Sivile afghanere bombes av våre allierte

Det siste året er rundt åtte tusen mennesker drept som følge av krigshandlinger i Afghanistan. Det er det høyeste tallet siden angrepet og invasjonen høsten 2001. Nærmere tre hundre av disse er utenlandske soldater (2 norske). Vel halvparten er militante (fra Al Kaida, Taliban og andre mindre grupper). Mellom 1500 og 2000 av de drepte er sivile.

Mange sivile afghanere blir drept i angrep gjennomført av den amerikansk-ledede internasjonale styrken i landet. Hver gang det skjer, øker naturlig nok sivilbefolkningens motstand mot det internasjonale militære nærværet i Afghanistan betraktelig. For å si det enkelt: Når et bryllupsfølge bombes øst i landet, øker motstanden mot ISAF-soldatene også vest i landet. Sikkerheten til alle soldatene, også de norske, svekkes som følge av feilbombing.

Og denne helgen har i så måte vært en særdeles dårlig helg i Afghanistan. Ifølge lokale myndigheter ble to biler med bryllupsgjester bombet fredag. Over 20 ble drept i dette angrepet som skjedde nordøst i landet, like ved grensa til Pakistan. Amerikanske styrker hevdet at det var gerlijasoldater som ble drept. Men bildene fra sykehuset iKunar viser flere unge menn som ikke så ut som geriljasoldater – disse er normalt kledd i tradisjonelle drakter og har skjegg. Afghanistans president Hamid Karzai hadde knapt rukket å beordre full granskning før meldingene tikket inn om at enda et bryllupsfølge var bombet. Denne gangen litt lenger sør. De første amerikanske kommentarene avviste også søndagens bombingsom et angrep mot sivile. Men bildene fra sykehuset i Jalalabad viser skadde barn. Så mange som 35 sivile ble ifølge lokale myndigheter drept i dette angrepet.

Hvorfor bryllupsfølger? At bryllupsfølger angripes av vestlige styrker har skjedd før, både i Afghanistan og Irak. Årsaken er at mange mennesker samler seg og går eller kjører samlet avgårde. I tidligere tilfeller har jo også gledessalutter med automatvåpen bidratt til å styrke mistanken om at det er snakk om geriljakrigere med alt annet enn fest og feiring på hjernen. Det skal ikke ha blitt løsnet skudd fra bryllupsfølgene som ble bombet denne helgen.

Det er lett å forstå at mange av soldatene i Afghanistan er redde, og raske på avtrekkeren. Det har vært mange angrep mot de internasjonale styrkene den siste tiden. Jeg har selv havnet midt oppe i angrep hvor målet har vært å drepe så mange vestlige som mulig, og vet hvor skremmende det kan være. Men det er særdeles dårlig selvforsvarsstrategi ikke å sjekke nøye hva det er man skyter mot. Når sivile rammes på denne måten, blir jobben til islamistene som forsøker å rekruttere nye geriljasoldater enklere. Derfor er det viktig at afghanerne ser at de internasjonale styrkene tar det som skjedde i helgen på alvor. Bare ved å vise at de vil finne ut hva som gikk galt og hvem som er ansvarlige for det som ser ut til å være to tilfeller av særdeles stygg feilbombing, vil de internasjonale styrkene kunne overbevise afghanerne om at det ikke er de som er fienden. Norge og våre allierte er i Afghanistan for å beskytte og hjelpe afghanerne. Det budskapet er ikke like lett å fange opp for afghanerne etter en helg som dette.

Hamas beskytter meg

(Gaza) Det har vært så som så med sikkkerheten for utlendinger på Gazastripen de siste par årene. Tidligere ble vi vestlige journalister tatt forholdsvis godt imot når vi kom til Gaza for å rapportere, men så endret noe seg etter at Hamas vant valget for to og et halvt år siden. Væpnede grupper lojale til opposisjonspartiet Fatah begynte å kidnappe utlendinger.

Hjelpearbeidere og journalister ble tatt til fange av maskerte, væpnede menn med forskjellig agenda. Noen krevde fanger løslatt, andre ville ha løsepenger og andre igjen krevde arbeid (noen krevde faktisk jobb i den palestinske politistyrken i bytte mot et gissel). Stort sett ble gislene godt behandlet, og løslatt etter noen timer. Men så endret noe seg i 2007. BBC-journalisten Alan Johnston var en av flere som ble sittende lenge i fangenskap. Resultatet var at journalister og hjelpearbeidere forlot Gaza. Mange for aldri å vende tilbake. At ingen rapporterer fra det spente området, går åpnebart ut over palestinerne.

