Om å være fotgjenger i midtøsten

(Beirut/Amman) Jeg har jobbet noen år i midtøsten. Noen ganger har jeg blitt sendt på forholdsvis farlige oppdrag. Men noe av det farligste jeg utsetter meg for, er trafikken i de arabiske storbyene. Dette skal handle om hvorfor det å gå seg en tur i Beirut eller Amman, ikke er særlig fornøyelig.

Arabiske land er preget av en lite sjarmerende macho-kultur. Og i alle land jeg har besøkt, der mannen dyrker sine agressive og tøffe sider, preger det trafikkbildet betydelig. Enten det er Cuba, Mexico, Libanon, Irak, Jordan eller Israel.

195117-21
Eksempel på potensiell farlig trafikk i Beirut. (foto: Fredrik)

Dette skal altså handle om arabisk trafikk-kultur. Det er den sterkestes rett som gjelder. Darwin ruler! Mannlige sjåfører kjører med dødsforakt og uten særlig hensyn til medtrafikkanter – iallefall ikke de minste og mykeste – altså fotgjengerne. Lyskryss i for eksempel Beirut oppfattes av mange som veiledende installasjoner – knapt nok det. Bilbeltet blir sett på som en bortkastet innredning (i motsetning til hornet, som brukes flittig). Som mange sjåfører har sagt til meg når jeg kaver med å rulle ut et belte som sitter dønn fast:
-Hvis Allah vil at du skal dø, så dør du.
Jaha ja! Det har altså ingen hensikt. Forsøk på å forklare den sviktende logikken i at bilbeltet er unødvendig, faller stort sett for døve ører. Forsøk på å be sjåfører om å dempe litt på farten, ender stort sett med furting fordi jeg ikke stoler på kombinasjonen av vedkommendes kjøreegenskaper og Allahs plan for når turen går til Paradiset.

Det å gå en tur i Beiruts trafikkerte gater, er et sant mareritt. Biler står parkert støtfanger mot støtfanger på gatehjeørnene. Derfor må ofte veibanen, og ikke fortauet brukes. Så og si ingen stopper for deg. Som fotgjenger må du følge godt med, kalkulere fart og avstand, og ta noen halsbrekkende sjanser. Klarer du deg levende over en trafikkert gate, må du i tillegg regne med en real dose kjeft fra bilister som helt åpenbart ikke synes folk har noe ute i veien å gjøre.

195117-22

En kvinne og et barn forsøker å krysse en gate i Beirut.
De klarte det etter en stund, og det gikk helt fint. Kanskje
holdt noen en beskyttende hånd over dem? (foto:Fredrik)


Ifølge libanesisk politi er det ca 5000 trafikkulykker i Libanon i året. 2/3 av disse skjer i Beirut, og 2/3 involverer fotgjengere. Folk som meies ned av billister som mener de har større rett til å leve enn idioter som bruker beina istedet for å kjøre bil. Jeg vet ikke noe om libanesiske kvinners evner når det gjelder lukeparkering, men jeg vet at i 95,8% av trafikkulykkene er det en mannlig sjåfør som har skylda (igjen ifølge libanesisk politi).

Det er altså kke så lurt å gå seg en tur i trafikkerte byer som Beirut og Amman, iallefall ikke hvis du har livet kjært, og gjerne vil bistå Allah med planlegging. (Når det gjelder byer som Bagdad, er det et annet viktig moment som spiller inn, og gjør at jeg vil fraråde enhver form for spasertur på det aller sterkeste).

195117-23
Det er alt for mange gule taxier i Amman. Iallefall når du ikke trenger dem. (foto: Fredrik)

Men gjør du likevel det – altså trosser farene og reker gatelangs – er det en annen ting du skal være obs på. I Norge må vi ofte vente lenge på en taxi. I Beirut, og iallefall i Amman, er det tilsynelatende alt for mange av dem. Og ser taxisjåførene en fotgjenger, ser de i prinsippet en tapt kunde. Derfor gjør de det de kan for å få oppmerksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å starte med et forsiktig, vennlig tut. Hvis du forsøker å ignorere dette, eller forsøker å vinke sjåføren videre, ender det ofte med mer agressiv bruk av hornet. Nytt forsøk på å ignorere eller med hånden forsøke å signalisere at du ikke er interessert i en drosjetur, vil ofte føre til at sjåføren kjører helt opp til deg og spør deg hvor du skal. Hvis du sier at du er ute og går, ser han sannsynligvis bare rart på deg og kjører videre. Det slitsomme med dette i en by overfyllt av taxier, som Amman, er at du må forholde deg til nye forsøk på å bli praiet som passasjer hvert 20. sekund. Det blir fort irriterende. Da er det bedre å hoppe inn i den første taxien!

27.mai.2007 @ 17:41av Vidar N

Underholdende innlegg Fredrik!

Lett for oss som er oppflasket i et «ordenssamfunn» å glemme at det finnes steder hvor fotgjengere er fritt vilt.

Keer up the good wirk!

27.mai.2007 @ 23:00av Hans Kr.

Dette er jo nesten som trafikken i Fredrikstad det.
Virker ikke som det er store forskjellen i hvert fall.

En artig vinkling fa en utenriksreporter, men dette er jo faktisk også en del av hverdagen.

Har forøvrig hørt at Saudi-Arabia skal være det landet der det er enklest å få førerkort.
Ved døra til en hver politistasjon ligger det visstnok to steiner. Klarer bilfører å rygge bilen mellom disse 2 stenene er førerprøven bestått., og han får førerkortet på politistasjonen.

27.mai.2007 @ 23:28av Fredrik

Saudi-Arabia har et viktig trafikkproblem. Dette er ikke tull. Men, tildekkede kvinner har dårlig oversikt, spesielt mht dødsoner, etc. Dette fører til en rekke ulykker.

