Fare for fred?

Akkurat nå sitter ledere fra Midtøsten rundt et forhandlingsbord i USA. De forsøker å komme fram til en avtale om opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat. Under press (eller drahjelp) fra USA og Saudi-Arabia skal Israels statsminister Ehud Olmert og palestinernes president Mahmoud Abbas bli enige om den videre veien for sluttstatus-forhandlingene. Det er viktig at USA og Saudi-Arabia er sponsorer for forhandlingene fordi disse to landene kan legge press på partene, og stå som garantister for hva nå enn partene måtte bli enige om. Men det er ingen akutt fare for fred.

81030ee6e8e2256e41b1ab9de2f0a061[1]
Sjablonkunstnerne har fått et enormt lerret å boltre seg på i Midtøsten. Dette budskapet er en tydelig protest mot hvordan Israel er iferd med å gjerde palestinerne inne. (Foto: Fredrik)

Det har gått sju år siden forhandlingene mellom Israel og palestinerne kollapset. Utbruddet av den andre Intifadaen høsten 2000 satte en strek for alle samtaler mellom partene. Det brøt ut full krig på Vestbredden, Gaza og Israel mellom palestinske grupper og israelske soldater. Tidligere statsminister Ariel Sharon startet byggingen av et forferdelig byggverk. Det styggeste siden Berlinmuren. En 80 mil lang kombinasjon av mur og gjerde som strekker seg gjennom det palestinske landskapet. På kryss og tvers, på en slik måte at de palestinske områdene stykkes opp i mindre enklaver. Bare noen få kilometer av muren ligger faktisk på grensen mellom Israel og den okkuperte Vestbredden. På den ene siden av muren er palestinerne, på den andre jødiske bosettere. Hensikten med byggverket var ifølge israelerne å stoppe selvmordsbombere, og det ser ut til å ha virket. Men det er kanskje en kortsiktig virkning. For det er ingen tvil om at muren har bidratt til et voldsomt raseri og frustrasjon hos palestinerne – noe som kan bety at den langsiktige virkningen av muren får motsatt konsekvens av det som var meningen. Muren hindrer effektivt palestinske myndigheter i deres forsøk på å kontrollere de okkuperte områdene. Den hindrer handel, og den hindrer palestinere i å ferdes fritt mellom palestinske byer og landsbyer. Islamistiske grupper sliter ikke med rekrutteringen blant unge palestinere som er mer enn villige til å ofre sitt eget liv for det de tror på – et fritt Palestina.8104a23de80c908387a5a6661237775c[2]

Skammens mur: Et monument over mislykkede fredsinitiativ. Denne delen av muren slynger seg rett gjennom palestinsk område i utkanten av Jerusalem. (Foto: Fredrik)

I femten år har jeg reist i Midtøsten. Hatet er stort på begge sider. For meg virker det som om det er vanskeligere enn noen gang å komme fram til løsninger folk vil være fornøyd med. Forventningene til forhandlingsresultatene i Annapolis er mildt sagt lave. Ehud Olmert har ikke stor nok oppslutning i Israel til å gå med på radikale fredsløsninger. Mahmoud Abbas tok makten fra den folkevalgte Hamas-ledede regjeringen etter harde kamper mellom Fatah og Hamas tidligere i år. Mange palestinere omtaler det hele som et israelsk-amerikansk-støttet statskupp, og oppfatter Abbas som en sviker. Gaza er fremdeles under Hamas sin kontroll.

I denne omgang skal det kun legges en plan for sluttstatusforhandlingene. Målet er å ferdigforhandle disse i løpet av neste år. Men partene har lang vei å gå. For det er vanskelig å se for seg en endelig avtale uten at de aller fleste av de jødiske bosettingene rives, uten at Øst-Jerusalem overføres til palestinerne, uten at flyktningene får vende hjem og uten at palestinerne får bestemme selv i en egen palestinsk stat. Noen kompromisser vil nok USA tvinge Israel til å gå med på, men alle disse punktene kan ikke Olmert godta. Derfor blir det spennende å se hvor mange kameler Abbas er villig til å svelge.

