Simons historie

(Bergen) Den nasjonal scene har satt opp et stykke som handler om norske soldater i utenlandstjeneste. 19 år gamle Simon lar seg verve, og reiser i krigen. Stykket er basert på hvordan Simon takler krigshandlingene han eksponeres for, og hvordan han ikke takler hjemkomsten særlig bra.

Det er et viktig tema dramatikeren Stig Amdam tar fatt i. Flere tusen norske menn og kvinner har tjenestegjort i krigssoner i Afghanistan, Irak og på Balkan de siste årene. Rundt 25 000 tjenestegjorde i Libanon i årene 1978-98. Noen av disse soldatene har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger og inntrykk. Hvilken garanti har vi for at det går bra når de kommer hjem, og for at de klarer å tilpasse seg et vanlig liv? Vi vet at ikke alle takler påkjenningene. Selv tjenestegjorde jeg i Libanon på begynnelsen av 90-tallet. Idet vi landet på norsk jord ble vi dimmitert med takk, medalje og en feit sjekk fra Forsvaret. Senere hørte jeg aldri noe mer. Det har blitt bedre. Idag er mulighetene for å følge opp de enkelte soldatene større, men er de gode nok?

Det er et stort problem at vi ikke vet hva soldatene utsettes for. I et moderne demokrati burde velgere og beslutningsltakere få langt større innsyn i hva utenlandsstyrkene i feks Afghanistan driver med, enn vi får i dag. Rundt 150 norske spesialstyrker er stasjonert i Kabul-området. Vi journalister har ikke tilgang til disse soldatene. Det betyr at Forsvaret avgjør hvor mye og hvilken type informasjon som skal tilflyte offentligheten. Det er ikke bra at Forsvaret og norske myndighetene ikke ønsker noen form for ekstern kontroll av hva disse spesialsoldatene driver med. Det er grunn til å tro at det netopp er disse styrkene som utsettes for de mest traumatiske inntrykkene.

Det er flott at teaterstykker blir brukt til å kommentere aktuell samfunnsdebatt slik som Simons historie gjør. Stykket bør være obligatorisk for alle som har tenkt til å verve seg til utenlandsoppdrag, eller har kommet hjem etter å ha vært i krigen. Ingen deltar i krig uten å bli preget av det. Simons historie forteller hvor galt det kan gå.

Kongo: Reprise på en tragedie

(Kuwait) En sommerdag for litt over fjorten år siden landet jeg på flyplassen i byen Goma helt øst i det som dengang var Zaire – i dag Den demokratiske republikken Kongo. I det lasterampen bak på Herculesmaskinen senket seg, slo en distinkt lukt mot meg. Lukten av død.

Jeg kom meg ut av transportflyet jeg hadde fått haik med før kassene med sykehusutstyr ble lempet av, og lot meg geleide inn i den mørke Afrikanatten av viftende hender. Jeg var på en av mine første jobber som ung utenriksreporter i TV 2, og på vei inn i et helvete hvis minner jeg har vært tvunget til å leve med siden.

På bakken ved flyplassen i utkanten av jungelen hadde jeg mitt hjem de neste dagene. Bak en piggtråd rullet ut av franske fremmedlegionæren for å beskytte verdenspressen fra de sultne og tørste hordene på utsiden. Med dagslyset dro fotograf Eirik Amundsen og jeg inn i flyktningehelvetet. En million mennesker – de fleste hutuer – hadde flyktet over grensen til Zaire fra krigen i nabolandet Rwanda. En million mennesker strømmet inn i en liten by i sentral-Afrika. En by omtrent på størrelse med Voss eller Stokmarknes. En million hjelpeløse mennesker var mer enn det lille lokalsamfunnet kunne absorbere. Derfor ble flyktningene liggende på de svære markene mellom byen og den frodige jungelen. Om natten kunne man se et svakt rødt skjær på himmelen over Goma. Lyset kom fra den putrende vulkanen som når som helst kunne sprute sin glødende varme lava over flyktningene som hadde søkt ly ved foten av det farlige fjellet.

En million mennesker stuet sammen. Hjelpeorganisasjoner fra hele verden strømmet til, men det gikk som det måtte gå. Mangelen på rent drikkevann og de elendige sanitærforholdene førte til et Kolerautbrudd verden knapt har sett maken til. Svekket av diare og dehydrering som følge av kolera, datt folk om og døde. På det meste døde ti tusen mennesker om dagen i Goma. Vi som var der kunne bare se og fortelle om det som skjedde. Og håpe på at det fikk folk til å reagere slik at de ville hjelpe.

En mor gikk nedover en vei med et spedbarn knyttet fast til ryggen. Utmattet og dehydrert segnet hun om og døde. Barnet ble liggende i klem under sin døde mor. Et annet sted lå et nyfødt barn tullet inn i et hvitt klede gjennomtrukket av blod. Den døde nyfødte lå ved føttene til sin døde mor. Fødselen ble for mye for dem begge. Fortvilte foreldre la fra seg barna sine utenfor Røde Kors-leiren om natten i håp om at de ville få hjelp. Men det var ikke nok hjelp. Under en pressening som stanset de mest nådeløse solstrålende satt og lå syke og døende barn som ikke fikk hjelp. Kanskje var det noen titalls – kanskje et par hundre. Hjelpen måtte prioriteres og gikk heller til de som hadde større sjanser for å overleve. En gutt i toårsalderen reiste seg og stabbet mot meg og fotograf Eirik. Han gikk rett mot det svarte kamerastativet og satte tennene i en rød plastknott i håp om at han hadde funnet noe som kunne stilne sulten.

Likhaugene vokste dag for dag. Selv ikke massegraver og store likbål klarte å holde unna de voksende haugende med døde. Om morgenen bar de som fortsatt hadde krefter sine døde barn, foreldre og venner til veikanten. Der ble de lagt i påvente av at noen skulle plukke dem opp. Etter et par døgn i den stekende solen, svulmet de døde opp. Makk og gnagere fråtset.

Når som helst kan jeg lukke øynene og kjenne lukten av de døde i Goma. Jeg kan – hvis jeg vil – mane fram et minne så sterkt at jeg begynner å brekke meg. Jeg vil ikke, men har ikke noe valg. For nå skjer det igjen. Det samme området fylles opp av titusener av mennesker på flukt vekk fra krig. Det meldes allerede om kolerautbrudd flere steder. Verden utenfor har igjen valgt feighet fremfor handling. Dette kunne vært hindret hvis de riktige menneskene hadde villet det – men de ville ikke.

Se den fjorten år gamle reportasjen her:

1304