Mysteriet Villas-Boas

Han har bra hår, bra dresser og snakker godt for seg, men er egentlig André Villas-Boas en god trener?

Det er vanskelig å forklare hvor lukkede dagens toppklubber i Premier League faktisk er. For et par år siden var et kamerateam på vei til Chelseas treningsanlegg i Cobham, sør for London, for å intervjue en spiller. Alt var ordnet og avtalt flere uker i forveien, men uforutsette omstendigheter gjorde at de måtte bytte kameramann i siste liten. Da de kom frem til anlegget og ble stoppet i porten av Chelseas sikkerhetsvakter fikk de klar beskjed: Den nye kameramannen kunne ikke komme inn. Kamerateamet skulle ikke observere treningen, de skulle ikke inn i garderoben eller noen av Cobhams andre hemmelige rom. De skulle bare geleides inn på et lite rom der de skulle få ti minutter sammen med en spiller (med en ansatt fra Chelseas pressekontor til stede, for å sørge for at det ikke ble stilt noen negative spørsmål). Men selv under disse ekstremt kontrollerte omstendighetene var det helt uaktuelt å slippe inn en annen kameramann enn han som stod på listen. Kamerateamet løste situasjonen ved å kjøre rundt svingen, gjemme den nye kameramannen i bagasjerommet på bilen, og prøve igjen.

Jeg er helt overbevist om at det finnes militærinnstalasjoner i verden med sløvere sikkerhetsopplegg enn Premier League-klubber. Alt er lagt opp for å hindre at offentligheten får innsyn i klubbens indre liv, mens informasjonen som slippes ut kontrolleres med jernhånd. Pressen får stadig mindre tilgang, og klubbens egne mediekanaler er ren propaganda. Og i en hverdag der reell informasjon og innsikt er en mangelvare blir det stadig vanskeligere å svare på det som i utgangspunktet burde være nokså enkle spørsmål, som for eksempel dette: Er André Villas-Boas en flink fotballtrener eller ikke?

Villas-Boas sin karriere så langt er merkelig. For hver suksess han har hatt kan det argumenteres for at æren ikke tilhører han, mens for hver nedtur finnes det sterkt formildende omstendigheter. Hans ene sesong med Porto var fenomenal, men så hadde han også et fenomentalt mannskap å jobbe med. Han er neppe den eneste treneren i verden som kunne vunnet den portugisiske serien og Europaligaen med et lag som hadde Hulk og Falcao på topp, og Joao Moutinho like bak. Porto er også en klubb der alt ligger til rette for suksess, det siste tiåret har de skiftet hovedtrener gjentatte ganger uten at det har stoppet den blåhvite trofe-maskinen. Som Mourinho en gang sa: «Dersom jeg ville ha en enkel jobb hadde jeg blitt i Porto».

I Chelsea gikk det fullstendig på tverke for Villas-Boas, men samtidig var det etter alt å dømme en umulig jobb. En delt garderobe med ukontrollerbare egoer og et lag som var dårlig egnet til å spille den type fotball Villas-Boas ble ansatt for å spille, hele opplegget var dømt til nederlag fra dag en. I Tottenham ledet Villas-Boas laget til klubbens høyeste poengsum i Premier League noen sinne – men hvor mange av de poengene vant Gareth Bale på egenhånd? Fjorårets Tottenham-lag så ofte planløst og ustrukturert ut, men alle slike problemer løser seg når du har en spiller som kan plukke opp ballen hvor som helst på banen og score et mål ut av ingenting. Det har lugget for Tottenham denne sesongen, men det ville kanskje vært urimelig å forvente noe annet etter de voldsomme utskiftningene i sommer.

Det er fullt mulig å se på Villas-Boas sin karriere så langt og argumentere for at han er en sjarlatan. At han var heldig som tilfeldigvis fikk stå på sidelinjen og vifte med armene da en fryktelig god Porto-årgang herjet med alt og alle på banen. At han var heldig som hadde Gareth Bale som dro lasset for han i fjor. Det er også mulig å argumentere for at han er en spennende ung trener som ikke var moden for oppgaven i Chelsea, og som ikke fortjener kritikken han har fått i høst. Empirien støtter begge disse versjonene.

