Hurra for tilbakespillsregelen

Jeg vil ha nye regler som gjør fotballen enda mer publikumsvennlig!

Tippeligaen er mer populær enn noen gang. Strategene i Norges Fotballforbund har grunn til å være stolt av den meget solide publikumsrekorden som blei satt i 2007; for den er i høy grad et resultat av en meget bevisst satsing på å tilby publikum et bedre produkt.

Jeg mener de tre viktigste faktorene bak suksessen er følgende:

  • Vesentlige mer tiltalende fasiliteter for publikum.

Ikke bare de nye arenaene i Kristiansand, Fredrikstad, Sandefjord, Stavanger, Ålesund og Molde, men de oppussede og forbedrede stadionene i Trondheim, Skien, Bergen, Bodø, Tromsø, Sogndal og andre steder. Klubbene er blitt tvunget til å tilby sine tilskuere en mer bekvem ramme rundt kampene. Medaljens bakside er selvfølgelig at noen – som Raufoss – ikke klarer å henge med i galoppen og får lide for dette sportslig. Men satsinga er framtidsretta og riktig.

En av årsakene til at italiensk Serie A har tapt terreng til Premier League og La Liga er for umoderne og lite familievennlige anlegg. Det er ikke skjedd noe særlig på arenafronten i Italia siden løftet 1990-VM ga på slutten av 80-tallet. Fotball skal ikke spilles på fridrettsbaner. Intimitet og nærhet til spillet er meget vesentlig.

  • Bedre sportslig nivå

Selv om de norske lagenes innsats i Royal League de tre årene den eksisterte på ingen måte underbygger påstanden, så mener en så kyndige og klok fotballekspert som Nils Johan Semb at nivået i Tippeligaen er best i norden.

At FC København riktignok har overtatt Rosenborgs rolle som den beste klubben i Skandinavia (RBK var primært heldigere enn danskene med trekninga i Mesterliga-kvalifiseringa forrige sesong. FCK er nok et bedre lag enn både Rosenborg og Brann, selv om de i øyeblikket utfordres veldig av Aalborg i Superligaen.), men at nivået de 14 beste lagene sett under ett er bedre her enn i både Sverige og Danmark.

Jeg er ingen fotballekspert. Bare veldig fotballinteressert. Men for mitt ganske ukyndige øye ser de tekniske ferdigheter og presisjonsnivået i Tippeligaen ut til å være på et mye høyere nivå nå enn da dette tiåret starta.

Den samme kvalitetsøkninga er nok også skjedd i for eksempel Premier League, vi har neppe tatt noe innpå de aller beste.

Men som tilskuer blir man mer imponert over den forestillinga man får servert når man drar på en Tippeliga-kamp nå enn tilfellet var for ti år siden.

(Selv om jeg fremdeles holder Molde-Rosenborg (2-2, Molde hadde fortjent seier) sommeren 1995 som den beste norske fotballkampen jeg har sett. Syns vi oftere nå ser kamper som kan måle seg med det nivået.)

  • TV 2s dekning

Her er jeg naturligvis dundrende inhabil. Men som stolt medlem av TV 2s sportsredaksjon er jeg helt overbevist om at den entusiastiske og kvalitativt meget solide dekningen TV 2 gir Tippeligaen (og etterhvert Adeccoligaen og Toppserien) begeistrer og smitter publikum og bidrar til at flere drar på stadion og løser billett.

GODE REGELENDRINGER

Men når alt det er ramsa opp kommer jeg til mitt egentlige poeng: Jeg vil hylle to endringer som er gjort i fotballen i moderne tid som også bidrar til at fotballen generelt og globalt er artigere å se på enn det var før.

RASK IGANGSETTING VED INNKAST

Før kunne det ta en evighet å få satt i gang spillet når ballen ble beina langt opp på tribunen. Spilleren som skulle ta innkast kunne stå lenge og vente på at ballen materialiserte seg igjen.

Nå er en ballgutt eller ei balljente på pletten med ny ball med en gang ballen er ut over sidelinja. Spillet kommer av og til i gang igjen før motstanderlaget har fått sukk for seg; eller i alle fall organisert seg defensivt. Publikumsvennlig! Strålende!

TILBAKESPILLSREGELEN

Har nå eksistert i 16 år. Så yngre fotballfans vil ikke ha noe forhold til hvordan fotballkamper av og til blei avslutta i hine, hårde dager. Den gangen keeperen fikk lov til å ta tilbakespill med hendene.

