Nyhetene

Gratulerer med dagen! Også til deg, Anders Behring Breivik

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

(Bergen) På Ila sitter en massemorder. En drapsmann vi sliter med å forstå. Et menneske som har påført sine medmennesker uforståelige mengder med utålelig smerte. Akkurat nå forsøker en hel nasjon å forstå hva som ligger bak de uhyrlige forbrytelsene Breivik er skyld i. For mange av oss blir kanskje de aller viktigste spørsmålene aldri besvart. Den småflirende, arrogante og tilsynelatende selvopptatte drapsmannen i Tingrettens rom 250, når ikke frem til oss med sin forvridde virkelighetsoppfatning. 

17. mai blir en spesielt tung dag for mange av de pårørende etter terroren 22. juli.  Retten har heldigvis pause på det vi liker å kalle Barnas dag. Flere av de drepte skulle akkurat i dag ha danset seg i lykkerus gjennom gater over hele Norge. De som aldri fikk lov å leve til de ble russ. Andre kommer ikke til orke å gå ut for å møte hurra-ropene. For å hylle det vi skal hylle på nasjonaldagen. Ikke etnisk enfoldighet. Men mangfold, etnisk flerfold og en grunnlov som gir oss alle de samme rettighetene.

Jeg kjenner folk som måtte dukke for drapsmannens kuler, eller så vidt kom unna hans dødelige bombe av hat. Jeg har snakket med pårørende som har mistet det aller kjæreste de har – sine barn. Det gjør selvfølgelig vondt. Men smerten kan ikke på noen måte måle seg med den smerten Anders Behring Breivik påførte så mange uskyldige.

Det er nettopp det vi hyller i dag, som gjør at Anders Behring Breivik  fortsatt kan oppleve nasjonaldagen. Ikke bare i 2012, men sannsynligvis i mange år fremover.

Han angrep det systemet som nå forsvarer ham.  Hvis han er frisk, håper jeg det plager ham. Ja, jeg håper det plager ham uansett. Jeg håper han forstår at han har tapt, og at angeren er i ferd med å ta overhånd.

I fjor sommer. Timer etter å ha avsluttet første økt som nyhetsreporter utenfor Sunnvollen hotell, skrek jeg ut min avsky for gjerningsmannen her på bloggen min. Jeg ventet på at sinne og hevn skulle ta over for sorg. I stedet kom avsky og undring. Volden måtte vike for våre grunnleggende verdier.

Det er dette vi hyller i dag. Alle vi som er så heldige å leve beskyttet av norske lover og verdier. Disse verdiene som nå beskytter Anders Behring Breivik, og sørger for at han får en rettferdig behandling av et samfunn som forakter hans handlinger, og avskyr hans forskrudde tankegods.

Gratulerer med dagen alle – ja absolutt alle – alle sammen!

 

Demokrati er løsningen

 

 

Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider.

(Istanbul)  Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for fall, og at det bare var et tidsspørsmål før folk tok til gatene. At den eneste løsningen på Egypts miserable tilstand var demokrati. En konklusjon han avslutter hver artikkel med.

Dette er en samling kommenterende essays publisert i de to avisene Al Dustur og Al Shourouk fra 2009 og frem til Den egyptiske revolusjonen startet i januar 2011. Aswany hamrer løs på diktatoren Hosni Mubarak, hans sønner og hans løpegutter. Han beskriver de groveste og mest brutale overgrep begått mot den egyptiske sivilbefolkningen. Både av Egypts brutale sikkerhetsapparat, av myndighetspersoner og andre med makt. Det handler om hvordan vanlige folk nektes livreddende legehjelp ved offentlige sykehus, hvis de ikke er i stand til å bestikke legene. Overgrep som ender med dødelig utfall. Det handler om tortur og voldtekt, og massive brudd på menneskerettigheter.

Aswany tar et kraftig opprør med den egyptiske machokulturen som har gitt egyptiske menn den ideen at det er helt greit å angripe og trakassere kvinner uten beskyttelse.

Tekstene skulle selvfølgelig vært lest før revolusjonen, men gir i ettertid en større forståelse for hvorfor det egyptiske folk til slutt tok til gatene for å bli kvitt sin brutale diktator.

