Kjære Carsten

Du kjempet tappert mandag kveld. Vi forsøkte så godt vi kunne å hjelpe deg, men det gikk bare ikke. De ytre blødningene klarte vi å stanse, men de indre skadene var uhåndterlige. Vi snakket sammen mens du lå nede. Du fortalte hva som hadde skjedd, og svarte på spørsmål. Tydelig og klart – til tross for de voldsomme skadene.

Minuttene føltes så uendelig lange, da vi satt rundt deg og ventet på at noen kunne hjelpe oss med evakuering til sykehus. Etter at vi fikk deg ut til den norske SISU’en og en norsk lege, var jeg lettet. Jeg følte at du var i trygge hender, og håpet at dette skulle gå bra. Men, da vi ankom den norske leiren et par timer senere, fikk vi beskjed. Ditt liv stod ikke til å redde.

Kjære Carsten. Vi har dekket det samme stoffområdet i mange år. Siden den gang du som ung reporter for Klassekampen ble sendt på ditt første oppdrag til Midtøsten. Senere som Dagbladets utsendte. For et par år siden delte vi hus i Darfur. Et stygt lite rosa hus fullt av kakkerlakker og annet småkryp i Nyala. Vi betalte en mann for å vokte porten, slik at vi kunne sove trygt om natten. Vi var der for å lage reportasjer om det som ble omtalt som verdens verste flyktningekatastrofe.

Vi har møtt hverandre på farefulle oppdrag tidligere. Det har alltid gått bra – det gjør jo helst det. Men ikke denne gangen.

Dagen etter angrepet på hotell Serena, pakket jeg sammen sakene dine. Kofferten, pc’n, frakken – og det hvite skjerfet ditt.

Kjære Ellen, Aurora og Eiril. Carstens familie. Kolleger i Dagbladet.

Vi var åtte norske journalister som fulgte utenriksministeren til Afghanistan. Alle var samlet rundt Carsten da han kjempet for livet. Vi forsøkte å hjelpe og trøste så godt vi kunne. Jeg er så uendelig lei meg for at det ikke var mer vi kunne gjøre.

Fredrik

carsten

Carsten Thomassen (1969 – 2008)
(foto: Dagbladet)

Her finner du Dagbladets kondolanseprotokoll

20.jan.2008 @ 20:19av Tone

Min dypeste medfølelse til familie, venner og kollegaer…..

21.jan.2008 @ 01:32av heidi dahl

Min dypeste medfølelse til barna, hans kone og foreldre,venner og kollegaer.Med håp og tro om en bedre fremtid.

27.jan.2008 @ 10:36av Hans Kr.

Sterkt brev Fredrik.
Og fin informasjon også denne gang.

Mine tanker går til samboer, og ikke minst de 2 små, som vi så gripende kunne se på TV at fikk sin pappa hjem i en kiste.

Skikkelig trist for norsk presse dette her.

Kenya i flammer

Kilimanjaro
Kilimanjaro sett fra Amboseli (foto: Fredrik)

(Nairobi/Nakuru/Eldoret/Amboseli) Den siste uka har jeg tilbragt i Kenya. Landet eksploderte i etnisk uro etter at det offisielle valgresultatet ble kjent, søndag 30. desember. President Mwai Kibaki ble utropt som valgets vinner, og skulle med det ha sikret seg en ny periode. Problemet var at opposisjonen protesterte. Opposisjonsleder Raila Odinga beskyldte Kibaki for valgfusk, og krevde presidentens avgang. I de store byene førte bråket til demonstrasjoner og voldelige sammenstøt mellom politi og de som støtter opposisjonen. Flere steder i landet lot Odingas tilhengere sin vrede gå ut over Kikuyuene, folk med samme etniske bakgrunn som presidenten.

KenyaKibaki

Kibaki for Peace står det på plakaten. Var det valgfusk? (foto:Fredrik)

Fra landsbyen Kiambaa i Rift Valley-regionen vest i landet, kom meldinger om etnisk motiverte drap. Kikuyuer søkte tilflukt i en kirke i Kiambaa. Kirken ble angrepet og satt i brann. Mange ble drept da de stormet ut av kirken. Minst 17 døde i brannen. Flere barn var blant de drepte.