Fredrik

28.mai.2007 @ 19:35av

Jeg må le. Husker første gangen jeg skulle ta en sherut taxi. Det toppet seg da sjåføren tok en u-svinge på innfartsveien for å plukke opp flere passasjerer (som sto og ventet på bussen) mens han drakk te av kruset sitt.
Han fikk så lyst på te at han bare stoppet i andre fil, sprang inn på stamkafeen og fikk påfyll… mens jeg satt der passelig nervøs og lurte på hva skjer nå? i en kakofoni av biltuting.
De andre passasjerene lo av meg da turen var over og de måtte hjelpe meg å slippe taket i nakkestøtten på setet foran meg.

28.mai.2007 @ 21:48av Fredrik

Ja. En tur med Sharut i Israel må oppleves. Sharut er et hebraisk ord, og betyr minibuss. En blanding av taxi og buss, tar max. 10-12 passasjerer og kjører av og til fast rute, andre ganger etter behov. For turister kan de
t virke midt sagt forvirrende:)

29.mai.2007 @ 01:09av Ola Dunk

He-he, ja det høres kjent ut, har noen års fartstid fra disse breddegrader selv, utrolig at det går bra til tider, ellers så må jeg si, «keep up the good work Fredrik», en fornøyelse å se at du dekker en forsatt spent og ikke minst meget politisk interessant
region av verden…

29.mai.2007 @ 10:54av Hans Kr.

Kunne ikke en tur med Sharut vært ey mulig innslag til TV2 Magasinet på lørdag da Fredrik?
Eller ett eller annent annet om trafikken der nede. Er sikker på at det kunne blitt noen morsome innslag.
Ellers hadde vl et par innslag om det daglige livet i disse krigsherjede områdene vært av interesse.

30.mai.2007 @ 17:16av Fredrik

Takk for det Ola Dunk. Godt med tilbakemeldinger (iallefall av det hyggelige slaget!)
Jo, Hans Kr., en Sharut tur kunne blitt spennende TV. Men til lørdagens magasin har jeg andre planer. Reiser til den israelske byen Sderot torsdag. Følg med på TV2 Lørdag etter 1830-sendinga!

14.jun.2007 @ 08:27av Anders

Ja, så kan man spørre seg om et macho-samfunn egentlig vil ha fred med fienden sin. Et samfunn gjennomsyret av den sterkestes rett som vil imøtese et israelsk fredsinitiativ og ikke se det som et tegn på svakhet. Og som plutselig vil fjerne charter om den isralske tilintetgjørelsen.
Vi lever i drømmeland! Palestinerne får ikke fred før de tar et oppgjør med seg selv! Og vi kan bidra ved å behandle dem som voksne mennesker og stille krav!

16.jun.2007 @ 19:42av Fredrik

For ordens skyld Anders. Jeg inkluderte Israel i kategorien Land med machokultur, og kan bekrefte at trafikkbildet her ikke er mye bedre.
Tror nok det er aa trekke det litt langt aa vurdere fredsvilje basert paa trafikkbildet…..

Ekko fra borgerkrigen

(Beirut) Mandag kveld, etter jobb, gikk jeg ut for å få meg en matbit. Jeg hadde vært direkte inne i TV2s hovedsending som går ti om kvelden, libanesisk tid, så det var ganske sent. Men, i Beirut pleier restaurant-livet å vare en stund utover kvelden. Mandag var det uvanlig stille. Noe som nok skyldtes bilbomben som gikk av ved et kjøpesenter i byen kvelden i forveien. En person ble drept og ti skadd av den kraftige eksplosjonen.

Jeg hadde bestilt bord på en av mine favoritter i den libanesiske hovedstaden, Le Relais De L’Entrecôte. Restauranten ligger i bydelen Verdun like ved Hamra i den sunni-muslimske delen av vest-Beirut. Et strøk med mange kontorbygninger og store, prangende og svært dyre boliger. Maten var akkurat kommet på bordet da et svært kraftig smell fikk vindusglassene til å riste. Alle i restauranten stoppet opp noen få sekunder. Og alle så ut til å forstå hva som hadde skjedd.
-Det var en bombe. Den var ikke langt unna, sa kelneren til meg. Samtidig som han betrygget meg om at det ikke var noen grunn til å engste seg.
-Jeg er journalist. La meg betale, så jeg kan komme meg ut og sjekke hva som har skjedd, forklarte jeg.

Idet jeg kom meg ut av restauranten nærmest eksploderte Beirut i sirener. Fra alle kanter kom ambulanser og politibiler kjørende. Folk løp nedover gaten. Jeg kastet meg inn i en ventende bil, og sjåføren ga gass mot åstedet for alles oppmerksomhet – noen kvartaler unna. Det brant i en bygning og flere biler. Folk løp forvirret rundt med blod rennende fra hode og armer. En lå utstrakt på bakken, mens ambulansepersonell tok seg av ham. Brannbiler kom hvinende til. Vannkanoner ble rettet mot flammene. Etter få minutter var det bare hvesende røyk som steg opp fra bilvrakene.

Nok en bombe i Beirut. 11 mennesker ble skadd i Verdun. Onsdag smalt det igjen – et annet sted i byen. Gruppen som sloss mot regjeringshæren i flyktningeleiren nord i landet, Fatah al Islam, tok på seg skylden for de to første bombene. For libaneserne er de tilsynelatende tilfeldig plasserte bilbombene, som ekko fra borgerkrigens dager. Under den libanesiske borgerkrigen (1975-1990), gikk det til tider av bomber daglig. Befolkningen ble terrorisert vekk fra byens gater. Ingen visste hvor neste bombe smalt, eller hvilken parkert bil som var fyllt med sprengstoff og en tikkende utløser.

Siden landets tidligere statsminister, milliardæren Rafik Hariri, ble drept av en kraftig eksplosjon 14. februar 2005, har Libanon vært inne i en svært alvorlig politisk krise. Det har vært rundt tjue bombeattentater mot fremtredende politikere og journalister. Det er noen som ønsker å destabilisere dette skjøre demokratiet. Mange libanesere peker i retning Syria når skyld skal fordeles.

