bakken i Irak. Jeg har vært der hvert år siden Bagdads fall, og sett hvor dårlige de amerikanske soldatene er til å okkupere Irak. Ikke fordi soldatene er dumme, men fordi de mangler forutsetningene: utstyr og utdanning.

Irak krigen er en fiasko. Den har vart nesten like lenge som 2. verdenskrig, og har kostet titusener – kanskje flere hundre tusen mennesker livet. Dette er en god bok og nok et viktig oppgjør med krigen og løgnene som ble brukt som argument for å gå til krig. Den latterliggjør også måten Bush-regjeringen skryter av å omgi seg med en stor internasjonal koalisjon. Med unntak av britene, er de fleste andre internasjonale soldater sendt til Irak for å gi inntrykk av at dette ikke er et amerikansk korstog. Ricks påpeker at den eneste velfungerende internasjonale koalisjonen i Irak på et tidspunkt var de internasjonale jihadistene som veltet inn i landet for å sloss mot USA. Ricks advarer også om det som kommer når USA trekker seg ut (som jo Obama har sagt han vil gjøre så raskt som mulig).

Når det er sagt: Under min siste reise i Irak for et par måneder siden, så jeg flere positive tegn. Sikkerhetssituasjonen er betydelig bedret. Det er ikke sikkert bildet lenger er like mørkt som det Ricks tegner. Kanskje klarer irakerne likevel å redde stumpene av nasjonen. Men det har kostet svært mange mennesker livet. Det var faktisk tryggere for irakere flest den gang Saddam Hussein ledet landet.

Serena hotell – ett år etter

(Grensen Israel-Gaza) Det er årsdagen for angrepet mot Serena hotell i Kabul. Ett år siden kollega Carsten Thomassen fra Dagbladet ble drept. Det føles som en evighet siden, men minnene om den dramatiske kvelden er nære og tydelige.

Jeg husker svært godt lydene av bomben, kulene og granatene. Den brente lukten, røyken, brann- og bilalarmene som skingret rundt oss. Jeg husker så tydelig følelsen av redsel og ikke minst fortvilelse. Fortvilelse over at vi ikke fikk Carsten av gårde til sykehus, mens han helt tydelig ble tappet for krefter. Og jeg husker tapperheten. Carstens tapperhet, og tapperheten til mine kolleger som samlet seg rundt Carsten for å hjelpe ham. De som i halvannen time ignorerte faren for eget liv i et forsøk på å redde livet til en hardt skadet kollega. Jeg husker styrken til utenriksdepartementets Bjørn Svenungsen, som kjempet imot de dødelige skadene han ble påført – og vant. Jeg husker de drepte og skadde som lå på hotellet. Og jeg husker så inderlig godt hvordan en sterkt preget Jonas Gahr Støre bragte oss budskapet om at Carstens liv ikke stod til å redde, at Dagbladets mann døde etter ankomst til Natos feltsykehus. Vi sto der bare, og kunne ikke gjøre mer, i et telt i den norske militærleiren ved flyplassen i Kabul.

Carsten var ikke bare en journalist og kollega. Han var også far og kjæreste. Han var sønn og venn. Han er savnet av mange.

Carsten Thomassen er også en del av en sørgelig statistikk. 109 journalister og mediefolk ble drept mens de var på jobb i 2008. Carstens navn står som nummer fire på den listen. Riktignok var tallet dramatisk lavere enn året før. Det skyldes en sterk nedgang i antall drepte journalister i Irak. Men fortsatt er Irak det farligste landet å jobbe i. 16 journalister ble drept i Irak i 2008. Totalt har Irak-krigen kostet 252 journalister livet. 2009 startet brutalt for vår profesjon. Per i dag er seks journalister drept. I Pakistan, i Somalia og på Gazastripen.

Carsten Thomassens drapsmann ble arrestert på Serena hotell et par timer etter at han skjøt Carsten. Han venter på utfallet av en anke, men bevisbyrden mot ham er overveldende. Han har da også tilstått. Muhammed Ramadan blir trolig henrettet i løpet av året.

Første gang jeg møtte Carsten Thomassen var vi begge på jobb i Midtøsten. Vi var her for å dekke konflikten mellom Israel og palestinerne. Jeg tror det var i 1994. Den gangen jobbet han for Klassekampen. Siden reiste vi sammen eller traff hverandre flere ganger her i midtøsten, i Irak, i Darfur, i Afghanistan, i Pakistan og etter tsunamien som rammet sørøst-Asia. Vi er et lite miljø – vi norske journalister som reiser rundt for å dekke verdens elendighet. Vi kjenner hverandre, og tapet av en kollega er merkbart.

Vi må fortsette å reise ut i verden for å dekke krig og katastrofer og for å fortelle om verdens grusomheter. Men vi kan lære av Kabul. Vi må bli flinkere til å tenke sikkerhet, og vi må sørge for at vi alle sammen er godt trent i førstehjelp. Vi kan bli bedre, men vi kan ikke la oss stanse av skuddene på Serena hotell.

