Kommer Tyrkia til å invadere Irak?

(Berlin) Tyrkiske styrker har de siste to ukene gått til gjentatte angrep mot den kurdiske PKK-geriljaen på begge sider av grensa mot nabolandet Irak. Angrepene er framprovosert av flere geriljaangrep mot tyrkiske stillinger og patruljer i grenseområdet. Flere titalls tyrkiske soldater er drept i angrepene. PKK angriper fra baser i det kurdisk-styrte Nord-Irak. Tyrkia har siden lenge før den amerikansk-ledede invasjonen av Irak i 2003 advart amerikanerne mot kurdisk dominans i grenseområdene.

Tyrkia er NATOs nest største militærmakt (etter USA). Tyrkia er en militær stormakt på grensa mellom Europa og Asia. Landet i utkanten av Europa har en av forsvarsalliansen strategisk viktigste beliggenheter. I en årrekke har tyrkiske myndigheter slått hardt ned på alle forsøk på kurdisk dominans i sør. Tyrkia ønsker ikke, i likhet med nabolandene Irak, Syria og Iran, å se en selvstendig kurdisk stat blomstre opp i ruinene av Nord-Irak. For kurdernes drøm er en nasjon som strekker seg over grenseområdene i alle de fire landene. Kurdisk dominans i Nord-Irak utgjør en betydelig trussel mot myndighetene i Ankara.

For å forhindre en kurdisk løsrivelse fra resten av Irak, har den amerikansk-ledede okkupasjonsmakten i Irak sørget for å inkludere kurdiske ledere i administrasjonen i Bagdad. Derfor er Iraks president i dag kurder (Jalal Talabani).

Men forsøket på å dempe de irakiske kurdernes drøm om en selvstendig kurdisk stat har så langt ikke vært særlig vellykket. De kurdiske områdene oppnådde mer eller mindre selvstendighet allerede på 90-tallet. Beskyttet av Vestens No-Fly-Zone i Nord-Irak klarte kurdisk gerilja å jage Saddam Husseins soldater ut av landsdelen. Etter invasjonen har både okkupasjonsmakten og sentralmyndighetene i Bagdad forsøkt å inkludere kurderne i det nye «frie» Irak. Men kurderene virker for det meste uinteresserte i å delta i George W. Bush’s halsbrekkende demokratieksperiment.

Jeg har gjentatte ganger besøkt Irak etter Saddams fall. Kurderne vil ha sin egen stat. De flagger sitt eget flagg og snakker sitt eget språk. De snakker ikke om det nye Irak, men om Kurdistan. Mange er villige til å gå til krig mot sine gamle fiender om de oljerike områdene i grenseområdet mellom nord- og sentral-Irak. Det er stor sannsynlighet for at en ny borgerkrig vil ha en front mellom kurdisk gerilja og irakiske styrker i områdene mellom Kirkuk og Mosul.

Tyrkia følger utviklingen i Irak med bekymring. Den kurdiske PKK-geriljaen, som sloss for at sørlige deler av Tyrkia skal inngå som en del av et fritt Kurdistan, opererer fra sine baser i Nord-Irak med velsignelse fra lokale myndigheter. Tyrkia vil gå langt for å stanse PKK-angrep mot tyrkiske styrker, enten disse angrepene kommer fra Tyrkia eller Irak.

Den siste uka har Tyrkia gjentatte ganger bombet kurdiske områder nord i Irak. Angrepene vil fortsette til den kurdiske trusselen er fjernet, eller slaget er tapt. Tyrkia vil, om nødvendig, sende et større antall soldater inn i Nord-Irak. Parlamentet har allerede gitt regjeringen velsignelse til å beordre hæren til å gjennomføre en invasjon. Konflikten er med på ytterligere å destabilisere Irak. Det blir spennende å se hvor langt amerikanske og irakiske styrker er villige til å gå for å stanse PKK-geriljaens operasjoner fra Irak, og for å forhindre at det dannes en ny front i det krigsherjede landet.

27.okt.2007 @ 19:56av Antisosialist

Uansett så er jo dette selvsagt USA og vesten sin feil, ikke sant?

29.okt.2007 @ 17:41av Hans Kr.

Og hvor har Fredrik skrevet det du nå insuinerer, da antisosialist.
Tror kanskje du har et sterkt behov for å få pusset brillene dine. Du ser kun det du ønsker å se, uansett hva som skrives.
Helt utrolig at du gidder, men du har vel et stort utvalg av syrenøytralisernede middel du kan ta for å roe deg ned.

