Presidenten må gå!

(Islamabad, Pakistan) -Presidenten må gå! Det er et stadig mer unisont krav fra pakistanske velgere. President Pervez Musharaf tok makten i et militærkupp for ni år sidene. Siden har han brukt mye tid på retorisk forsvar av demokratiet. Men da tiden hans rant ut, valgte han likevel å bli sittende. Han sparket høyesterettsdommerne fordi han følte at de motarbeidet ham, og han sørger for at parlamentet ikke er istand til å kaste og erstatte ham.

For halvannen uke siden marsjerte titusener av pakistanske advokater og deres støttespillere mot Pakistans hovedstad. Kravet var å få gjeninnsatt de sparkede høyesterettdommerne. Kravet var rettet både til presidenten og den nyvalgte statsministeren, som ved sin tiltredelse lovet å ordne opp i det parlamentariske kaoset som har rammet Pakistan.

Folk jeg møter har ikke lenger respekt for presidenten. Musharaf har selv gjentatte ganger understreket viktigheten av et fritt og velfungerende demokrati. Han har sagt at det er viktig å slippe nye krefter til når tiden er inne. Men han nekter altså å gi fra seg makten, med den følge at pakistanernes tillitt til demokratiet er i fritt fall.

I det politiske og voldelige kaoset som har dominert den muslimske staten det siste halvåret, herjer væpnede grupper mer eller mindre fritt. Vest i landet, i stammeområdene der den pakistanske hæren ikke har makt, holder Taliban og Al Kaida til. Gruppene trener og bygger opp nye styrker, som settes inn mot sivilie og militære mål, blant annet i nabolandet Afghanistan.

For et par uker siden gikk det rykter her i Pakistan om at presidenten hadde tenkt til å trekke seg og at et fly stod klart til å frakte ham ut av landet. Han vet at hans dager som statsoverhode snart er talte, men viser så langt ingen vilje til å følge de lover han selv har godkjent.

Karzai truer med å angripe i Pakistan

(Peshawar/Islamabad) Afghanistans president har sett seg lei på at fienden søker tilflukt i Pakistan, og at de med base i nabolandet angriper mål i Afghanistan. I flere år har han bedt naboen i øst om å stanse trafikkenav militante grupper over grensa. Nå er tydeligvis tålmodigheten slutt, for når Hamid Karzai truer med å sende egne styrker til Pakistan, setter han også forholdet mellom de to landene på prøve. Selvforsvar kaller Karzai det.

Den afghanske presidenten har tidligere hevdet at 90-95% av selvmordsbomberne som slår til i Afghanistan kommer fra treningsleire i Pakistan. Da jeg intervjuet Afghanistans utenriksminister, Rangin Dadfar Spanta, i Kabul for et par uker siden, sa han at tallet nok heller var 80%. FN i Afghanistan har operert med et tall nærmere 70%. Uansett er tallet høyt, og så høyt at Afghanistan krever at Pakistan må gjøre mye mer for å stanse rekruttering, trening og angrep.

Mange av gruppene som angriper i Afghanistan,holder seg skjult i fjellområdene på pakistansk side av grensa. Her har de mer eller mindre kunnet holde på i fred for den pakistanske hæren. Riktignok har pakistanerne gjennomført noen operasjoner, men myndighetene har ikke kontroll over stammeområdene i vest, i North West Frontier Province og i Waziristan. Jeg har nettopp vært i området og hatt kontakt med representanter for noen av disse gruppene, som altså opererer så fritt at de kan invitere journalister på besøk.

Al Qaida-lederne Osama bin Laden og Ayman al Zawahirir skjuler seg antageligvis heri disse grenseområdene. Det er ikke utenkelig at de har oppholdt seg i Pakistan siden 2002. I går sa USAs president George W. Bush at amerikanerne nå vil sette igang et nytt offensivt søk etter bin Laden. Bush vil nok gjerne se Osamas hode på et fat før Obama tar over nøkkelen (eller har de nøkkelkort i D.C.?) til det Hvite hus.

Terroristene som angrep Serena Hotel i Kabul 14. januar i år, var trent i Pakistan. Mannen som er siktet for å ha skutt en rekke personer, blandt dem Dagbladets Carsten Thomassen og UDs Bjørn Svenungsen, vokste opp i Pakistan. Han ble rekruttert i Pakistan, og fikk tildelt oppdraget sitt mens han var i Pakistan.

Pakistans president, Pervez Musharraf, har ikke vist nok vilje til å ta kontroll over stammeområdene. Det kan komme til å koste Pakistan vennskapet både med Afghanistan og USA. Daglig strømmer væpnede menn over grensa og angriper både afghanske mål og soldater fra de internasjonale styrkene.

Forsøker norske redaktører å få meg drept?

(Peshawar/North West Frontier Province/Pakistan) I dag tidlig, lokal tid her i Pakistan, mens norske redaktører flest lå og putret og sov trygt hjemme i Norge, ble jeg angrepet av en skokk sinte talibanere. Nyheten om at norske aviser nok en gang har publisert en Muhammed-karikatur nådde Peshawar i går via mms. Denne gangen var det tegneren Jan O. Henriksen i Adresseavisas tegning av en Muhammed med bombebelte og pikken bar som provoserte.

