Sporten

9 1.mai 2012 Kategori
Svømming av
Fin Gnatt

Alexander – den største

En BA-reporter spurte meg i dag hva jeg vil huske mest ved Alexander Dale Oen.  Svaret er: Smilet og latteren.

Vi var enige om at det bød på utfordringer å intervjue Alex.  For han var egentlig mer interessert i å drøfte helt andre ting enn svømming og finne ut hvordan du hadde det.  Sånn var den mest meritterte svømmeren og en av de største idrettsutøverne denne nasjonen har fostret:  Engasjert, nysgjerrig og empatisk.

Jeg fikk bare noen minutter på meg fra jeg fikk verifisert det sjokkerende dødsbudskapet fra Flagstaff til jeg var på lufta på Nyhetskanalen av og på i halvannen time for å snakke om Alex og forsøke å bidra til å sette hans karriere i perspektiv.   Å fortelle om hva Dale Oen har utretta og snakke om hans karriere og posisjon i idretts-Norge var uproblematisk.  Å snakke om at Alex ikke lever lenger helt uvirkelig.  Hvordan kan en av verdens best trente 26-åringer bare segne om og død?  Hvordan kunne DETTE store, varme, bankende hjertet plutselig bare slutte å slå?

Alle innslagene staben vår fant fram mens vi var på lufta og alle bildene vi fikk redigert ut viste  to ting om og om igjen:  Alex øverst på en seierspall.  Og Alex som smiler eller ler. 

Bortsett fra da han fikk summet seg etter VM-gullet i  Shanghai i fjor og omsider kunne tillate seg å reagere offentlig på 22. juli:  For der står gutten med det store, bankende hjertet og gråter. 

Sist jeg kommuniserte med Alexander var på facebook i forrige uke.  (Praktisk pga. tidsforskjellen til Arizona).  Han hadde svart positivt til å komme å bli med i vårt program «Sportslunsj» på Nyhetskanalen kommende fredag, når han var i Bergen i forbindelse med Bergen Swim Festival.  Da jeg spurte om han kunne flytte avtalen fra fredag til mandag svarte han høflig nei.  Da ville han prioritere å se sin nyfødte nevø, broren Robins andre barn.  Familien betydde enormt for Alexander.  Og det har alltid vært et mektig samhold og mye kjærlighet hos familen Dale Oen.  Så det måtte bli fredag.  Jeg krangla ikke på det.

* Alexander Dale Oen var den første mannlige svømmeren som tok medalje i junior-EM i svømming.  På 100 m bryst i 2003. 

* Tre år seinere er han den første mannlige norske svømmeren som tar medalje i langbane-EM i svømming, med sølv(ett hundredel fra gull) på 100 m bryst i Budapest.

* I Eindhoven to år seinere blir Alex den første mannlige norske svømmeren (og andre totalt bak Irene Dalby) som blir europamester.  Og tar likså godt sølv på såvel 50 m som 100 m bryst.

* Et halvt år seinere den første norske svømmeren med OL-medalje, sølv på 100 m bryst i Beijing.

* I 2010 den første og eneste norske svømmeren som har forsvart et EM-gull (100 m bryst i Budapest).  Plusser på med nok en sølv på 200m bryst, og tangerer da Irene Dalbys seks EM-medaljer i karrieren.

* Og i 2011 blir 26-åringen historisk som den første norske verdensmesteren i svømming.  Knusende overlegen på 100 m bryst-finalen i Shanghai.  I egen klasse.

 

Alexander Dale Oen var en vinnerskalle.  Og vanvittig flink til å trykke på «av»-knappen og ikke tenke svømming eller trening når han ikke trente.  100% fokus på trening, 100% i stand til å regulere spenningasnivået helt vekk når han ikke trente.  Ikke tilfeldig at en sånn utøver blir verdens beste brystsvømmer.

Med bare ett unntak (langbane-VM i Melbourne i 2007) traff Alexander ALLTID toppformen til årets viktigste stevne.  Og i de alle fleste mesterskap svømte han fortere i semifinalen enn i forsøkene.  Og aller fortest i finalen.  En vinnertype av de helt sjeldne.