FN vil opprette et tribunal for å granske attentatet mot Hariri. Hvis det viser seg at syrisk etterretning står bak, kan det få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom de to landene. Og de internasjonale reaksjonene kan bli kostbar affære for Libanons store nabo.

Libanesere jeg snakker med, bedyrer at de vil ha fred. De er lei av vold. De har kjent smaken av fred, og vil selvfølgelig leve uten frykt for nye kriger.

25.mai.2007 @ 19:36av Hans Kr.

Så innslaget på nyheten i går kveld.

Er det blitt slik at du bærer skuddsiker vest uansett hvor du beveger deg for tiden?
Også på restaurant, eller tar du sjansen.
Slik som du beskriver har du vel ikke særlig tid til å reise tilbake til hotellet for å hente utstyret.

Og ser du minner Stig på hva Fred er i en annen kommentar.
Hvor mye arabisk har du egentlig lært deg på disse årene?

26.mai.2007 @ 15:52av Fredrik

nei den skuddsikre vesten er nok mest pakket ned eller bak i bilen. Men når jeg eksponerer meg selv på steder hvor det foregår skyting, hender det at jeg tar den på.
Skulle gjerne lært meg arabisk. Har plukket opp noen ord og fraser, men har aldri hatt tid til å lese skikkelig. Ved to anledninger har jeg begynt på kurs, men har begge ganger blitt sendt avgårde på jobb slik at jeg har måttet avbryte kursingen – dessverre!
Når jeg får tid – skal jeg, kanskje….

Det går alltid ut over palestinerne

(Tripoli – Libanon)
-Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? roper en kvinne til meg.
Onsdag var jeg inne i flyktningeleiren Nahr al Bared utenfor den nord-libanesiske havnebyen Tripoli. Kvinnen kommer løpende da hun ser hjelpearbeidere og journalister. Hun vil vite hva palestinerne har gjort galt siden det alltid er de som straffes.

Fra søndag til onsdag raste kamper i leiren. Mange sivile ble drept. Enda flere skadet. Denne krigen kjempes mellom den islamistiske organisasjonen Fatah al Islam og den libanesiske hæren. Men det er den palestinske sivilbefolkningen som lider mest, og ofte tar de største tapene. Enten det er snakk om kamper i Libanon eller i de palestinske områdene på Vestbredden og Gaza (det gjelder både interne oppgjør og kamper med Israel).

Den palestinske kvinnen i Nahr al Bared er ikke alene om å mene at det er palestinerne som alltid får gjennomgå. Jeg hører det ofte. Under krigen mellom den libanesiske Hisbollah-geriljaen og Israel ifjor sommer, var det palestinerne i flyktningeleirene i Sør-Libanon som hadde dårligst mulighet til å komme seg vekk fra kamphandlingene. De er allerede flyktninger. Hvor i all verden skal de dra?

195117-20
Et lite knippe av verdenspressen samlet på et tak i utkanten av flyktningeleiren Nahr al Bared, tirsdag. Herfra hadde vi utsikt til leiren som akkurat da kom under nok et angrep fra den libanesiske hæren. Leiren ble angrepet med bombekastergranater og kraftig maskingeværild. Bøyd over kameraet midt på bildet er TV2s fotograf, Vladimir Popov. (Foto: Fredrik)

I Libanon er det, ifølge FN-organisasjonen UNRWA, 400 000 palestinske flyktninger. Halvparten av disse bor i flyktningeleire. De fleste er såkalte 48-flyktninger. Det vil si at de fleste er eterkommere etter palestinerne som flyktet under den første arabisk-israelske krigen. For de fleste er Palestina bare en drøm om en bedre liv. Men en drøm som kanskje aldri oppfylles. I generasjoner har de levd som flyktninger i Libanon. De integreres ikke i samfunnet. De bor under svært kummerlige forhold. De har dårlig tilgang til medisinsk hjelp og utdanning. De lever som sisterangs borgere i lukkede leire.

Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere – til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.

195117-21

Ahmeds liv ble reddet fordi noen risikerte livet ved å
evakuere åtteåringen vekk fra kampene i leiren.
(Foto: Fredrik)

AHMED

Noen av de skadde i Nahr al Bared ble fraktet ut av leiren, også mens kampene raste som hardest. På et sykehus i en annen flyktningeleir, Baddawi, treffer jeg en åtte år gammel gutt. Ahmed Shursharah og resten av familien rømte ut av hjemmet da den libanesiske hærens granater kom stadig nærmere.

-Vi gikk ut av huset og løp av gårde, forteller han. Så traff bombene oss.
Ahmed ble hardest skadd. En granatsplint trengte seg inn i brystet på gutten. Ribbeina stanset splinten før den nådde hjertet, men den venstre lungen punkterte.
-Hvem skjøt bombene? spør jeg.
-Regjeringshæren, svarer Ahmed.
-Gjør det vondt?
-Nei, svarer han tøft.
-Gjorde det vondt da de traff?
-Ja.

Ahmed er alene på sykehuset. Guttens to brødre og foreldrene ble igjen i Nahr al Bared. Risikoen for å bli drept under evakueringen mens kampene raste var for stor. Hvis Ahmeds liv skulle reddes, måtte han ut. De andre hadde bare mindre skader. Foreldrene måtte velge om en av dem skulle sette livet på spill for åtteåringen, eller om de skulle prioritere de andre barna.
-De er alle sammen i leiren, hos min tante, forklarer Ahmed.

Ahmeds skader er ikke livstruende. Hvis han ikke får infeksjoner klarer han seg bra, tror legene.

24.mai.2007 @ 17:16av Hans Kr.

Og når så mange palestinere har dette synspunktet, hvor stor er da muligheten for at det noen gang skal bli fred?

De vil jo alltid føle at de blir uskyldig rammet, og man skaper dermed en grobunn for mer fundamentalisme, og nører oppunder et evig hat til alle de man ser som sine motstandere, entene dette er israelere, FN-representanter, journalister, eller egne valgte politiske ledere med en voldlig agenda…
Og siden du beskriver disse i hovedsak som såkalte 48-flyktinger, snakker vi vel da faktisk om 3.generasjons flyktninger i mange tilfeller, går jeg ut fra.

