Category Archives: fotball

Rosenborg må ikke bli rikere!

Dette er nok så fotballpolitisk ukorrekt som det er mulig å bli i Norge, men jeg håper Rosenborg IKKE kvalifiserer seg til Mesterligaen til høsten.

Hvorfor? For jeg vil ikke at trønderne får de 100 millioner kronene. Det vil forrykke maktbalansen i Tippeligaen i årevis.

TIPPELIGAENS EGENART

Gjennom debatter i FotballXtra og reportasjer i TV 2s sportsnyheter har TV 2s fotballeksperter og for eksempel Lillestrøm-trener Henning Berg uttrykt skuffelse over at vi i Norge ikke har en liga der en liten håndfull klubber dominerer år inn og år ut. Slik det er i veldig mange europeiske ligaer. I det resonnement burde Rosenborg, Brann, Viking og Vålerenga være kontinuerlig i topp seks, så kunne de øvrige lagene yppe seg sporadisk i medaljekampen.

Jeg liker den norske modellen vi har fått etter at Vålerenga brøyt Rosenborg-hegemoniet i 2005.

Der Stabæk kan bli seriemester et par sesonger etter opprykket fra Adeccoligaen. Der BodøGlimt blir nummer fire rett fra opprykk, og rykker ned igjen den påfølgende sesongen. Der sølvlaget Fredrikstad befinner seg en divisjon under ett år seinere. Og der Odd, Molde og Start også kommer fra Adecco og blir topplag.

Og, ikke minst, der vi nå har hatt fire forskjellige seriemestere de siste fem sesongene.

Lenge leve uforutsigbarheten!! Det gjør at fotballentusiaster i det ganske land kan ha realistiske forhåpninger om at DERES lag kan være med tetsjiktet i vår øverste liga hvis de har en virkelig god sesong.

SKOTSKE TILSTANDER

Jeg mener, hvor gøy er det å være Hearts eller Aberdeen-supporter? Sist et lag som IKKE er Celtic eller Rangers vant serien i Skottland var Aberdeen i 1985.

Premier League har bare hatt tre vinnere (United, Arsenal, Chelsea) siden Blackburns triumf i 1995. I ressurs-sterke klubber som Tottenham eller Aston Villa betraktes en fjerdeplass som Nirvana.

I Nederland har fire klubber (Ajax, PSV, Feyenoord og AZ) delt seriemesterskapene mellom seg de siste 45 årene. Gøy å holde med Twente eller Heerenveen!

Er det sånn vi vil ha det?

DET KJEDELIGE SVARTHVITE NTTITALLET

Eller, enda verre, vil vi tilbake til den helt ekstreme tilstanden vi hadde i Norge i perioden 1992-2004 der samme klubb vinner hvert eneste bidige år? At gullet kan deles ut før seriestart slik det er i norsk kvinnehåndball? Der «røklet» kan kjempe om sølvet?

Og der Rosenborg til enhver tid kjøper opp de beste spillerne fra ethvert lag som kan tenkes å ville utfordre dem?

KONKURRANSE-VRIDNING

Konkurranse-tilsynet burde egentlig gripe inn og nekte Rosenborg spill i Mesterligaen.

100 millioner kroner i inntekter for en norsk klubb er mye mer penger enn 100 millioner for en engelsk, spansk eller italiensk klubb. Der det for en Premier League-klubb er en hyggelig påplussing i et milliard-regnskap, gir det i Norge en klubb en MERINNTEKT som er større enn en god del av konkurrentenes totale budsjett.

Rosenborg er allerede rikest og har den desidert beste spillerstallen i Tippeligaen. Får trønderne nye 100 millioner til høsten skriver vi kanskje de tre første sifrene i årstallet med 202 før seriegullet havner et annet sted enn Trondheim igjen.

Ta tak, Høgmo!

Det er bra programmet Sportstabloid nå finnes. Og ledes av en så dyktig og dreven journalist som Davy Wathne.

For det var ikke før Sportstabloid i går vi avis- og nettlesere og TV-seere begynte å skjønne hva de fem Røa-jentene sliter med i forholdet til Bjarne Berntsen.

Og Marit Fiane Christensen trengte de gode og delvis provoserende spørsmålene til Davy før hun greide å gi oss en viss insikt i hva dette dreier seg om.

JENTENE SLITER MED BUDSKAPET SITT

De fem Røa-jentene har dessverre ikke greid å kommunisere dette særlig godt til omverdenen den uka de har hatt på seg fram til Sportstabloid i går.