Og mannen hadde integritet.  I Roma-VM i 2009 blei Dale Oen slått ut i semifinalen.  Og syns det var helt greit.  For det året brukte konkurrentene svømmedrakter med neopren, som ga en vanvittig oppdrift og mye bedre tider.  Det ville ikke Alex være med på.  For puristen Dale Oen ville at det skulle være utøveren det kommer an på, ikke utstyret.  Alex ofret VM 2009 i påvente at FINAs forbud mot «plastdraktene».  Den kom i 2010, og Alex responderte med å bli europamester igjen.  Lykkelig over igjen å kunne utfordre seg selv til å sette personlige rekorder; glad han ikke hadde dømt seg selv til aldri mer å sette «pers.» om hadde brukt neopren-drakt og fått en bestetid han ville betraktet som kunstig.

Han får ikke fullført sitt livsverk, Alexander.  Han skulle ikke bare ta OL-gull i London 29. juli i år.  Han var allerede klar på at han ønsket å vinne OL i Rio i 2016 som 31-åring også.  Og mellom der skulle det også være et par EM (2014 og 2016) og et par VM (2013 og 2015).  Men selv om Dale Oen blei revet vekk fra oss før fylte 27 år, blir han stående som en bauta – den største – i norsk svømmesport.

De seinere åra har vært den beste perioden i norsk svømmesports historie.  For i tillegg til Alexander har Sara Nordenstam tatt medaljer i både OL (2008) og EM (2010) og Ingvild Snildal i VM (2009). Og Dale Oen, Snildal og Aleksander Hetland har i tillegg tatt medaljer i kortbane-EM eller -VM de siste tre åra. 

Dale Oen var spydspissen, fyrtårnet.  Utøveren landslagssjef Petter Løvberg kunne peke på som eksempel på 24-timers utøver som trente sine 1500 timer i året og beviste at det er mulig å bli best i verden selv om man kommer fra ei bygd i havgapet i et område i Norge der det ikke finnes et eneste 50 m langt basseng. 

Jeg sliter veldig med å ta innover meg at Alexander Dale Oen ikke er blant oss lenger.  Vil alltid savne hans latter og smittende, gode humør.

Men hans bragder, hans betydning for norsk svømmesport og ettermælet som et medmeneske alle elsket, vil leve evig.

Fred over hans minne.

 

 

 

 

 

 

12 21.oktober 2011 Kategori
rugby av
Fin Gnatt

Håper på svart søndag

Kjenner det pirrer foran Manchester-derbyet på søndag.  Og det skal bli spennende å se hvordan Aksel Lund Svindal starter denne verdenscupsesongen.  Men søndagens desiderte sportslige høydepunkt skjer verken på Old Trafford eller i Sölden, men i min fødeby Auckland.

Eden Park kl. 10.00 norsk tid.  Da spilles historiens 7. VM-finale i rugby.  Vertsnasjonen New Zealand møter Frankrike, akkurat som de gjorde i den aller første VM-finalen samme sted i 1987.  Måtte kampen også resultere i det andre VM-gullet til All Blacks etter 24 lange år med venting og skuffelser.

Stort globalt

Hyppigheten av VMene forteller en del av hvor stor en sport er i global sammenheng.  Størrelsen på idretten er omvendt proporsjonalt med mesterskapsfrekvensen.  Curling og Skiskyting er ganske små – mesterskap hvert år.  Skøytesporten gjør seg selv bitteliten med ikke bare ett men TO VM hvert år.

Langrenn, alpint, håndball og nå friidrett og svømming har havna på to-års-sykluser.

De virkelig store, med fotball i spissen, arrangerer VM bare hvert fjerde år.  Basket.  Volleyball. Cricket.  Rugby.

Den sørlige halvkule dominerer

De ti store rugbynasjonene i verden er de seks som er med i ”Six Nations” (England, Wales, Skottland, Irland, Frankrike og Italia), de tre som er med i ”Tri Nations” (Sør-Afrika, Australia og New Zealand) og Argentina, som snart vil utvide ”Tri Nations” til ”Four Nations”.

Fem av seks tidligere verdenmesterskap er vunnet av land fra den sørlige halvkule.  Kun Englands triumf over Australia i Sydney i 2003 har brutt hegemoniet til New Zealand (mester i 1987), Australia (1991 og 1999) og Sør-Afrika (1995 (se filmen ”Invictus”) og 2007).

Der rugby er religion

Selv om rugby er en ganske stor idrett globalt, med rundt 100 land på verdensrankinga, er det bare noen få nasjoner der rugby er den nasjonale idretten.