Men en match der et italiensk lag leda med ett mål var effektivt over da det gjensto 10-15 minutter. Laget bare spilte gjentatte ganger tilbake til keeper som kjælte og kjælte med ballen og motvillig satte i gang spillet i ny og ne; inntil nestemann på laget spilte ballen tilbake til samme keeper.

Keeperne er blitt mye bedre fotballspillere. Med beina. Regelen er en ulempe for Espen Johnsen. Men en velsignelse for fotballkamper!

Hurra for tilbakespillsregelen!!! Takk, FIFA, for at dere innførte den i 1992!

DET ENKLE ER OFTE DET BESTE

Samtidig som vi må ha respekt for og erkjenne at noe av fotballens storhet ligger i spillets egentlige ganske enkle regler og det faktum at spillet er meget gjenkjennelig fra slik det blei spilt for 20 eller 50 eller sågar 100 år siden.

Vi skal ikke kødde med fotballen. Vi skal stort sett la det suksess-produktet fotballen er fortsette å være akkurat det. Men kan vi gjøre forbedringer som tilbakespillsregelen og hurtig igangsetting av spillet igjen ved innkast – kjør på!!!

GODE REGLER I ANDRE IDRETTER

Felles for disse to forbedringene er at det er regler som tar sikte på ta vekk unødvendige pauser og tempodrepere i kampene.

Der har andre idretter tatt vellykkede grep. Noen jeg liker fra noen av mine andre favorittidretter:

  • Basket

Laget ditt har innkast. Fra dommeren gir ballen til den på laget som skal sette i gang spillet, har vedkommende fem sekunder på seg. Er ikke spillet satt i gang i løpet av de fem sekundene, går ballen over til motstanderen.

Basket har også regler om at du må komme deg over på motstandernes banehalvdel i løpet av åtte sekunder fra angrepet starter, at du ikke kan gå tilbake i forsvar når du først er i angrep og at du må avslutte angrepet i løpet av 24 sekunder. Alt dette er beregna på å skape rask, dynamisk, angrepsvillig og publikumsvennlig spill. Og det funker!

  • Håndball

Blir det blåst frikast mot deg og du har ballen må du straks sette fra deg ballen på gulvet. Hvis du hiver (eller sparker) vekk ballen slik ALLE fotballspillere gjør når motstanderlaget får frikast/frispark, blir du straffet med utvisning.

  • Australsk fotball

Jeg vokste opp i Melbourne og har hatt et livslangt kjærlighetsforhold til ”Aussie Rules”, som jeg fremdeles holder som den mest fartsfylte, atletiske og spektakulære av alle lagidretter på kloden.

Her reindyrkes regelverket for å minimere stans i spillet. Spillere kan behandles for skade UTEN stopp i spillet. Spillerbyttene kan skje kontinuerlig og uten stopp i spillet (slik vi kjenner fra hockey og håndball).

Og i ”Aussie Rules” tar de igangsetting ved frispark ett skritt lenger enn i håndballen. Blir det blåst mot deg og du har ballen, plikter du umiddelbart å sørge for at motstanderen mottar ballen.

Du må altså ikke bare sette fra deg ballen. Du må levere den til den som har fått frispark. Hvis ikke straffer dommeren deg ved å flytte frisparket 50 meter nærmere mål. (Banene i australsk fotball er ovale og 150 – 180 m lange. Et tilsvarende forhold i vår fotball hadde vel vært 20-25 m……..)

FJERN UTHALING AV TIDA!

Her har fotballen åpenbart noe å hente. For time-wasting ved frispark og ikke minst oppstilling av mur skjemmer fotballen i dag.

Håper FIFA kan lære av andre og komme med regler her som kan gi samme positive effekt for fotballen som den vellykkede tilbakespillsregelen.

Lykke til!