Men samtidig vet vi jo det fra et utall av kriger og ulike våpnede konflikter, at det ALLTID går ut over de sivile.

Og de siste årene virker det faktisk som om de sivile blir hardere og hardere rammet.

Dette er vel det typiske tegnet på en VOLDSPIRAL.

Hvordan kan den stoppes, eller i det minste snues?

24.mai.2007 @ 17:46av Fredrik

ja hvordan kan det snus?
Det er riktig at det i hovedsak dreier seg om 2., 3. og 4. generasjons flyktninger.
Det viktigste må være å finne en løsning p flyktningeproblemet. For det er et problem at de blir boende i leire i generasjoner. Mange drømmer om å komme hjem til Palestina. Men i mange tilfeller er det da snakk om det som i dag er Israel. Dvs at hjemmene og landsbyene de flyktet fra i dag er befolket av israelere – som har bodd der i generasjoner.
Dette er vanskelig. At flyktningeproblematikken ikke hadde løsning i Oslo-avtalen, gjorde sitt til at mange eksil-palestinere tok avstand fra Arafats fredsavtale.
Det sørgelige er å se håpløsheten i det de drømmer om. 3.generasjons flyktninger spør meg hvordan det ser ut der deres besteforeldre kom fra. De aner ikke, og jeg vet ikke hva jeg skal svare.

24.mai.2007 @ 18:47av Hans H.

Om femti år, når du Fredrik er pensjonist, tar midt-østen-konflikten like mye plass i sendingene som i dag. Dere kunne like godt sendt åregamle saker i reprise. Denne konflikten lar seg ikke løse. Det har pågått en religi&
oslash;s og etnisk konflikt i dette området i 2500 år.

24.mai.2007 @ 18:57av Fredrik

Det var jo et pessimistisk anslag. Det kan godt tenkes at du har rett, men jeg håper da virkelig ikke det.

24.mai.2007 @ 19:00av Maria

hei Fredrik,

vi er tre venninner som drar til Libanon neste uke, foreldrene våre er litt bekymret og vil vi skal avlyse reisen vår, men du som er i Libanon kan kanskje fortelle oss om det går greit å oppholde seg i Beirut for et par dager så lenge vi unngår å reise til Tripoli? vi blir veldig glade hvis du svarer.

hilsen fra oss.

24.mai.2007 @ 19:40av Hans Kr.

Du peker på et godt poeng:

Flyktningespørsmålet hadde ikke en løsning i Oslo-avtalen. Og man ja jo stille seg et spørsmål om hvorfor.

Var flyktningproblemet et for vansklig tema?
Hvor er verdenssamfunnets forslag til løsning på samme?

Må¨man ikke begynne med en løsning her?

For å hindre at nytt hat fødes.

Det er jo ganske utrolg at ikke verdenssamfunnet setter mer fokus på at det faktisk er 3. og 4. generasjon som lever som flyktniger. Og det samme som lever som «Besettere».

Og den håpløsheten som du beskriver, er nok ganske sikkert veldig stor årsak til det stadig økende hatet diverse grupperinger i midt-Øtsen har til hver andre.

At du ikk ehar et svar er vel egentlig ikke noe du kan lastes for, men som du skriver, frustrasjonen må jo være utrolig.

24.mai.2007 @ 20:11av Pål

Veldig bra innlegg… Slik vil jeg lese mer av

24.mai.2007 @ 20:53av Tony

Jeg synes det altfor ofte stilles feil spørsmål når det gjelder palestina araberne, enten de er i flyktningeleire i Libanon eller andre plasser.
-Du skriver:Det er flere grunner til at Libanon ikke vil tilby palestinerne borgerrettigheter på linje med libanesere – til tross for at de har levd her i generasjoner. Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre. Og, ikke minst, ville det være en innrømmelse overfor Israel. Det ville være å akseptere staten Israels rett til ikke å la flyktningene vende tilbake. Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.
Det stemmer. i 1948 da staten Israel ble opprettet, og ca 750 000 palestinere flyktet fra Israel, så ble arabiske og andre muslimske land enige om å nekte disse flyktngene hjemstavnsrett i noe muslimsk land, for å opprettholde presset på Israel.
Hvorfor stiller ikke dere journalister et stort spørsmåltegn ved denne kyniske praksisen fra muslimske lands side?
Hvor ellers i verden lar verdens samfunnet store folkegrupper forbli lidende i flyktningeleirer for å legge press på en annen nasjon?
Det finnes andre konflikter i verden, der flyktedne mennesker enten får opphold og statsborgerskap i et naboland, eller så sørger FN for at de får flyktninge status slik at de kommer seg til et land som kvoteflyktning.
Det er hyklerisk og kynisk at ikke rike araberstater kan ta i mot disse palestina araberne og gi dem statsborgerskap i et muslimsk land.Med de enorme landområdene muslmske land rår over og med de rikdommene som arabiske oljenasjoner har, kunne de ha bygget et midlertidig Palkestina i Emiratene der de i dag bygger luksus øyer som verdens kart.
-Du skriver:
Av samme grunn ville mange palestinske flyktninger nektet å ta imot et tilbud om statsborgerskap. Det ville være å gi slipp på drømmen om en dag å vende hjem til landsbyer og byer i det som i dag er Israel og de palestinske områdene.
Ja vel. Hva så med de palestinerne som tar i mot statsborgerskap i Norge eller i andre kristne land i vesten?
Det er hyklerisk av palestinerne å ta i mot statsborgerskap i Norge, dersom de nekter å ta i mot statsborgerskap i et muslimsk land. Det må jo tross alt være lettere for dem å bo i Saudi Arabia eller i Jorden, som har samme språk og samme religion som dem selv. De er jo alle arabere.
Du skriver:
– Det ville totalt forryke maktbalansen i et svært skjørt demokrati hvor man forsøker å balansere forskjellige religiøse grupper opp mot hverandre.
Det er selvføgelig et godt og riktig poeng at dersom Libanon skulle gi alle palestina arabere statsborgerskap, så ville det forrykke maktbalansen i Libanon.
Men hvorfor nevnes ikke denne argumentasjonen når det gjelder Israel? Hva om Israel skulle la alle palestina arabere få vende tilbake til Israel, både de 750 000 som flyktet i 1948 og deres etterkommere, samt alle de andre araberne som plutselig også er blitt palestinere slik at vi snakker om flere millioner av
mennesker. Hva med maktbalansen i demokratiet Israel, der jødiske kvinner føder ca 2 barn i snitt, mens palestinerne føder 7 barn i snitt, i tillegg til at palestinerne ikke har staten Israel inntegnet på kartet i skolebøkene sine.? Hvordan skal staten Israel overleve som jødisk stat og demokrati, ved å ta inn flere millioner jødehatere og islamister?
www.pmw.org.il
Hvorfor er det ingen journalister som stiller et eneste kritisk spørsmål her?