Krigens pris: Norges eventyr i Afghanistan

Afghanistans president Hamid Karzai gratulerer statsminister Jens Stoltenberg med den norske nasjonaldagen 17. mai 2010. Foto: Fredrik.

 

Her laster du ned TV 2 serien Krigens pris – historien om Norge i Afghanistan.

Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang

 

CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.

 

 

 

(Afghanistan)  Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.

Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.

Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.

Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til  å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.

Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.

Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.

Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang

(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet enn den gang. Et kvartal ned i gaten stoppes vi ved den første kontrollposten av tungt væpnet politi. Vi vinkes videre, men når bare et kvartal til før en ny kontrollpost åpenbarer seg. Det er fredag, og forholdsvis lite trafikk i byen. Færre folk er ute i gatene i frykt for nye angrep i den afghanske hovedstaden.

Det er bare noen dager siden sist Kabul kom under et intenst Taliban-angrep. I en nøye planlagt og koordinert operasjon, gikk den militante islamistiske gruppen til angrep flere steder samtidig. I ambassadestrøket, mot parlamentet, mot presidentpalasset, mot hotell og de Nato-ledede styrkenes hovedkvarter. Såkalte selvmordsaksjonister. De angriper og vet de skal dø. Det er det som gjør dem både sterke og farlige overfor en militært sett langt sterkere fiende. Fryktløse sloss de mot en overmakt de vet vil seire. Det spiller ingen rolle. Målet er å vise at de er i stand til å lamme den afghanske hovedstaden når de vil – uavhengig av antall sikkerhetsstyrker som forsøker å vokte byen.

Under det siste voldsomme angrepet på Kabul var norske spesialstyrker i aksjon sammen med sine afghanske kolleger. Bare et par uker hadde gått siden den norske styrken kom til Kabul. De fikk raskt prøvd ut sine kunnskaper om urban krigføring. Afghanistan er et land der volden lurer rundt neste hjørne. Der det eneste som er sikkert – er at det ikke er lenge til neste dødelige angrep.

I dag feires martyrene fra den gang Sovjetunionen kriget i dette landet. Det er Martyrenes dag, og vi har fått advarsler om at myndighetene frykter at Taliban eller andre vil utnytte dagen, og angripe. Kanskje kommer det et angrep – kanskje ikke. Men hvorfor angripe nå – nå som folk er forberedt? Terror rammer best når den ikke er ventet. Som i fredelige Norge – en regntung julidag i fjor.

De vestligledede styrkene som angrep, invaderte og okkuperte Afghanistan – for så å bli stående som inviterte gjester etter at landets nye regime ble tvunget til å utstede en høflig invitasjon – er nå på vei ut. De siste årene har det vært en voldsom økning i vold, terror og krigshandlinger. Norge og våre allierte har fått nok, og er nå langt inne i planleggingsfasen med å komme seg vekk fra krigen. Planen har lenge vært å trene opp afghanske styrker, slik at disse selv kan ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Men det er ingen grunn til å tro at det blir enklere uten den vestlige støtten de har hatt til nå.

Riktignok har både Norge og andre lands myndigheter lovet å ta noe av regningen for de voldsomt store sikkerhetsstyrkene. Men det er ingen grunn til å tro at givergleden vil vare. Derfor må afghanerne finne politiske løsninger på sikkerhetsproblemene. De må få krigens parter til å samarbeide om dette landets fremtid. Uten Taliban med på laget, er det liten grunn til å tro at de vil lykkes. I år er det 11 år siden Afghanistan ble angrepet, og Taliban fjernet fra makten. I 11 år har afghanske og internasjonale styrker kjempet mot organisasjonen. Resultat er nedtrykkende. Flere steder er Talibans militære styrke og popularitet styrket de siste årene.

Fra moskeen rett nede i gaten kalles det til bønn. Mørket er i ferd med å legge seg over den afghanske storbyen. Det vi alle lurer på, er når neste terrorbombe smeller eller når en skuddsalve høres. På BBC har jeg nettopp sett hvordan nordmenns møte med vold og terror fortsetter å overraske en hel verden. Denne gangen med En himmel full av stjerner. Det er fint. I Afghanistan holder det neppe med roser og sang. Dessverre.

