Frykter angrep etter presidentvalget i USA

(Bagdad) Det er 40 år siden sist amerikanerne gjennomgikk et presidentskifte mens nasjonen var i krig. Det er en sårbar overgangsperiode USA nå går inn i. I tiden fra presidentvalget torsdag 4. november til innsettelsen av George W. Bush’ etterfølger 20. januar neste år, er derfor amerikanske styrker satt i høyere beredskap.

Amerikanske militære ledere her i Irak og i Afghanistan anser de neste tre månedene for mer usikre, og frykter økt aktivitet fra fiendtlige styrker. Det verste scenariet de ser for seg, er angrep av et slikt omfang at det krever direkte handling fra presidentens side. Som Commander-in-Chief – øverstkommanderende – hviler enormt ansvar på presidentens skuldre. Skulle væpnede grupper lykkes i et spektakulært angrep før 20. januar, er det fortsatt Bush som er øverstkommanderende. Men det er utenkelig at han iverksetter voldsomme tiltak uten å konferere med sin etterfølger – enten han heter Obama eller McCain.

Her i Irak har de amerikanske generalene sørget for å styrke etterretningen i forkant av presidentvalget. Samtidig ønsker de så raskt som mulig å starte briefingen av USAs nyvalgte president, slik at han er best mulig forberedt når han tar over kommandoen 20. januar neste år.

Sist USA var i krig da nasjonen gikk inn i en overgangsperiode mellom to presidenter, var i 1968. Mens Vietnamkrigen raste på sitt verste, ble republikaneren Richard Nixon den første tirsdagen i november valgt til ny president. Han tok over etter demokraten Lyndon B. Johnson 20. januar 1969. (Johnson hadde da vært president i litt over fem år. Som John F. Kennedys visepresident overtok Johnson presidentembedet bare et par timer etter at Kennedy ble skutt og drept i Dallas 22. november 1963. Året etter vant han presidentvalget).

Gode nyheter fra Irak!

(Bagdad) Det er med stor glede jeg kan melde om at det går bedre i Irak! Fem og et halvt år etter at krigen startet er volden i dette krigsherjede landet nede på et nivå den ikke har vært på siden de første månedene etter den amerikanske invasjonen.

Det finnes ingen troverdig oversikt over antall sivile drepte i denne krigen – en krig som snart har vart like lenge som andre verdenskrig. Tallene spriker fra 60 000 til langt over en halv million. Men det er grunn til å tro på irakiske tall som tyder på at antall drepte sivile har falt med 80 prosent siden toppen vinteren 2007.

Det er et viktig fremskritt. For det er først og fremst sikkerhet som har vært i fokus for irakerne. Nå kan kanskje demokrati og innføring av vestlige verdier få større oppmerksomhet.

For amerikanske soldater i Irak er det også gode nyheter. Mens det på det meste var rundt 180 daglige angrep på kollisjonsstyrker i Irak, er tallet nå «bare» 30. Og tapstallene har falt betraktelig. I alle årene fra 2004 til 2007, mistet amerikanerne mellom 800 og 900 soldater per år i Irak. Med 2007 som toppåret, med over 900 drepte amerikanske soldater. I år ligger antall drepte amerikanere an til å ende på under 400. For soldatene er Afghanistan i dag farligere enn Irak. Amerikanerne mister nå 50 prosent flere soldater i Afghanistan enn i Irak – til tross for at de har nærmere fire ganger så mange soldater i Irak. Disse tallene skyldes riktignok en kombinasjon av at situasjonen er bedret i Irak, og betraktelig forverret i Afghanistan.

Om noen dager er det presidentvalg i USA. Begge kandidatene har lovet å trappe ned Irak, og rette mer fokus mot Afghanistan. Barack Obama har sagt at han vil flytte ressurser fra Irak til Afghanistan i løpet av noen måneder. John McCain vil også trappe ned i Irak, men har lagt mer vekt på at amerikanerne må lykkes her før de overlater irakerne til seg selv.

McCain taper trolig presidentvalget. En viktig grunn til det er Bush-administrasjonens mislykkede og kostbare felttog i Irak. Det er forlengst bevist at USA angrep Irak på falsk grunnlag. Det ble bevisst løyet om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og således utgjorde en betydelig fare for USAs sikkerhet. Etterhvert som løgnen langsomt har blitt tydeligere gjennom ledende amerikanske medier, har de amerikanske velgerne vendt Bush ryggen. George W. er nyere tids minst populære president, og har med det gjort det vanskelig for partifellen McCain å slå sin motstander.