24.mai.2007 @ 20:54av Fredrik

Hei Maria.
Jeg vl ikke komme med reiseråd, men anbefaler at du sjekker UDs hjemmesider:
www.regjeringen.no/nb/dep/ud.html?id=833
Der ligger reiseråd. Når det gjelder Libanon er det uansett noen generelle råd. Slik situasjonen er nå, unngå Tripoli. Men er dere her få med dere fjellene og Byblos. Og selvfølgelig Beirut. Men hovedstaden er betydelig preget av de tre bombene som har rammet byen de siste fem dagene. Mange restauranter er stengt, og folk holder seg hjemme. Reiser dere ut av byene, og spesielt sørover, husk lokale klesskikker. Vestlige kvinner bør vurdere antrekket før de reiser inn i områder med strenge muslimske tradisjoner. Dere vil kanskje få mer ut av en reise på et annet og roligere tidspunkt. Velger dere likevel å dra ønsker jeg god tur til et usedvalig vakkert land.
*****
Takk Pål! Håper jeg får tid til mer
Fredrik

24.mai.2007 @ 21:00av Fredrik

Hei Tony

Det var blant annet det jeg forsøkte å sette fokus på – at libaneserne ikke ønsker å integrere palestinerne. Jeg har tidligere laget flere saker på hvorfor ikke Israel ikke ønsker for mange arabiske statsborgere. Det ville jo svekke hele grunnlaget for en demokratisk jødisk stat. Jeg er ganske sikker på at det var dette Sharon forsøkte å gjøre noe med da han ga ordre om tilbaketrekking fra Gaza og deler av Vestbredden. Han s
kjønte at Israel ikke kan fungere som et demokrati for alle landets innbyggere hvis Vestbredden og Gaza inngår som områder i Israel. Da ville trolig den demografiske balansen om noen år tippe i arabisk favør – og situasjonen trolig bli snudd på hodet for Israels jøder. Enig med deg i at dette er viktige spørsmål!

Fredrik

24.mai.2007 @ 23:17av Stig

Hvis man leser litt historie så kan forstå hvorfor libaneserne ikke er så veldig glad i palestinerne. I hine hårde dager så brukte jo Arrafat og PLO Libanon som base for sine terrorhandlinger mot Israel som jo selvsagt førte til at Israel svarte tungt militært. Invasjonen i ’78 og reinvasjonen i ’82 pluss diverse «småinvasjoner» oppigjennom årene. Var selv FN-soldat i libanon i ’93, forøvrig i samme kompani som den nåværende TV2 reporter Græsvig. Da var han PIO, presse og informasjonsoffiser. En glimrende sådan. Og i juli det året så velta enorme israelske styrker inn over grensa og skulle for n’te gang ta rotta på terroristene. Grapes of wrath kalte israelerne operasjonen sin. Vredens druer. Poenget mitt er at helt siden Arafat og PLO etablerte seg i Libanon og gjennomførte sine terroraksjoner så har det gitt inspirasjon og legitimitet til større og mindre grupperinger for å angripe Israel. Litt forenklet og tabloid sagt så må palestinerne og ikke minst Libanon betale prisen for at terroristen og etterhvert palestinernes president Arafat startet sine terroraksjoner mot Israel. Og personlig så synes jeg det er for jævlig at dette landet med de fantastiske menneskene nok en gang skal bli rammet av krig. Det skyldes sterke religiøse ledere som er stein gal og som lett får med seg uutdannete rastløse og fortvilte mennesker. Det er så jævlig synd for Libanon og libanesere som i all hovedsak er møkk lei krig og dævelskap. De har lidd nok nå. Så min støtte går til Leb-army. Bomb og spreng faenskapet ut av landet. Jeg vet ikke hva FRED er på arabisk så jeg sier PEACE, SHALOM Libanon

24.mai.2007 @ 23:59av Fredrik

Salaam er det arabiske ordet for fred.
Takk for sist Stig!

26.mai.2007 @ 01:23av

For mange år siden bodde jeg i Israel et år. Jeg var alene , ung, blond og passelig naiv til å ikke være en trussel. Opplevelsene var mange, og i ettertid innser jeg at mye var i overkant dramatisk.
Det som slår meg, når det er snakk om Midtøsten, er at Palestinerne blir holdt som gissel av alle parter. Så vidt jeg vet, er de sterkeste lederne av Palestina ikke Palestinere heller… og derfor får situasjonen fortsette.
Å bruke levende skjold har i vesten blitt betraktet som feigt, andre steder i verden er det kanskje bare rett og slett smart?

Har det klikka for Drillo?

image19 Egil Drillo Olsen i Amman 20. mai. Geografigeniet vurderer faktisk å si ja til jobben som trener for det irakiske landslaget. Si meg, er ikke mannen riktig vel bevart? (foto: Fredrik)

(Amman)

-Hvor stort er Irak?, spør fotballtreneren.
-Hæ? svarer jeg.
-Vet du hvor stort Irak er?
-Eeh…. Nei.
-438 000 kvadratkilometer.

