Arvtakeren

Ingen tenker på hvor tøft det må ha vært for David Moyes. Hver sesong har han jobbet døgnet rundt for å klemme ut de ekstra små prosentene av stallen sin, og nesten hver sesong har Everton kommet høyere på tabellen enn lag med mer penger og større prestisje. Likevel har Moyes alltid visst, innerst inne, at selv om han gjør alt riktig er det beste han kan håpe på en femteplass og at lagets beste spiller blir solgt neste sommer. Det er realiteten for en Everton-trener, i all den tid kjøpekraften rår slik den gjør i moderne fotball og Everton har de budskjettene de har.

 

Likevel går han løs på hver sesong med det samme intense, gjennomborende blikket. Et blikk som avslører en mann som hengir hvert fiber av sitt vesen til jobben. En mann som er villig til å jobbe dag og natt, hver dag, hele sesongen, for å vinne et par poeng til og trekke laget sitt et par plasser lenger opp på tabellen. Ugjennomtrengelig glasstak eller ikke.

 

Everton har ikke hatt råd til å hente de største stjernene, og de har ikke hatt råd til å beholde de spillerne som virkelig utmerker seg. For å likevel kunne hevde seg i verdens mest pengesterke liga har Moyes hvileløst jaktet de små fordelene. Lenge før Moneyball ble et trendord kjøpte Moyes tall fra Prozone og ansatte prestasjonsanalytikere som kunne tolke de. Han bruker timevis på å studere DVDer av Evertons egne kamper, så vel som motstandernes kamper. Han jobber systematisk på treningsfeltet for å utvikle et spillemønster som gjør spillerne hans bedre som en helhet enn de er som individer – de beste individene er jo i andre klubber. I England finnes det fortsatt managere som etter trening på formiddagen stikker rett på golfbanen og blir der. David Moyes stikker rett på kontoret og bruker resten av dagen på å lete etter de små prosentene.

 

Likevel har han visst, selv om han selvsagt ikke kan si det offentlig, at femte- , sjette- og sjuendeplassene Everton har fått realistisk sett er det beste han kan håpe på. Og alle de små fordelene han har brukt de siste ti årene på å lete fram betyr i praksis bare forskjellen på å ligge midt på tabellen og å ligge like bak de beste. Selv det året Everton snek seg inn i det gode Champions League-selskap oppdaget de fort at det er fientlig farvann for en mellomstor klubb. Hver sommer blir en av lagets bærebjelker revet bort, og Champions League og ligatittelen vil alltid være utenfor rekkevidde. Han kunne strengt tatt spilt golf, eller brukt mer tid på familien, eller gitt etter for noen av de mange fristelsene en verdenskjent fotballmanager konfronteres med. Everton hadde sikkert akseptert en åttendeplass.

 

De siste dagene har storhetene stått i kø for å hylle Sir Alex Ferguson – selvfølgelig. Midt oppe i all den velfortjente honnøren fortalte Fergusons tidligere assistent Steve McClaren en historie til BBC som sier mye om den avtroppende superskotten. Da McClaren var i klubben og Manchester United skulle spille bortekamper hadde de alltid en quiz på hotellet kvelden før kampdag. Det var alltid to lag: Lag 1 var spillerne, ledet av Roy Keane. Lag 2 var trenerteamet og andre ansatte som reiste med laget, ledet av Sir Alex Ferguson. I noen små timer ble det at de dagen etter skulle møte en Europeisk storhet i sin egen lekegrind redusert til en bagatell. Sir Alex tok quizen like alvorlig som om det skulle være en Champions League-finale. Det gikk ofte hardt for seg.

 

For alle kvalitetene man kan hylle Sir Alex for, og listen er lang, er hans totalt ukuelige og umettelige vinnervilje den som har definert han. Det er den som gjør at han nå kan se tilbake på vanvittige 49 trofeer, en fangst som neppe vil bli overgått med det første. Uansett hva det dreiet seg om gjorde Sir Alex alt han kunne for å være best, ikke fordi han søkte penger, heder eller ære, men fordi det lå i hans natur. Det er den samme indre motivasjonen som har gjort at David Moyes, år etter år, har tilbragt time etter time på jakt etter de små fordelene. Selv om han vet at historiebøkene ikke ser stor forskjell på 5. og 8. plass. Han jobber systematisk og utrettelig, fordi det er den han er.

 

I tillegg til at Moyes er intelligent, karismatisk og utråler naturlige lederegenskapere er nok denne indre motivasjonen mye av grunnen til at Sir Alex Ferguson nå har utpekt han som sin arvtaker. Mange mener det er et konservativt valg. Mindre flashy, mindre Hollywood og mindre sirkus enn en viss portugiser, men det å være konservativ i dagens fotball er faktisk i seg selv svært radikalt.

