Dale Oen årets idrettsmann

Uvanlige sterke kandidater til tittelen «Årets mannlige norske utøver» på Idrettsgallaen i år.
Det MÅ bli en av Beijing-heltene våre.
Og jeg mener sølvvinner Alexander Dale Oen går foran de to gullvinnerne Andreas Thorkildsen og Olaf Tufte.

Her er min rangering av de fem offisielle kandidatene med begrunnelse.

1. ALEXANDER DALE OEN

Alexander_dale_oen_634720n

Fordi Øygarden-gutten ikke bare tok sølv i et OL der han i semifinalen også satte olympisk rekord, men fordi 23-åringen også er bitt den første mannlige norske svømmeren som er blitt Europamester i svømming og satt europarekorder.
Med VM i Melbourne i 2007 som et meget iøyefallende unntak har Alexander ALLTID vært en «best når det gjelder»-utøver. I junior-EM 2003 (sølv på 100m bryst), VM i Montreal 2005 (første senior-finale, yngstemann i finaleheatet), EM i Budapest 2006 (sølv, ett hundredels sekund fra gull) og ikke minst årets to mesterskap EM i Eindoven i mars (gull og to sølv) og OL i Beijing (sølv) i august.

Og nettopp prestasjonen med først å treffe 100% med formtoppen til et langbane mesterskap i mars for så å komme tilbake i OL fem måneder seinere med en enda bedre formtopp gjør Dale Oens 2008-sesong så spesiell og så fremragende.
I Eindhoven blei Alexander den første norske svømmeren uansett kjønn som har satt europaekord (100 m bryst). Og han utvidet sitt register til også å være i den ypperste europaeliten på distansene som tidligere enten var for korte (50 m bryst) eller for lange (200 m bryst) for ham. Sølv på begge de distansene.

Så trener han som en helt igjen. På høydetrening i Flaggstaff, i Thailand, på Tøyenbadet, på Ankerskogen, i Japan før OL og mange andre steder som IKKE er hans hjem i Øygarden eller Bergen, for i Bergen har man prata om å bygge et 50 m basseng i 30 år og hittil ikke greid det.
Og kommer til OL og presser sin egen europarekord ned et halvt sekund til! En helt utrolig utøver.

Ja, det var en japaner som var bedre. Kosuke Kitajima har nå vunnet 100 m og 200 m bryst i to OL og begynner å få legendestatus i internasjonal svømmesport.

Men OL-sølvet er også historisk. Alexander var faktisk den første norske mannlige svømmeren i en OL-finale noensinne. Og den tredje norske svømmeren noen gang, etter Katrine Bomstad (8. plass på 400 m IM 1984) og Irene Dalby (5. plass på 800 m fri både i 1992 og 1996). Veldig gøy at Alexander overraskende fikk selskap som norsk medaljevinner av en annen norsk svømmer – Sara Nordenstam – bare dager seinere.

Alexander Dale Oen trener mer enn noen annen norsk idrettsutøver. En del av treninga Alex gjør er trening han trenger for å være i stand til å trene mer!
Basistrening, styrketrening, padling, turn m.m. Han trener alt det andre for å tåle å trene over 1000 timer svømming i året. Totalt blir det rundt 1500 timer. Marit Bjørgen gjør 850. Bjørn Dæhlie trente 1000 timer i året i velmaktsdagene.

Og hvorfor gjør Dale Oen dette? Fordi nivået i internasjonal svømmesport er så sinnsykt sterkt. Det er SÅ mange talentfulle utøvere i SÅ mange land som trener SÅ mye, at hvis ikke Alexander trener mer enn alle andre norske toppidrettsutøvere, så vil han ikke kunne slå resten av verdenseliten.

Dale Oen er et unikum som klarer dette her oppe i steinrøysa. Uten – som amerikanere, australiere og en rekke andre nasjoner inklusive Sverige – å ha et miljø med internasjonale tradisjoner å hente inspirasjon og kunnskap fra.

Han har en usedvanlig dyktig klubbtrener i Stig Leganger Hansen (Vestkantsvømmerne) og en meget kyndig og klok veileder i landslagssjef Petter Løvberg.
Men det er Dale Oen sjøl som må ha den indre gløden og draiven som skal til for å trene de 1500 timene i året.
Og å holde hodet så kaldt når han kommer til finaler i EM og OL at det blir europeiske rekorder og gull- og sølvmedaljer ut av det.

2. ANDREAS THORKILDSEN

Thorkildsen_647618n

Den ultimate «best når det gjelder»-utøveren. Som nå har tatt medalje i hvert eneste internasjonale mesterskap fem år på rad.

OL-gullet i Aten var oppsiktsvekkende fordi Thorkildsen den gangen var så ung for spydkaster å være og 2004 egentlig var hans gjennombrudds-sesong på seniornivå.
Slik sett er Beijing-gullet mer «logisk», i den forstand at han er nærmere den ideelle alderen for en spydkaster og har vært stabil i verdenstoppen i flere sesonger.
Men det er et eget press å være tittelforsvarer. Og dette mestret Thorkildsen fullkomment.
En prestasjon det står enormt respekt av.

Når jeg likevel rangerer Dale Oens EM-gull + OL-sølv foran Thorkildsens OL-gull handler det om størrelsen på øvelsen det handler om.
Friidrett er svært – til og med større enn svømming. Men det er løpsøvelsene.
Verdenseliten i spyd får du plass til i en folkevognsbuss. Dessuten er Alexander bare tre tidels sekund fra verdensrekorden til Kitajima. Thorkildsen er sju meter bak Jan Zelezný.

3. OLAF TUFTE

Olaf_tufte_643015n

Dette var vel det mest følelsesmessige gullet Norge tok i Beijing. For det var det ultimate comebacket. Rolivet hadde jo ikke bare smilt til Olaf Tufte siden gullet i Aten i 2004.

Sant å si hadde ikke Tufte noen internasjonale mesterskap å banke i bordet med i det hele tatt siden 2004. Og New Zealands Mahe Drysdale hadde overtatt singlesculler-hegemoniet.

Men så er det altså den astma-utsatte vestfoldingen som behersker egen helse og egen formutvikling best, og det så perfekt i smogete Beijing at det blir et OL-gull til av det. Jeg har aldri møtt Olaf Tufte men jeg satt foran TV-apparatet med tårer i øynene og unnet Tufte dette.

Og gutta som ror 2000 meter må være ganske i nærheten av de fullkomne atletene. Det er en vanvittig krevende og smertefull øvelse. De holder på i rundt sju minutter. De må være uhyre sterke i både bein, armer og hele kroppen. Og de må så til de grader kunne absorbere store melkesyreverdier og jobbe gjennom smerten i flere minutter.

Tufte havner «bare» på tredjeplass på denne sterke lista fordi singlesculler også er en ganske liten gren internasjonalt, og også fordi vi må være så ærlige å si at sykdom på flere av de antatt sterkeste konkurrentene gjorde det litt lettere å ta dette gullet.