Ja det burde jeg visst. Jeg har jobbet i og med Irak i mange år. Det er et stort og farlig land, det vet jeg. Men akkurat hvor stort har jeg i grunn ikke tenkt så mye på. Mannen som rager over de fleste når det gjelder geografikunnskaper har slått knockout. Samtalen penses inn på Libanon.
-Det er et lite land. Vet du hvor stort det er? spør Drillo.
-Vent….. Eehh 52 000 kvadratkilometer? prøver jeg
-Nei nå er du nærmere Bosnia, kommer det kontant fra geografinerden. Libanon er mye mindre.

Ja det er mye mindre Drillo. Faktisk ganske nøyaktig 10 500 kvadratkilometer, ifølge wikipedia. Det skal jeg forsøke å huske.

Men det er vel neppe interessen for geografi alene som er iferd med å lokke mannen som fikk halve Norge til å danse samba, til Irak. Til det som vel må være verdens farligste land. Det har blitt meg fortalt (gjentatte ganger av folk som hevder at de er glad i meg) at ingen ved sine fulle fem reiser frivillig til Irak. Likevel har altså Drillo denne helgen hatt seriøse samtaler med det irakiske fotballforbundet. De vil ha nordmannen til Bagdad. De vil ha Drillo som landslagtrener. Og Drillo tror han kan nå langt med laget.
-Målet er VM i 2010, sier han.
Drillo i Irak. Se det for deg! På sidelinja med pæler og skuddsikker vest.

De ble ikke enige i denne omgang. Irakerne tilbød ikke god nok lønn, de ville at han skulle begynne omtrent umiddelbart for å hjelpe dem gjennom to viktige cup’er i juni og juli, og de ville at han skulle bosette seg i Irak.
-Jeg får ikke akkurat noe backing hjemmefra, sier Drillo.
Nei, det er rart med det!
Likevel ser han ikke bort fra at det kan bli nye samtaler når irakerne eventuelt gjør som varslet, og kontakter ham i august. Da passer det litt bedre.

Kanskje takker han da ja til et tilbud.
-Ja det er mulig, bekrefter han.
Da kan han altså komme i den situasjonen at han er trener for et lag som spiller for tomme tribuner, fordi en fullsatt fotballstadion kan bli et litt vel fristende terrormål for grupper som lever av å gjøre livet surt for irakerne.

-Det er gode spellere, de er bare litt dårlig organisert.
Slik beskriver han laget. Og organiseringen vil irakerne at han skal ta seg av.
-Hvis vi strammer dem opp kan de komme veldig langt, sier han.

Saddams mest ondskapsfulle sønn, Uday, skal ha behandlet både fotballspillere og trenere ganske dårlig når de tapte kamper. Det ryktes om barfotspill med metallball og spillere nedgravd i møkkabinger. Men dette er visst en av de (få?) tingene som har blitt bedre under amerikanernes okkupasjon. Likevel ønsker ikke Egil Olsen at amerikanerne skal bli stående i Irak:
-Jeg ser frem til at amerikanerne trekker seg ut, sier han.

Du skal være hjertelig velkommen til Irak Drillo, men husk å holde hodet lavt.

22.mai.2007 @ 11:24av Helt

Enig

22.mai.2007 @ 11:46av Pelle Parafin

Hvorfor advarer du Drillo. Nå har du kanksje ødelagt alt. Here kan vi bli kvitt fyren en gang for alle og så prøver du å hinre ham? Utrolig

22.mai.2007 @ 11:57av

Tror ikke egentlig at du er den rette til å uttale deg på dette området. Som eneste nordmann som faktisk er så tullete å jobber i Irak, må jo du først og fremst se på din egen situasjon. Har stor respekt for den jobben du gjør, og som er svært viktig, og ikke minst farlig. Jeg støtter likevel Drillo i å ta en slik jobb, nettopp fordi verden må gå videre. Foreslå likevel at han gjerne tar treningene i Jordan.

22.mai.2007 @ 12:54av Kong Olaf

Jeg synes det er helt konge hvis Drillo tar på seg denne jobben! Å få Irak opp som fotballnasjon kan bety mye for fellesskapet og sdamarbeidet i et land som er ødelagt av Saddam, Bush og Blair. Irakiske spillere holder høyere nivå enn det de norske gjør for tiden, og Drillos drøm har jo alltid vært å trene et lag med spillere med gode ferdigheter, ikke bare norske løpsmaskiner som er best uten ball.

Det politiske signalet han sender er også helt topp, han tar avstand til okkupasjonsmakten og ønsker å hjelpe landet på den måten han er best til. Nei, etter mye vas fra Drillo i detsite (hva faen er den jobben for Unibet) må jeg si at dette var svært, svært positive nyheter for Norge som fredsnasjon, Irak som selvstendig nasjon og drillo som fotballprofessor. Lykke til, Roger!

23.mai.2007 @ 21:35av Fredrik

Enig med dere som synes dette er riktig. Det er viktig med alle krefter som kan bidra til å normalisere Irak.
Ønsker Drillo lykke til!

28.jul.2007 @ 20:59av Irakisk jente

Irak er nå i asia cup finalen!! takket være den brasiliske trenern Viera og våre gode spillere, men jeg har hørt at vi skal ha Drillo etter Viera, for han skal slutte…
jeg vet ikke akkurat bakgrunnen til Drillo, om han er god eller ikke liksom, men han ser ut til å bare tenke på penger, og det har ikke akkurat Irak råd til…For hos oss handler det ikke bare om fotball, men om å få et helt land til smile…fotball er det eneste som får oss glad!!
sån han må tenke på ansvaret…

Hva gjør du nå Ehud Olmert?