Rabin og Meg
Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin forsøkte å inngå en fredsavtale med palestinerne. Det kostet ham livet. Han ble skutt og drept av en av Oslo-avtalens mange jødiske motstandere, i Tel Aviv 4. november 1995. Hovedproblemet med Oslo-avtalen var at den utsatte de vanskeligste spørsmålene til siste runde. Denne gangen begynner man med det vanskeligste, i håp om at mindre uenigheter dermed kan løses i etterkant. Dette bildet av en ung utgave av undertegnede og statsministeren, er tatt hjemme i stua til Rabin en lørdag i august 1994. Vi hadde en hyggelig, men alvorlig samtale om krig og fred og sånn. (Foto: Moshe Ben Dor)

Forhandlingene i Annapolis er dømt nord og ned fra alle hold. Det er med god grunn. Likevel er det positivt at partene faktisk snakker sammen. Og siden forventningene til forhandlingene nærmest er totalt fraværende i midtøsten, vil vel kanskje ikke skuffelsen over manglende resultater gi seg større utslag i form av voldelige hendelser, som terroraksjoner og drap på sivile på begge sider av konflikten. Det mest oppløftende er vel kanskje at det ser ut til at Bush-administrasjonen nå forstår at denne «alle konflikters mor» i Midtøsten må løses for å bedre USAs sikkerhet. Så lenge USA oppfattes som Israels ukritiske støttespiller, vil muslimer over hele verden vende seg mot amerikanerne.

811301f00d098a3b2c2d0287bd7bf248[3]
Om litt over et år flytter George W. Bush ut fra dette hvite huset i Washington D.C. Hans ettermæle som internasjonal konfliktløser står i fare for å bli ganske frynsete. Han håper nok på at samtalene i Annapolis kan rette på dette. Lykke til! (Foto: Fredrik)

29.nov.2007 @ 19:43av Magne

Nesten som jeg skulle sagt det selv

02.des.2007 @ 11:32av Antisosialist

Det er bare trist å lese dine arikler Fredrik. Det er Israel, Israel, Israel, kun de som gjør noe galt.
Det virker som at du forventer de skal trekke seg ut fra alle steder og bare akseptere at tilbaketoget følges av et rakettregn som sprer død og lidelse.

Orker ikke lenger å la meg provosere engang, det er bare trist å se det som kommer fra en mann jeg gang i tiden faktisk respekterte veldig høyt.

07.des.2007 @ 17:52av Hans Kr.

Det er jo tydlig at du lar deg provosere antisosialist, siden du fortsetter med dine surmagede kommentarer og, for deg politisk korrekt oppgulp av noe forbannet vrøvel.

Og repekten for deg er i hvert fall ikke større, enn det du hevder du har for F. Græsvik.
Hovedforskjellen er selvsagt at han tør å stå frem med sit navn.

Farligere i Afghanistan

(Mazar-e-Sharif/Meymaneh/Kabul/Oslo) Det har blitt farligere i Afghanistan. De internasjonale styrkene sloss mot bedre organiserte fiender enn tidligere, og tar store tap. Tidligere denne måneden ble en norsk soldat drept og en annen hardt skadd i et bombeangrep nordvest i landet. Norske myndigheter må være forberedt på nye tap, så lenge Norge bidrar med soldater i NATO-operasjonen i landet.

-2007 har vært et dramatisk år. Spesielt gjelder det utbredelsen av selvmordsangrep, gisselaksjoner og veibomber. Det er mange trusler mot internasjonale styrker.
Det sier Afghanistan-ekspert og forsker Kristian Berg Harpviken ved fredsforskningsinstituttet PRIO.
-Det er fortsatt en bedre sikkerhetssituasjon i nord enn i sør, det er det ingen tvil om, sier Harpviken.
-Men det er bekymringsfullt at sikkerhetssituasjonen har blitt verre. Det gjelder både Talibanaktivitet og de gamle krigsherrene som nå sitter som en del av regjeringsstrukturen, men også utgjør en trussel fordi de er ute etter å beskytte sin egen økonomiske fremtid og basis som de har bygd opp for eksempel innen narkotikasmugling.