Noen av øystatene i Stillehavet.  Samoa.  Tonga.  Men der bor det så få mennesker  at landslagene foreløpig ikke har nådd helt opp i VM-sammenheng, selv om Tonga slo VM-finalist Frankrike i gruppespillet i årets mesterskap.

Og i Wales.  Som tapte semifinalen mot Frankrike sist lørdag 8-9 etter at kapteinen Sam Warburton blei utvist allerede halvveis ut i 1. omgang.  En avgjørelse den irske dommeren Alain Rolland er blitt kritisert for av rugby-elskere verden over.  60.000 mennesker satt på Millenium Stadium i Cardiff og fulgte semifinalen på storskjerm klokka ni om morgenen.  Synd ikke waliserne fikk sitt lag til finalen – det hadde de fortjent.

Og så har vi New Zealand.  Det er rugby vi spilte i hvert friminutt på barneskolen.  Det er rugby skolene spiller mot hverandre. Det er rugby det snakkes om på pubene og som får nasjonen til å stå stille når det spilles landskamper (”tests”).  At New Zealand i 2010 hadde et fotball-lag som dro ubeseiret hjem fra Sør-Afrika er nærmest naturstridig.  For de virkelige idrettstalentene satser på rugby.

The All Blacks

Rugby-landslaget har spilt i helsvarte drakter siden en Europa-turné for over hundre år siden og kalles ”The All Blacks”.

Laget som i 1905 vant 31 av 32 kamper mot ymse lag i Storbritannia er gått inn i New Zealands sportshistorie som ”The Orginals”.  Laget som i 1924 vant samtlige 32 kamper de spilte på turné i Europa og USA heter ”The Invincibles”.

New Zealand har vært verdens beste rugbynasjon i over hundre år.

  •  The All Blacks har en positiv statistikk (flere seirer enn tap) mot ALLE nasjoner. 
  • Har vunnet mer enn 75% av landskampene de har spilt. 
  • Har kun noensinne tapt mot fem andre nasjoner.
  • Har vært rangert som verdens beste rugbynasjon lengre enn alle andre land til sammen.
  • Triumfert i 10 av de siste 16 ”Tri Nations”-seriene (der de tre nasjonene møter hverandre hjemme og borte) mot Sør-Afrika og Australia. 
  • Tatt ”Grand Slam”; dvs. slått alle fire lagene fra de britiske øyer når de har vært på turné i Europa, fire ganger – i 1978, 2005, 2008 og 2010.

Grusom VM-statistikk

Så New Zealand burde ha vunnet VM mer enn en gang ut av seks.  VM er blitt new zealendernes mareritt.  All Blacks er blitt laget som stort sett vinner alt hele tida, men som mislykkes i VM.  Et lager som choker når det gjelder.

Etter forrige  forsmedelige VM-exit blei  All Blacks svake innsats  debattert i New Zealands parlament.

  • I 1991 røyk de 9-29 for verdensmester Australia i semifinalen, slo Skottland 13-6 i bronsefinalen.
  • I 1995 tapte de finalen mot Sør-Afrika i Sør-Afrika 12-15 etter forlenget spilletid.
  • I 1999 tapte de semifinalen mot Frankrike 31-43, og blei uten medalje etter 18-22-tap for Sør-Afrika i bronsefinalen.
  • I 2003 tapte de 10-22 for vertsnasjonen Australia i semifinalen, slo Frankrike 40-13 i bronsefinalen.
  • I 2007 gikk de på en 18-20 smell mot Frankrike allerede i kvartfinalen.

Trenger en opptur

Svært få nøytrale rugby-elskere unner Frankrike sin første VM-triumf kommende søndag.  Selvfølgelig er det urettferdig at det brukes mot Frankrike at dommeren sørget for at de spilte 15 mot 14 mesteparten av semifinalen mot Wales.  Men Les Bleus spilte svært defensivt i andre omgang – forsøkte kun å hindre walisiske scoringer; ikke å få til noe offensivt.  Og vant få hjerter på det.

Dessuten unner veldig mange at rugbygale New Zealand nå får en opptur.  Ikke bare på grunn av den lange, smertefulle ventetida siden forrige VM-tittel.  Men på grunn av de mange andre tragediene landet er blitt utsatt for bare det siste året.

