Sporten

Cupen er godt under halvfull

Rent sportslig var det egentlig veldig lite oppsiktsvekkende over Arsenals nederlag mot Sunderland på Stadium of Light nå på lørdag. Arsene Wengers disipler sliter i motbakke om dagen, og Sunderland er mildt sagt i en god stim. Det som var oppsiktsvekkende var tilskuertallet. Etter at 40 312 kom for å se Sunderland ta imot Arsenal i Premier Leauge forrige helg var det kun 26 042 som ville se de i FA-cupen. Verdens eldste fotballturnering er ikke det den en gang var.

Da FA-cupen ble lansert i 1871 var det fortsatt lite som tydet på at fotballen skulle erobre verden. Cricket var fortsatt Englands nasjonalsport, og de rundt 50 fotballklubbene som eksisterte var der hovedsakelig for at cricket-spillere skulle ha en grunn til å møtes og hygge seg sammen også om vinteren. Det var i årene etter FA-cupens inntog, før det eksisterte noen nasjonal liga, at antallet fotballklubber eksploderte og sporten spredde seg fra eliten til massene. Man har med andre ord ganske god dekning for å hevde at hele fotballens verdensomspennende popularitet kan spores tilbake til FA-cupens tidlige suksess.

Men spoler man frem til i dag er situasjonen altså slik at det var nesten 15 000 færre som ville se Sunderland mot Arsenal i cupen enn det var som ville se samme kamp i ligaen. Dette er heller ikke noe isolert tilfelle. Det mest logiske barometeret på cupens popularitet er å se på oppgjør mellom lag fra samme divisjon, og ser vi på de kampene så langt i årets konkurranse er tendensen klar: Cupen trekker langt færre tilskuere.

I noen tilfeller er forskjellene faktisk nokså ekstreme. Da Bradford møtte AFC Wimbledon i League Two denne sesongen dukket 10 255 mennesker opp, da de to møttes i første runde av cupen var det bare 3 432. Da Charlton og Carlisle møttes i League One var det 16 741 på tribunene, da de spilte mot hverandre i cupen var det bare 7 461. Når Southampton møtte Millwall i serien var det 23 333 betalende tilskuere på St. Mary’s, da de møttes i returoppgjøret av den tredje runden av cupen var tilskuertallet 8 493. Det eneste tilfellet der cupkampen trakk markert flere tilskuere var da Stevenage tok imot Notts County i fjerde runde (4 439 sammenlignet med 3 434 i ligakampen).

Simon Kuper dedikerer et helt kapittel av boken Soccernomics til «The Strange Death of The FA Cup». Her viser han til at i 1976-77-sesongen tiltrakk faktisk kamper mellom lag i samme divisjoner hele 30 prosent flere tilskuere i cupen enn i de tilsvarende ligakampene, selv om du tar kvartfinaler, semifinaler og finaler ut av regnestykket. Dette tallet forble mer eller mindre konstant helt til 1989-90-sesongen, det begynte å synke. I 1997-98-sesongen trakk kamper i FA-cupen for første gang færre tilskuere enn de tilsvarende kampene i serien, og slik har det fortsatt frem til i dag.

Kupers forklaring er at for å forstå cupens fall må du se utviklingen i en mer langsiktig kontekst. Like etter krigen var fotballens popularitet ekstrem, og i 1948-49-sesongen ble det solgt hele 41 millioner kampbilletter. Men når  velstandsnivået i England steg fikk folk andre ting å gjøre med fritiden sin, og stadig færre gikk på fotballkamper. På starten av 80-tallet var engelske tribuner preget av sinte unge menn, hooliganisme og bråk, og i 1985-86-sesongen ble det kun solgt 16 millioner billetter. Så begynte plutselig tilskuertallene for ligakamper å stige. De steg seks strake sesonger frem til 1992, da Premier League ble grunnlagt, og alle vet hvordan utviklingen har vært siden det. I dag ligger det totale tilskuertallet til de fire øverste ligaene i England på litt under 30 millioner i året, altså nesten dobbelt så mange som det totale antallet i 1986. Det handler egentlig mer om at engelske ligakamper har blitt populære igjen enn om at cupkampene har mistet sin magi.

Mye av årsaken til dette er TV. I Norge har vi hatt Tippekampen fra England siden 1969, men i England hadde de utrolig nok ikke direktesendte kamper fra toppdivisjonen før i 1983. TV-fotballens voksende popularitet kan best beskrives av prislappen for TV-rettighetene i England:

• 1983-1985: 5,2 millioner pund.
• 1988-1992: 44 millioner pund.
• 1992-1997: 192,7 millioner pund.
• 1997-2001: 670 millioner pund.
• 2001-2004: 1,2 milliarder pund.

De stadig økende summene reflekterer ikke bare en økende popularitet og voksende seermasse, men også at fotball fikk en stadig viktigere rolle i mediehverdagen. Før 1983 var finalen av FA-cupen en av svært svært få fotballkamper som gikk direkte på TV i England. I 1992 viste Sky til sammenligning 60 Premier League-kamper i året. Nå vises over 100 kamper i året, og Premier League er over alt, i alle medier, hele tiden. TV gjorde serien relevant i dagliglivet på en måte cupen ikke kunne matche.

Samtidig har de enorme summene klubbene mottar fra TV-avtalene gjort at forskjellen på rik og fattig i det engelske seriesystemet har blitt ekstrem: På 70-tallet brukte klubber i den øverste divisjonen fire ganger så mye penger på spillere som klubbene på nivå fire, mens på slutten av 90-tallet brukte de hele 12 ganger så mye. Det er neppe tilfeldig at antallet «giant killings» i cupen ble halvert mellom 70-tallet og 90-tallet (dersom vi definerer en giant killing som et lag slår ut et annet lag som er minst to divisjoner over de i seriesystemet). Færre giant killings gjør nok også sitt for å svekke cupens iboende magi.

Men samtidig er det synd, for de enorme økonomiske forskjellene betyr at hierarkiet også i seriesystemet er langt fastere enn før, noe som teoretisk sett burde styrke cupens appell. Stevenage vil aldri bli en større klubb enn Tottenham, men det viste seg nå i helgen at når de to møtes i cupen er resultatet langt fra forutbestemt. Og selv om Arsenal har spilt i Champions League i 14 sesonger på rad og har den femte høyeste omsetningen av alle klubber i verden, hadde Sunderland gode forutsikter for å eliminere de fra turneringen da de to møttes i cupen på lørdag. Derfor er fortsatt cupen relativt magisk, og det er synd at den nedprioriteres av så mange.