4. EMIL HEGLE SVENDSEN

_emil_hegle_svendse_668317n

Herlig type! Det store gjennombruddsåret med ni verdenscupseirer og ikke minst de to VM-gullene i Östersund.
Men kommer til kort her mot «de tre store» fra sommeridrettene i et sommer-OL år.

Størrelsen på idrettene globat er gjerne omvendt proporsjonalt med VM-hyppigheten. Du har de STORE idrettene som fotball og basket som bare har VM hvert fjerde år.
I svømming og friidrett har de gått fra VM hvert fjerde år til VM annethvert, som i langrenn og alpint.
Skøyter har definert seg sjøl som en mikro-idrett med ikke mindre enn et EM (allround) og tre VM (allround, sprint, enkeltdistanser) hvert år.
Og det teller litt mot skiskyting at det er VM hvert eneste år. Det blir litt inflasjon i antall verdensmestere.

Dessuten har jeg en følelse av at Emil Hegle Svendsen kommer til å gjøre enda større ting enn å ta to VM-gull i et mesterskap. Denne mannen har en enorm framtid!

5. OLE EINAR BJØRNDALEN

Ole_einar_bj_rndale_654061n

Ja, han vant verdenscupen og tok gull, to sølv og en bronse i VM. Men i Bjørndalen-målestokk er ikke dette et kronår, som for eksempel 2002.

Jeg krysser fingre for at Bjørndalen lykkes i Vancouver 2010 og blir tidenes vinter-olympier.
Jeg er overbevist om at han snart er forbi Ingemar Stenmark som den utøveren med flest verdenscupseire.
Jeg har aldri observert en mer dedikert og gjennomført utøver over så lang tid. Bjørndalen er i sannhet et unikum.

Men kun den femte beste mannlige utøveren i Norge i 2008.

6. AKSEL LUND SVINDAL

Aksel_lund_svindal_678136n

Er ikke nominert. Men det Lund Svindal presterte i utfor og super-G i den løypa i Beaver Creek der han bare vinteren i forveien var blitt så hardt kvestet er rett og slett et under.

There’s brave and then there’s brave. Denne mannen må ha baller av stål.

Hva mener du? Begrunn gjerne hvorfor du er enig eller uenig md min rangering!

Phelps eller Bolt?

I mars forutså jeg i bloggen min at Michael Phelps ville ta et sted mellom seks og åtte gullmedaljer i OL, bli tidenes gullgrossist OL-historien og selvfølgelig da måtte kåres til «Årets idrettsutøver» i verden i 2008.

Phelps tok åtte gull av åtte mulige. Likevel mener jeg nå at jeg tok feil i den delen av spådommen som gjelder «Årets utøver». Jeg kommer til å stemme på en annen.

Forutsigbart

Når jeg flere måneder før OL kan spå at Phelps kommer til å dominere så mye som han gjorde i det olympiske svømmebassenget, beviser det i hvert fall to ting:

1) Svømming er både veldig forutsigbart og veldig rettferdig. Den beste vinner. Det er ganske lite taktikk involvert*, det er ikke som for eksempel i friidrett der man kan slipstreame og tjene på å spare krefter osv. Svømmerne svømmer i adskilte baner. Hvis den beste svømmeren disponerer kreftene sine riktig og treffer vendingene og innslaget, så vinner han eller hun.**

2) Det er veldig mange øvelser i svømming. Og de fleste av dem krever omtrent den samme fysikken og fysiologien. Tar man vekk 50m og 1500m fri tar de øvrige 14 øvelsene for menn (11 individuelle/3 stafetter) alle mellom 46 sekunder og litt over 4 minutter. Fordi det utøves mot motstand (vann), er heller ikke 46-sekunders-øvelsen (100m fri) så eksplosiv som for eksempel et 400 m løp i friidrett.*** Reint fysisk, fysiologisk og treningsmessig kan en svømmer greit satse på så vel 100 m- som 200 m- og 400 m-distanser.

Så en mann som Phelps som behersker alle fire svømmeartene og som er fra den nasjonen (USA) som kan vinne alle tre stafettene kan ta åtte gull. Kun i turn vil det ellers være mulig.

Michael Phelps

Lightning-Bolt

Phelps gjennomførte et perfekt OL, selv om gullene på 4×100 m fri og 100 m butterfly satt ekstremt langt inne. Han måtte svømme 17 løp for å vinne åtte gull av åtte mulige. Det blei sju verdensrekorder. Men åtte gull i et OL og nå 14 gull og to bronse på to OL er jo helt unikt.

Men etter at svømminga er over er fridretten i gang i OL. Og så kommer det en kar fra Jamaica og tar tre gull av tre mulige på de tre sprintøvelsene (100 m, 200 m og 4×100 m). Og jeg mener den prestasjonn faktisk overgår Phelps’. På grunn av måten han gjorde det å. Tidene han presterte. Og fordi det er noe helt eget å være det raskeste mennesket som har levd.

Usain Bolt

Usain Bolt ga sprint en helt ny dimensjon med sin 9,69 inklusive leik og moro på slutten av løpet. Og slo også den «umulige» rekorden til Michael Johnson på 200 m med 19,30. I tillegg til å bidra til verdensrekord på stafetten.

For en sprinter er det ikke mulig å få til mer i et mesterskap. Det var det perfekte. Det ultimate.

Og etter min mening er Usain Bolt årets idrettsutøver.

Hva mener du?

Håper de ikke er dopa

Min store bekymring er «track record» til USA og Jamaica. USA viser seg jo å være alle dopingnasjoners mor. Og i Jamaica er antidoping-arbeidet ikke-eksisterende. Jeg krysser fingre for at herrene Phelps og Bolt virkelig er reine……………..

*** *** *** ***

* Jeg kan min svømme-historie og kan vise til noen eksempler på olympiske løp der gullet er avgjort på vellykket strategi: USAs stafett-triumfer på 4x200m mot Australia i 2004 og Tyskland i 1984, Sveriges sølv på samme distanse i Barcelona 1992, måten Duncan Armstrong tok Matt Biondi på på 200m fri i Seoul i 1988 eller Gunnar Larsson knakk amerikanerne på på 400m I.M. i 1972 («knakk» er kanskje litt feil uttrykk når gullet avgjøres mede to tusendels sekund. Men Gary Hall var på forhånd ansett som en større trussel enn Tim McKee, og Hall tok ikke medalje.) Men det hører med til sjeldenhetene.

** Ekstra deilig når det likevel kommer store overraskelser i svømming. Sara Nordenstam var seedet til 21. plass på 200 m bryst i OL. Hun dro hjem med bronse. Det var en sensasjon!

*** Ganske stor forskjell i fysikk på den som vinner 400m og 1500m løping; det er det ingen som kan kombinere selv om anvendt tid er sammenliknbart med 100m og 400m-distanser i svømming. Alberto Juantorena er fremdeles den eneste som har klart å «doble» 400m og 800m i et OL (76). Michael Johnson og Marie Jose Perec (begge i 96) er de to eneste som har klart å «doble» 200m og 400m i OL.