Norske svømmebragder Topp 40


1. ALEXANDER DALE OEN, 100 M BRYST, EM, EINDHOVEN, 2008
Dale Oen
Norges første mannlige Europamester.Den første norske svømmeren som setter europarekord!Den første nordiske svømmeren under minuttet på den klassiske distansen 100 m bryst.
I sum: Norges største svømme-bragd gjennom alle tider.
Etter 1.00,11 (mesterskapsrekord) i forsøkene og 1.00,13 i semifinalen var Dale Oen klar favoritt. Ingen kunne forvente at franskmanen Hughes Deboscq skulle klinke til med 59,78 (under Sludnovs gamle europarekord) i finalen. Men Dale Oen har lagt alen til vekst og lært av VM-finaleni Melbourne i fjor.
Perfekt åpning (28,17) uten stress.Massevis av krefter igjen til siste 50.Og en fantastisk vilje og fighting spirit i duellen med Duboscq de siste ti meterne. Etter dette gullet er Dale Oen åpenbart medaljekandidat – sågar gullkandidat! – i Beijing-OL!


2. LENE JENSSEN, SØLV, 100 M FRI, VM, BERLIN 1978

Fremdeles Norges eneste medalje i et langbane-VM. Dette kom i en periode dominert av østblokkens statsautoriserte dopingprogrammer. Den eneste som slo Lene denne sommernatta i Berlin, var DDRs Barbara Krause. (For øvrig det internasjonale mesterskapet i DDRs glansperiode 1974 – 1989 der øst-tyskerne gjorde det desidert dårligst. Krauses gull var DDRs eneste i dette VM.) Moralsk sett er vinneren av en gullmedalje på den klassiske sprintdistansen i den raskeste svømmearten verdens raskeste. (50m kom med i VM-programmet i 1986). Glansøvelsen til legender som Johnny Weismüller, Dawn Fraser, Mark Spitz, Matt Biondi, Aleksander Popov m.fl. Lene var ikke seedet til å være medaljør. Men klinte til med sitt livs løp da det gjaldt som mest. 56,82 blei stående som norsk rekord i 18 år (Vibeke Lambersøy Johansen slo den i 1996.).

3. IRENE DALBY, GULL, 400m FRI, EM, ATEN, 1991
Norges første tittel i et seniormesterskap. Irene greide å leve med favorittstempelet og avgjøre tette dueller mot sterk østeuropeisk motstand. Slo Romanias stjerneskudd Beatrice Coada med 6/10-dels sekund. Vinnertida (4.11,63) var så vidt over personlig rekord for Dalby, og blei stående som hennes nestbeste 400 meter tidsmessig i karrieren. Hamar-jenta var heldig med timingen i den forstand at dette var det første EM etter murens fall. Statsdoperne var borte. Det gjenspeiles også ved at vinnertida var den svakeste på 400m fri siden 1974, og for første gang siden 1966 var vinneren av 400m IKKE fra DDR. Irene var for øvrig den eneste ikke-tyske vinneren av 400m fri i EM mellom 1966 og 1999.


4. IRENE DALBY, GULL, 800m FRI, EM, ATEN, 1991
Fulgte opp 400m-gullet med seier på favorittdistansen, avgjorde en rivende duell med tyske Jana Henke med sin drepende sistelengde der hun la inn sitt berømte «six beat kick» på siste 50 meter. 8.32,08 var over tre sekunder bak den nordiske rekorden fra Bonn-EM i 1989. Men her gjaldt det å vinne. Irene innfridde 100 % i Aten.

5. ALEXANDER DALE OEN, SØLV, 200 M BRYST, EM, EINDHOVEN, 2008
Behersket ikke denne distansen før sommeren 2007. I EM 2006 blei han nr. 17.
Landslagssjef Petter Løvberg og mannen som har betydd aller mest for Alexander Dale Oen som svømmer, Vestkantsvømmernes trener Stig Leganger Hansen, har måttet overbevise Alexander om at han også er skapt for den lengste av brystsvømmingsdistansene. Satte nordisk rekord med nesten to sekunder i semifinalen med 2.10,08. Og så lenge ut til å ta bronsen i finalen. Var faktisk hele 1,19 sekunder bak til da ledende Hugues Deboscq ved 150 meter. Men FOR en sistelengde! For en fighter! For et veldisponert løp! 34,10 på tredje 50m. 33,30 (!!) på sistelengden. Sølv på ny nordisk rekord 2.09,74, et tidels sekund bak den russiske europamesteren – og overraskelsesmannen! – Gregorij Falko. Falko er et tidels sekund fra europarekorden, Dale Oen to tideler, og bronsevinner Deboscq fire tideler bak. Dale Oen er plutselig den femte raskeste gjennom tidene på en øvelse han verken likte eller svømte godt et år tidligere.

