173 kolleger drept i 2007 – Godt nytt år!

14. oktober dro Salih Saif Aldin på jobb. Den 32 år gamle journalisten kom aldri hjem igjen. Han ble drept på jobb. Skutt gjennom hodet – på kloss hold. Henrettet mens han forsøkte å dokumentere dagliglivet i Bagdad – over fire år etter at amerikanerne angrep Irak. Aldin var iraker. Han jobbet for Washington Post da han ble skutt i oktober. Aldin fotograferte sammenstøt mellom væpnede grupper i bydelen Sadiyah.

Det er viktig at krigen i Irak blir dokumentert. Men det er stadig mer utfordrende å dekke krigen, uten å ta alt for store sjanser. I år har jeg bare vært en gang i det krigsherjede landet. Stadig færre vestlige journalister reiser til Irak. Når jeg er der, føler jeg meg nærmest som en vandrende målskive. Lokale journalister gjør mye av grovarbeidet for vestlige medier, derfor er det også flest irakere som blir drept.

Ved to anledninger kom jeg under direkte angrep sist jeg var i Irak. I begge tilfellene mens jeg var sammen med amerikanske marineinfanterister i Anbar-provinsen, vest for Bagdad. Første gangen gikk en bombe av foran en kolonne med sju kjøretøy. Tre granater ble skutt mot oss av en eller annen væpnet gruppe. Andre gangen var det irakiske soldater som åpnet ild mot en amerikansk fotpatrulje jeg fulgte gjennom nattemørket i Fallujah. Irakerne visste ikke at det var amerikanere de skjøt mot.

173 kolleger ble ifølge INSI, International News Safety Institute, drept i 2007 (tallene oppdatert per 13. desember). Dette er det høyeste antall drepte journalister og mediefolk siden 2. verdenskrig. I Midtøsten ble 67 journalister drept i 2007. Irak er det desidert farligste landet å jobbe i. Derfor har vi som jobber i landet vært nødt til å bryte med presse-etiske prinsipper om ikke å bevæpne oss når vi er på jobb – dessverre. 58 kolleger ble drept i Irak i 2007. Siden den amerikansk-ledede invasjonen i 2003 er nesten 250 kolleger drept på jobb i Irak. Til sammenligning ble 5 journalister drept i Afghanistan i 2007. For øvrig ble 38 journalister drept i Amerika, like mange i Asia, 26 i Afrika og 5 i Europa.

Det er ingen grunn til å tro at færre journalister blir drept i året som kommer. Redaktørene må ta farene på alvor, og investere i trening og kursing for journalister som opererer i farlige områder. Det er også viktig at de som har gjennomgått traumatiske opplevelser får oppfølging når de kommer hjem.

Godt Nytt År!

31.des.2007 @ 23:32av Stig Henriksen

Hei Fredrik

La oss nå for alle guders skyld ikke håpe at det samme hender deg. Fra den spede begynnelse som PIO i NORBATT i 93 frem til i dag så har det vært en fryd og fornøyelse å følge med deg og dine reportasjer. Keep up the good work man! PS. Du skulle ikke tilfeldigvis ha bruk for en gammel utrangert BMR-fyr på dine turer vel? 🙂 Godt Nytt År!!

01.jan.2008 @ 12:30av fredrik

har alltid bruk for gamle venner, men vet ikke om jeg ønsker å ta så¨mange med meg på tur.
godt nytt år

02.jan.2008 @ 03:24av Terje

Godt nyttår Fredrik.

Sikkerhet må aldri undervurderes når det kommer til slikt. Det håper jeg de fleste mediahus forstår. Hvordan synes du din egen sikkerhet blir prioritet hos Tv2?

Du og dine kolleger gjør en utmerket jobb i disse vanskelig tider.

Takk.

02.jan.2008 @ 14:59av Hans Kr.

Godt nyttår.

Håper som andre her at du IKKE blir et nummer på den statistikken.

Nå har du jo tidligere skrevet litt om sikkerheten og hvordan den tas vare på for din egen del.

Ser frem til dine reportasjer og vurderinger også i 2008.

07.jan.2008 @ 14:00av Nicolai Grude

Hei. Ville bare si at du gjør en veldig fin innsats i Kenya. Kanskje dette sperrer opp øynene til Nordmenn som har som vane å «ikke bry seg» om hva som skjer i en helt annen verdensdel.