Ifjor sommer toppet urolighetene seg med en borgerkrig mellom Hamas og Fatah. Fatah tapte, og Hamas vant. Men fra sitt hovedkvarter, i Ramallah på den israelsk-okkuperte Vestbredden, sparket president Mahmoud Abbas (Fatah) statsminister Ismail Haniyeh (Hamas). De palestinske områdene har siden i realiteten vært delt i to – også politisk, ikke bare geografisk. Fortsatt klamrer Hamas seg til makten i Gaza, og nekter Fatah å ta over. Hamas blir stadig mindre populære. Hamas vant det siste demokratiske valget i de palestinske områdene, men partiet er nå i fritt fall. Som hevn for daglige rakettangrep fra Gaza mot Israel, har Israel blokkert grenseovergangene. Vesten boikotter Hamas, og gir det meste av bistanden til palestinerne på Vestbredden. Resultatet er at livet på den lille sandstripen ved Middelhavet har blitt enda vanskeligere. Arbeidsledigheten er skyhøy, folk mangler det mest elementære. Sykehusene er stengt for alt annet enn folk med livstruende skader og sykdommer. Folks raseri over elendige levekår og mangel på kontroll og sikkerhet rammer naturlig nok Hamas. Altså må både den israelske blokkaden og den internasjonale boikotten kunne sies å være vellykkede strategier. Målet er jo at Hamas veltes og at Fatah tar over. Det pågår et intenst diplomati, med Egypt i spissen, for å få til en eller annen form for politisk løsning som kan redde situasjonen fram til neste valg. Det beste vil trolig være en avtale om en ny samlingsregjering bestående av representanter fra både Fatah og Hamas.

Haniye 002Ifølge Hamas er sikkerhetssituasjonen nå noe bedre. Da jeg ankom Gazastripen i forrige uke, dro jeg rett til en intervjuavtale med Hamasleder og tidligere statsminister Ismail Haniyeh. Høflig spurte han om hva jeg tenker om min egen sikkerhetssituasjon når jeg besøker Gaza. Jeg sa som sant var, at jeg ikke er helt komfortabel med situasjonen, men at det er steder jeg reiser jevnlig til som byr på langt større sikkerhetsmessige utfordringer og bekymringer enn Gazastripen. Jeg fortalte at jeg bodde på Al Deira hotell nede ved stranden, og at jeg hadde sett at det satt to væpnede vakter fra Hamas på utsiden, men at jeg var litt usikker på om jeg skulle føle meg trygg fordi det var vakter utenfor hotellet, eller utrygg fordi det var behov for vakter. Haniyeh sa at han ville sørge for min sikkerhet, og sendte like godt med meg to av folkene sine. Jeg takket nei til tilbudet om at de to svartkledde mennene med Kalashnikover kunne følge meg overalt, men syntes forsåvidt det var greit at de forsterket vaktholdet utenfor hotellet.

I intervjuet (som er sendt på TV2 og TV2 Nyhetskanalen) hevder Haniyeh at det fortsatt er han som er statsminister, og beskylder president Abbas for å ha gjennomført et kupp. Han sier han er opptatt av å finne en løsning på konflikten med Fatah, og at han trenger hjelp til dette. Norge var blant de første til å annerkjenne den folkevalgte Hamasregjeringen, men snudde ryggen til Hamas etter at presidenten sparket regjeringen ifjor, og forholder seg nå kun til palestinernes nye regjering. Med bakgrunn i at Norge annerkjente Hamas, og ikke nektet samarbeid ved å hevde at Hamas er en terrorgruppe slik som EU og USA, ønsker Haniyeh nytt norsk engasjement. Hamaslederen ba konkret om at norske myndigheter, som har gode kontakter i flere palestinske leire, tok kontakt for å bidra til en politisk dialog mellom Fatah og Hamas. Den siste uka har utenriksminister Jonas Gahr Støre og statssekretær Raymond Johansen besøkt de palestinske områdene. Men selv om en politisk dialog sannsynligvis ville lette situasjonen for palestinerne, ønsker de ikke å ha direkte kontakt med Hamas nå.