Egentlig skal det ikke være mulig å vinne 500 m og 10.000 m skøyter i det samme OL. Men det har vitterlig Eric Heiden gjort.

Ta tak, Høgmo!

Det er bra programmet Sportstabloid nå finnes. Og ledes av en så dyktig og dreven journalist som Davy Wathne.

For det var ikke før Sportstabloid i går vi avis- og nettlesere og TV-seere begynte å skjønne hva de fem Røa-jentene sliter med i forholdet til Bjarne Berntsen.

Og Marit Fiane Christensen trengte de gode og delvis provoserende spørsmålene til Davy før hun greide å gi oss en viss insikt i hva dette dreier seg om.

JENTENE SLITER MED BUDSKAPET SITT

De fem Røa-jentene har dessverre ikke greid å kommunisere dette særlig godt til omverdenen den uka de har hatt på seg fram til Sportstabloid i går.

Ser at Christensen og de andre Røa-jentene også får offentlig kritikk av håndballprofilene Randi Gustad og Susann Goksør Bjerkrheim og andre kjente idrettskvinner for sin manglende evne til å få artikulert hva dette opprøret dreier seg om.

Det er dessverre fortjent. Men opprøret kan ikke feies under teppet av den grunn.

ARROGANTE HØGMO

Den som kom desidert dårligst ut av seansen hos Davy var likevel Per-Mathias Høgmo. Som opptrådte mannsjåvinistisk arrogant og bare var opptatt av å refse jentene og spikre igjen den døra han mente jentene sjøl hadde stengt.

I din rolle som toppfotballsjef i Fotballforbundet bør du vel opptre som brobygger, Høgmo, ikke brobrenner?

Høgmo – som jo trente det norske kvinnelandslaget til OL-gull i 2000 – fulgte den samme stien generalsekretær Karen Espelund tråkket opp allerede for ei uke siden, og som president Sondre Kåfjord også vandrer: Responsen preges av at dette opprøret «bare» gjelder jenter og ikke er noe Fotballforbundets maktelite trenger å ta på alvor. Espelund trakk på skuldrene og sa at Berntsen og jentene fikk se å ta seg en prat og ordne opp i dette. Kåfjord sier til Nettavisen at det er flust med talenter på U20-landslaget, så det bekymrer ham lite at de fem Røa-jentene prioriterer vekk landslaget.

Hvorfor stilte verken Høgmo, Espelund eller Kåfjord på Toppidrettssenteret da jentene hadde sitt møte med Berntsen? De jo ha forstått hvor provoserende og lite forsonende det virket på jentene.

YDMYKHET FRA BERNTSEN

Jeg har observert Bjarne Berntsen i aksjon som landslagssjef, hørt ham holde foredrag og hatt samtaler med ham om landslagsjentenes vilkår. Han virker veldig empatisk og ekstremt opptatt av jentenes ve og vel. Så bråket rundt Lise Klaveness etter VM i fjor, den bitterheten som så ut til å prege Ragnhild Gulbrandsens landslagssorti og denne disputten med de fem Røa-jentene er overraskende for oss som ser dette utenfra. Berntsen framstår også som adskillig mer ydmyk for kritikken enn Espelund, Høgmo og Kåfjord har vært.

Men det er opplagt at Berntsen og hjelpetrener Pål-Arne Johansen burde ta et oppgjør med sin lederstil. Jentene er åpenbart lei av det de opplever som en «jeg aleine vite»-holdning som eksluderer de aktive fra å bidra aktivt i den faglige utviklinga av den norske spillergruppa. For der mange norske herrespillere nærmest skryter av at de aldri leser en bok og kan bruke sin rikelige og godt betalte fritid til golf, play station og koseringing til kontofonen, snakker vi for kvinnenes del ofte om svært ressurs-sterke jenter som utdanner seg som leger og advokater mens de sjonglerer trening og kamper for klubb- og landslag. Og, som Aftenpostens Bertil Valderhaug helt riktig påpekte i Sportstabloid, norske fotballjenter tjener så lite penger at det virkelig svir økonomisk å si nei til NFF og gå glipp av ca. 220.000 i årlig stipend. Det er et drastisk og dramatisk skritt reflekterte og tenkende fotballjenter går til her, hvorfor er ikke ledelsen i Fotballforbundet opptatt av å finne løsninger?

MANGLER I FOTBALLFORBUNDET

For meg virker de som Fotballforbundet mangler en instans i sin maktstruktur som kan lytte til utøverne dersom det er samarbeidsproblemer mellom spillerne og trenerapparat. Christensen fortalte i Sportstabloid i går at de hadde tatt dette opp via kapteinsgruppa, i VM-rapporten etter Kina 2007 og at Røas trenerapparat også hadde henvendt seg til NFF. Vi veit også at Lise Klaveness har sendt brev der hun påpeker problemer og utfordringer for landslaget da hun havnet ut i landslagskulda høsten 2007. Likevel opptrer NFF-lederne som om de aldri har hørt et knyst om noe problemer før Røa-jentene plutselig stormer til media og trekker seg fra landslaget.

Er ikke problemet at Berntsen har vært sin egen høringsinnstans? At kritikken ikke kommer Berntsens overordnede for øret? Men hvor fjern er egentlig Høgmo i forhold til landslagsgruppa? Burde ikke han ha visst om misnøyen og bidratt til løsninger for lenge siden? Toppfotballsjefen må ha fått rapportene og tilbakemeldingene – burde ikke den tidligere landslagssjefen ha handlet lenge før Røa-jentene føler at de stanger hodet såpass mot veggen at landslags-boikott til slutt framstår for dem som den eneste farbare veien? Istedenfor å være harmdirrende sint og nærmest hevngjerrig overfor jentene fordi de til slutt lufter sin misnøye offentlig?

Jeg har følelsen av at hvis Høgmo hadde gjort jobben sin bedre ville Røa-kvintetten aldri trengt å lufte sin misnøye offentlig.

IKKE RI KJEPPHESTER, HØGMO!

Kom ned fra din høye hest, Høgmo! Og kom i gang med den dialogen med Røa-jentene du burde ha vært i gang med for lengst! Snakk med de andre landslagsjentene også, inklusive de som også som sliter med Berntsens lederstil men som – kanskje av økonomiske årsaker – velger å svelge kameler og satse videre med Berntsen ved roret.

OG DE NOMINERTE ER……..

Og til Sondre Kåfjord som ikke mener det norske kvinnelandslaget i fotball svekkes av å miste fem spillere fra Norges klart beste klubblag. Les en gang til lista NFF har sendt ut i dag (og som finnes annet sted her på tv2sporten.no) på hvilke spillere som er nominert til priser i «Årets spiller»-kategoriene. Fire av jentene du og dine undersåtter nå ikke løfter en finger for å beholde er blant de ni nominerte utespillerne. Inklusive Lise Klaveness snakker vi om fem av ni.

Flaut, Alanzinho

Kjære Alanzinho!