Var selv i Kenya i April 2007, hvor klassen min på Drømtorp VGS samarbeidet med Strømmestiftelsen og MYSA (Mathare Youth Sport Assosication), for å prøve å lære barn hvordan man skal bruke datamaskiner, slik at de kanskje kan få seg en helt ok jobb i framtiden. Vi brukte også en hel dag på å gå på ‘slumvandring’ i en av Afrikas største slummer, Mathare.

Kommer aldri til å glemme denne turen. Jeg kommer aldri til å bli møtt av like mye smil og håp på et slikt forferdelig sted noen gang igjen.

Takk igjen for den fine jobben du gjør.

Mvh
Nicolai Grude

09.jan.2008 @ 09:56av Fredrik

Takk skal dere ha, Nicolai og Hans Kr.

Terje. Når det gjelder sikkerhet, blir dette prioritert. TV2 sender alle medarbeidere som skal jobbe i farlige områder på sikkerhetskurs. Disse kursene holdes i regi av det britiske selskapet AKE, som har spesialisert seg på kursing av journalister og hjelpearbeidere. Instruktørene består av tidligere spesialsoldater (SAS).
Hos AKE får vi opplæring i førstehjelp, taktisk kjøring, kartorientering og hvordan vi bør opptre i krigs- og katastrofeområder. Selv har jeg bakgrunn fra Forsvaret, og har jobbet i over tjue væpnede konflikter og katastrofeområder. Denne erfaringen er viktig. TV2 fyllte 15 år i høst. Etterhvert er vi mange som har jobbet i krevende omåder. TV2-ledelsen sender normalt erfarne medarbeidere på de farligste oppdragene.

Fredrik

09.jan.2008 @ 22:16av Antisosialist

For en gangs skriver du noe jeg også kan si meg enig i.

Det er høyst bekymringsfullt at mange journalister blir drept. I Russland ser det ut til at mange som er kritisk til Putin blir likvidert, og hvor mye får vi høre om konflikten i Tsjetsjenia? Ikke mye.

Det er viktig at det er journalister til stede i konfliktområdene, og i udemokratiske land og samfunn. Selvsagt også i demokratiske land, men der fungerer det jo noenlunde. Er uenig i mye d ekomemr med, men det er en del av demokratiet det også.

Jeg er veldig uenig med deg i mye Fredrik, men jeg håper virkelig at du ikke blir et navn på den urovekkende lange listen, og at du får en oppfølging ettersom jeg regner med du ser litt forskjellig

Hilsen gammel FN-soldat

11.jan.2008 @ 02:48av Hans Kr.

AKE, det er vel samme firma som tilbyr norske transportbedrifter som kjører vogntog med spesiell last eskortetjenester?

Husker jeg skrev en sak om dem når jeg jobbet for TM. Har en egen sporingssentral lokalisert et sted på østlandet. Der er det i hvert fall mange SAS-folk ansatt. Driver ogs&ar
ing; med risikoanalyse.

14.jan.2008 @ 21:55av Antisosialist

Som ved en skjebnens ironi så skulle det altså gå bare noen få dager fra dette blogginnlegget til også en norsk journalist mistet livet i et krigsområde. Etter en feig barbarisk handling begått av ekstreme fundamentalister.

Jeg håper at dere andre journalister, hans kollegaer ute og hjemme og ikke minst familie blir ivaretatt på beste måte.

RIP

Raffles – verdens flotteste hotell?

raffles

Som den observante seer og leser kanskje har fått med seg, så reiser jeg en del i jobben. Mange av mine reisemål går til – hva skal jeg si – steder med mindre sofistikerte og luksuriøse overnattingsmuligheter. Jeg har tilbragt netter i telt i Irak og Afghanistan og jeg har sovet under åpen himmel i jungelen i Kongo. Jeg har levd på nødrasjoner i uker i strekk, og jeg har delt rom med kakkerlakker, firfisler og ymse krypdyr som tasser og tafser rundt på rommet i mørket. Men det hender jeg er heldig, og kan leve som en konge.

I 2006 ble jeg sendt til øya Java i Indonesia for å dekke en jordskjelvkatastrofe. Jeg jobbet nærmest døgnet rundt en ukes tid mens etterskjelvene gjorde hotellrommet i Yogjakarta stadig mer luftig. Det som var en tynn, men lang sprekk i veggen da jeg sjekket inn vokste til et stort hull – en kveld jeg gikk for å legge meg hadde vinduet rast ut og ned på bakken fire etasjer lenger ned.