30.okt.2007 @ 19:09av Antisosialist

Jeg spør jo bare, noe som det absolutt er grunn til. da Fredrik er en antiamerikansk person

Jeg støttet Burmas junta økonomisk

(Hjemme-Bergen) Her kommer en innrømmelse. Jeg har ikke bare én, men fire – 4 – stoler produsert i Burma. Eller i Myanmar som landet egentlig heter. Jeg kjøpte stolene for et par år siden. Jeg synes de er veldig fine, men ikke alle synes de er like gode å sitte i. Det kan være en politisk belastning å være stoleier, når treverket er fra et land som ledes av en beinhard militærjunta. For ikke å snakke om når stolene er laget av den fineste teak.

To av teakstolene har armlener og kan legges bakover. Det er skikkelig håndtverk som ligger bak, derfor kostet de også litt. Treverket tåler mye nedbør, noe som er viktig når man bor her vest, i Norges vakreste by. Fabrikken stolene ble produsert på, er nå flyttet ut fra Burma. Selskapets norske eiere tålte ikke den politiske belastningen det var å drive handel under militærjuntaens regime. Folk boikottet de burmesiske varene og norske butikker vil ikke lenger føre politisk ukorrekte varer. Til tross for at selskapet garanterer at treverket som blir brukt i stolene kommer fra områder hvor nye trær plantes ut.

Noen titalls familier mistet inntektsgrunnlaget da den norskeide fabrikken ble nedlagt. Da undertøysgiganten Triumph ble tvunget til å stenge sine fabrikker i Burma for noen år siden, ble flere tusen arbeidsledige over natten. Hvem rammes egentlig av økonomisk og politisk boikott? Juntaens generaler har fremdeles til salt i grøten. Da er det verre med folk flest. De som rammes av regimets antidemokratiske brutalitet, blir de første ofrene når politiske aktivister ønsker å markere sin sympati med de samme menneskene. Det er paradoksalt.

Fra 1991 til 2003 ble Irak utsatt for en massiv internasjonal politisk boikott. FN-sanksjonene skulle straffe Saddam Hussein for hans invasjon av nabolandet Kuwait. Sanksjonene kostet flere hundre tusen mennesker livet. Saddam klarte seg godt, ja kanskje bedre som følge av de internasjonale straffesanksjonene. Ytre trusler virker ofte samlende på en nasjon. Sanksjonene sørget for at Irak ikke kunne omsette olje fritt. Med det forsvant inntektsgrunnlaget som skulle betale blant annet for landets sykehus. FN-sanksjonene mot Irak blir av mange omtalt som et folkemord. Dette «folkemordet» ble mot slutten administrert av Norge, fordi Norge ledet sankjsonskomiteen som midlertidig medlem av FNs sikkerhetsråd.

Internasjonal boikott og sanksjoner til tross, mistet ikke Saddam Hussein makten. Et militært angrep måtte til for å fjerne diktatoren. Heller ikke i Burma har internasjonale sanksjoner så langt ført til at juntaen har kastet inn håndkleet og innrømmet folket det demokratiet de fortjener.

Bør jeg ha dårlig samvittighet når jeg sitter i en av teakstolene mine? Kanskje ikke sanksjoner er det beste våpenet mot regimet i Burma?
Hva synes du? Skriv gjerne en kommentar.

(For ordens skyld; da jeg skrev dette innlegget satt jeg i en stol fra IKEA, og lente meg mot et over hundre år gammelt bord innkjøpt i en antikvitetsforretning på Røa i Oslo).

07.okt.2007 @ 00:56av Vidar N

Tror du er inne på kjernen av hovedproblemet i internasjonal politikk i dag. The usual suspects hyler opp om imperialisme, angrepskrig mm med en gang man vil gripe inn med militærmakt, mens de samme hyler opp om folkemord, umoral mm om man benytter politiske virkemidler.
(Misforstå meg rett, våpenmakt løser ikke nødvendigvis problemene de politiske tiltakene ikke klarer å fikse)
Et annet paradoks spesielt med sanksjoner er at diktatorene stort sett er knallharde militærregimer, og de vet så inderlig vel at mediakrigføring og «lawfare» er det som fungerer best mot vestens demokratier. Så det å la en masse kvinner og barn dø er i deres interesse for å få opphevet sanksjoner. Hadde ikke f.eks. Irak blitt angrepet når det ble er det rimelig sansynlig at sanksjonene hadde blitt opphevet da det stort sett bare var amerikanske veto i sikkerhetsrådet som holdt dem på plass.
Hva som hadde vært best for det Irakiske folket (i det tilfellet) overlater jeg til andre å vurdere.
At man har andre store og mektige nasjoner som er på vill jakt etter naturressurser og som er villige til å beskytte diverse lokale kleptokratier gjør det hele bare mer uoversiktelig.

07.okt.2007 @ 05:27av Bunghole

Det er en mer innviklet prosess enn at noen mister jobbene sine. Når folk i landet legger merke til at mange mister jobbene sine fordi bedriftene må ut av Burma pga boikott, vil det etterhvert skape mer misnøye mot juntaen og kanskje til slutt fullt opprør.