De internasjonale styrkene kjemper altså både mot Taliban (og Talibansymapiserende Pashtuner-grupper) og mot rene kriminelle gjenger. Den norske kontingentsjefen i Mazar-e-Sharif, oberst Ivar Sakserud, er enig i at situasjonen er verre nå enn tidligere. I tillegg til å miste en mann denne måneden, har de norske styrkene deltatt i kamper som Sakserud omtaler som de hardeste norske styrker har kjempet i utlandet siden andre verdenskrig.
-Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i nord er betydelig verre i forhold til antall selvmorsbomber, veibomber og trefninger mellom våre styrker og Taliban og opprørere, bekrefter obersten.
-I løpet av de siste fem, seks månedene har situasjonen forverret seg her i nord, sier han.

Også ved FNs hovedkvarter i den afghanske hovedstaden, følger de utviklingen med bekymring.ISAF-Norsk QRF
-Situasjonen i nordvest er veldig forandret, sier talsmann Adrian Edwards.
-Det vi har sett det siste året, er at som følge av forholdsvis liten eller ingen internasjonal eller nasjonal militær tilstedeværelse i nordvest, har Taliban utnyttet situasjonen og rykket inn.
Og Edwards tror ikke sikkerhetssituasjonen vil bli bedre med det første.
-Jeg tror at vi vil se fortsatte kamper neste år, og i flere år framover. Situasjonen vil fortsatt være ustabil i lang tid, sier han.

Soldater fra den norske reaksjonsstyrken kommer tilbake til leiren i Mazar-e-Sharif etter å ha kjempet i harde kamper tidligere denne måneden (Foto: Fredrik)

Ved den velrennomerte tenke-tanken Senlis Council hevder de at Afghanistans president Hamid Kharzai bare har kontroll over deler av Kabul. Taliban er iferd med å utvide sin kontroll, og ta tilbake områder de ble jaget fra etter de amerikansk-ledede angrepene startet høsten 2001.

Kristian Berg Harpviken er enig.
-Når det gjelder både politisk og militær kontroll så er det dessverre slik at Kharzai-regjeringa først og fremst kan gjøre krav på å være en regjering for Kabul, sier han.
-Og det er bekymringsfullt når vi snakker om seks år etter den militære intervensjonen i 2001.
Harpviken mener den internasjonale strategien er feilslått, og sier at en endring må til.
-Jeg håper jo at man nå fra internasjonalt hold skal se at det er nødvendig med en endring av innsatsen for å legge grunnlaget for at man på sikt skal kunne trekke seg ut og faktisk overlate dette til afghanerne selv. Det man har opplevd etter 2001 viser jo at det å bygge en stat med fremmed militærmakt nærmest er en logisk umulighet.

Diplomater og observatører jeg traff på min siste reise til Afghanistan, bekrefter alle inntrykket av stadig dårligere kontroll over sikkerhetssituasjonen. En av diplomatene som kjenner landet godt, og ønsker å være anonym, sier til meg at Taliban nå opererer i nye områder, steder gruppa ikke har vært før.
-Nordvest i landet, der de norske styrkene står, er Taliban sterkere enn tidligere, sier han.
Men om dette betyr at Taliban er iferd med å forsterke sin posisjone i hele Afghanistan, er han ikke sikker på.
-Vi ser Taliban nå i nye og mer obskure områder. Men det er vanskelig å si om dette betyr at de er iferd med å miste fotfeste i sentrale områder, eller om de er iferd med å få større kontroll.