På vei hjem ble jeg nødt til å overnatte i Singapore. Til fortvilelse for de som dekker reiseregningene mine (TV2), valgte jeg meg en natt på legendariske Raffles. Jeg bodde i en av hotellets 103 suiter. Suiten bestod av et bad, et soverom og to små stuer. Utenfor, ut mot Raffles store bakhage, hadde jeg min egen private patio med dype kurvstoler. Egen butler fulgte selvsagt med rommet – det var bare å trykke på en knapp og hun var på plass i løpet av et par minutter.

Siden 1887 har hotellet ligget der – som en oase midt i Singapore. Bygget i såkalt Malay-plantasje-stil. Hvitt med mørkt treverk. Med flere gourmet restauranter og mange barer – ute og inne. Mest kjent er vel Long Bar. Det var her bartenderen Ngiam Tong Boon skapte cocktailen Singapore Sling en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Til drinkene serveres peanøtter med skall. Det er tradisjon at gjestene kaster skallet på gulvet, noe som får den ærverdige baren til å fremstå i et litt mer rølpete lys etter noen timer. Ernest Hemingway frekventerte Long Bar når han var i området. Blant de mange kjente kongelige, eventyrere, forfattere og journalister som jevnlig besøkte hotellet, er navn som Sommerset Maugham og Rudyard Kipling.

Og slik lager du Singapore Sling/Ngiam Ton Boons oppskrift:

3 cl gin
1,5 cl Kirsebærlikør
12 cl Ananasjuice
1,5 cl Limejuice (til nød sitron)
0,75 cl Cointreau
0,75 cl Dom Benedictine
En dæsj Angostura Bitter

Ristes sammen i cocktailblender med is. Siles over i glass og pyntes med ananas og kirsebær.
Smaker best i tropiske strøk mens sola går stor og rød ned i vest.

Skål!

De liker visst ikke nordmenn i Sudan

Myndighetene i Sudan liker ikke nordmenn. Og det har de forsåvidt god grunn til, for nordmenn har det med å stikke nesa bort i andres ting. I en årrekke har norske hjelpeorganisasjoner og diplomater kritisert sudanske myndigheter for overgrep mot egen befolkning. Siden midten av 80-tallet har nordmenn sørget for å gjøre konflikten i Sør-Sudan kjent for en hel verden. Siden 2003 har nordmenn vært med på å sette konflikten i Darfur-regionen på kartet.

Renasisu
To norske panservogner av typen SISU (finsk fabrikat). Hvitmalte med FN-symbol er de klar for bruk i Afrika, men kommer kanskje aldri lenger enn vinterkalde Rena leir i Hedmark. (Foto: Fredrik)


Derfor ser det mørkt ut for de 259 norske soldatene som nå ligger i trening i øvingsfeltet til Rena leir i Hedmark. Det er over én måned siden de reiste hjemmefra for å klargjøre seg for et halvt år langt oppdrag i Darfur. Meningen var at soldatene, som sammen med svenske og danske kolleger utgjør en 400-mann stor ingeniørbataljon, skulle være på plass i Afrika neste måned. Ennå venter de på reiseordre. Regjeringen i Khartoum sier at de ikke vil tillate den 26.000-mann store UNAMID-styrken å komme på plass, så lenge den norsk-ledede nordiske bataljonen er en del av styrken. UNAMID er en styrke bestående av soldater fra FN og den afrikanske union (AU). Styrkens hovedoppdrag er å beskytte sivilbefolkningen.

En av de som nok virker som en rød klut på Khartoum, er nåværende NUPI-direktør, tidligere sjef for koordineringen av FNs nødhjelpprogram, Jan Egeland. Som FN-topp raste han mot folkemordet i Darfur. Raseriet har han fortsatt i seg.
-Det er avskyelig at de nå forsøker å stanse styrken, sier Egeland.
-Soldatene kunne skape en sikkerhet som idag ikke eksisterer i Darfur. Nå sender vi ulltepper og nødrasjoner til et område hvor vi burde sørget for beskyttelse og fredsinnsats.