6. ALEXANDER DALE OEN, 100m BRYST, EM, BUDAPEST, 2006
Den hittil eneste medaljen av en norsk herresvømmer i et internasjonalt seniormesterskap på langbane. Som Lene Jenssen leverer han sitt (hittil!!!) livs løp når det gjelder som mest. Svømmer seg inn til finalen som nummer seks. Setter sin andre nordiske rekord (1.00,63) på to dager og er bare to hundredels sekund fra en sensasjonell gullmedalje. Har en ustøhet på blokka før startsignalet kommer. Lar seg ikke affisere av den potensielle diskvalifikasjonen, men svømmer et aggressivt og meget velberegna løp. Prestasjonen til Dale Oen er enda større i lys av at han er såpass aleine som han er som nordmann i verdenseliten. (Alexander Hetland har hittil kun levert gode internasjonale resultater på kortbane, aldri på langbane).

7. IRENE DALBY, BRONSE, 800m FRI, EM, BONN, 1989

Irene
Bronsen bak to østtyskere (Anke Möhring og Astrid Strauss, som begge seinere blei tatt for doping) på en strålende tid (8.28,59). Norsk rekord den dag i dag og, 19 år seinere, fremdeles er en tid i så vel Europa- som verdenstoppen. Denne er moralsk sett en gullmedalje, og det beste løpet Dalby noensinne leverte på favorittdistansen.

8. ARNE BORGSTRØM, 4. PLASS, 400m FRI, EM, SPLIT, 1981
Et resultat de færreste husker. Men det hadde lyst som et strålende resultat i norsk idrettshistorie om mesterskapet ikke hadde funnet sted i Jugoslavia midt i østblokklandenes verste dopingperiode. For hjemmenasjonens gullvinner Borut Petric og ikke minst bronsevinner og lillebror Darjan Petric var helt opplagt dopa. Sølvvinner, legendariske Vladimir Salnikov fra Sovjet (OL-vinner på 1500m fri både i 1980 og 1988), var også et resultat av et dopingregime.

Denne fjerdeplassen hadde sannsynligvis vært en gullmedalje om alle utøverne hadde konkurrert på like vilkår. Arne knuste den norske rekorden med over to sekunder i løpet av EM, 3.54,35 er fremdeles norsk rekord et kvart århundre seinere.

9. ALEXANDER DALE OEN, SØLV, 50 M BRYST, EM, EINDHOVEN, 2008
27,53. Nordisk rekord med 40 hundredeler. Det er MYE å sette personlig rekord på 50m bryst med over fire tidels sekund! I utgangspunktet er det en overraskelse at Dale Oen kan ta sølv – et tidels sekund bak verdensrekordholder Oleg Lisogor – på bryst-SPRINTEN to dager etter sin fabelaktige 2.09,74 på 200m bryst. For den treninga som er nødvendig å gjøre for å stå 200 er ikke den samme som kreves for å sprinte fort. Sprinterne kutter som regel ut en del bassengtrening for å tilbringe mer tid i styrktreningsrommet. Dale Oen kutter IKKE ut bassengtreninga, for å si det litt forsiktig.
Selv om Dale Oens 1500 treningstimeri året (sammenlikn det med 1000 timer for Bjørn Dæhlie i storhetstiden – 850 timer i året for Marit Bjørgen) inkluderer både styrke, turn, padling og annen allsidig trening, så er Dale Oen over 1000 timer
i året i bassenget……
Alexander bekrefter sin posisjon som Europas brystsvømmingskonge (1 gull og 2 sølv på tre brystsvømmingsdistanser i EM 2008).
Synd 50m bryst (i likhet med 50m butterfly, 50m rygg og 800m fri menn/1500 fri kvinner) ikke er OL-øvelse.

10. IRENE DALBY, SØLV, 800m FRI, EM, SHEFFIELD, 1993
Taper denne gangen duellen mot Jana Henke (8.32,47 mot 8.33,77). Men tar medalje på den (den gang) lengste svømmedistansen i et EM for tredje gang på rad. (89-91-93)

11. IRENE DALBY, BRONSE, 400m FRI, EM, WIEN, 1995
En litt svak tid (4.13,44) og milevis fra Franziska van Almsicks gull-løp (4.08,37). Men: Dalby presterer å ta medalje i sitt fjerde EM på rad (89-91-93-95). Karrierens sjette og siste EM-medalje.