Jeg tror de fleste norske fotball-elskere er svært glad for at du valgte å komme til Stabæk og er takknemlige for ditt bidrag med hensyn til å heve nivået i vår liga.

Du er trolig den beste spilleren på det beste laget i dette landet. Og vi gleder oss over det flotte spillet du og ditt lag ofte begeistrer tilskuerne med.

Men måten du oppførte deg på i situasjonen på Brann Stadion søndag kveld da Kristjan Örn Sigurdsson blei utvist var uverdig. Og fornedrende. Langt under det høye nivået norske fotball-fans forventer av deg.

Skjønner du hvorfor publikum buet hver gang du berørte ballen etter den episoden? Det er fordi du jukset. Det er det ingen ære i. Vi liker ikke juksemakere.

Örn Sigurdsson taklet deg alt for seint. Og det er mulig der røde kortet uansett var berettiget. Kanskje var det likevel for strengt, og dommeren burde muligens ha nøyd seg med det gule kortet. Men du overbeviste sannsynligvis dommeren om at taklingen fortjente et rødt kort. Gjennom ditt skuespill.

Du er så kjapp at du unngikk taklinga. Bra gjort! Det var ikke fysisk kontakt mellom Örn Sigurdsson og deg. Men du agerte som om du både var truffet og hardt skadet. Det gjorde du åpenbart for å få dommeren til å utvise Krissy. Var du stolt av deg sjøl da det røde kortet kom opp av lommen? Kjente du tilfredshet da? Er det fair play? Er det slik du ville skre seriegullet? Det er måter å vinne på og måter å vinne på. Hadde du ikke ville gjort det med æren i behold?

Jeg gratulerer deg og ditt lag med den flotte fotballen dere har spilt denne sesongen og med gullmedaljene og pokalen dere snart vil bli overrakt.

Men vær så snill, Alanzinho, å unnlate i framtida å blamere deg sjøl med den type skuespill du fikk uttelling for på Brann stadion på søndag.

***************************************************************************

EMBARRASING, ALANZINHO!

Dear Alanzinho!

I think most Norwegian fotball-lovers are very glad you chose to come to Stabæk and are grateful for your contribution as far as elevating the standard of play in our League is concerned.

You might very well be the best player on the best team in this country. And we enjoy watching the great play you and your team often enthrall the spectators with.

But your actions in the situation at Brann Stadion Sunday night when Kristjan Örn Sigurdssn was shown the red card were unworthy. Demeaning. Degrading. Far below the high standard Norwegian soccer fans expect from you.

Can you understand why you were booed every time you touched the ball after this episode? It’s because you cheated. There’s no honour in that. We don’t like cheats.

Örn Sigurdsson tackled you way too late. And perhaps he deserved the red card anyway. Perhaps it was too strict, and the referee should just have cautioned him wth a yellow card. But you probably persuaded the ref. that the tackle warranted a red card. Through acting.

You’re so quick you avoided the tackle. Good for you! There was no physical contact between Örn Sigurdsson and yourself. Yet you acted as though you had been hit and badly injured. You obviously did that to encourage the ref. to expel Krissy. Were you proud of yourself when the red card was given? Did that grant you satisfaction? Is that fair play? Is that the way you want to win the gold medal? There’s winning and there’s winning. Don’t you want to do it with honour?

I congratulate you and your team with the great soccer you’ve played his season and with the imminent receipt of your well earned gold medals and trophy.

But please, Alanzinho, in future refrain from demeaning yourself with the play-acting you got away with at Brann Stadion Sunday.

Tennisjentene knuser gutta i lønnskampen

Serena Williams’ timelønn i US Open var det DOBBELTE av Roger Federers.

Yrkeskvinner over hele verden har mye å lære av verdens beste kvinnelige tennis-spillere!

Sto på krava

Da Wimbledon som siste Grand Slam-arrangør for et par år siden omsider innførte de samme premiene i kvinneklassen som i herreklassen var Martina Navratilova- og Billie Jean Kings korstog fullbyrdet. De hadde i årevis stått på barrikadene for å få de samme premiene for kvinner og menn.

Og ingen setter lenger spørsmål ved om det er rett. Vi lever tross alt i 2008 og kjønnene skal være likestilte.

Men i og med at gutta spiller fem-setters matcher og jentene bare tre-setters, er betalinga nå utrolig skeiv i kvinnenes favør.

Serena_williams_639237p

Serena knuser Roger

De to US Open-vinnerne Roger Federer og Serena Williams blei belønnet med 1,2 millioner dollar – kr. 6.930.600 etter dagens kurs – for sine seirer på Flushing Meadows. For Roger Federer gir det en timelønn på hele 441.908. Sveitseren måtte nemlig gjennom 24 sett på sine sju kamper i New York. Verdenstoeren spilte i 15 timer og 41 minutter og hadde med det en lønn på 7.365 per minutt.

Det er jo fyrstelig betalt. Men det er veldig lite sammenliknet med Serena.

26-åringen trengte bare å holde på i sju timer og 53 minutter for å vinne sine 14 sett i US Open. Så Serena tjente kr. 14.652/min. Eller 879.146 kroner i timen. Veldig nær dobbelt så god timelønn som Federer fikk.

Noe for deg du jobber?

Kanskje noe for kvinnene på DIN arbeidsplass? Forlang den samme lønna som gutta, men jobb bare halve dager!

Er dette likestilling?

15 ting du bør vite om Sara Nordenstam før nattas OL-finale

1. Sara er svensk, men flyttet med familien til Oslo som ni-åring. Familien Nordenstam bodde på Nordstrand. Sara og broren Johan blei gode til å svømme i Lambertseter svømmeklubb.

2. Sara er nå 25 år gammel, og jobber deltid i administrasjonen i Lambertseter svømmeklubb. Foreldrene flyttet til Stockholm for noen år siden, der moren jobber innenfor helseomsorg og faren er selvstendig næringsdrivende.

3. Fordi hun var svensk statsborger valgte Sara å svømme for Sverige fra og med junior-EM i 1998. Hennes fremste meritter som svensk svømmer er sølv i junior-EM og to 4. plasser i EM langbane fram til 2004. Hun har i hele karrieren vært en meget god medleysvømmer.

4. Siden hun var elleve år gammel er Sara blitt trent av Nils Uno Davidsen i Lambertseter svømmeklubb. Unntaket er de tre årene fra 2002 – 2004 der Sara studerte på Southern Methodist University i USA.

5. Sara hadde ingen framgang i årene i USA. Primært fordi hun sleit med overtrening, og faktisk var så uheldig at hun fikk både TWAR og kyssesyken i løpet av årene i Texas.

6. Det positive sette med norske øyne er at sara i løpet av Texas-oppholdet følte det var fremmed når svenske lagvenninner snakket om å «åka hem» til jul. Hun følte veldig at Oslo var hennes by og Norges hennes land. Tok konsekvensen av det og meldte «overgang» til Norge.