Ser at Christensen og de andre Røa-jentene også får offentlig kritikk av håndballprofilene Randi Gustad og Susann Goksør Bjerkrheim og andre kjente idrettskvinner for sin manglende evne til å få artikulert hva dette opprøret dreier seg om.

Det er dessverre fortjent. Men opprøret kan ikke feies under teppet av den grunn.

ARROGANTE HØGMO

Den som kom desidert dårligst ut av seansen hos Davy var likevel Per-Mathias Høgmo. Som opptrådte mannsjåvinistisk arrogant og bare var opptatt av å refse jentene og spikre igjen den døra han mente jentene sjøl hadde stengt.

I din rolle som toppfotballsjef i Fotballforbundet bør du vel opptre som brobygger, Høgmo, ikke brobrenner?

Høgmo – som jo trente det norske kvinnelandslaget til OL-gull i 2000 – fulgte den samme stien generalsekretær Karen Espelund tråkket opp allerede for ei uke siden, og som president Sondre Kåfjord også vandrer: Responsen preges av at dette opprøret «bare» gjelder jenter og ikke er noe Fotballforbundets maktelite trenger å ta på alvor. Espelund trakk på skuldrene og sa at Berntsen og jentene fikk se å ta seg en prat og ordne opp i dette. Kåfjord sier til Nettavisen at det er flust med talenter på U20-landslaget, så det bekymrer ham lite at de fem Røa-jentene prioriterer vekk landslaget.

Hvorfor stilte verken Høgmo, Espelund eller Kåfjord på Toppidrettssenteret da jentene hadde sitt møte med Berntsen? De jo ha forstått hvor provoserende og lite forsonende det virket på jentene.

YDMYKHET FRA BERNTSEN

Jeg har observert Bjarne Berntsen i aksjon som landslagssjef, hørt ham holde foredrag og hatt samtaler med ham om landslagsjentenes vilkår. Han virker veldig empatisk og ekstremt opptatt av jentenes ve og vel. Så bråket rundt Lise Klaveness etter VM i fjor, den bitterheten som så ut til å prege Ragnhild Gulbrandsens landslagssorti og denne disputten med de fem Røa-jentene er overraskende for oss som ser dette utenfra. Berntsen framstår også som adskillig mer ydmyk for kritikken enn Espelund, Høgmo og Kåfjord har vært.

Men det er opplagt at Berntsen og hjelpetrener Pål-Arne Johansen burde ta et oppgjør med sin lederstil. Jentene er åpenbart lei av det de opplever som en «jeg aleine vite»-holdning som eksluderer de aktive fra å bidra aktivt i den faglige utviklinga av den norske spillergruppa. For der mange norske herrespillere nærmest skryter av at de aldri leser en bok og kan bruke sin rikelige og godt betalte fritid til golf, play station og koseringing til kontofonen, snakker vi for kvinnenes del ofte om svært ressurs-sterke jenter som utdanner seg som leger og advokater mens de sjonglerer trening og kamper for klubb- og landslag. Og, som Aftenpostens Bertil Valderhaug helt riktig påpekte i Sportstabloid, norske fotballjenter tjener så lite penger at det virkelig svir økonomisk å si nei til NFF og gå glipp av ca. 220.000 i årlig stipend. Det er et drastisk og dramatisk skritt reflekterte og tenkende fotballjenter går til her, hvorfor er ikke ledelsen i Fotballforbundet opptatt av å finne løsninger?

MANGLER I FOTBALLFORBUNDET

For meg virker de som Fotballforbundet mangler en instans i sin maktstruktur som kan lytte til utøverne dersom det er samarbeidsproblemer mellom spillerne og trenerapparat. Christensen fortalte i Sportstabloid i går at de hadde tatt dette opp via kapteinsgruppa, i VM-rapporten etter Kina 2007 og at Røas trenerapparat også hadde henvendt seg til NFF. Vi veit også at Lise Klaveness har sendt brev der hun påpeker problemer og utfordringer for landslaget da hun havnet ut i landslagskulda høsten 2007. Likevel opptrer NFF-lederne som om de aldri har hørt et knyst om noe problemer før Røa-jentene plutselig stormer til media og trekker seg fra landslaget.