Sammen med fotograf Arild Kai Erland leide jeg en bil og kjørte vestover fra Nairobi. Deler av turen ble forholdsvis ubehagelig. De siste par timene før vi kom fram til byen Eldoret, kjørte vi i mørket. Flere steder var veien blokkert med steiner, trestammer og bål. Væpnede menn satt i mørket i veikanten og fulgte med da vi kom kjørende. De ville sørge for at Kikuyuene som allerede hadde flyktet ikke vendte tilbake. Noen steder ble vi vinket forbi sperringene. Andre steder måtte vi kjøre av veien med firhjulstrekkeren for å komme videre.

Jeg møtte noen av de som deltok i angrepet på kirken. De fortalte at folk ble hakket til døde med macheter – lange kniver – utenfor kirken. De ga presidenten skylda for drapene, og sa at volden ville stanse hvis han gikk av. Mens vi stod og snakket med noen av disse, ble det skutt mot det området vi var. De vi snakket med tok beina fatt og løp. Idet vi kastet oss inn i bilen kom en kar løpende ut av bushen med en halvautomatisk rifle – et AG3. Han løp forbi bilen, og satte seg ned på kne bak oss. Han fyrte av et skudd etter de flyktende mennene før han selv stormet etter. Det er ingen tvil om at han skjøt for å drepe.

Utenfor sykehuset i byen Eldoret møtte jeg to søstre som hadde klart å komme seg ut av den brennende kirken. Høyrearmen til femåringen Jane var stygt forbrent. 13 år gamle Mary passet på lillesøsteren. Faren hadde de ikke sett siden den dagen kirken brant. Moren var på jakt etter mat. Jane nikket bekreftende da jeg spurte om hun hadde vondt i armen. Hun var tydelig i sjokk. Det var bare noen dager siden noen hadde forsøkt å drepe den lille jenta fordi hun tilhørte «feil» etniske gruppe. Mary fortalte at hun hadde klart å ta seg ut av flammehavet på egenhånd. Jane ble reddet av noen andre. På utsiden så de folk bli drept.
-En dame kom ut med hendene over hodet. Hun ble skutt med tre piler i ryggen, fortalte Jane. De to jentene har kanskje ikke lenger noe hjem å dra tilbake til. Hus og landsbyer er brent ned til grunnen på den kenyanske landsbygda. En kvart million mennesker er på flukt i Kenya akkurat nå.

Brian

Langs veien så vi en kvinne slepe med seg to små barn og det hun hadde av eiendeler. Med toåringen Brian på slep, bar hun ettåringen Theresa fram hundre meter om gangen. Så satte hun ungen i gresset, før hun gikk tilbake etter de to bagene hun hadde dratt med seg.
-Jeg må flykte for de dreper barn, sa Anita Namsia til meg.
Jeg ga barna litt vann, før vi tok den lille familien med oss og kjørt de i sikkerhet til en kirke bevoktet av soldater.

2 år gamle Brian (foto: Fredrik)

Bøffel
En fugl på en bøffelrygg i Amboseli. Jeg hadde parken nesten for meg selv. (Foto: Fredrik)

Vi reiste til nasjonalparken Amboseli ved foten av mektige Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Vi hadde den flotte parken nærmest for oss selv. En av masaiene vi traff, fortalte at turistene hadde rømt vekk eller avbestilt sine reiser. Den politiske krisen og etniske volden har på noen dager ødelagt Kenyas økonomiske grunnlag. Hvis ikke turistene snart kommer tilbake, betyr det økonomisk ruin for det afrikanske landet.

Akkurat nå forsøker flere afrikanske ledere å få opposisjonsleder Odinga og president Kibaki til å forhandle. Det er nødvendig om krisen skal løses.

Sebraer
Stripete løvemat (Foto: Fredrik)

09.jan.2008 @ 21:24av Sidsel Kidiavai

Hei.
Jeg setter pris på dine repotasjer fra Kenya, men savner noen rapporter fra det «vanlige» livet til Kenyanerne. Det er jo ikke alle som bor i Kibera eller Marthare. Hvordan har resten av befolkningen det? Går livet som normalt i Nairobi for folk som bor i boligområdene?? Kunne vært interesant å hørt litt om dette.

Takk for den jobben du gjør.

Hilsen Sidsel Kidiavai