(kilde: International News Safety Institute – INSI)

Israel vil ikke ha vitner

(Askhelon/Israel) Krigen på Gazastripen er inne i sitt syttende døgn. Fortsatt nekter Israel det internasjonale pressekorpset adgang til Gaza. De sperrer oss ute fordi de ikke vil ha vitner. De vil ikke at vi skal se resultatene av at Midtøstens sterkeste krigsmaskin bomber flyktningeleire. De vil ikke at vi skal være vitner til at palestinske barn blir drept i sine egne hjem.

Sjefen for myndighetenes pressekontor her i Israel, Daniel Seaman, sa til meg før helgen at han synes det er greit at vi ikke rapporterer fra palestinsk side. Han begrunner det med at vi da tvinges til å rapportere fra israelsk side. At sjefen for pressekontoret oppviser en slik arroganse overfor pressens oppgaver i en demokratisk verden er motbydelig. Men jeg kan ikke lenger med god samvittighet rapportere om israelske damer som dåner av frykt når rakettene slår ned i nærheten. For lidelsene er så vanvittig mye større på den andre siden av fronten.

Jeg skrev i min forrige blogg at israelske myndigheter trolig ville endre mediestrategien på grunn av en høyesterettavgjørelse. Jeg tok dessverre feil. Israelsk høyesterett gjorde det klart at regjeringens avgjørelse om å hindre internasjonal presse adgang til Gaza var lovstridig. Israel er tross alt et demokrati. Israelerne er stolte av å tilhøre det mange av dem og deres usvikelige venner kaller Midtøstens eneste sanne demokrati. Men nå viser den israelske regjeringen hvor mye demokratiske prinsipper som presse- og ytringsfrihet egentlig betyr. Mine israelske kolleger, som av fare for eget liv neppe kunne reist inn for å rapportere fra Gaza akkurat nå, er skamfulle på nasjonen Israels vegne. Myndighetene hevder at de har tatt høyesterettsavgjørelsen til etterretning. Det er tull. Ingen journalister har sluppet inn.

En stund var unnskyldningen at de fryktet for vår sikkerhet. Og så at de fryktet for grensevaktenes sikkerhet hvis de måtte bemanne grensestasjonene for å slippe oss inn. Men grensevaktene har ved et par anledninger vært på plass for å slippe ut utenlandske borgere fra Gaza. Da har vi fått lov til å vente på grenseovergangen i timesvis for å filme begivenheten – uten at noen har vært synlige engstelige for sikkerheten til det internasjonale pressekorpset.

To norske leger ødela den israelske mediestrategien. Israel har nektet internasjonal presse adgang til Gaza siden november. Dette var planlagt. Det skulle ikke være uavhengige vitner til det som skjedde. Rapporter fra palestinske journalister kan enkelt avvises som propaganda. Så dukket altså Norwac-legene Erik Fosse og Mads Gilbert opp. De kjørte inn til Gaza By fra den egyptiske grensen på fjorårets aller siste dag. I tillegg til å operere de døende og skadde tok de på seg en annen viktig oppgave. De fortalte verden om hva som skjedde på Gazastripen. De formidlet krigens brutale virkelighet, og gjorde den jobben vi journalister egentlig skulle gjort. De var krigens vitner. Erik og Mads – på vegne av hele det internasjonale pressekorpset: Tusen takk for innsatsen!

Den israelske statsministeren Ehud Olmerts pressetalsmann, Mark Regev, kom til Askhelon for å snakke med journalister i dag. Da han ble møtt med kritikk fra oss fordi Israel ikke lar oss slippe inn til Gaza, parerte han frekt med usannheter. Løgn eller uvitenhet, eller kanskje en dose begge deler. Han hevdet at vestlige armeer førte samme taktikk da de angrep Serbia og Irak. Tull! Dette satt han og sa til et pressekorps med erfarne krigsreportere. Mange av oss har rapportert fra krigene på Balkan, i Irak og andre steder. Aldri har vi opplevd at den angripende part har nektet oss innreise til fiendens territorium på denne måten. Riktignok har eksempelvis amerikanerne en rekke ganger advart oss, og sagt at de ikke vil ta ansvar for vår sikkerhet. Andre ganger har angriperen forsøkt å gjøre det vanskeligere for oss. Men å nekte oss adgang har de ikke gjort. Israel har ikke større rett til å påberope seg at de respekterer reglene for ytringsfrihet og demokrati enn sine naboland. Myndighetene her klager støtt over at de får mye negativ medieomtale. Så gjør de seg da også av og til sannelig fortjent til det.

Det het lenge at mens Hamas kun angrep sivile mål, så holdt Israel seg til militære mål. Her er noen tall: 16 israelere er drept så langt i denne krigen. 4 av dem, eller 25%, er sivile. Rundt 900 palestinere er drept. 400 av dem, eller i overkant av 40%, er sivile. 250 palestinske barn er skutt og bombet til døde siden tredje juledag – mange av dem i sine egne hjem. Er det rart Israel ikke vil ha vitner?

Jeg beklager at jeg ikke har kunnet formidle et korrekt og balansert bilde av denne krigen. Men det står en hær mellom oss journalister og sannheten. De nekter oss å gjøre jobben vår.

Jeg lover dere at jeg likevel skal fortelle historiene om hva som egentlig skjedde på Gazastripen under denne krigen, men mye tyder på at jeg må vente til kampene har stilnet før jeg får lov.