En av hovedårsakene til at situasjonen er forverret i Afghanistan, kan være hastverket Vesten hadde med å gjenoppbygge den politiske strukturen i landet. USA mistet fort fokus på hva som var viktig å foreta seg i Afghanistan. Bare et par måneder etter at krigen ble satt igang, dreide Bush-administrasjonens konsentrasjon seg mot Irak. Istedet for å reformere og forenkle statsstyret, hastet man inn i den såkalte Bonn-prosessen for å få på plass et nytt lederskap i Afghanistan så fort som mulig. Det gikk for fort. Vesten hadde for høye forventninger til hva man kunne få til ved å ta tak i den eksisterende statsdannelsen og videreføre denne.

Spesialstyrkene

image63
Tom Bakkeli: Norges hemmelige krigere. Kommandosoldater i kamp mot terror. Oslo, Kagge Forlag 2007. 319 sider

For et par uker siden var jeg i den norske leiren i Mazar-e-Sharif, nord i Afghanistan. Første del av den norske reaksjonsstyrken kom inn i leiren, etter flere uker i felt og dager med harde kamper. En av soldatene lempet utstyret sitt ut av bilen. På toppen av bagen hans lå et fillete og støvete eksemplar av Tom Bakkelis bok.
-Veldig bra bok, sa soldaten.

Tom Bakkeli har skrevet en bok som handler om norske spesialstyrker på oppdrag i utlandet. Først og fremst i Afghanistan. VG-journalisten har hatt tilgang til gode kilder i arbeidet med boka. Flere av operasjonene spesialstyrkene har deltatt i, beskrives detaljert. Kollega Tom har tillegnet seg svært god kjennskap til styrkene.

I tillegg til operasjoner fra Kosovo til Afghanistan, beskriver Bakkeli også hvordan styrkene trener. Dette er spesialstyrkenes historie. Spennende lesing for alle som er interessert i forsvarsstoff og norsk militært engasjement i utlandet.

Helvetesuke for de norske styrkene i Afghanistan

(Afghanistan) Det er onsdag ettermiddag, 7. november. Like før sola forsvinner ned i en horisont av sand, kommer de første norske styrkene tilbake fra fronten. Jeg er i hovedkvarteret til den norske reaksjonsstyrken, QRF, i Mazar-e-Sharif, nord i Afghanistan. Da de første meldingene om norske soldater i harde kamper tikket inn noen dager tidligere, fikk jeg go!, og reiste.

Et hundretalls slitne soldater kommer inn i leiren. Med trykkluft blåser de sanden vekk fra biler, ut av hår, våpen og uniformer. De har vært lenge i felt, noen av dem i hele fem uker. Nettene har de tilbragt under åpen himmel, de siste dagene har de sloss med det de kaller Taliban. En av toppsikrerne viser meg hvor en kule har slått inn i luka han står støttet mot når han betjener maskingeværet på toppen av den pansrede bilen. Det må ha vært millimeter, max et par centimeter mellom soldaten og den dødelige kula.

ISAF Norsk QRF Nov07
To av QRF-soldatene tilbake fra fronten (Foto: Fredrik)

-Dette har vært de hardeste kampene norske styrker har kjempet i siden 2. verdenskrig, sa kontingentsjef, oberst Ivar Sakserud, til norske medier.
-Dere har vært gjennom en dåp som ingen vil, men som vi faktisk trener på i hele vår militære karriere, og den dåpen har dere bestått med glans, sa obersten til soldatene som kom inn fra fronten. Det er ingen avdeling i Norge som har vært gjennom noe tilsvarende. Det skal dere være klar over, fortsatte han.