Er ikke problemet at Berntsen har vært sin egen høringsinnstans? At kritikken ikke kommer Berntsens overordnede for øret? Men hvor fjern er egentlig Høgmo i forhold til landslagsgruppa? Burde ikke han ha visst om misnøyen og bidratt til løsninger for lenge siden? Toppfotballsjefen må ha fått rapportene og tilbakemeldingene – burde ikke den tidligere landslagssjefen ha handlet lenge før Røa-jentene føler at de stanger hodet såpass mot veggen at landslags-boikott til slutt framstår for dem som den eneste farbare veien? Istedenfor å være harmdirrende sint og nærmest hevngjerrig overfor jentene fordi de til slutt lufter sin misnøye offentlig?

Jeg har følelsen av at hvis Høgmo hadde gjort jobben sin bedre ville Røa-kvintetten aldri trengt å lufte sin misnøye offentlig.

IKKE RI KJEPPHESTER, HØGMO!

Kom ned fra din høye hest, Høgmo! Og kom i gang med den dialogen med Røa-jentene du burde ha vært i gang med for lengst! Snakk med de andre landslagsjentene også, inklusive de som også som sliter med Berntsens lederstil men som – kanskje av økonomiske årsaker – velger å svelge kameler og satse videre med Berntsen ved roret.

OG DE NOMINERTE ER……..

Og til Sondre Kåfjord som ikke mener det norske kvinnelandslaget i fotball svekkes av å miste fem spillere fra Norges klart beste klubblag. Les en gang til lista NFF har sendt ut i dag (og som finnes annet sted her på tv2sporten.no) på hvilke spillere som er nominert til priser i «Årets spiller»-kategoriene. Fire av jentene du og dine undersåtter nå ikke løfter en finger for å beholde er blant de ni nominerte utespillerne. Inklusive Lise Klaveness snakker vi om fem av ni.

Flaut, Alanzinho

Kjære Alanzinho!

Jeg tror de fleste norske fotball-elskere er svært glad for at du valgte å komme til Stabæk og er takknemlige for ditt bidrag med hensyn til å heve nivået i vår liga.

Du er trolig den beste spilleren på det beste laget i dette landet. Og vi gleder oss over det flotte spillet du og ditt lag ofte begeistrer tilskuerne med.

Men måten du oppførte deg på i situasjonen på Brann Stadion søndag kveld da Kristjan Örn Sigurdsson blei utvist var uverdig. Og fornedrende. Langt under det høye nivået norske fotball-fans forventer av deg.

Skjønner du hvorfor publikum buet hver gang du berørte ballen etter den episoden? Det er fordi du jukset. Det er det ingen ære i. Vi liker ikke juksemakere.

Örn Sigurdsson taklet deg alt for seint. Og det er mulig der røde kortet uansett var berettiget. Kanskje var det likevel for strengt, og dommeren burde muligens ha nøyd seg med det gule kortet. Men du overbeviste sannsynligvis dommeren om at taklingen fortjente et rødt kort. Gjennom ditt skuespill.

Du er så kjapp at du unngikk taklinga. Bra gjort! Det var ikke fysisk kontakt mellom Örn Sigurdsson og deg. Men du agerte som om du både var truffet og hardt skadet. Det gjorde du åpenbart for å få dommeren til å utvise Krissy. Var du stolt av deg sjøl da det røde kortet kom opp av lommen? Kjente du tilfredshet da? Er det fair play? Er det slik du ville skre seriegullet? Det er måter å vinne på og måter å vinne på. Hadde du ikke ville gjort det med æren i behold?

Jeg gratulerer deg og ditt lag med den flotte fotballen dere har spilt denne sesongen og med gullmedaljene og pokalen dere snart vil bli overrakt.

Men vær så snill, Alanzinho, å unnlate i framtida å blamere deg sjøl med den type skuespill du fikk uttelling for på Brann stadion på søndag.

***************************************************************************

EMBARRASING, ALANZINHO!

Dear Alanzinho!

I think most Norwegian fotball-lovers are very glad you chose to come to Stabæk and are grateful for your contribution as far as elevating the standard of play in our League is concerned.

You might very well be the best player on the best team in this country. And we enjoy watching the great play you and your team often enthrall the spectators with.

But your actions in the situation at Brann Stadion Sunday night when Kristjan Örn Sigurdssn was shown the red card were unworthy. Demeaning. Degrading. Far below the high standard Norwegian soccer fans expect from you.

Can you understand why you were booed every time you touched the ball after this episode? It’s because you cheated. There’s no honour in that. We don’t like cheats.

Örn Sigurdsson tackled you way too late. And perhaps he deserved the red card anyway. Perhaps it was too strict, and the referee should just have cautioned him wth a yellow card. But you probably persuaded the ref. that the tackle warranted a red card. Through acting.