12 TERRIE MILLER, GULL, 100m BRYST, KORTBANE-EM, ROSTOCK, 1996

Norges eneste gullmedalje hittil i et kortbane-EM. Terrie hadde potensiale også til å gjøre det godt i langbane-mesterskapene, men fikk karrierenedturer med et ikke vellykket opphold på universitet i Nebraska (97-99) og ikke minst med kragebeinsbruddet hun pådro seg under opptakene til et TV-program («Mestermøtet» på TV 2) i 1999.

Dette gullet kom i det første ordinære kortbane-EMet; i perioden 1991-94 var kortbanemesterskapene et reint sprint-mesterskap (ingen distanser over 100 meter). Millers 1.07,91 er kun 4 hundredels sekund langsommere enn Anne Mari Gulbrandsens gjeldende norske rekord.


13. ARNE BORGSTRØM, GULL, 1650 yards, NCAA-MESTERSKAPET, MILWAUKEE, 1982

På 70- og 80-tallet var studentmesterskapet i USA fremdeles uoffisielt kortbane-VM. Østblokken holdt sine utøvere hjemme, ellers dro de fleste svømmere med internasjonale ambisjoner til universiteter i USA og scholarships over there. NCAA-mesterskapene – som blei svømt i 25 yards basseng – hadde derfor enorm prestisje. Oddas store sønn vant 1650 yards (=1509 m) på knallsterke 14.58,44. Og var med det så å si å regne som verdensmester kortbane på den lengste svømmedistansen. I samme mesterskap tok Borgstrøm også bronsemedalje på 500 yards.


14. IRENE DALBY, 4. PLASS, 800m FRI, VM, PERTH, 1991

Det nærmeste Irene kom en medalje i et VM eller OL.


15. ALEXANDER DALE OEN, BRONSE, 100m BRYST, KORTBANE-VM, SHANGHAI, 2006
Fremdeles den eneste medaljen Norge har tatt i kortbane-VM. Den andre VM-medaljen noensinne, 28 år etter Lene Jenssen i Berlin. Og den eneste medaljen en norsk herresvømmer hadde erobret i et seniormesterskap fram til Dale Oen sjøl tok EM-sølv på den samme distansen fire måneder seinere.

At kortbane-VM ikke helt har samme status som langbane-mesterskapene illustreres av regjerende verdensmester (langbane) Brendan Hansen IKKE deltok i mesterskapet i Shanghai, men i august samme år forbedret sin egen verdensrekord på langbane (59,13).


16. IRENE DALBY, 5. PLASS, 800m FRI, OL, ATLANTA 1996

Det siste store Irene gjorde internasjonalt. Hennes storhetstid var 1989-93; denne kom litt på overtid. På dette tidspunktet var det sju år siden Irene hadde satt personlig rekord på 400m eller 800m på langbane, og ti år siden gjennombruddet med bronse i junior-EM og 9. plass i senior-VM i 1986. Et verdig karrierepunktum.


17. IRENE DALBY, 5. PLASS, 800m FRI, OL, BARCELONA 1992

5. plassen i Barcelona var egentlig en skuffelse. Irene var regjerende europamester og hadde klare medaljeambisjoner. Bomma litt på toppformen til OL.


18. ALEKSANDER HETLAND, SØLV, 50m BRYST, KORTBANE-EM, DEBRECEN, 2007
Alexander Hetland

I et mesterskap der Alexander Dale Oen skuffer med 5. plass i finalen på 100m bryst og blir disket i finalen på 200m bryst, klinker kortbane-spesialist Hetland til med nordisk rekord 26,93 og sølv på bryst-sprinten. Hetland har som regel prioritert 100m i internasjonale kortbane-mesterskap. Her får han full utteling for sin satsing på den korte brystsvømmingsdistansen istedenfor denne kvelden. Hetland er to tidels-sekund bak Europas gigant på bryst-sprint, Ukrainas Oleg Lisogor. Alexander Hetland blir nummer fem i den sammen finalen (27,16).

19. TERRIE MILLER, SØLV, 50m BRYST, KORTBANE-EM, ROSTOCK, 1996

Terrie MillerAustevoll Det første ordinære kortbane-EM. Noe høyere prestisje enn sprint-mesterskapet i 1994 (Stavanger) der Elin tok den tilsvarende medaljen.


