Sporten

Payback i Egypt?

«Hatet mot Mubarak samlet oss. Det spilte ikke lenger noen rolle om du var Zamalek eller Al-Ahly-fan. Vi sloss skulder ved skulder. Og folk så oss. De ble inspirert da de så at det gikk an å slå tilbake mot de uniformerte,» sa Ahmed Hosny, Al-Ahly-supporter og medlem av Ultras Ahlawy til Josimar i fjor. Et år senere stod en underbemannet sikkerhetsstyrke og så på mens Al-Ahly-spillere og supportere ble angrepet av Al-Masri-tilhengere. Det krever naivitet i verdensklasse og en solid dose dumhet for å tro at onsdagens tragedie i Egypt bare var et resultat av at noen fotballpøbler gikk amok etter en kamp.

Fotball har alltid hatt en viktig politisk rolle i Egypt. Da Al-Ahly, landets største klubb, ble stiftet tilbake i 1907 var det i utgangspunktet en klubb for nasjonalister som motsatte seg det britiske kolonistyret, og mange tiår senere var Al-Ahlys ytterliggående supportergrupper blant Mubarak-regimets mest plagsomme og standhaftige motstandere. I kontrast så var Zamalek, Al-Ahlys erkerivaler, britenes klubb og senere klubben Mubarak-familien selv assosierte seg med.

For et år siden la likevel de to rivaliserende gruppene hatet til side og samlet seg i kamp mot Mubarak-regimet. Å sitte hjemme i stuen og hate sine ledere er en ting, men det er stor avstand mellom det og det å gå ut i gatene og ta affære. Det er denne avstanden som holder despoter verden over ved makten, og det var denne avstanden de egyptiske ultraene bidro til å forminske. Den meritterte Midt-Østen-journalisten James M. Dorsey fortalte Josimar at ultraenes rolle i kampene var viktig: «Det fotball-ultraene kunne bidra med til protestene var organisasjon, en forståelse av logistikk, fryktløshet overfor myndighetene, samt erfaring i gatekamper.» Al-Ahly-supporterne var de første som møtte opp Tahrir-plassen i hjertet av Kario for å protestere. Til slutt var det 2 millioner mennesker der.

Men som verdenshistorien gir utallige eksempler på er det nesten lettere å stå opp og kaste ut et forhatt regime enn det er å skape en nytt og bedre samfunn etterpå. Tiden etter den egyptiske revolusjonen i fjor har vært vanskelig. I november var det igjen demonstrasjoner på Tahrir-plassen, og de oppmøtte ble utsatt for overdreven vold fra politi og militærstyrker. Også nå fikk Al-Ahly-ultraene bruk for sin «ekspertise», og på oppfordring fra klubbledelsen rykket de inn for å hjelpe demonstrantene.

Umiddelbart etter tragedien på onsdag ble det meldt i ymse medier at Al-Masri-supporterne stormet banen i glede etter den uventede 3-1 seieren over hovedstadslaget, men denne påstanden er dypt logikkstridig. Hvem reagerer egentlig på overraskende seire ved å forsøke å drepe motstanderlaget og dets supportere? Dorsey skriver i nettutgaven til Foreign Policy at noen egyptere spekulerer i at sikkerhetsstyrkene lot tragedien skje for å vise at politiet trengs for å sikre ro og orden, mens andre spekulerer i at militærledere iscenesatte det utilstrekkelige politioppbudet i et forsøk på å provosere frem bråk og på den måten svekke ultraenes troverdighet og popularitet i befolkningen. Han mener selv at ingen av teoriene er usannsynlige.

I tillegg har også det Muslimske Brorskap i senere tid bestemt at de vil gå til kamp mot landets ytterliggående supportergrupper. De egyptiske ultraene er under angrep fra alle kanter. Man sitter igjen med en følelse av at det neppe kan være tilfeldig at det laget og den supportergruppen som mer enn noen andre stanget mot det gamle regimet og mot de brutale sikkerhetsstyrkene nå blir overfalt, på en bortekamp der de er i dramatisk undertall, der sikkerhetsstyrkene gjorde veldig lite for å forhindre volden.

Uavhengig av all spekulasjon så er den virkelige tragedien her, det ingen må få lov til å glemme, at veldig mange mennesker på onsdag mistet livet fordi de etter all sannsynlighet ble fanget opp i et spill som har lite med hverken dem selv eller fotball å gjøre. Så vil sikkert noen si at ultras er pøbler og at alle hadde vært i live om de bare kunne holde seg hjemme i stuen og oppføre seg fint, men situasjonen i Egypt er litt mer komplisert enn det. Hadde alle holdt seg hjemme i stuen og oppført seg fint hadde for eksempel Hosni Mubaraks undertrykkende regime fortsatt sittet ved makten.