For det er ikke nødhjelp befolkningen i Darfur først og fremst trenger. Det de trenger aller mest er beskyttelse mot overgrep fra militante grupper som opererer med myndighetenes beskyttelse. Gruppenes mål er å jage den afrikanske sivilbefolkningen på flukt. (De regjeringsstøttede gruppene består i hovedsak av arabere). De angriper landsbyer, voldtar og dreper. To millioner mennesker er tvunget vekk fra hjemmene sine. De fleste har søkt tilflukt i flyktningeleire, men heller ikke der er de helt trygge.
-Det som skjer er at når kvinnene går ut fra leirene, så blir de voldtatt, forteller Egeland.
-Når de unge mennene får ut fra leirene blir de baket opp og noen ganger drept. Millioner av mennesker har levd i frykt. For morgendagens angrep fra disse gale militsgruppene som spesialiserer seg på drap på kvinner og barn.

Soldatene på Rena kunne sammen med resten av UNAMID-styrken gjøre en forskjell for Sudans sivilbefolkning. Den nordiske bataljonens hovedoppgave skulle være å bygge forlegninger og leire for de internasjonale infanteristyrkene. En viktig støttefunksjon, spesielt i misjonens startfase.
-De ønsker å dra, men de vet at det ligger en usikkerhet rundt dette, sier bataljonsjef oberstløytnant Torger Gillebo, om soldatene.
Han mener at de alle er godt motiverte for oppdraget, og ønsker å komme seg avgårde snart. Men nå ser det altså ut til at soldatene i stedet kan bli permitert og sendt hjem om noen uker.
-I utgangspunktet har vi en utdanningskontrakt med folk som tar oss ut januar, slik at en beslutning må tas i løpet av den perioden, og det er folk klar over, sier Gillebo.
Meningen var at soldatene skulle stå i Sudan fra januar til juli, før de ble erstattet av nye styrker. Fremdeles er ikke noe av utstyret sendt avgårde. De tyngste maskinene til ingeniørbataljonen vil det ta et par måneder å få på plass.

-Hele denne prossessen er frustrerende. Vi har forsåvidt en avreisedato.
Det sier statssekretær Espen Barth Eide i Forsvardepartementet. Soldatene skulle reist 7. januar.
-Problemet er at vi har en konflikt med Sudan som gjør at vi ikke vet om det blir noe av, fortsetter han, og forklarer videre hvordan Khartoum gjentatte ganger har forsøkt å hindre et internasjonalt nærvær i Darfur.
-Først ville ikke Sudan ha et internasjonalt nærvær i det hele tatt. Så aksepterte de den afrikanske union, og ikke FN. Så sa de ja til FN uten soldater fra Norden. Vi har ikke så veldig mye tid igjen hvis vi skal få denne styrken på plass.

Det som nå kan skje er at FN i løpet av denne uka klarer å presse myndighetene i Sudan til å godta UNAMID-styrken slik den nå er satt sammen. Alternativt kan FN bøye av og akseptere Kartums krav om å vrake det nordiske bidraget. Uansett tvinges norske myndigheter veldig snart til å ta en avgjørelse med tanke på hvorvidt soldatene skal dimmiteres. Mange av disse er hentet inn fra sivile jobber. Det som er helt sikkert er at styrken uansett ikke kan være på plass i januar. Ingeniørbataljonen vil tidligst være fullt operativ fra månedskiftet mars/april. Da er det kort tid til kontingenten avsluttes i juli.

For soldatene kan det hende at drømmen om å reise til Afrika for å bidra til en bedre verden forblir nettopp det – en drøm. De liker visst ikke nordmenn i Sudan.

20.des.2007 @ 10:23av Kjell

Vet de hva en nordmann er? (Nei, ikke fordi de er ignorante, men fordi vi er et ubetydelig land)

10.apr.2008 @ 20:42av R.J

De vet meget godt hvem de nekter inngang og hvorfor. Og denne konflikten MÅ ikke glemmes. Darfur har store behov for den hjelpen de kan få.
Et annet poeng er den ventingen mange soldater har for å få reise ut. Enten fordi de som sitter i regjering bruker lang tid på å bestemme seg, eller slik som her, at de blir avvist. Det brukes mye ressurser på øvelser og forberedelser. Det skulle vært sikrerer en «kanskje».

Nord-Korea – trussel eller ikke?

9a46c2370b1cd8ead29de8f81a94870b[1]
Bruce Cumings: North Korea. Another Country.
New York City, The New Press, 2004 Engelsk, 241 sider.