 

Med større penger, større medieinteresse og større publikum enn noen gang overskygger nå jaget etter kortsiktige resultater alt annet. Derfor er Mourinho på mange måter den erketypiske moderne manager. Uverdige og patetiske utbrudd i meida (hvordan går det med UEFA/Barcelona-konspirasjonen din, Jose?), konstante konflikter internt i klubben, splitt og hersk-stragetier, alt blir glemt så lenge et trofe løftes på slutten av sesongen. Eiere, direktører, sportssjefer og PR-folk får alle fred fra presse og fans – så lenge laget vinner neste hjemmekamp. Og da kan de leve med at manageren er en bajas (i Mourinhos tilfelle en ekstremt intelligent, kalkulerende og sjarmerende bajas, vel å merke). Da Paolo Di Canio ble ansatt i Sunderland gikk alle amok og snakket om boikott på grunn av hans politiske syn, et par seiere senere er han en lidenskapelig fargeklatt. Tar du tre poeng er alt lov.

 

Ingen steder er dette presset større enn i Manchester United. Som børsnotert selskap har de ikke råd til å falle bakover i lederfeltet, og den episke gjelden Glazer-familien belemret klubben med kan kun betjenes dersom den eventyrlige sportslige suksessen fortsetter. For Manchester United er suksess et eksistensielt imperativ. Det er kanskje ingen klubber i verden der argumentene for å la Sirkus Mourinho beleire klubblokalene er sterkere. Det finnes ingen garantier i fotballen, men Jose Mourinho er så nær en trofegarantist det er mulig å komme. Med Mourinho vet du akkurat hva du får: Han kommer feiende inn i klubben med stor oppstandelse, han gir deg overskrifter og seiere, men etter et par sesonger har han kranglet seg inn i et hjørne. Han forlater klubben, og etterlater seg et voldsomt rot som andre må rydde opp i. Han fotballens svar på en hjemmealenefest. Men han gir deg suksessen alle skriker etter.

 

Som United-trener har David Moyes store utfordringer. I Everton har han blitt en mester i å finne motstanderens styrker og så sette opp laget sitt for å motvirke de. Men Manchester United er ikke et lag som går på matta for å stoppe motstanderen, de er et lag som går på matta for å feie de av banen. Moyes sin fotball i Everton har alltid vært fundamentalt reaksjonær, det holder ikke i United. I Everton har han alltid jobbet med spillere som blir bedre av å ha et detaljer og konkret spillemønster å forholde seg til, mens i United vil han ha verdensstjerner som trenger mer frihet til å utfolde seg. Han har aldri måttet forholde seg til de vanvittige egoene du finner helt på toppen av fotballpyramiden. Det er stor forskjell på å finne smarte kjøp som kan passe inn i et lag i midtsjiktet av Premier League, og å identifisere hvem av de ytterst få spillerne i verden som kan styrke Manchester United. Kort fortalt: Mange av de egenskapene som gjorde han til den perfekte Everton-trener vil ikke hjelpe han på Old Trafford. Dette er ikke et problem Mourinho ville hatt.

 

Han blir beskrevet som et konservativt valg, men realiteten er at Manchester United gambler på David Moyes. Som person har Moyes alle kvalitetene Fergusons etterfølger bør ha, men som manager i en av fotballens superklubber er han fullstendig uprøvd. Ferguson og United-ledelsen har identifisert Moyes som riktig mann til å ta opp arven etter Sir Alex, men de kan bare håpe at han vil vokse med oppgaven og også bli den riktige manageren. Men ved å ignorere Mourinho har United tatt ett standpunkt og gjort et interessant valg: Det sies at fotballdynastienes tid er forbi, at vi aldri kan få en ny Busby, en ny Shankly, en ny Paisley, en ny Sir Alex. I ansettelsen av Moyes ligger det fra Uniteds side et lite håp om at «de» tar feil. Med Mourinho ville de fått tre elleville år, med trofeer og baluba, men det er også alt de ville fått. Med Moyes er det en veldig reell fare for nedtur, men du får også en mann som har ergjerrigheten, vinnerviljen og den indre flammen til å bevise at kanskje, kanskje dynastienes tid ikke er forbi likevel.

  • Anonym

    Moyes er Lojal,og han får nok noen tips fra Sir Alex og han har et godt støtteapparat rundt seg. Er enig i det du sier her,er litt annerledes og ha masse verdensklasse spillere i stallen. Han kan ikke spille på samme måte som han gjorde i Everton. DA driter han seg loddrett ut. Men det tror jeg han også skjønner,at i United,så SKAL hver eneste kamp VINNES,og man skal underholde og ikke legge seg bakpå vist man leder 1-0. Men som flere har nevnt av de som kjenner Moyes så forandrer han seg for hvert år i måten han leder på og blir bare bedre og bedre. Det er kanskje dette som skal til for at han blir en veldig dyktig manager som dem store ???

  • Daniel

    Ekstremt bra skrevet Lars. Du kommer med veldig mange gode poenger.

  • Ulrik

    Hva gjorde da Sir Alex med Aberdeen?

  • InfamousBryn24

    Mourinho er ferdig med ablegøyene sine nå. Han har bevist at han kan vinne titler når som helst! Nå skal han hjem til klubben han elsker og ikke minst elsker ham og lage et dynasti som Moyes bare kan sikle etter!