You’re so quick you avoided the tackle. Good for you! There was no physical contact between Örn Sigurdsson and yourself. Yet you acted as though you had been hit and badly injured. You obviously did that to encourage the ref. to expel Krissy. Were you proud of yourself when the red card was given? Did that grant you satisfaction? Is that fair play? Is that the way you want to win the gold medal? There’s winning and there’s winning. Don’t you want to do it with honour?

I congratulate you and your team with the great soccer you’ve played his season and with the imminent receipt of your well earned gold medals and trophy.

But please, Alanzinho, in future refrain from demeaning yourself with the play-acting you got away with at Brann Stadion Sunday.

Derfor bør Brann-fansen hylle Andresen

Fredag spiller Martin Andresen på Stadion igjen for første gang siden han som Brann-kaptein hevet seriepokalen i været som mester etter 5-2-seieren over Viking i fjor høst.

Nå leder han en av de minst likte klubbene i Bergen, Vålerenga. Etter min medning bør Andresen likevel hylles av Brann-supporterne nå han kommer til Stadion

Verken frelser eller Judas

Davy Wathne spurte Vålerengas spillende manager hva slags mottakelse han forventet å få da Andresen gjestet «Sportstabloid» sist tirsdag.

Landslagskapteinen har et avslappet forhold til det. Han ser ikke på seg selv verken som frelseren som bragte seriegullet hjem til Bergen etter 44 års ørkenvandring eller som forræderen som snudde ryggen til rødtrøyene og gikk til erkefienden allerede før fjorårssesongen var over.

– Jeg er en profesjonell fotballspiller. Jeg tegnet kontrakt med Brann om å jobbe for dem i tre år. Jeg fullførte kontrakten. Og bidro til Branns kanskje beste sesong noensinne, der vi ikke bare tok seriegullet men også avanserte fra gruppespillet i UEFA-cupen. Min avskjed med Brann var profesjonell og ikke følelsesladet, sa Andresen.

Han er ærlig og liketil, landslagskapteinen. Og demonstrerer den store forskjellen i engasjement som preger profesjonelle spillerne og klubbenes supportere. Fansen engasjerer seg på et helt annet emosjonelt nivå for klubben i sitt hjerte. Spillerne er jo leiesoldater som hyrer ut sine fotballtjenester. Når de er så profesjonelle som Martin Andresen, gjør de det helhjertet, på hver trening og i hver kamp. Men lojaliteten er begrenset til et helt vanlig arbeidstaker-forhold.

Den viktigste enkeltårsaken

Martin Andresen var den viktigste enkeltpersonen og den vesentligste enkeltårsaken til at Brann i 2007 tok sitt første seriegull siden 1963. Brann-supporterne bør på fredag gi 31-åringen den samme type varm velkomst som er blitt Raymond Kvisvik til del når han er kommet til Brann Stadion som Fredrikstad-spiller.

Her er noen grunner:

* Da Hardball sørget for at Brann kunne hente den tidligere Stabæk-krigeren til Brann i forkant av 2005-sesongen, signaliserte det til hele fotball-Norge at Brann nå virkelig hadde alvorlige intensjoner om å bli Norges beste fotball-lag. Siden kom det en rekke andre toppspillere til Bergen som blei delaktige i seriesølvet i 2006 og gullet i 2007. Hadde Petter Vaagan Moen, Jan Gunnar Solli, Ardian Gashi, Azar Karadas, Eirik Bakke og Hassan El Fakiri alle vært i Bergen om Brann ikke hadde hatt Martin Andresen?

* I 2005 sleit Martin Andresen med skader og spilte bare 17 av 26 seriekamper. Det gjennomsnittlige antall poeng Brann tok per kamp Martin spilte ville vært nok til å ta gullet fra Vålerenga. Det gjennomsnittlige antall poeng Brann tok per kamp når Andresen IKKE spilte, hadde gitt nedrykk. SÅ viktig var Martin Andresen fra det øyeblikk han begynte å spille for Brann.

* Tilbakemeldingene jeg får fra TV 2s reportere og andre av mine kolleger i bergenspressen som følger Brann tett og ser mange Brann-treninger, er at Andresen kanskje betød mer på trening enn i kamp. De fleste fotballspillere mener det er en meget direkte sammenheng med treningsinnsatsen gjennom uka og prestasjonen i kampen den helga. Med Andresen til stede på Brann-treninga var intensiteten og innsatsen vesentlig bedre enn hvis kapteinen var fraværende. Personlig tror jeg denne dimensjonen er undervurdert når Brann-spillerne siden november i fjor har uttalt seg om hvordan post-Andresen-perioden blir i Bergen.