7. Sara svømte en periode for Lambertseter i NM og en svensk klubb i SM. Så det blei det innført en regel om at man i norden kun kan representere en klubb. Så i noen sesonger deltak hun kun i SM, ikke i mesterskap her hjemme. Siden 2004 har det vært Lambertseter og Norge.

8. Davidsen og Nordenstam selv har møysommelig bygd opp igjen Saras svømmekarriere etter motgangen i USA. Nordenstam var tilbake på topp-nivå igjen i fjor sommer, og satte norsk rekord på 200m butterfly. Var også bare et halvt

9. I forkant av årets EM i Eindhoven i mars måned sleit Nordenstam med sykdom. Dette resulterte i at hun fikk for mye hvile i forkant av mesterskapet og mislyktes fullstendig. Sara absorberer trening veldig lett og liker følgelig ikke å ha like lang «taper» eller hvileperiode i forkant av mesterskap som de fleste andre trenger for å formutløsning. Hun liker å trene hardt tett opp til viktige stevner.

10. En uke etter EM hadde landslagssjef Petter Løvberg en alvorsprat med Nordenstam, der han ba henne bestemme seg om hun ville satse 100%, eller fortsatt vill være fornøyd med 95%. Han var veldig tilfreds med hennes enorme treningsvilje, men påpekte tre områder hun måtte bli bedre på:

* riktigere kosthold

* bedre og mer konkurransespesifik styrketrening

* flere anaerobe treningspass; Løvberg mente Nordenstam måtte «leve med melkesyre» oftere enn hun hadde gjort.

11. Og klubbtrener Nils Uno Davidsen hadde også en justering han ønsket å gjøre i og med at de nå bare hadde et halvt år til OL, og Sara ennå ikke var kvalifisert. Han fikk Nordenstam med på at de nå skulle konsentrere seg om spesialisering på bryst, istedenfor den allsidige treninga de alltid hadde bedrevet. Det herlige med det – viser det seg nå i etterkant – er at hun er blitt en mye bedre medleysvømmer også av å satse på bryst.

12. Til gjengjeld hadde Sara også krav tilbake til trenerne: Hun ville kontrollere formtoppene til mesterskapene sjøl. Hun ville ha det hun kaller en «aerob inngang» til de viktige stevnene, det vil si trene hardt og ikke hvile mye når hun skulle være i toppslag.

13. Sara har ettertrykkelig bevist hvor lett hun absorberer trening. For forbedringene hun har gjort i sin trening har gitt dramatiske forbedringer av de personlige rekordene.

Dette er rekordene Sara har satt i sommer:

400m medley

30. mai 2008 Frognerbadet, Oslo 4.48,46

14. juni 2008 Canet 4.45,41

9. august 2008 Beijing 4.40,28 nordisk rek.

200m medley

31. mai 2008 Frognerbadet, Oslo 2.18,58

11. juni 2008 Barcelona 2.17,36

11. juni 2008 Barcelona 2.17,29

11. august 2008 Beijing 2.15,13

200m bryst

1. juni 2008 Frognerbadet, Oslo 2.28,25

10. juni 2008 Barcelona 2.27,48

14. juni 2008 Canet 2.27,13

13. august 2008 Beijing 2.24,47 nordisk rek.

14. august 2008 Beijing 2.23,79 europarek.

14. Klubbtrener Davidsen er for tiden på treningsleir med andre Lambertseter-svømmere i Estland. Han fikk med seg Saras europarekord på 200m bryst i natt på estisk fjernsyn.

15. Sara Nordenstam svømmer finalen på 200m bryst i Beijing-OL klokka 04.12 norsk tid natt til fredag.

Alle stafetters mor

Jeg tror vi kan ha fått Beijing-OLs kvalitetsmessge høydepunkt allerede. Finalen på 4×100 meter fri for menn er det mest fantastiske verden har sett.

FEM nasjoner gikk under den gamle verdensrekorden.

SAMTLIGE finalelag svømte raskere enn gulltida til Sør-Afrika fra Aten-OL i 2004. (Sør-afrikanerne satte afrikansk rekord – og blei nummer sju; på en BEDRE tid enn de vant på i Aten!)

Eamonn Sullivan fra Australia satte individuell verdensrekord på første etappe med 47,24. Faktisk 26/100-dels sekund under rekorden Alain Bernard vant EM på i mars.

Men primært var det dramatikken og Jason Lezaks ultra-fantastiske siste etappe vi alltid vil huske.

Frankrike disponerte sitt mannskap perfekt. Taktkken og strategien var i ferd med å gi fransk OL-gull.

Amaury Leveaux satte personlig rekord på 1. etappe med 47,91. Så klinka Fabien Gilot til med helt fremragende 47,05 på andre etappe; sendte Frederick Bousquet ut kun 4/10-dels sekund bak amerikaneren Cullen Jones på tredje etappe. Jones hadde en litt treig veksling med Garrett Weber-Gale. Bousquet er medaljekandidat på så vel 50m fri som 100m fri i disse lekene, og pulveriserte Jones mann mot mann. Svømte på 46,63 mot Jones’ 47.65, og kunne da veksle med Bernard hele 59/100-dels sekund foran Jason Lezak.

Frankrike sender altså av gårde mannen som hadde den individuelle verdensrekorden på 100m fri langt foran 32 år gamle Jason Lezak. Gullet skulle jo være i boks. Lezak har noe urettferdig fått et stempel som en taper. Har liksom til gode å prestere det helt store i internasjonale mesterskap, har få individuelle meritter. Men jeg minner om at svømmeren fra California var på USAs seirende medley-lag i Aten-OL og fire ganger siden 2003 er blitt verdensmester på stafett for «the red, white and blue».

Bernards personlige rekord er 47,50. Verdensrekord fram til morges. Da er det godkjent å svømme på 46,73 med flying start. Det er omtrent så mye du skal tjene på «flying start». (Det er tilstrekkelig at det bare har igjen stortåa di på pallen i det lagkameraten slår inn). Men hvordan kan han da bli tatt igjen av Lezak? Lezaks pers er noen hundredels sekund svakere enn Bernards. Hvor henter denne mannen 56,06 fra? Hvordan er det mulig?

Studer løpet en gang til om dere har opptak av det! (Det må jo finnes på youtube allerede!) Se hvor langt bak Lezak fremdeles er når det gjenstår 30 meter. Men så begynner Bernard å stivne litt. Og kjenner det. Derfra og inn er det «håp mot frykt». Bernard stivner mer ettersom han frykter Lezak. Lezak får vinger av håp. Jeg kan klare det! Og gjør det.

Det er jo typisk amerikansk. Vi så det da Bruce Hayes knakk Michael Gross på siste-etappe på 4x200m fri i Los Angeles-OL i 1984 (stafettlaget blei døpt «Grossbusters»). Det gjentok seg da Klete Keller kom tilbake og gikk forbi selveste Ian Thorpe på 4x200m fri i Aten for fire år sden. Amerikanerne er noen ganger i stand til å overprestere noe sinnsykt når det dreier seg om stafett. Det er kult å bevitne det!