Borgerkrig i Pakistan

Det er borgerkrig i Pakistan. De siste ukene har pakistanske styrker gjennomført flere operasjoner rettet mot grupper som i årevis har operert fritt i stammeområdene vest i landet. I disse områdene har Al Qaida og Taliban bygd seg opp under beskyttelse av den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI. Også fundamentalistiske grupper som ønsker å destabilisere og islamisere Pakistan holder til i disse områdene.

Det var her attentatmennene som angrep Serena hotell i Kabul kom fra. Og det er her de som sto bak angrepet på Marriott i Islamabad holder til. Det er da spesielt det siste angrepet som fikk pakistanske myndigheter til å slå til mot stammeområdene. Angrepet mot Marriott var et angrep som først og fremst rammet pakistanerne.

En kvart million mennesker er på flukt vekk fra områdene. Rundt tjue tusen har flyktet fra Pakistan til Afghanistan(!). Det er daglige kamper mellom militante grupper og den pakistanske hæren. Det ser nå ut til at Pakistan omsider vil forsøke å få kontroll over et område som har huset militante geriljagrupper i flere tiår. Klarer Pakistans nye president og den pakistanske hæren å få kontroll over hele eller deler av stammeområdene, vil det redusere antall angrep mot utenlandske styrker (blant dem norske) i nabolandet Afghanistan.

Den pakistanske offensiven kommer etter at USA i månedsvis har truet med å krysse grensen fra Afghanistan for å angripe de som står bak volden i Afghanistan. Begge de to amerikanske presidentkandidatene har sagt at de vil rette mer fokus vekk fra Irak og mot Afghanistan. Det innebærer også en økt mulighet for amerikanske angrep inne i Pakistan.

Det er noe den nye pakistanske presidenten for all del ønsker å unngå, fordi amerikanske angrep på pakistansk jord helt sikkert vil få islamistene til å kreve at den pakistanske hæren forsvarer landets suverenitet. Derfor forsøker president Asif Ali Zardari å rydde opp i eget hus – før amerikanerne kommer. Pakistans innenriksminister Rehman Malik lover at «krigen vil fortsette til terroren er utryddet.»

-Kom deg vekk fra Serena!

(Kabul) Det er tirsdag 7. oktober og ettermiddag i den afghanske hovedstaden. Jeg har vært i landet noen dager, og venter på at flyet med den norske utenriksministeren skal lande på Kabul internasjonale flyplass – KAIA. Besøket er holdt hemmelig. Bare noen få journalister er forhåndsvarslet om at utenriksministeren skal tilbake til byen der han ble rammet av et kraftig angrep sist han var her. Vi har lovet ikke å publisere noe om denne reisen før Jonas Gahr Støre har landet. Jeg har fått greie på at det meste av utenriksministerens delegasjon, kanskje med unntak av ministeren selv, skal bo på Serena hotell – som sist. Derfor har også jeg valgt å komme tilbake til hotellet.

Jeg vet at det fortsatt er et par-tre timer til det innleide charterflyet er ventet til Kabul, da jeg får en telefon fra den norske ambassaden.
-Hei det er fra den norske ambassaden. Jeg ringer deg fordi du er norsk statsborger og bor på Serena, og ønsker å informere deg om at vi nå anbefaler nordmenn å finne seg andre steder å bo.
Akkurat! I løpet av de neste minuttene får jeg bekreftet rådet fra flere hold. En av dem er ganske klar:
-Kom deg vekk fra Serena så rakst som mulig.

Jeg rasker sammen sakene mine, og kontakter hotellets sikkerhetsansvarlige, briten Mark, som jeg første gang traff 14. januar i år mens han løp gjennom hotellkorridorene med hevet pistol. Jeg forteller ham om rådet jeg fikk, og får samtidig bekreftet at norske soldater og politifolk som skulle sørge for sikkerheten til utenriksministerens delegasjon har forlatt hotellet. Da Serena ble angrepet i januar, ble terrortruslene holdt tilbake fra oss journalister som bodde på hotellet, denne gangen ble jeg varslet. Det er bra! Jeg er ikke bare journalist, jeg er også nordmann i utlandet, og bør ha tilgang til all sikkerhetsinformasjon som kan få betydning for min egen sikkerhet. Siden jeg selv tar ansvar for min egen sikkerhet på reiser i krigsområder, er det viktig.

Ambassaden i Kabul ordner et rom for meg hos et britisk sikkerhetsfirma et annet sted i byen. Ikke så fint, men triveligere. Denne gangen var det ikke en trussel rettet direkte mot Serena hotell. Men det forelå etterretningsinformasjon om at et angrep ble planlagt mot et høyprofilert mål i Kabul. Det gjør Serena til et tenkelig mål. Norske myndigheter ville ikke ta sjansen på at et nytt terrorangrep skulle ramme nordmenn mens utenriksministeren er i byen. Det er sikkerhet det meste dreier seg om under utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk til Afghanistan, ni måneder etter angrepet på Serena. Besøket har vært underlagt et uvanlig hemmelighetskremmeri. I måneder har utenriksdepartementet i samarbeid med politiets sikkerhetstjeneste og Forsvaret planlagt besøket. Bare noen få journalister har blitt informert underveis. Hadde noen av oss sendt ut melding om at Støre var underveis til Afghanistan, ville trolig besøket blitt avlyst.