20. ELIN AUSTEVOLL, SØLV, 50m BRYST, SPRINT-EM, STAVANGER, 1994
Sølv på hjemmebane bak Emma Igelström (som fremdeles innehar Europarekord på distansen på langbane), med Terrie Miller på plassen bak. Austevoll var en typisk «best når det gjelder»-utøver som alltid leverte sine beste prestasjoner ved store anledninger. Har også en 5. plass fra langbane-EM i Sheffield i 1993 og var bare hundredeler fra OL-finale i Atlanta i 1996.


21. IRENE DALBY, 5. PLASS, 400m FRI, VM, PERTH, 1991

Irenes nest beste plassering i et langbane-VM. Og Norges 3. beste gjennom tidene.


22. 4x100m FRI, KVINNER, 4. PLASS, EM, JÖNKÖPING, 1977

Det beste resultatet i et norsk jubelmesterskap, der Lars Petter Heggelunds mannskap kapret tolv finaleplasser og blei 9. beste nasjon. Lene Jenssen og Guri Kogstad var indivuduelle finalister på 100m fri (Lene blei nr. 5, Guri nr. 6). På stafetten fikk de med seg Torill Bergesen og Bente Eriksen, og kun medaljenasjonene DDR, Nederland og Storbritannia var bedre.


23. ARNE BORGSTRØM, 6. PLASS, 400m IM, VM, GUAYAQUIL, 1982

Da Borgstrøm kom hjem til Odda etter mesterskapet blei det konstatert blødende magesår. Kom til finalen i Ecuador selv om han ikke var frisk. Det kunne blitt medalje, Borgstrøm hadde som Jenssen, Dalby og Dale Oen den gode egenskapen at han pleide å prikke inn formtoppen
og sette rekorder i de internasjonale mesterskapene. Arne var Nordens dominante mannlige svømmer (fem individuelle gull i nordisk i Motala i 1979) på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, men gikk glipp av internasjonale mesterskapsmedaljer pga. boikott (OL 1980), doping (EM 81) og altså sykdom (VM 82).

Har 7. plass på 200m IM fra Berlin-VM i 1978 som sin nestbeste VM-plassering.


24. ALEXANDER HETLAND, 4. PLASS, 100m MEDLEY, KORTBANE-VM, INDIANAPOLIS, 2004

Til da den fremste plasseringa av en mannlig norsk svømmer i et senior-VM. Men på den ikke-olympiske øvelsen 100m individuell medley (umulig å svømme i et 50 m basseng, det svømmes 25 m av hver svømmeart). Bærumsgutten får demonstrert både sin eksplosivitet og allsidighet. Er imminent i start og vendingr; en typisk kortbanesvømmer. Er på dette tidspunkt enslig norsk svale i verdenseliten- dette var før Dale Oens senior-gjennombrudd.


25. 4x200m FRI, MENN, 5. PLASS, EM, BARCELONA, 1970

Den beste norske plasseringa i Sverre Kiles store mesterskap. OIs Ulf Gustavsen satte norsk rekord på 1. etappe, deretter overok BSC-trioen Jan Erik Korsvold, Ørjan Madsen og Kile. 17 år gamle Kiles beste individuelle plassering i mesterskapet var 6. plassen på 1.500 m fri. Hadde ambisjoner om finaler og sågar medaljer i OL i München to år seinere, men ødela kragebeinet i et surfeuhell i USA og fikk aldri innfridd sitt enorme potensiale som seniorutøver.


26. 4x50m FRI, MENN, BRONSE, KORTBANE-EM, ROSTOCK, 1996

En sensasjonell norsk lagmedalje. Av kvartetten Anders Dahl, Vermund Vetnes, Thomas Sopp og Thomas Nore som så sitt snitt i det første offisielle kortbane-EM og som alle klinte til rett tid. Kun Tyskland og Kroatia greide å hamle opp med Norges 1.30,40, som fremdeles står som norsk rekord. Svømmestorheter som Russland, Frankrike, Sverige og Storbritannia måtte bite i gresset for noe så atypisk norsk som et fremragende sprintlag.