Phelps’ 47,51 på 1. etappe plasserer ham for øvrig nå som verdens 3. beste 100m fri-svømmer gjennom tiden, bak Sullivan og Bernard.

I april tippa jeg i min blogg at Michael Phelps ville ta åtte OL-medaljer i Beijing, hvorav seks gull. De to øvelsene der gullet vlle være vanskeligst, mente jeg, var 4x100m fri og 100m butterfly. Advarte faktisk spesielt for franskmenn og australiere på stafetten. Når nå Lezak fiksa DETTE gullet for den gode Phelps, revurderer jeg nå mitt tips til post-Spitz-historiske åtte gull. Tror han vinner rubbet. Vil da slå Spitz i et enkelt OL og være fem gull bedre enn Spitz, Paavo Nurmi, Carl Lewis og Larissa Latynina på tidenes OL-statistikk. De endte alle på ni gull i sine karrierer. På søndag kan Phelps stå med 14!

Tipper Phelps er mer glad i Jason Lezak enn Mark Spitz er!

For øvrig mener jeg den enorme rekordforbedringa vi ser på stafetten forteller oss mye om de nye draktene FINA nå tllater. Som gir oppdrift der de gamle kun reduserte friksjon. Tror draktene gir størst utslag for disse store sprint-muskelbuntene på 1,95 og 90 kilo. Tipper de faktisk er verdt et sted mellom 0,6 og 1,0 sekunder på 100m fri. Sullivans 47,24 er omtrent på nivå med Peter van de Hoogenbands 47,84 fra Sydney-OL – en rekord som sto urørt i åtte år inntil de nye draktene kom på markedet.

Når verdensrekorden på 4x100m fri nå er fem sekunder bedre enn den var i 2004, tror jeg minst halvparten av forbedringa skyldes utstyret.

Men takk, dere 32 herrer som svømte finalen i Beijing. Dette var fenomenal underholdning!

Du er historieløs og på bærtur, herr minister!

Tysklands sports- og innenriksminister Wolfgang Schäuble mener tida er inne til å slutte å kringkaste Tour de France til tyske TV-seere. På grunn av all dopinga.

På rittets siste dag blei også sponsor-søkende Crédit Agricole rammet av dopingondet. Dmitrij Fofonov følger Riccardo Riccó, Leonardo Piepoli og Moisés Dueñas ut i arbeidsledighet og skam. Og det blir nå kanskje umulig for Roger Legeay å holde liv i sitt lag uten landbruksbanken som sponsor.

Du er historieløs og på bærtur, herr minister! Det blir som å avslutte behandlingen av en pasient akkurat i det vedkommende er i ferd med å bli frisk.

Tour de France 2008 er sannsynigvis det rittet gjennom historien med lavest prosentandel dopede ryttere!

Money talks
Og der har vi cluet. Og årsaken til at sykkelsporten er i ferd med å kvitte seg med sin hundre år lange doping-arv: Sporten har ikke råd til å la være!

Passive UCI
Det er på ingen måte det internasjonale sykkelforbundets fortjeneste at andelen dopingjuksere går ned i internasjonal sykkelsport. Det er kapitalismens! For nå får ikke lagene de titalls eller hundretalls av sponsormillionene de trenger for å drive lagene sine hvis de stiller med dopede utøvere. Og arrangørene av Tour de France – ASO – skjønner at de må kunne framvise et «reint» produkt om de skal kunne drive butikken i framtida.

UCI er dessverre ikke pådriveren i dopingkampen. Det er ASO og påtalemyndighetene i store sykkelnasjoner som Frankrike, Italia og Spania.

Mentalitetsendring
I de ti årene som er gått siden det franske gendarmeriet satte i gang det som blei Festina-skandalen og fram til i dag er mentaliteten hos sykkelproffene og de som driver lagende totalt endret: «Vi må jo dope oss, alle andre gjør det jo» er erstattet med oppriktig indignasjon overfor de kjøtthodene som fortsatt ikke har skjønt tegninga; de som fremdeles doper seg og setter hele profesjonen i fare.

Lang dophistorie
Da brødrene Henri og Francois Pélissier trakk seg fra Tour de France i protest mot rennledelsen i 1924 fortalte de i et avisintervju hva de brukte for å komme gjennom rittet: Det gikk i kokain, kloroform og et apotek av forskjellige piller.

Jacques Anquetil vant Touren fem ganger melom 1957 og 1964, og fnøs av innføring av dopingtester: «Man skal være imbesil for å tro, at en profesjonell syklist, som kjører løp 235 dager i året, kan holde farten uten stimulanser.»

Fram til 1965 fantes det ikke regler mot doping i Tour de France. Siden blei de bare omgått. Og antidopingarbedet var i beste fall halvhjertet, i stor grad totalt fraværende.

En gjennomdopet Tom Simpson døde i selve rittet, på Mont Ventoux, i 1967.

Rittlege Dr. Miserez ga følgende kommentar i 1977 da tema om lister over dopede utøvere kom opp: «Dere kan jo bare ta resultatlista med de 54 utøverne som kom i mål.»

Pedro Delgado fikk beholde sin gule trøye og Tour-triumf i 1988 til tross for at spanjolen testet positivt på Probecemid.

Og så videre, og så videre.

Poenget er at det alltid har vært doping i Tour de France. Det er først i den seinere tid man har begynt å luke ut utøvere og lag som fremdeles doper seg. Det var OK å kringkaste gjennomdopede felt på 70-, 80- og 90-tallet, mens et mye reinere felt med syklister i 2008 eller 2009 skal boikottes – hvor er logikken?

Så vel Mads Kaggestad som Gabriel Rasch fikk muligheten til å livnære seg som profesjonelle syklister et godt stykke ut i sine respektive karrierer. Begge så den historiske muligheten de hadde fått til faktisk å kunne være sykkelproff uten å bli tvunget tl doping. Og grep den.

Personlig tviler jeg på at det alternativet eksisterte i det forrige århundre.

Doperen Bjarne Riis renser opp
I fjor heiv VG-kommentator Truls Dæhlie seg på i hyleorkesteret mot CSC-direktør Bjarne Riis, som TdF-sjef Christian Prudhomme bannlyste fra rittet etter at dansken innrømmet EPO-bruk da han vant TdF i 1996.

Hvordan kan vi stole på at en mann som jukset som utøver selv et tiår seinere bedyrer at han jobber aktivt med antidoping og for en rein sykkelsport?

I 1996 tok vel Riis sin EPO like lojalt som øst-tyske svømmere lot seg proppe av steroider på 70- og 80-talet og AC Milan-spillerne dro ned shortsen og fikk en sprøyte i rompa for å være piggere i andre omgang av serie A-kamper på 50-tallet. De gjorde som lagledelsen sa. Og beholdt jobben.

Riis’ CSC er nå verdens desidert beste sykkel-lag. Vi kan alle gå inn på deres hjemmeside og se resultatet av hundrevis av urin- og blodprøver de systematisk screener sine utøvere med.