Det er ingen grunn til å tro at Taliban mente å ramme den norske utenriksministeren da gruppen angrep Serena hotell i Kabul 14. januar i år. Men at Jonas Gahr Støre var tilstede under angrepet, førte til uvanlig stor internasjonal oppmerksomhet. Talibanledere jeg har vært i kontakt med innrømmer at de så på det som en seier at Støre var på hotellet da de angrep i januar. Derfor er det all grunn til å frykte at Taliban ville satt inn et angrep rettet direkte mot Støre hvis de hadde sjansen. Uten å gå i detaljer kan jeg røpe at sikkerheten rundt Støres besøk er trappet betydelig opp. Skulle noen ønske å ramme den norske utenriksministeren denne gangen, ville de stått overfor langt større hindringer enn i januar.

Det er snart ni måneder siden kollega Carsten Thomassen ble drept og utenriksdepartementets presserådgiver Bjørn Svenungsen hardt såret i Kabul. Når Jonas Gahr Støre nå er tilbake i den afghanske hovedstaden, er det flere norske journalister som var tilstede i januar som er på plass i Kabul: VGs Harald Henden som ledet forsøket på å redde Carstens liv, TV 2-fotograf Aage Aune, Aftenposten-journalist Tor Arne Andreassen og undertegnede. For oss er dette et spesielt besøk som bringer tilbake minner om et svært krevende oppdrag.

Det er også en svært spesiell tur for utenriksministeren. Jonas Gahr Støre vil alltid måtte leve med at en norsk journalist ble drept mens han var på jobb for å dekke Støres reise til dette krigsherjede landet. Onsdag 8. oktober holdt utenriksministeren en seremoni sammen med Afghanistans utdanningsminister. De to markerte at det nye biblioteket ved handelsskolen i Kabul vil bære Carsten Thomassens navn – til ære om en modig og dyktig journalist.

Sju år med krig – ingen fred i sikte

(Kabul) Det er på dagen sju år siden det amerikanske angrepet på Afghanistan startet. 7. oktober 2001 kom hevnangrepet etter aksjonene mot USA 11. september samme år. Målet var å utrydde Al Qaida og de som ga Bin Laden og hans folk husly, Taliban.

De første flyene som gikk på vingene, var femten B-52 bombefly som ble sendt opp fra Whiteman Air Force Base utenfor Kansas City og B-1 Stealth som tok av fra en flybase på øya Diego Garcia i Det indiske hav. Sammen med 25 jagerfly av typen F-14 Tomcats og F-18 Hornets som tok av fra hangarskipene USS Enterprise og USS Carl Vinson i Det arabiske hav, deltok bombeflyene i de innledende fasene av åpningsangrepet. Femti krysserraketter ble sendt mot militære mål, flyplasser og treningsleirer. Det var et kraftig angrep med mye eksplosiver. Målet var å skremme afghanerne maksimalt, og å svekke motstandsviljen. Siden har krigen fortsatt.

Men angrepet var basert på en sammenrasket og ufullstendig plan. Noe som har kostet amerikanere og deres allierte dyrt. Tre norske soldater er drept i Afghanistan. Taliban ble riktignok jagd ut av Kabul, men de var ikke borte. Sammen med Al Qaida søkte Talibanledelsen tilflukt i stammeområdene i nabolandet Pakistan. Mens Amerikanerne rettet fokus mot den kommende krigen i Irak, regrupperte de væpnede gruppene som hadde som mål å jage de vestlige soldatene ut av Afghanistan.

I løpet av disse sju årene har Taliban vokst seg stadig sterkere og farligere. Stadig flere har tatt bladet fra munnen og innrømmet at en militær seier i Afghanistan er langt unna for de amerikanskledede styrkene. Flere hevder at en militær seier er umulig. Tidligere i år sa en britisk general at det ville ta minst 30 år å vinne krigen slik den nå utkjempes. I helgen sa en britisk brigader i Helmandprovinsen sør i landet at det ikke er mulig å bekjempe Taliban militært. Det samme hevder FNs spesialutsending Kai Eide. Den norske toppdiplomaten er tydelig på at politisk dialog er veien til fred i Afghanistan. Og da må en av landets sterkeste maktfaktorer tas med. Fred uten Taliban er ikke mulig.