27. LENE JENSSEN, SØLV, 100m FRI, VERDENSCUPFINALEN, TOKYO, 1979

Verdenscupen på langbane blei kortlevd. Dette forsøket var etter mønster av tilsvarende konkurranser i friidrett, der de største nasjonene (USA, DDR, Vest-Tyskland, Sverige, Australia) stilte egne landslag og de øvrige kontinentene stilte sammenlagtlag. Lars Petter Heggelund var en av trenerne på Europas lag, der hele fire nordmenn var med: Lene Jenssen, Guri Kogstad, Arne Borgstrøm og Bent Brask. De to sistnevnte utgjorde halvparten av Europas 4x200m stafett.

Lenes sølv var det beste resultatet av en norsk svømmer i stevnet, dette bekreftet hennes posisjon som en av verdens aller fremste kvinnelige sprintere (sølv i VM året før), og bar bud om mulig OL-medalje i 1980. Lene blei imidlertid stående med 10.-plassen fra Montreal-OL som sin fremste olympiske bragd. Norge boikotta Moskva-OL pga. Sovjets invasjon av Afghanistan.


28. LENE JENSSEN, 5. PLASS, 100m FRI, EM, JÖNKÖPING, 1977
Året før VM-sølvet varma Lene opp med 5. plass i EM på 100m fri. Plassen foran Guri Kogstad, som også klinte til med finaleplass på den dobbelte distansen.


29. ELIN AUSTEVOLL, 5. PLASS, 100m BRYST, EM, SHEFFIELD, 1993
Elin Austevoll
Austevoll begynte ikke å svømme før hun var tolv år, og trente relativt beskjedne mengder i tenårene. Blei aldri utbrent, bare bedre og bedre etter hvert som hun absorberte mer og mer trening. 5. plassen i Sheffield – som 19-åring – bar bud om enda større ting. Men en disharmonisk landslagssatsning de neste par sesongene ødela mye for Austevoll og hennes generasjon landslagssvømmere. Austevoll fikk gode år både sportslig og akademisk på universitet i Stanford, og var bare hundredeler fra OL-finale på 100m bryst i Atlanta i 1996, med den norske rekorden på 1.09,96 som sto fram til Anne-Mari Gulbrandsen lagde hakkemat av den ti år seinere.

30. KATRINE BOMSTAD, 5. PLASS, 400m IM, EM, SPLIT, 1991
Fremragende mesterskapsdebut av 18-åringen som flyttet – sammen med familien! – fra Skien for å satse på svømming hos Tor Torgersen i Larvik. Var EM-finalist også to år seinere i Roma (7. plass), før hun høsten 1983 dro til Mission Viejo i California for 100% satsing på Los Angeles-OL. Var blant medaljekandidatene i OL på 400m IM etter nordisk rekord 4.49,21 (fremdeles norsk rekord 24 år seinere) i USA-mesterskapet i Indianapolis i mars 1984. Men trener-hardhausen Mark Schubert pushet den uhyre treningsvillige norske jenta for hardt, og OL blei ødelagt av anstrengelsesutløst astmabronkitt. Bomstad hosta og harka seg til sisteplass i Norges aller første OL-finale i svømming på pur vilje.

31. PER ARNE PEDERSEN, 5. PLASS, 200m BUTTERFLY, EM, LEIPZIG, 1962
En distanse der Norge ellers ikke har hatt mye å banke i bordet med. OI-guttens definitive karrierehøydepunkt. Svømte samme distanse i Utrecht-EM fire år seinere uten å nå finalen.


32. 4x200m FRI, KVINNER, BRONSE, ÅPEN EUROPACUP, ROMA, 1990
Irene Dalby får med seg Tønsberg-jenta Trude Aasbø og Hansa-duoen Linn Christine Madsen og Maren
Johannesen og smeller til med 8.16 i stevnet som var en slags mesterskaps-erstatning for de europeiske svømmerne sommeren 1990. (Etter daværende VM-syklus skulle det vært VM den sommeren; men den var lagt til Perth i Australia og blei derfor ikke svømt før i januar 1991.)

I VM et halvt år seinere svømte kvartetten svakere og blei «bare» nr. 7; det er imidlertid fremdeles den eneste gangen Norge har hatt et stafettlag i en VM-finale (langbane). I EM 1991 blei det ny finaleplass men ingen sterk tid. Aasbø, Madsen og Johannesen var også EM-finalister på 4x100m fri i Aten 91, men da med Elin Austevoll på laget istedenfor Dalby.