Det var ikke bare oberst Sakserud som var stolt. Hyllesten kom fra flere hold i Afghanistan, og fra politiske og militære ledere i Norge. De norske soldatene har trolig drept 25 væpnede opprørere de siste ukene. Oppdraget har tvunget norske 20-åringer til å sende sine dødelige kuler og granater mot fienden. Soldater og offiserer jeg har snakket med, bekrefter at også de tok mye ild, men at det gikk bra. Både reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif og den norske stabiliseringsstyrken i Meymaneh lenger vest, deltok i kampene sammen med den afghanske hæren, helt nordvest i Afghanistan. Målet var å hindre Taliban eller væpnede opprørere i å forsterke sitt fotfeste i området. Slaget var hardt, og det ble kjempet av norske soldater, som etter alt å dømme gikk seirende ut av dette sammen med sine afghanske allierte (regjeringshæren). Fienden tok tap, de norske styrkene ble bare påført mindre skader som følge av brutal kjøring i kampområdet. Etterhvert som nordmennene ruller tilbake fra fronten er lettelsen merkbar. Oberst Sakserud sier han er glad for at ingen av hans soldater ble skadd eller drept.

Men, akkurat da alt så ut til å ha gått de norske soldatenes vei, smalt det. Torsdag kveld kjørte 22 år gamle Kristoffer Sørli Jørgensen en upansret Landcruiser utenfor Meymaneh. Den unge mannen fra bygda Stange i image62Hedmark var på vei til skytebanen. I passasjersetet satt en 20 år gamle sambygding. 20-åringen kom til Afghanistan for aller første gang, bare halvannet døgn tidligere. Bak de to guttene fra Stange fulgte en annen Landcruiser med to soldater. Kristoffer så ikke at en plate var skjult i veibanen. Trykket av bilen mot platen utløste en voldsom eksplosjon, som nesten rev bilen i to. Eksplosjonen var sterkest rett under de to i bilen.

Kristoffer Sørli Jørgensen (Foto: Forsvaret)
Jeg har sett vraket på nært hold. På Kristoffers side er bilen spjæret åpen. Gulvet er borte der de to i bilen hadde føttene sine. Taket er åpent. Motoren er presset framover, og står på høykant. Jeg er mer overrasket over at en av de to overlevde, enn at en ble drept.

Hadde bilen vært forsterket med en pansret plate under, ville skadene vært mindre omfattende. Derfor bør Forsvaret gå nøye gjennom sikkerhetstiltakene, og vurdere en oppgradering av bilparken. Jeg får bekreftet at det har vært forsøkt gjennomført flere lignende angrep mot nordmennene den siste tiden, men det har gått bra.

Den skadde 20-åringen fra Stange ble sendt hjem sist helg. Han var hardt skadet, men ble stabilisert såpass på det tyske feltsykehuset i Mazar at han tålte hjemreisen i et avansert ambulansefly. Men det var nære på at ikke han også ble drept. En av de to tyske kirurgene som tok imot ham på sykestua i Meymaneh sier at det stod om et par minutter. Dr Herbert Port berømmer innsatsen og snarrådigheten til soldatene som fulgte i bilen bak. Videre forteller Port at blodtapet var stort. Ni – 9 – medsoldater fikk tappet blod som ble pumpet inn i kroppen til 20-åringen som kjempet for livet. En kamp han vant mot alle odds. Den norske styrken kunne ha mistet to mann sist torsdag.

For egentlig er ikke den norsk-ledede sykestua i Meymaneh bemannet med kirurger. Den skulle egentlig vært det, men Forsvaret sliter med rekrutteringen. Dr Port og hans kollega var sendt til Meymaneh som et ledd i forsterkningene i forbindelse med offensiven norske soldater hadde deltatt i et par dager tidligere. At de to Hedmarks-guttene kjørte på en bombe mens kirurgene var i leiren var trolig en tilfeldighet.

Etter en uke i felt med de norske soldatene i Afghanistan, er jeg svært usikker på om forsvarsledelsen hjemme gjør alt de kan for at styrken skal unngå tap. Det handler vel egentlig om penger. Om hvor mye politikerne og forsvarsledelsen er interessert i å bruke for å beskytte styrkene. Trusselbildet er endret til det verre i området de norske styrkene opererer. Det har den siste uka vist, og det vil trolig tvinge Forsvaret til å vurdere nye tiltak for å bedre sikkerheten for soldatene.