I går ettermiddag tok jeg inn på en religiøs skole, Madrassa, i Peshawar. Jeg tilbragte kvelden med studentene, eller talibanere, som de kalles. De fleste av dem er afghanere bosatt i Pakistan. I går kveld hadde vi livlige diskusjoner om hvorvidt jeg var et legitimt mål for deres sinne eller ikke fordi norske soldater kriger i Afghanistan. De ble enige om at det ville være rett å drepe meg fordi jeg som velger i et demokrati hadde ansvaret for den regjeringen som sendte soldater til Afghanistan. Men som invitert gjest, ble det med diskusjonen, det ble middag og sen kveld. Fordi dette området kan være litt utrygt å farte i for en som meg, takket jeg ja til å tilbringe natten på skolen.

Men så eksploderte det altså idag tidlig da en eller annen hadde fått Adresseavisas Muhammed-tegning på telefonen sin, etter å ha sendt en melding om den norske journalisten som sov over i sovesalen. Før vi la oss kranglet de om å fa sove ved siden av den norske journalisten, idag tidlig kranglet de om å slippe til for å gi meg en skikkelig omgang juling.

For litt over to år siden forsøkte en palestinsk gruppe på Gazastripen å ta livet av meg på grunn av Muhammedkarikaturene som Vebjørn Selbekk trykket i sitt kristne magasin. Jeg slapp hårfint unna forsøket. Denne gangen slapp jeg unna med litt knuffing fordi jeg brukte kjeft, og Mullahen kom meg etterhvert til unnsetning.

Det var altså Adresseavisa denne gangen. For de som ikke har sett tegningen, er det altså en tegning av det som åpenbart er en muslim med et bombebelte festet rundt kroppen. Han er naken nedentil og har på seg en T-skjorte der det står: «Jeg er Muhammed, og ingen tør trykke meg». En kommentar fra Trondheim til bombeaksjonen mot den danske ambassaden i Islamabad var dette.

Adresseavisas redaktør, Arne Blix, hevder at det ikke er snakk om en Muhammed-karikatur. Altså at det ikke er Profeten selv tegningen skal forestille. Hvis Blix forventer at folk skal forstå det, forventer han litt vel mye. For han har selv, til egen avis, sagt at «da Jyllandsposten trykket Muhammed tegningene var det for å teste ut en reaksjon – å teste hvor langt man kan tøye ytringsfriheten. Det forelå altså den gang ingen grunn, mens vi trykket vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet.»

Blix klarer altså ikke selv helt å bestemme seg for om tegningen er en Muhammed-karikatur eller ikke, men forventer at muslimer ikke skal oppfatte den som det, eller ta det som en provokasjon. Når Blix i forrige uke valgte å trykke tegningen burde han satt seg ned og tenkt seg svært nøye om først. Det tror jeg ikke han gjorde. For denne tegningen oppfattes som et hån mot alle muslimer, selv om den er ment som en krass kommentar mot bombeaksjonen (som kun noen veldig få muslimer stod bak). Blix visste at det kom til å bli bråk, men har ikke vist ryggrad nok til å ta det bråket som kom. Han forsøker å snakke vekk tegningen, selv om han utmerket godt forstod at dette ville bli oppfattet som en tegning av Profeten.

Jeg har tidligere sagt at Vebjørn Selbekk burde reist til urolige områder selv for å forsvare sin rett til å trykke karikaturtegningene. Det bør tegner Henriksen og redaktør Blix også gjøre. Mens de sitter trygt bak sine tegnebord og redaktørpulter hjemme i Norge, er vi altså andre som befinner oss i fare på grunn av deres handlinger. Fine ord fra redaktører og presseorganisasjoner om ytringsfrihet og rett til å tegne og skrive hva man vil, er vel og bra. Men det er lett å forsvare ytringsfriheten hjemme i Norge. Jeg lurerpå om de har mot til å stå ansikt til ansikt med en rasende mobb i Peshawar å forsvare sine handlinger. Neppe. Den jobben overlater de til oss som reiser ut i disse områdene. Min sikkerhet bryr iallefall ikke disse redaktørene seg om.

(Mullahen på madrassa-skolen har anbefalt meg å ikke si at jeg er norsk når jeg farter rundt i dette området. Jeg spurte hva han trodde om Sveits. Det syntes han var en god ide, heller ikke her kan noen huskeat Sveits har plaget noen,så fra i dag er jeg sveitsisk journalist. Lørdag tapte Sveits 0-1 mot Tsjekkia, og ikveld spiller de mot Tyrkia. De har oddsene mot seg, men… Heia Sveits!)

Synes DU redaktørene er feige som setter andres liv i fare? Eller synes du det er riktig å trykke tegninger for å provosere – uansett hva kostnaden er? Skriv gjerne en kommentar. (Og – ja, jeg vet at det er flere av dere som nok synes jeg hadde fortjent en salig omgang juling, det hadde jeg sikkert,men det trenger dere ikke skrive).