  • I november i fjor omkom 29 personer i en gruveulykke i nærheten av Greymouth.
  • I februar i år døde 181 personer i jordskjelvet som ødela store deler av Christchurch.  Det smerter beboerne i New Zealands nest største by at ødeleggelsene også innebar at de planlagte kampene Christchurch skulle være vertskap for i rugby-VM måtte flyttes til andre byer.
  • Og nå står det havarerte skipet ”Rena” og lekker store mengder olje utenfor havnebyen Tauranga.

Unn deg en ”haka”

Sjelden jeg reklamerer for andre kanaler enn TV 2 sine.  Men unn deg å se VM-finalen på Viasat kl. 10.00 på søndag.  Bare All Blacks fryktinngytende maori-krigsdans ”haka” før matchen er verdt å skru på for.

Og måtte nå All Blacks bli verdensmestere igjen!!

7 2.februar 2011 Kategori
Svømming av
Fin Gnatt

Good luck, Thorpedo! Jeg tror du vil trenge det.

Ryktene vi begynte å høre fra Sydney før jul var altså korrekte. Tidenes australske olympier, Ian Thorpe, var i trening igjen og innstilt på å gjøre comeback. Nå har «The Thorpedo» bekreftet at han vil satse på London-OL om halvannet år.

Som svømmeentusiast jubler jeg for den økte interessen dette vil skape for svømmeøvelsene i London. Men jeg tviler på at Thorpe når tidligere høyder.

Stafettsvømmer?

Hvis Thorpe blir så bra at han kommer med på to av Australias stafettlag (4×100 og 4×200 m fri) tror jeg vi skal betrakte comebacket som vellykket. Og Australia KAN ta stafett-medalje på de to distansene.

(Det kan de også på medley-laget, men jeg tviler på at Thorpe kommer med på den.)

Lenge siden storhetstida

Følgende taler MOT at Thorpe kan bli så bra at han igjen havner i medaljesjiktet på de individuelle øvelsene.

* Det er over fire år siden Thorpe offisielt meddelte verden at han var ferdig merd svømmesporten. Men det var etter at sykdom hadde ødelagt Thorpes satsing mot Samveldelekene i 2006. I realiteten har ikke Thorpe vært i full trening siden Aten-lekene i 2004.

* Thorpe satte sin siste verdensrekord i 2002. Etter det brøt han med sin mangeårige trener Doug Frost og satset videre med Tracey Menzies på bassengkanten. I realiteten var det en slags «nedtrapping», en flukt fra Frosts knallharde regime. Thorpe satte aldri personlig rekord på favorittdistansene igjen etter bruddet med Frost. Thorpe vant OL-gullet på 200 m fri (mot Michael Phelps og Pieter van den Hoogenband i «The Race of the Century») og 400 m fri i Aten, men et stykke bak egne verdensrekorder.

* Thorpe blei kåra til verdens beste svømmer fire ganger i perioden 1998 – 2002. Det vil altså si i alderen 16 – 20 år. Han var i de åra helt unik i hva han tålte av treningsmengder. Den unge Thorpe restituerte seg meget raskt, og kunne absorbere de store treningsmengdene. Thorpe vil være 30 år i London; kroppen vil trenge mer restitusjonstid nå.

* Svømmere i Australia har omtrent samme status som vi gir langrennsløpere her hjemme. Så sponsorene sto i kø for datidens «største svømmer gjennom tidene» og bankkontoen var velfylt da Thorpe la svømmebrillene på hylla. Men det ryktes at finanskrisen desimerte Thorpes formue, og at comebacket kan være økonomisk motivert. DET holder ikke for å få deg opp klokka fem om morgenen og gjennom de 4-5 timene per dag Thorpe nå skal trene. Skal det gjennomføres med den fornødne intensitet og fokus kreves et inderlig ønske – et begjær – om å bli bedre enn du noensinne ha vært. Har Thorpe det begjæret?

Vinnerskalle

Hva taler FOR at Thorpe skal lykkes i sitt comeback?

* Thorpe har vært så lenge borte nå at han virkelig KAN ha fått den nødvendige gløden for det treningsarbeidet som må gjøres. Og klokheten som gjør at han trener smart og riktig hver dag.

* Fyren har «vinnerskalle». Du tar ikke fem OL-gull og 11 VM-gull hvis du ikke har en enorm seiersvilje og konkurranseinstinkt.