Se min reportasje fra Afghanistan her:

13.nov.2007 @ 22:12av Ola FN-soldat

-Dette har vært de hardeste kampene norske styrker har kjempet i siden 2. verdenskrig, sa kontingentsjef, oberst Ivar Sakserud, til norske medier.
Med all respekt for den kjempeinnsats som disse guttene/jente(ne) har gjordt. Men burde ikke tidligere
Lt. Græsvik, pio norbatt/unifil nevne at dte var mye «rock n roll» også i Libanon?

14.nov.2007 @ 12:40av Fredrik

Jo det skjedde mye i Libanon også. Den første kontingenten var i kamp med PLO. I 1982 rullet israelske styrker gjennom de norske områdene på vei nordover. I 1993 og 1996 angrep Israel Sør-Libanon med voldsom styrke. Israelske styrker skjøt og drepte norske soldater på patrulje ved minst to tilfeller. Hezbollah skjøt jevnlig inn i de norske områdene, osv. Men som Sakserud sa: De verste kampene norske styrker har vært med på siden 2. verdenskrig, kanskje med unntak av noen episoder i Li
banon. Du har rett, men jeg tok det ikke med her. Nevnte det flere ganger forrige uke. Men nå er det også skrevet svart på hvitt!!

15.nov.2007 @ 19:51av Ola FN-soldat

Takker for svaret.
Og vil også takke TV2 for KJEMPEFLOTTE reportasjer når det gjelder dekningen av de to siste begravelsene til norske soldater som ga sitt liv for fedrelandet og flaggets ære!
TV2 knuser den lisensfinansierte kanalen på Majorstua.

16.nov.2007 @ 00:25av Antisosialist

Ja, når det gjelder reportasjene i kjølvannet av den drepte norske soldaten har selv ikke jeg noe å utsette på Græsviks arbeid.
Ifølge de opp lysninger jeg har fra kontakter tyder det nok på at de norske styrkene den siste tiden har vært i værre trefninger enn hva vi som var i Libanon opplevde. Men det var ikke bare bare det heller,

20.nov.2007 @ 11:05av Hans Kr.

Jøss Fredrik.
Skal vi spleise på en flaske Sjampanie til Antisosialist når du forhåpentlig kommer hjem til jul?
Figuren er jo enig med deg, og skryter av deg i tillegg.
Hallejula……..

21.nov.2007 @ 19:26av Fredrik

🙂
Jul i Kabul

22.nov.2007 @ 15:47av Hans Kr.

OK. Det er jo ikke første gang du feirer ute.
Da legge jeg ut for den sjampisen så lenge. ;-)))
Sammen med de norske styrkene, eller på et eller annet hotellrom?
Kommer en liten julefeiringshistorie da kanskje.

23.nov.2007 @ 18:50av Antisosialist

Jeg ville jo aldir tatt imot noe fra noen av dere, eller andre antivestlige personer

25.nov.2007 @ 11:14av Hans Kr.

Ærnte så farlig heller antisosialsit. For så lenge du ikke tør være annet en anonym slik du fremstår blir det litt vansklig å få overrakt deg presangen.
Men med et selvbilde likt ditt, tror jeg faktisk den flasken kunne gjort deg godt.

Historien bak 11. september

Looming towerLawrence Wright: The Looming Tower. Al-Qaeda’s Road to 9/11. London, Penguin Books, 2007. Engelsk, 470 sider.

Dette er en bok som forklarer og beskriver en rekke hendelser som etterhvert førte til angrepet mot USA 11. september 2001. Wright beskriver bakgrunnen til de mest sentrale personene. Mest tid vies Bin Laden og Zawahiri.