(Jerusalem) De siste dagene har raketter igjen haglet over Israel. Som vanlig er det innbyggerne i byen Sderot like ved Gaza-stripen som får Kassem-rakettene fra Hamas over seg. Bilder av israelske skolebarn som løper i dekning mens rakettene dundrer ned i nærheten, har gått verden rundt.

Det er det palestinske regjeringspartiet Hamas’ væpnede fløy som står bak rakettangrepene. Målet er trolig å framprovosere så kraftige hevnaksjoner fra Israel at de interne stridighetene mellom Hamas og Fatah stanser, og snus til en felles front mot erkefienden, okkupanten og den jødiske staten Israel.

Israelske myndigheter gjennomskuer selvfølgelig strategien, og oppfatter dette som en felle. Likevel tvinges statsminster Ehud Olmert til å foreta seg noe. Han må gjøre det raskt, og det må være effektivt. 30. april kom en granskingskommisjon med voldsom kritikk av Olmerts elendige håndtering av Libanon-krigen i fjor sommer. Med denne kritikken hengende over seg, må han nå vise at han kan håndtere en krise. De siste dagene har han godkjent en rekke tiltak, som likvidering av militante palestinere og bombing av flere Hamas-bygninger. Men fortsetter Hamas å skyte raketter inn i Israel, må Olmert foreta seg noe større.

Større bombeangrep mot Gaza er umulig uten å sette sivilbefolkningen i stor fare. En bakkeinvasjon kan bli kostbar – både for sivilbefolkningen og for de israelske soldatene. Mindre bakkeoperasjoner vil trolig fortsette i dagene og ukene framover, men disse har begrenset virkning. Det israelerne også kan gjøre, er å godkjenne ytterligere våpenleveranser til den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas’ Fatah-styrker. i håp om at Fatah kan sørge for å stanse Hamas-rakettene. Uansett hva som blir gjort – taperne er, som alltid, den palestinske sivilbefolkningen.

Søndag 20. mai samler statsminister Ehud Olmert den israelske regjeringens sikkerhetskabinett til krisemøte. Da blir det trolig lagt en større plan for hvordan Israel skal svare på rakettangrepene.

20.mai.2007 @ 17:10av Jan

Hei Fredrik
Alltid interesseant å lese om det du har på hjertet. Godt å se noen som ikke bare skylder på den eller andre parten slik så altfor mange har en stygg tendens til.

Er det fortsatt kommentarer å høre om Mohammedbildene «der nedi»?

21.mai.2007 @ 11:53av Fredrik

Takk for det.
Nei, Muhammedkarikaturene er nok glemt – iallefall i de palestinske områdene. Aggresjonen ifjor skyldtes nok et samenfall med publikasjon av tegninger og at Fatah-supportere raste over å ha tapt valget til Hamas.

Bok om Tony Blair

image18

Anthony Seldon: Blair. Free Press, London 2004. (Engelsk) 768 sider.

2. mai i år var det nøyaktig 10 år siden Tony Blair tok over som statsminister etter John Major. I juni går han av, og blir etterfulgt av Gordon Brown. Seldons biografi beskriver Blairs bakgrunn fra han som ung gutt fulgte sin far inn i politikken. Den forteller om maktkampen med rivalen Gordon Brown, og hans raske ferd til toppen av det britiske arbeiderpartiet, Labour. Blairs forhold til de amerikanske presidentene Clinton og Bush er gitt mye plass, det er også Blairs støtte til Bush-administrasjonens krig i Irak. Kapitlene er inndelt etter henholdsvis temaer og personer, noe som gjør det lett å velge vekk uinteressant stoff. Tony Blair har vært en av verdens mektigste ledere de siste ti årene. Derfor er dette en viktig bok.

Bok om Tsjetsjenia: En reise i helvete

image17

Anna Politkovskaja: En reise i Helvete. Pax Forlag, Oslo 2006.152 sider. (Originaltittel: Voyage en enfer – journal de Tchetechenie, Editions Robert Laffont, Paris 2000).

7. oktober 2006 ble russiske Anna Politkovskaja drept utenfor sin egen leilighet i Moskva Hun ble skutt med flere kuler på kloss hold. Det er all grunn til å tro at det er hennes arbeid som journalist og forfatter som er bakgrunnen for drapet. Politkovskaja skaffet seg mange fiender med sine mange kritiske artikler om Tsjetsjenia-krigen i avisen Novaya Gazeta. Til tross for utallige trusler og flere drapsforsøk fortsatte hun å skrive om det hun kalte Russlands «skitne krig».

En reise i helvete er en samling reportasjer basert på Politkovskajas reiser til Tsjetsjenia i 1999 og 2000. Reportasjene beskriver det helvete sivilbfolkningen gjennomgår i krigen. De beskriver også de håpløse forholdene for russiske soldater som er utkommandert til å kjempe en krig i Kaukasus. Hun hudfletter også russiske kolleger, som hun beskylder for ikke å drive skikkelig journalistikk i Tsjetsjenia.

17. mai! Gratulerer med dagen – Alan Johnston

(Jerusalem) Idag, 17. mai, fyller kollega Alan Johnston 45 år. Det er over to måneder siden BBC’s Gaza-korresponden ble kidnappet på vei hjem fra jobb. Ifølge palestinske myndigheter er han fortsatt i live, og holdes fanget et eller annet sted på Gaza-stripen.

Fanget på Gaza-stripen er også 1,4 millioner palestinere som ikke lenger tør bevege seg utendørs på grunn av den borgerkrig-lignende situasjonen. Den siste uken har kampene rast mellom Hamas og Fatah. Fra tid til annen angriper israelske fly og helikoptere for å hevne rakettangrep fra Hamas mot Israel.

Klikk her for mer informasjon om Alan Johnston.

17.mai.2007 @ 22:19av Hans Kr.

Jeg blir med på den gratulasjonen.
La oss håpe på en løsning i nær fremtid.

Bok om Sudan: Det værste er at dø i Stilhed. Stemmer fra Darfur

image15

Malene Haakansson: Det værste er at dø i stilhed. Stemmer fra Darfur. Informations Forlag, København 2007. Dansk, 143 sider.