* Thorpe kutter ut 400 m fri nå, og satser på 100 m og 200m fri. Særlig på den korteste av de to distansene er styrke veldig viktig. Og normalt skal en 30-åring være sterkere enn han var som 20-åring.

Dara Torres som inspirasjonskilde

Og trenger Thorpe inspirasjon trenger han bare å ta en prat med Dara Torres. 43-åringen har akkurat startet sitt tredje comeback med et ønske om å delta i sitt sjette OL.

Torres var med i OL i 1984 (som 17-åring), 1988 og 1992, så la hun opp. Gjorde comeback og var med i 2000. La opp igjen og fikk barn i 2006. Gjorde nytt comeback og kom med til Beijing, der hun som 41-åring tok en individuell- (50 m fri) og to staffett-sølv. Torres har tatt medalje i alle OL hun har deltatt i. Amerikaneren har tolv OL-medaljer tilsammen (fire individuelle, åtte på stafetter), fire av dem gull.

Så alder er ingen hindring, Thorpedo. Hvis jernviljen er der.

6 3.august 2010 Kategori
doping av
Fin Gnatt

Ja til urinsikkerhet!

Det var noe befriende over pressekonferansen til kulestøter Kjell Ove Hauge på Toppidrettssenteret i 1998. Endelig hadde vi en dopingtatt nordmann som bare seg la flat, innrømma at han i desperasjon hadde dopet seg, tok konsekvensen og la opp.

Så slapp vi den sedvanlige «jeg er norsk, så jeg har selvfølgelig aldri juksa»-runden og alle teoriene om sabotasje osv.

Utlendingene jukser – vi har høyere moral

For i Norge er vi alltid fornøyd med at de fordømte juksemakerne i USA, Russland, Finland, Italia og Østerrike blir tatt. Men tror av en eller annen grunn alltid at nordmenn er uskyldige selv om det motsatte er bevist.

Jeg tror riktignok at prosentandelen av norske idrettsutøvere er veldig lav i global målestokk. Men ikke fordi den norske moralen er så mye høyere. Heller fordi det norske antidopingpolitiet er meget aktivt, og fallhøyden så stor.

Money talks

I Italia og Finland er det liksom gjengs oppfatning at «alle doper seg, våre var bare uheldige som blei tatt». I Russland får dopingtatte OL-medaljører likevel heltemottakelse når de kommer hjem, og parlamentarikere i Dumaen raser mot den vestlige konspirasjonen i god, gammeldags kald krig-stil.

Men her i Norge fordømmer vi jukset, og godt er det. For en dopingtatt utøver vil miste både stipendier og all sponsorstøtte. Og uten penger er du jo ferdig som idrettsutøver, for regninger skal jo betales. Money talks.

Tysses fall

Da Erik Tysse blei tatt for å ha brukt CERA var min umiddelbare reaksjon overraskelse, så fordømmelse. Er han en juksemaker bør han etter min mening være ferdig i idretten.

Men nå støtter jeg helhjertet Tysses støttespillere som forlanger at urinprøven som felte Tysse DNA-testes. De mener dette vil vise at det er skjedd en forveksling, at det faktisk ikke er urinen til Tysse.

Det skjer justismord i det sivile rettsapparatet. Da er det helt opplagt at det også kan skje i idretten. Tenk hvis den prøven som felte Tysse faktisk ikke er hans! Skal hele hans idrettskarriere da legges øde?

Det må være en smal sak å sjekke det ved å ta en DNA-test. Det holder for å avgjøre farsskapssaker. Det har nå fått hundrevis av uskyldige dømte bort fra «Death row» i amerikanske fengsler. Det må da kunne brukes for å være sikker på at en kappgjenger ikke fratas all ære og hele sin karriere om han nå skulle vise seg å være uskyldig.

Stabile blodprofiler

Tysses advokat viser til at blodprøver tatt av Tysse før og etter stevnet i Italia der den positive prøven blei avgitt er normale, og konsistente med alle blodprofilene Tysse har levert før i sin karriere. Dette tyder på at Tysse neppe var dopa i Italia.

Og hvis han brukte CERA i Italia, burde det ha gitt utslag i EPO-mengden i prøvene etterpå. Det har det ikke gjort.

Trener aleine

Siste fredag sykla jeg fra Bergen til Os, og passerte en ensom Erik Tysse som var ute og trente. Ville en juksemaker som var blitt tatt med buksene nede gidde å være ute å plage seg selv med trening?