Boka forklarer hva som fikk den egyptiske Jihad-lederen Ayman al-Zawahiri og den saudiarabiske al-Qaida-lederen Osama bin Laden til å hate USA og Vesten så voldsomt at de ønsket å ramme USA, ikke med aksjoner bare for å få oppmerksomhet, men med aksjoner som inkluderer massemord på sivile. Den forklarer også hvordan de to sammen klarte å skape det farligste og blodigste terrornettverket verden har sett.

Mye av boka handler også om hvordan enkelte etterforskere og diplomater fortvilet forsøkte å alarmere den amerikanske administrasjonen via ledelsene i FBI og CIA, uten å lykkes. En av disse er FBI-agenten John O’Neill. Rapporter og høringer i ettertid har vist at et tettere samarbeid mellom byråene trolig kunne avdekket, og kanskje avverget angrepet 11. september.

Jeg har lest flere bøker som handler om forspillet til angrepet, dette er den klart beste. Dette er historiefortelling og undersøkende journalistikk i særklasse. Litteraturlisten og oversikten overintervjuobjektene vitner om at Lawrence Wright har brukt særdeles mye tid på research.

For denne boka har Wright vunnet en rekke prestisjetunge amerikanske priser, som Pulitzer for sakprosa, Los Angeles Times Book Festival Award for History og New York Public Library Helen Bernstein Book Award for Excellence in Journalism.

29.apr.2008 @ 15:02av Haakon Gjersum

hei, hvor får jeg kjøpt boken?

09.mai.2008 @ 18:07av

prøv Amazon.com

Den kommer på norsk til høsten.

Bok om krig og katastrofer

Jan Egeland

Jan Egeland: Det nytter. Rapport fra frontlinjene. Oslo, Aschehoug 2007. 320 sider.

Jan Egeland langer kraftig ut mot Bush-administrasjonen, Israel, Zimbabwes egenrådige leder Robert Mugabe og Sudans regjering i denne boka. Noe han forsåvidt også gjorde som FNs visegeneralsekretær med ansvar for humanitære spørsmål og nødhjelp. Men i denne boka slipper han å tilsløre sine meninger i diplomatisk tåkeprat.

Det nytter handler primært om tida som Kofi Annans høyre hånd fra 2003 til 2006. Egeland markerte seg på en rekke felt, kanskje mest i hjelpearbeidet etter Tsunamien, etter Libanonkrigen i fjor og i Darfur. Jan Egeland er en mann kjent for å si tydelig ifra. Med det skapte han seg fiender som FN-topp, kanskje spesielt i USA.

Jan Egeland er spesielt tydelig i kritikken av USAs mislykkede felttog i Irak. Egeland støtter seg til Johns Hopkins University’s dødstall på rundt 600.000 drepte irakere i kjølvannet av USA-invasjonen. Hvis dette tallet stemmer, er den humanitære situasjonen i Irak den verste i verden og langt verre enn det den var de siste femten årene Saddam Hussein satt med makten.

Jan Egeland er en av de som har fått ufortjent lite oppmerksomhet for arbeidet med den hemmelige Oslo-kanalen som førte til Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne i 1993 (skjønt i ettertid er det kanskje like greit ikke å bli forbundet med dette velmente men for lengst havarerte fredsinitiativet…). Det var utenriksminister Thorvald Stoltenberg og hans statssekretær Jan Egeland som i 1992 sørget for at en hemmelig bakkanal kunne opprettes mellom israelske og palestinske forhandlere i Oslo. Avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst arvet Oslo-kanalen da han tok over etter Stoltenberg, og mottok sammen med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen det meste av hyllesten for arbeidet.

Egelands bok er en viktig bok fordi den er en tilsynelatende ærlig beskrivelse av hvordan verdens urettferdighet blir forsøkt bekjempet. Interessant lesing for alle som er opptatt av internasjonale forhold.

03.nov.2007 @ 00:30av Antisososialist

Nok en gang driver du altså PR for en antiamerikansk bok, dene gang skrevet av antivestlige Egeland.
Dere koker nok godt i sammen tenker jeg