En viktig øyenvitneskildring fra Darfur. Danske Malene Haakansson jobbet som hjelpearbeider i flyktningehelvete vest i Sudan. I boken beskriver hun møter med mennesker. Lidelsene som har ført hundretusener til å flykte. Hun beskriver også den håpløsheten som rammer hjelpearbeidere som ikke klarer å beskytte disse ofrene for det som er iferd med å bli det største folkemordet siden Rwanda. Boken er spesielt viktig fordi det er svært vanskelig for journalister å skaffe nødvendige tillatelser for å komme inn i området. Da er hjelpearbeidernes stemmer de eneste som når ut til verden.

Palestina på vei mot borgerkrig?

(Jerusalem) Det har de siste dagene vært harde kamper i Gaza. Kamper mellom militante fraksjoner lojale til henholdsvis president Mahmoud Abbas’ (Abu Mazen) Fatah-parti og statsminister Ismail Haniyehs Hamas. Bare et par måneder etter at palestinernes to største partier ble enige om å danne en samlingsregjering, slår den alvorlige sprekker. 14. mai sa innenriksminister Hani Kawasheh opp jobben. Han var lei av slossingen mellom regjeringens to store partier. Kawasheh var uavhengig. En av innenriksministerens oppgaver er å sørge for sikkerhet internt. Det er det ingen som klarer idag. Kawasheh tok konsekvensene.

Mange er drept, og enda flere skadd i kamper mellom de militante Hamas- og Fatahfraksjonene. Etter hvert drap kommer en bølge av hevnaksjoner. Foreløpig er det på Gazastripen de hardeste sammenstøtene har funnet sted. Men spenningen merkes også på den palestinske Vestbredden.

Mange israelere er bekymret over utviklingen hos naboene. Voldsnivået har steget til nye høyder. Det er ikke lenger noen som har kontroll over sikkerhetssituasjonen. Flere ganger de siste ukene er det skutt raketter fra Gaza inn i Israel.

Situasjonen i Gaza minner stadig mer om situasjonen i Bagdad: Utlendinger kidnappes. Journalister og hjelpearbeidere har reist ut fra området. Skuddvekslinger er daglig affære mellom rivaliserende grupper og fra tid til annen angriper også erkefienden Israel. De palestinske områdene er ikke langt unna en borgerkrig.

Mye av dette skyldes den håpløse situasjonen for de som bor på den lille sandstripa innerst i Middelhavet. 1,4 millioner mennesker er stuet sammen. De fleste lever under elendige forhold. Situasjonen ble betraktelig forverret etter den vestlige boikotten av Hamasregjeringen etter Hamas’ valgseier i januar i fjor. Bistand er stanset. Israel har holdt tilbake momspenger. Og siden en israelsk soldat ble bortført i fjor sommer, har det vært jevnlige israelske angrep. Som i Irak øker volden dramatisk i takt med at levekårene synker.

I Israel sliter statsminister Ehud Olmert for tiden med kraftig kritikk for sin håndtering av Libanon-krigen sommeren 2006. Nå slipper han for å slite mye med palestinerne. Israelske myndigheter kommer ikke lenger under det samme internasjonale press for å forhandle fram avtaler med palestinerne. Ikke så lenge den palestinske regjeringen er på sammenbruddets rand og ute av stand til håndtere interne kriser. Heller ikke så lenge volden i de palestinske områdene er på dagens nivå. Det er kanskje en av grunnene til at israelerne nekter statsminister Haniyeh utreise fra Gaza? 14. mai var han invitert til et møte med sin egen president, sammen med Jordans kong Abdullah. Den jordanske kongen ville forsøke å få Fatah og Hamas til å samarbeide om å løse sikkerhetsproblemene. Men Israel lot ikke Haniyeh reise. Møtet ble avlyst.

15.mai.2007 @ 19:36av Vidar N

Bare litt nyskjerrig Fredrik, mener du det var rett å kutte støtten til de palestinske selvstyreområdene da Hamas vant valget?

Hvorfor/hvorfor ikke?

16.mai.2007 @ 11:45av Hans Kr.

Finnes det etter din mening et alternativ til den samlingsregjeringen som eksisterer i dag som eksisterer i dag?
Et alternativ som kan/vil være mer villig til å forsøke en runde ved forhandlingsbordet.

Eller er det så store innbyrdes konflikter, og avstander at dette ikke vil være mulig?

16.mai.2007 @ 14:56av Fredrik

Til Vidars spørsmål: Som midtøsten-reporter er jeg ikke opptatt av å flagge min mening. Jeg er mer opptatt av å se på konsekvensene av at støtten stanset. Det har utvilsomt ført til langt verre levekår for palestinerne, noe som igjen avler mer vold. Palestinerne har problemer med å forstå hvorfor de straffes etter å ha gjennomført et demokratisk valg etter press fra vesten. Mens mange vestlige land ønsker å markere sin avsky mot valvinner Hamas’ historie med gjentatte blodige angrep på den israelske sivilbefolkningen. Jeg stiller iallefall mange spørsmål ved hvor lurt det er å kutte hånden av den palestinske regjeringen. Jeg tror ikke det vil gjøre livet bedre for hverken israelere eller palestinere. Det var vel også dette den norske regjeringen forstod, da de bestemte seg for å gjenopprette støtten.
Til Hans Kr
Jeg tror det beste for palestinerne vil være en samlingsregjering a la den de har i dag, som inkluderer Hamas og Fatah. Begge fraksjoner er for sterke til å stå utenfor. Men det krever jo at noe drastisk blir gjort for faktisk å bedre samarbeidet.
Så lenge Fatah og Hamas ikke samarbeider, kan de langt etter alle avtaler med Israel.
Det er likevel mulig med en avtale mellom Israel og president Abbas.
Hvis meningsmålingene etter hvert skulle vise en dramatisk endring i oppslutningen til et av de store partiene, bør palestinerne vurdere nyvalg.
Fredrik