Hadde han bare angret

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

 

 

En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, hovne øyne. Nesten to døgn etter at Anders Behring Breivik ble pågrepet på Utøya. De hadde avbrutt ferien og reist hjem til Norge så raskt de kunne. Journalistene tok et par skritt tilbake. De to slapp forbi politisperringene, og gikk raskt mot hotellinngangen. Skulle de treffe en sønn eller datter som hadde unnsluppet gjerningsmannens kuler, eller skulle snart få vite at de hadde mistet et barn?

Natten i forveien. I en pause i direkterapporteringen til TV 2s døgnkontinuerlige nyhetssending, gikk jeg ned til bensinstasjonen rett nedenfor Sundvolden hotell for å få meg en kopp kaffe. To overlevende AUF-ere kom bort til meg. En av dem sa at det var fint at vi sendte hele tiden. At de satt inne på hotellet og fulgte sendingene. De spurte om vi visste noe mer om de savnede. Om politiet hadde funnet dem. Om det var flere overlevende. De klamret seg til håpet, selv da det stod klart for de fleste av oss at de som ikke var fraktet til sykehus eller hadde meldt seg for venner og familie, ikke var lenger.

Søndag 24. juli, 2011. Kronprinsparet og tre statsråder kom til en fullsatt Norderhov kirke på Ringerike. Til en gudstjeneste fylt av sorg, fortvilelse og håpløshet. På et fang satt to små barn. En gutt og en jente. Den lille jenta gråt. En søster? Der inne i kirken satt flere som ennå ikke hadde fått beskjed, men visste hva de hadde i vente. Det var ikke flere overlevende etter massakren.

Noen få meter fra bredden av Tyrifjorden, et par dager senere. En 16 år gammel jente gikk opp på talerstolen foran flere tusen mennesker som stod tause og triste med roser hevet opp mot himmelen. –Mitt ønske til dere er at i stedet for å hate denne terroristen, så vil jeg at dere skal vise kjærlighet til de dere er glade i, sa hun. Oppfordringen til ikke å hate, kom fra Helene Bøsei Olsen. Mammaen hennes, Monica, var blant de aller første som ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.

Tidlig morgen, 3. oktober, 2011. Sammen med to kolleger steg jeg i land fra MS Thorbjørn. Enda var det noen timer før Utøya skulle fylles opp med pressefolk fra hele verden, for første gang siden 22. juli. Det var så uventet fredelig og fint der. Uforståelig at 69 mennesker – de fleste ungdommer – ble drept der et par måneder tidligere. Jeg gikk oppover bakken fra kaia, under de høstfargede løvtrærne og inn i kafébygget. Der inne var det fortsatt spor etter udåden. Kulehull i vegger og gulv. Bare 11 minutter etter at han gikk i land, stormet drapsmannen inn i bygningen for å drepe unge mennesker han mente var hans fiender. Lengst inne i bygget var toalettet der en ung kvinne skjulte seg, mens hun ringte politiet for å fortelle at barn og unge ble myrdet på Utøya. Samtalen ble avspilt på rettssakens første dag. De drepende skuddsalvene hørtes godt i bakgrunnen. For de som var på Utøya 22. juli, strømmet minnene på.

Drapsmannen rett etter pågripelsen 22. juli i fjor. Foto: Politiet

 

Anders Behring Breivik så fornøyd ut da han så inn i kameraene. Drapsmannen så ut til å like oppmerksomheten. Han anerkjenner ikke retten, sa han. Neivel. Han trakk på smilebåndet. Nervøs? Fornøyd? Gal eller ond? Begge deler? Rørt til tårer over sin egenkomponerte film, men tilsynelatende uanfektet av detaljene rundt de grufulle handlingene han har gjennomført. Han anerkjenner ikke retten, men er likevel nødt til å forholde seg til den. Hadde han bare vist at han angret.

Det er umulig å stille seg likegyldig til mannen som har forårsaket så mye smerte. På samme måte som det er umulig å stille seg likegyldig til handlingene han har begått. Det er beundringsverdig at de som ble skutt og de som mistet barna sine den grusomme sommerdagen i fjor, klarer å sitte i ro bare noen meter unna drapsmannen. Det er vanskelig å forstå at de ikke reiser seg opp og skriker ut sitt sinne og hat til mannen som har påført dem de største tap noen kan lide.

reklame