07.okt.2007 @ 11:19av Garp

I Sør-Afrika førte ulike former for press fra det internasjonale samfunnet (sammen med det indre opprøret) til at regimet falt. Det var vel bare USA og New Zealand (hvis jeg husker rett) som sto på regimets side til slutt. Det nyttet!
I land der man har en tydelig demokratisk opposisjon, så kan løsningen ofte være å høre deres synspunkter. Mener demokratibevegelsen i Burma at ulike økonomiske straffetiltak er riktig, så bør det bety mye for oss.

08.okt.2007 @ 06:56av Rune Henning Johansen

Kan Garp dokumentere hvordan «press fra det internasjonale samfunnet» konkret medførte at det ble gjort noen endringer i Sør-Afrika?
PS: Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som skjedde der, og hvorfor. Men, så vidt jeg husker, var det først etter Sovjets fall at The National Party begynte med endringene. Hvorfor de begynte med det, kan diskuterers. Men der og da så var ikke kommunismen lenger en trussel. (Stemmer det f.eks. at ANC hadde støttet Sovjets invasjon av Afghanistan?)

08.okt.2007 @ 12:55av Steinar L

Skulle juntaen velge å gå av ( gå i oppløsning) vil ikke løsningen da være å handle så mye teak som vi overhodet kan få tak i, for å støtet beboerne i Myanmar ? NEI !
Så denne gåten kan ikke løses slik.
Vi kan godt ha et felles forbud mot handel av tropiske tresorter, og vi kan godt boikotte Myanmar- Men da må vi være enige om det !
Jeg er imot mye menneskehandel og slavedrift enten det er i Burma eller i India, men vi kan da ikke sulte ihjel de som bor der av den grunn.
Skulle jeg la være å gi penger til Redd Barna fordi jeg var i mot at barn skal sulte ?????
Norge betaler veldig godt for trevirke fra Burma, og er sånn sett en gunstig kunde som krever mindre hogst pr.$. Er ikke det bra ?
Slutter vi å handle dyrt, vil langt større mengder skog måtte hugges for å skaffe en rikelig inntekt. Og i tillegg kan skogen bli forvandlet til kull, noe som er enda værre. Etterspørslen til kull for strømproduksjon i Kina er Formidabel. Stopp heller utbyggingen av kraftverkene. Da vil man spare ENORME mengder skog. Dette kjan gjøres.
Vi ser også mange eksemplet på at tresorter som fredes blir brendt til fordel for andre arter som det gis støtte til.Fredet skog er jo ikke verdt noe.
Jeg tror arealene som skogen vokser på må værnes i samråd med landene det gjelder, og resten av verden må betale leie tilsvarende verdiskapningen dette skulle gi.
Dette kan gå an !

Darfurs historie

sudanbok

M.W. Daly: Darfur’s Sorrow. A History of Destruction and Genocide. Cambridge University Press, 2007. Engelsk, 368 sider.

Denne boka gir en grundig gjennomgang av Darfurs politiske historie gjennom de siste 130 årene. Daly har skrevet boka for å forklare hvordan regionen ble kastet ut i borgerkrig. Den forklarer hvordan myndighetene i Kartum har drevet et politisk spill for å fordrive Darfurs svarte sivilbefolkning til fordel for de arabiske makthaverne.

Nå settes snart norske styrker inn i Darfur. Den internasjonale styrkens hovedoppgave blir å beskytte sivilbefolkningen for overgrep fra Sudans myndigheter og regionens geriljagrupper.

Bok om Darfur

Sudanbok

Julie Flint og Alex de Waal: Darfur. A Short History of a Long War. London, Zed Books, 2005. Engelsk, 152 sider.

Dette er boka som gir litt mer bakgrunnsinformasjon om konflikten vest i Sudan enn det de få nyhetsreportasjene som kommer ut fra Darfur gjør.

Forfatterne gir en kort oppsummering av historien som førte til konflikten mellom Darfurs svarte og arabiske befolkning. Den beskriver hvordan de svarte i Darfur kjemper mot de arabiske makthaverne, og hvordan Janjaweedmilitsen har fått herje fritt med tillatelse fra myndighetene i Kartum.

Bok om Sudans borgerkriger

Sudanbok

Douglas H. Johnson: The Root Causes of Sudan’s Civil Wars. Kampala/Bloomington, Fountain Publishers, 2003. Engelsk, 234 sider

Bok om Sudans historie fra kolonitiden til dagens borgerkrig i Darfur, med spesielt fokus på landets mange interne konflikter opp gjennom årene. Borgerkrigen i Sør-Sudan er viet mest plass. Boka er skrevet på et tidspunkt da den væpnede konflikten i Darfur var iferd med å bli kjent for verden utenfor den herjede regionen.

En av få bøker som forteller dette enorme landets nyere historie.