* Dessuten er landslagskapteinen Norges beste midtbanespiller. Og denne spillerkapasiteten nøt Brann godt av i tre sesonger. Andresen hadde en fot med i spillet på en veldig stor prosentandel av Branns mål i de tre sesongene han spilte her.

Hvor skal statuen stå?

Brann hadde ikke blitt seriemester i fjor uten Martin Andresen. Brann-supporterne bør være mannen evig takknemlig for innsatsen.

Istedenfor å diskutere hvorvidt han skal applauderes eller pipes mot på fredag, bør supporterne drøfte hvor bysten eller statuen av Andresen skal reises i denne byen.

Hurra for tilbakespillsregelen

Jeg vil ha nye regler som gjør fotballen enda mer publikumsvennlig!

Tippeligaen er mer populær enn noen gang. Strategene i Norges Fotballforbund har grunn til å være stolt av den meget solide publikumsrekorden som blei satt i 2007; for den er i høy grad et resultat av en meget bevisst satsing på å tilby publikum et bedre produkt.

Jeg mener de tre viktigste faktorene bak suksessen er følgende:

  • Vesentlige mer tiltalende fasiliteter for publikum.

Ikke bare de nye arenaene i Kristiansand, Fredrikstad, Sandefjord, Stavanger, Ålesund og Molde, men de oppussede og forbedrede stadionene i Trondheim, Skien, Bergen, Bodø, Tromsø, Sogndal og andre steder. Klubbene er blitt tvunget til å tilby sine tilskuere en mer bekvem ramme rundt kampene. Medaljens bakside er selvfølgelig at noen – som Raufoss – ikke klarer å henge med i galoppen og får lide for dette sportslig. Men satsinga er framtidsretta og riktig.

En av årsakene til at italiensk Serie A har tapt terreng til Premier League og La Liga er for umoderne og lite familievennlige anlegg. Det er ikke skjedd noe særlig på arenafronten i Italia siden løftet 1990-VM ga på slutten av 80-tallet. Fotball skal ikke spilles på fridrettsbaner. Intimitet og nærhet til spillet er meget vesentlig.

  • Bedre sportslig nivå

Selv om de norske lagenes innsats i Royal League de tre årene den eksisterte på ingen måte underbygger påstanden, så mener en så kyndige og klok fotballekspert som Nils Johan Semb at nivået i Tippeligaen er best i norden.

At FC København riktignok har overtatt Rosenborgs rolle som den beste klubben i Skandinavia (RBK var primært heldigere enn danskene med trekninga i Mesterliga-kvalifiseringa forrige sesong. FCK er nok et bedre lag enn både Rosenborg og Brann, selv om de i øyeblikket utfordres veldig av Aalborg i Superligaen.), men at nivået de 14 beste lagene sett under ett er bedre her enn i både Sverige og Danmark.

Jeg er ingen fotballekspert. Bare veldig fotballinteressert. Men for mitt ganske ukyndige øye ser de tekniske ferdigheter og presisjonsnivået i Tippeligaen ut til å være på et mye høyere nivå nå enn da dette tiåret starta.

Den samme kvalitetsøkninga er nok også skjedd i for eksempel Premier League, vi har neppe tatt noe innpå de aller beste.

Men som tilskuer blir man mer imponert over den forestillinga man får servert når man drar på en Tippeliga-kamp nå enn tilfellet var for ti år siden.

(Selv om jeg fremdeles holder Molde-Rosenborg (2-2, Molde hadde fortjent seier) sommeren 1995 som den beste norske fotballkampen jeg har sett. Syns vi oftere nå ser kamper som kan måle seg med det nivået.)

  • TV 2s dekning

Her er jeg naturligvis dundrende inhabil. Men som stolt medlem av TV 2s sportsredaksjon er jeg helt overbevist om at den entusiastiske og kvalitativt meget solide dekningen TV 2 gir Tippeligaen (og etterhvert Adeccoligaen og Toppserien) begeistrer og smitter publikum og bidrar til at flere drar på stadion og løser billett.

GODE REGELENDRINGER

Men når alt det er ramsa opp kommer jeg til mitt egentlige poeng: Jeg vil hylle to endringer som er gjort i fotballen i moderne tid som også bidrar til at fotballen generelt og globalt er artigere å se på enn det var før.