I England har det alltid vært delte meninger om Villas-Boas, og det fascinerende er at de to sidene av debatten representerer to forskjellige måter å se fotballen på. De som tilhører den gamle skolen, enten det er på puben, i avisredaksjonen eller i TV-studio, har alltid vært skeptiske til Villas-Boas. Det er disse typene som liker trenere som Harry Redknapp og Mark Hughes, trenere som ser ut og snakker som trenere gjorde før i tiden. Fotball er et enkelt spill, sier Harry, det handler bare om å få 11 best mulige spillere på banen. På den andre siden av diskusjonen har du den yngre generasjonen, de som sverger til det siste tiårets intellektualisering av sporten. De som mener det meste kan løses med videoanalyse, varmekart, statistikker og 60-sider lange dossierer. På samme måte som Harry og Hughes er helter for den gamle skolen fremstår typer som Villas-Boas og Brendan Rodgers som hipster-guder, med alt sitt snakk om presshøyde og gruppepsykologi. Hva du mener om Villas-Boas har en tendens til å si mye hvordan du ser fotballen.

Men den diskusjonen handler om hvordan trenerne oppfattes. Meningene folk danner om Harry, om Hughes, om Rodgers og Villas-Boas, danner de basert på hvordan de fremstår i media – ikke hvordan de faktisk jobber. Siden det er lettere å bryte seg inn på Buckingham Palace enn det er å komme seg inn på et Premier League-anlegg for å se på trening er det veldig få av oss som faktisk vet hvordan noen av de jobber. Der er vi avhengige av informasjonen som dryppvis lekker ut fra klubbene, og selv om klubbene gjør sitt beste for å styre informasjonsflyten så er selv ikke Premier Leauge-skutene helt vanntette. Ting lekker alltid ut, spesielt når ting ikke går som det skal. Når spillere, agenter, styremedlemmer og andre involverte begynner å bli misfornøyde.

Det som lekker ut fra Tottenham nå er at Villas-Boas er i ferd med å miste grepet. At han er veik, at han har lite autoritet i spillergruppen og at stadig flere i klubbens hierarki er overbevist om at han ikke er mannen som kan lede Tottenham til topps. Klubben skal allerede ha begynt å forhøre seg med eventuelle erstattere.

De som snakker har selvsagt sine egne agendaer, men kritikken stemmer godt med hvordan portugiseren har fremstått de siste ukene. Akkurat som da det gikk mot slutten i Chelsea, har Villas-Boas brukt mye energi på ubetydeligheter. Som kritiske frisører fra Tromsø og bitre journalister fra Daily Mail. En sterk leder ignorerer slike bagateller, mens en usikker og selvbevisst en henger seg opp i det. Villas-Boas klager på at han ikke får nok respekt, men som Fabio Capello en gang sa: Respekt er ikke noe du får, det er noe du tar.

På banen imponerer Tottenham heller ikke, tross en semi-opptur mot Manchester United. Spillere som Soldado, Paulinho og Lamela leverer alle så langt unna sitt tidligere maksnivå at det er umulig å ikke stille spørsmål ved lagledelsen, og det er ikke bare sommerkjøpene som sliter. Laget ser planløst og uorganisert ut – faktisk minner Tottenham nå veldig om forrige sesongs Tottenham i de kampene de måtte klare seg uten Bale. Og igjen kommer spørsmålet: Hva er det egentlig Villas-Boas tilfører her?

Om Villas-Boas sin karriere gir få muligheter for konklusjoner så er det en ting som er tydelig: Villas-Boas har aldri snudd en negativ trend før. Skal han ha noen mulighet til å overleve som Tottenham-trener må han gjøre det nå, for når de dresskledde herrene i klubbens korridorer først er skeptiske er det kun resultater som kan redde han.