For uten denne åpenheten og nitide antidoping-innsatsen hadde ikke Riis fått Saxo Bank til å sprøyte inn de millionene av kronene CSC f.o.m. 2009 ikke lenger skal bidra med. Vi kan stole på at Bjarne Riis virkelig mener alvor med å skape et dopingfritt lag i en idrett som kan bli dopingfri etter hundre år som et farmasøytisk utstillingsvindu. For verken han eller noen andre som vil drive profesjonele sykkel-lag i framtida har noe valg.

Dette er årets idrettsutøver 2008!

TV 2-sporten liker å være tidlig ute. Ha sportsnyhetene først. I den ånd tenkte jeg å kåre «Årets mannlige internasjonale idrettsutøver 2008» allerede nå, et drøyt halvår før alle andre.

Ikke Federer for femte gang
Roger Federer kommer ikke til å motta sin femte strake «Laureus»-trofé i januar. Og det blir ikke Tiger Woods, Kimi Räikönen, Sebastien Loeb, Novak Djokovic, Tyson Gay eller Emil Hegle Svendsen heller.

Årets mannlige idrettsutøver 2008 blir Michael Phelps fra USA. Halvveis ut i OL i Beijing kommer 23-åringen fra Baltimore også til å være tidenes mestvinnende olympier. Kanskje han også har tatt flere OL-gull i ett og samme OL som legendariske Mark Spitz

Hvem er Michael Phelps?
Michael Phelps er den største svømmebegavelsen verden til nå har sett. Større enn Ian Thorpe, som han duellerte med – og tapte for på 200m fri – i OL i Athen i 2004. Større enn Johnny Weismüller, Don Schollander , Dawn Fraser, Michael Gross, Kristin Otto, Krisztina Egerzegi, Aleksander Popov og Matt Biondi. Og ja, større enn Mark Spitz.

Det siste skal bli bevist endelig i Beijing.

Michael Phelps blei nummer fem på 200m butterfly i Sydney-OL som 15-åring i Sydney 2000. Seinere det året satte han sin første verdensrekord på den samme distansen. 15 år og ni måneder gammel. Siden er det blitt 22 verdensrekorder (på langbane (50m basseng) = «ordentlige» verdensrekorder) til på fire forskjellige individuelle distanser og de tre olympiske stafettøvelsene.

Phelps tok seks gull og to bronse i Athen-OL.
Og beviste at han har kapasitet til å kopiere Spitz og vel så det med sju VM-gull i Melbourne i fjor. For det hadde blitt åtte om ikke en av lagkameratene hadde tjuvstartet på medley-laget og forært Australia en gullmedalje USA helt opplagt ellers hadde tatt.

400m medley-mesteren er egentlig pr. definisjon verdens mest allsidige svømmer. Phelps har «eid» 200m butterfly i hele dette tusenåret.. Vinner rett som det er 100m butterfly og er nå best også på 200m fri.
Det hører også med til historien at Phelps nylig slo verdens beste ryggsvømmer, Aaron Piersol, på 100m rygg i Santa Clara International. Hadde et allerede tettpakka OL- eller VM-program tillatt det kunne Phelps gjerne vunnet så vel 100m som 200m rygg i internasjonale mesterskap.

Phelps er komplett.
Et unikum.

Nivåheving
Phelps har egenhendig revolusjonert nivået på distansene 200m butterfly, 200m medley og 400m medley. Hans første verdensrekord på 200m butterfly var på 1.54,92. I Melbourne svømte han på 1.52,09.
200m I.M. har gått fra 1.57,94 til 1.54,98.
400m I.M. fra 4.11,09 til 4.06,22.
Voldsomme forbedringer.
Og dette er FØR han begynte å bruke Speedos nye LZR-svømmedrakt! Forvent ytterligere forbedringer i Beijing!

Men det spørs om ikke amerikaneren er mest stolt av sin verdensrekord på 200m fri. For han er den eneste som har svømt fortere enn Ian Thorpe på distansen med 1.43,86.
Da «Thorpedo» herja som verst i perioden 1997-2001 trodde vi det ville ta mange år før vi fikk en så dominerende svømmer i internasjonal svømmesport. Vi tok feil. Phelps var allerede godt forbi australierens nivå før Thorpe ga seg.

Tidenes olympier
Fire utøvere har siden 1996 delt rekorden med ni olympiske gullmedaljer. Det er finnen Paavo Nurmi som dominerte langdistanseløping i OLene 1920 – 1928. Den sovjetrussiske turnersken Larissa Latynina fra OL 56, 60 og 64. Mark Spitz som tok to gull i Mexico i 68 og sju i München i 72. Og Carl Lewis som vant lengdekonkurransen hver gang i OL 84, 88, 92 og 96 og tok fem gull på sprintdistansene i tillegg.

Ikke tilfeldig at utøverne kommer fra friidrett, svømming og turn. Det er idrettene der det er mulig å vinne mange gull i ett og samme OL.

Slik gjør han det
Når Beijing-OL er over vil Phelps ha smadret denne rekorden. Jeg tror han kommer til å stå med 12 gull pr. 17. august. Men det kan være så mange som 14. Slik vil det skje:

Søndag 10. august
vinner Phelps 400m medley. De fremste utfordrerne her er europamester Lazslo Cseh fra Ungarn og amerikaneren Ryan Lochte, som dominerte kortbane-VM i Manchester i april i Phelps’ fravær.
Allsidige Lochte ville nok hatt kapasitet til å bli OL-konge (meget bra også på 200m I.M. og rygg-øvelsene) om Phelps ikke fantes. Men Phelps finnes i aller høyeste grad.
Det bli karrierens 7. OL-gull.

Mandag 11. august
kan Phelps være med på et USA-gull på 4x100m fri. Men den tida der USA alltid vant herrestafettene er over. I Aten satte Sør-Afrika verdensrekord, USA tok bronse. Amerikanerne tok tilbake verdensrekorden da de blei verdensmestere i Melbourne i fjor. Men så vel Australia som Frankrike og Russland har knallsterke kvartetter. Sør-Afrika og sågar Sverige kan være outsidere.
Tror Phelps tar sin 10. OL-medalje her. Men tør ikke å ta gullet for gitt.

Tirsdag 12. august
Phelps vinner 200m fri overlegent.
OL-gull nummer 8. OL-medalje nummer 11.

Onsdag 13. august
Phelps vinner 200m butterfly. Hvis noen mot formodning ligger likt med Phelps ved 150 meter blåser han dem bare vekk på siste 50. Hans avslutninger på den mest krevende av 200m-distansene er legendariske og uhyrlige. Tipper verdensrekord.
Gull nr. 9. Som den 5. i historien. OL-medalje nr. 12.

Mindre enn en time seinere er rekorden Phelps’ aleine. For da vinner USA 4x200m fri. Australia har riktignok fått opp en ny generasjon glitrende 200m svømmere i post-Thorpe-perioden. Men USA vinner fordi de har Phelps.
Gull nummer 10. Medalje nr. 13.