RASK IGANGSETTING VED INNKAST

Før kunne det ta en evighet å få satt i gang spillet når ballen ble beina langt opp på tribunen. Spilleren som skulle ta innkast kunne stå lenge og vente på at ballen materialiserte seg igjen.

Nå er en ballgutt eller ei balljente på pletten med ny ball med en gang ballen er ut over sidelinja. Spillet kommer av og til i gang igjen før motstanderlaget har fått sukk for seg; eller i alle fall organisert seg defensivt. Publikumsvennlig! Strålende!

TILBAKESPILLSREGELEN

Har nå eksistert i 16 år. Så yngre fotballfans vil ikke ha noe forhold til hvordan fotballkamper av og til blei avslutta i hine, hårde dager. Den gangen keeperen fikk lov til å ta tilbakespill med hendene.

Men en match der et italiensk lag leda med ett mål var effektivt over da det gjensto 10-15 minutter. Laget bare spilte gjentatte ganger tilbake til keeper som kjælte og kjælte med ballen og motvillig satte i gang spillet i ny og ne; inntil nestemann på laget spilte ballen tilbake til samme keeper.

Keeperne er blitt mye bedre fotballspillere. Med beina. Regelen er en ulempe for Espen Johnsen. Men en velsignelse for fotballkamper!

Hurra for tilbakespillsregelen!!! Takk, FIFA, for at dere innførte den i 1992!

DET ENKLE ER OFTE DET BESTE

Samtidig som vi må ha respekt for og erkjenne at noe av fotballens storhet ligger i spillets egentlige ganske enkle regler og det faktum at spillet er meget gjenkjennelig fra slik det blei spilt for 20 eller 50 eller sågar 100 år siden.

Vi skal ikke kødde med fotballen. Vi skal stort sett la det suksess-produktet fotballen er fortsette å være akkurat det. Men kan vi gjøre forbedringer som tilbakespillsregelen og hurtig igangsetting av spillet igjen ved innkast – kjør på!!!

GODE REGLER I ANDRE IDRETTER

Felles for disse to forbedringene er at det er regler som tar sikte på ta vekk unødvendige pauser og tempodrepere i kampene.

Der har andre idretter tatt vellykkede grep. Noen jeg liker fra noen av mine andre favorittidretter:

  • Basket

Laget ditt har innkast. Fra dommeren gir ballen til den på laget som skal sette i gang spillet, har vedkommende fem sekunder på seg. Er ikke spillet satt i gang i løpet av de fem sekundene, går ballen over til motstanderen.

Basket har også regler om at du må komme deg over på motstandernes banehalvdel i løpet av åtte sekunder fra angrepet starter, at du ikke kan gå tilbake i forsvar når du først er i angrep og at du må avslutte angrepet i løpet av 24 sekunder. Alt dette er beregna på å skape rask, dynamisk, angrepsvillig og publikumsvennlig spill. Og det funker!

  • Håndball

Blir det blåst frikast mot deg og du har ballen må du straks sette fra deg ballen på gulvet. Hvis du hiver (eller sparker) vekk ballen slik ALLE fotballspillere gjør når motstanderlaget får frikast/frispark, blir du straffet med utvisning.

  • Australsk fotball

Jeg vokste opp i Melbourne og har hatt et livslangt kjærlighetsforhold til ”Aussie Rules”, som jeg fremdeles holder som den mest fartsfylte, atletiske og spektakulære av alle lagidretter på kloden.

Her reindyrkes regelverket for å minimere stans i spillet. Spillere kan behandles for skade UTEN stopp i spillet. Spillerbyttene kan skje kontinuerlig og uten stopp i spillet (slik vi kjenner fra hockey og håndball).

Og i ”Aussie Rules” tar de igangsetting ved frispark ett skritt lenger enn i håndballen. Blir det blåst mot deg og du har ballen, plikter du umiddelbart å sørge for at motstanderen mottar ballen.

Du må altså ikke bare sette fra deg ballen. Du må levere den til den som har fått frispark. Hvis ikke straffer dommeren deg ved å flytte frisparket 50 meter nærmere mål. (Banene i australsk fotball er ovale og 150 – 180 m lange. Et tilsvarende forhold i vår fotball hadde vel vært 20-25 m……..)

FJERN UTHALING AV TIDA!

Her har fotballen åpenbart noe å hente. For time-wasting ved frispark og ikke minst oppstilling av mur skjemmer fotballen i dag.

Håper FIFA kan lære av andre og komme med regler her som kan gi samme positive effekt for fotballen som den vellykkede tilbakespillsregelen.

Lykke til!