33. ALEXANDER DALE OEN, BRONSE, 100m BRYST, EM KORTBANE, HELSINKI, 2006

En slags tilbakegang fra EM-sølvet på langbane i Budapest noen måneder tidligere. Men her viser Dale Oen at han nå har forbedret seg vesentlig som kortbanesvømmer. Med bedre vendinger enn tidligere klarer den n&
aring; 21 år gamle Øygarden-gutten med 58,70. Et steg opp fra samme mesterskap i 2005.


34. VIBEKE LAMBERSØY JOHANSEN, BRONSE, 50m FRI, EM KORTBANE, ROSTOCK, 1996
25,38, 6/100-dels sekund bak Sue Rolph på sølvplass, viste seg dessverre å bli karrierehøydepunktet for stortalentet fra Andenes. Som fikk knerta Lene Jenssens norske rekorder på 50m og 100m fri og etablert seg i den europeiske sprinteliten før hun pakket snippvesken og forlot både NTG og norsk svømmesport i alt for ung alder.


35. ANNE-MARI GULBRANDSEN, BRONSE, 200m BRYST, EM KORTBANE, VALENCIA, 2000
16 år gamle Gulbrandsen kom fra tre bronsemedaljer i junior-EM sommeren 2000 og gjentok trippelbronse-bragden i seniormesterskapet på kortbane den påfølgende vinteren. Med 2.25,55 var Varg-jenta halvannet sekund fra gullet (Emma Igelström).

I flere sesonger etterpå så det ut som jubeldagene i Valencia ville bli stående som Gulbrandsens karrierehøydepunkt. Sleit med skader og varierende motivasjonsgrad de påfølgende åra. Men sommeren 2006 kom den nå 22 år gamle brystsvømmingsspesialisten tilbake inn i den europeiske svømmeeliten med finale (8. plass) på 200m bryst i langbane-EM i Budapest.


36. ANNE-MARI GULBRANDSEN, BRONSE, 100m BRYST, EM KORTBANE, VALENCIA, 2000

1.08,17 var klart bak Alicja Peczak (1.06,95) og Igelström (1.07,14), men godt nok til å få fullført bronse-trippelen. Detter rangeres foran 50m fordi det er på en olympisk øvelse.


37. ALEKSANDER HETLAND, BRONSE, 100m I.M. EM KORTBANE, HENSINKI, 2006
To år etter VM-fjerdeplassen i Indianapolis smeller Hetland til med bronse i en mesterskapsfinale på 100m medley. 53,70 er 65 hundredels sekund bak gullvinner Peter Mankoc fra Slovenia, men bare fire hundredels sekund fra sølvet til Litauens Vytautas Janusaitis.

Hetland er en av de få nordiske svømmerne som har slått Jani Sievenen på en medley-distanse i et internasjonalt mesterskap. Den tidligere verdensrekordholderen fra Finland henvist til 5. plass på hjemmebane.

38. ANNE-MARI GULBRANDSEN, BRONSE, 50m BRYST, EM KORTBANE, VALENCIA, 2000
Anne Mari Gulbrandsen
31,70, 44/100-deler fra gullet og 15/100-deler fra sølv.


39. TERRIE MILLER, BRONSE, 50m BRYST, SPRINT-EM, STAVANGER, 1994
Jubeløvelse for norsk og nordisk svømmesport. Unge, fremadstormende Terrie Miller tar bronse bak Emma Igelström og Elin Austevoll. På hjemmebane i Stavanger. To år seinere tar Oslo-jenta gull og sølv i det første ordinære kortbane-EMet i Rostock. (se 9. plass).


40. ELIN AUSTEVOLL, SØLV, 200 yards BRYST, NCAA-MESTERSKAPET, 1999

Austevolls andre strake sølvmedalje på 200 yard bryst i NCAA. På tiden som blir stående som hennes personlige rekord, 2.09,99. Kun Arne Borgstrøms gull på 1650 yards fra 1981 er bedre med tanke på indivduelle plasseringer av nordmenn i disse prestisjemesterskapene.
Elin var også brystsvømmeren på Stanford-laget som satte NCAA-rekord på 4×100 yards medley. I 1998 svømte Elin på 1.00,17 og laget på 3.33,61. Året etterpå dro Elin sin etappetid under minuttet til 59,91 (laget gjiorde 3.33,75).
Elin bidro sterkt til Stanfords NCAA-tittel i 98.