Fredag 15. august
Gull og verdensrekord på 200m I.M.
OL-gull nummer 11. OL-medalje nr. 14.

Lørdag 16. august
Det kan bli gjentakelse av så vel OL i 2004 som VM 2007 med gull på 100m butterfly. Men hvis kompis og verdensrekordholder Ian Crocker ikke «choker» denne gangen kan Crocker ta det. Men har ikke Phelps’ enorme «best når det gjelder»-kvaiteter. Snarere tvert i mot.

(Som olympisk mester på distansen hadde Phelps krav på butterfly-etappen på USAs medley-lag i finalen i Aten i 2004. Phelps foreslo sjøl at han svømte forsøkene istedenfor, og overlot plassen i finalen om kvelden til verdensrekordholder Crocker. USA vant. Og alle åtte svømmere – både de som svømmer forsøkene og de som svømmer finalen – blir olympiske mestere. Men det var en enorm gest fra Phelps, og bidro til enda større popularitet i hjmlandet.).

Her tipper jeg sølv til Phelps.
OL-medalje nummer 15.

Søndag 17. august
USA har favorittene til individuelle gull på 100m rygg, 100m bryst og 100m butterfly. Og har alltid gode frisvømmere. Dette blir gull om ingen tjuvstarter. Om Phelps ikke svømmer butterfly-etappen tar han kanskje crawl-etappen.
Det bør uansett bli OL-gull nr. 12 og OL-medalje nummer 16.

Kan tangere – eller overgå! – Mark Spitz
Om det nå blir gull på de seks øvelsene jeg har spådd og enten 4x100m fri eller 100m butterfly i tillegg tar Phelps sju OL-gull og tangerer Spitz fra 1972.

Phelps skulle få en million dollar av en sponsor om han greide det i
Aten. Tilbudet kommer nok på bordet denne gangen også.

I en ikke spesielt generøs kommentar til hva han vil mene om Phelps greier en slik tangering, har Spitz ment at det blir litt som å være det andre menneske som gikk på månen. Neil Armstrong har en helt annen plass i romfartshistorien enn Buzz Aldrin.

Phelps bryr seg lite. – Jeg ønsker aldri å bli kjent som «den andre Spitz». Jeg vil huskes som «den første Phelps».

Spitz er rausere når han blir spurt om hva han ville synes om Phelps tok åtte gull i et OL.
– Som å være det første mennesker som går på mars!

Derfor bør Brann-fansen hylle Andresen

Fredag spiller Martin Andresen på Stadion igjen for første gang siden han som Brann-kaptein hevet seriepokalen i været som mester etter 5-2-seieren over Viking i fjor høst.

Nå leder han en av de minst likte klubbene i Bergen, Vålerenga. Etter min medning bør Andresen likevel hylles av Brann-supporterne nå han kommer til Stadion

Verken frelser eller Judas

Davy Wathne spurte Vålerengas spillende manager hva slags mottakelse han forventet å få da Andresen gjestet «Sportstabloid» sist tirsdag.

Landslagskapteinen har et avslappet forhold til det. Han ser ikke på seg selv verken som frelseren som bragte seriegullet hjem til Bergen etter 44 års ørkenvandring eller som forræderen som snudde ryggen til rødtrøyene og gikk til erkefienden allerede før fjorårssesongen var over.

– Jeg er en profesjonell fotballspiller. Jeg tegnet kontrakt med Brann om å jobbe for dem i tre år. Jeg fullførte kontrakten. Og bidro til Branns kanskje beste sesong noensinne, der vi ikke bare tok seriegullet men også avanserte fra gruppespillet i UEFA-cupen. Min avskjed med Brann var profesjonell og ikke følelsesladet, sa Andresen.

Han er ærlig og liketil, landslagskapteinen. Og demonstrerer den store forskjellen i engasjement som preger profesjonelle spillerne og klubbenes supportere. Fansen engasjerer seg på et helt annet emosjonelt nivå for klubben i sitt hjerte. Spillerne er jo leiesoldater som hyrer ut sine fotballtjenester. Når de er så profesjonelle som Martin Andresen, gjør de det helhjertet, på hver trening og i hver kamp. Men lojaliteten er begrenset til et helt vanlig arbeidstaker-forhold.

Den viktigste enkeltårsaken

Martin Andresen var den viktigste enkeltpersonen og den vesentligste enkeltårsaken til at Brann i 2007 tok sitt første seriegull siden 1963. Brann-supporterne bør på fredag gi 31-åringen den samme type varm velkomst som er blitt Raymond Kvisvik til del når han er kommet til Brann Stadion som Fredrikstad-spiller.

Her er noen grunner:

* Da Hardball sørget for at Brann kunne hente den tidligere Stabæk-krigeren til Brann i forkant av 2005-sesongen, signaliserte det til hele fotball-Norge at Brann nå virkelig hadde alvorlige intensjoner om å bli Norges beste fotball-lag. Siden kom det en rekke andre toppspillere til Bergen som blei delaktige i seriesølvet i 2006 og gullet i 2007. Hadde Petter Vaagan Moen, Jan Gunnar Solli, Ardian Gashi, Azar Karadas, Eirik Bakke og Hassan El Fakiri alle vært i Bergen om Brann ikke hadde hatt Martin Andresen?

* I 2005 sleit Martin Andresen med skader og spilte bare 17 av 26 seriekamper. Det gjennomsnittlige antall poeng Brann tok per kamp Martin spilte ville vært nok til å ta gullet fra Vålerenga. Det gjennomsnittlige antall poeng Brann tok per kamp når Andresen IKKE spilte, hadde gitt nedrykk. SÅ viktig var Martin Andresen fra det øyeblikk han begynte å spille for Brann.

* Tilbakemeldingene jeg får fra TV 2s reportere og andre av mine kolleger i bergenspressen som følger Brann tett og ser mange Brann-treninger, er at Andresen kanskje betød mer på trening enn i kamp. De fleste fotballspillere mener det er en meget direkte sammenheng med treningsinnsatsen gjennom uka og prestasjonen i kampen den helga. Med Andresen til stede på Brann-treninga var intensiteten og innsatsen vesentlig bedre enn hvis kapteinen var fraværende. Personlig tror jeg denne dimensjonen er undervurdert når Brann-spillerne siden november i fjor har uttalt seg om hvordan post-Andresen-perioden blir i Bergen.

* Dessuten er landslagskapteinen Norges beste midtbanespiller. Og denne spillerkapasiteten nøt Brann godt av i tre sesonger. Andresen hadde en fot med i spillet på en veldig stor prosentandel av Branns mål i de tre sesongene han spilte her.

Hvor skal statuen stå?

Brann hadde ikke blitt seriemester i fjor uten Martin Andresen. Brann-supporterne bør være mannen evig takknemlig for innsatsen.

Istedenfor å diskutere hvorvidt han skal applauderes eller pipes mot på fredag, bør supporterne drøfte hvor bysten eller statuen av Andresen skal reises i denne byen.