Dette er ondskapens akse nærmest glemte tredjeland. Under sin State of the Union tale i januar 2002, ramset George Bush opp USAs tre hovedfiender – Irak, Iran og Nord-Korea. Siden har USA mistet flere tusen soldater i Irak og deltatt i en stadig tøffere retorisk kamp med Irans ledere. Nord-Korea ser så langt ut til å bli beviset, ikke bare på at dialog nytter, men at det kanskje nytter best.

Dette er ikke en bok som forsvarer det nordkoreanske regimets mishandling av egne borgere. Det er en bok som tar utgangspunkt i at om tidligere diktator Kim Il Sung og hans diktatorsønn og nåværende leder Kim Jong Il opp gjennom årene har vist aldri så mange tyranniske og paranoide trekk, så har faktisk konflikten med USA og Sør-Korea flere sider.

Nord-Korea har truet naboen i sør. Men de nordkoreanske lederne har også blitt til de grader truet av både naboen og naboens viktigste allierte, USA. Her kjempet koreanerne mot hverandre (Korea-krigen 1950-53), backet opp av den kalde krigens erkefiender på hver side (USA støttet Sør-K, Sovjet og Kina støttet Nord-K). Amerikanerne offentliggjorde planer om å bombe grensesonen med kjernefysiske våpen, slik at sonen ville være ubeboelig i 100 år framover (President Eisenhower). USA hadde vist at de var istand til å bruke kjernefysiske våpen (Japan, 1945), de utplasserte kjernefysiske våpen rettet mot Nord-Korea, og de truet med å bruke dem. Slik gjør man kanskje en farlig fiende enda farligere. Ikke minst bidro dette til at regimet selv ville skaffe seg kjernefysiske våpen, iallefall for å kunne skremme fienden fra å angripe.

Cumings er forundret over at de siste amerikanske administrasjonene har brukt mer tid på å bekymre seg over hva Nord-Korea måtte utgjøre av trussel overfor USA og amerikanske interesser enn for eksempel Saudi-Arabia. Dette er konflikten mellom USA og Nord-Korea sett fra en litt annen vinkel enn vanlig. Boka er ført i pennen av en amerikansk historiker.

05.des.2007 @ 18:36av Antisosialist

Ikke helt uventet fremhever du en bok som legger opp til at det bare er USA som begår feil her i verden.

10.des.2007 @ 02:38av Per Berge

Egentlig burde Saudi Arabia, Syria og Pakistan følge Iran på denne lista mens Irak kan fjernes. Ellers er det flere ondskapens alter i både den Arabiske, Asiatiske og ikke minst Afrikanske verden så denne liste burde vært mye lengre etter mitt skjønn.
De to førstnevnte pluss Iran er uansett de vi burde fjerna en gang for alle.
Pakistan er mere komplisert da jeg annser Musharaf for en som vet hva han har å slite med i motsetning til hva liberale vesten innbiller seg. derfor er jeg forholdsvis trygg så lenge han er ved makten og Europa og USAs venstreside raljerer med kritikken sin
😀

Norske utenlandssoldater

9a4574830c6b517f983e8235e1f0f91f[1]
Knut H. Grandhagen, Kenneth Been Henriksen, Anne Kari Rom og Stine Walmsnæss Skjæret: Kampklar. Norske soldater i fredens tjeneste.
Oslo, N.W. Damm & Søn, 2007. 294 sider.

Denne boka bør være obligatorisk for alle norske soldater som skal delta i internasjonale operasjoner, og deres familier. Ved å trekke på erfaringer fra 1995 til 2005 tegner de fire forfatterne et bilde av hvordan et skarpt utenlandsoppdrag arter seg for de som reiser ut. Det handler mye om følelser, tanker og reaksjoner. Med fagkunnskapen til Rom (lege) og Been Henriksen (prest) forteller Grandhagen og Walmsnæss Skjæret om hvordan det er å reise ut. Vekk fra familie og venner for å jobbe i krigen noen måneder.

Det var en slik bok jeg ønsket å lese, men aldri fant før jeg dro til Libanon i 1992. Her får den reiseklare soldaten og de pårørende svar på mange spørsmål. Boka forklarer også langt på vei hvorfor utenlandssoldatene oppfører seg som de gjør når de er ute og den første tida etter at de kommer hjem. Om rastløshet og reaksjoner.

Kampklar er også spennende lesing for alle tidligere soldater med utenlandsoppdrag bak seg.