Jeg ropte til Tysse at jeg virkelig håper han får gjennomslag for sitt krav om DNA-testing av urinprøven. For det gjør jeg virkelig.

Er det skjedd en tabbe vil den kunne rettes opp slik at Tysse kan satse på London-OL. Viser den at prøven med CERA i ER Tysses, er det en seier for antidopingarbeidet at nok en juksemaker er tatt.

0 29.april 2010 Kategori
fotball av
Fin Gnatt

Rosenborg må ikke bli rikere!

Dette er nok så fotballpolitisk ukorrekt som det er mulig å bli i Norge, men jeg håper Rosenborg IKKE kvalifiserer seg til Mesterligaen til høsten.

Hvorfor? For jeg vil ikke at trønderne får de 100 millioner kronene. Det vil forrykke maktbalansen i Tippeligaen i årevis.

TIPPELIGAENS EGENART

Gjennom debatter i FotballXtra og reportasjer i TV 2s sportsnyheter har TV 2s fotballeksperter og for eksempel Lillestrøm-trener Henning Berg uttrykt skuffelse over at vi i Norge ikke har en liga der en liten håndfull klubber dominerer år inn og år ut. Slik det er i veldig mange europeiske ligaer. I det resonnement burde Rosenborg, Brann, Viking og Vålerenga være kontinuerlig i topp seks, så kunne de øvrige lagene yppe seg sporadisk i medaljekampen.

Jeg liker den norske modellen vi har fått etter at Vålerenga brøyt Rosenborg-hegemoniet i 2005.

Der Stabæk kan bli seriemester et par sesonger etter opprykket fra Adeccoligaen. Der BodøGlimt blir nummer fire rett fra opprykk, og rykker ned igjen den påfølgende sesongen. Der sølvlaget Fredrikstad befinner seg en divisjon under ett år seinere. Og der Odd, Molde og Start også kommer fra Adecco og blir topplag.

Og, ikke minst, der vi nå har hatt fire forskjellige seriemestere de siste fem sesongene.

Lenge leve uforutsigbarheten!! Det gjør at fotballentusiaster i det ganske land kan ha realistiske forhåpninger om at DERES lag kan være med tetsjiktet i vår øverste liga hvis de har en virkelig god sesong.

SKOTSKE TILSTANDER

Jeg mener, hvor gøy er det å være Hearts eller Aberdeen-supporter? Sist et lag som IKKE er Celtic eller Rangers vant serien i Skottland var Aberdeen i 1985.

Premier League har bare hatt tre vinnere (United, Arsenal, Chelsea) siden Blackburns triumf i 1995. I ressurs-sterke klubber som Tottenham eller Aston Villa betraktes en fjerdeplass som Nirvana.

I Nederland har fire klubber (Ajax, PSV, Feyenoord og AZ) delt seriemesterskapene mellom seg de siste 45 årene. Gøy å holde med Twente eller Heerenveen!

Er det sånn vi vil ha det?

DET KJEDELIGE SVARTHVITE NTTITALLET

Eller, enda verre, vil vi tilbake til den helt ekstreme tilstanden vi hadde i Norge i perioden 1992-2004 der samme klubb vinner hvert eneste bidige år? At gullet kan deles ut før seriestart slik det er i norsk kvinnehåndball? Der «røklet» kan kjempe om sølvet?

Og der Rosenborg til enhver tid kjøper opp de beste spillerne fra ethvert lag som kan tenkes å ville utfordre dem?

KONKURRANSE-VRIDNING

Konkurranse-tilsynet burde egentlig gripe inn og nekte Rosenborg spill i Mesterligaen.

100 millioner kroner i inntekter for en norsk klubb er mye mer penger enn 100 millioner for en engelsk, spansk eller italiensk klubb. Der det for en Premier League-klubb er en hyggelig påplussing i et milliard-regnskap, gir det i Norge en klubb en MERINNTEKT som er større enn en god del av konkurrentenes totale budsjett.

Rosenborg er allerede rikest og har den desidert beste spillerstallen i Tippeligaen. Får trønderne nye 100 millioner til høsten skriver vi kanskje de tre første sifrene i årstallet med 202 før seriegullet havner et annet sted enn Trondheim igjen.

140 24.november 2009 Kategori
skøyter av
Fin Gnatt

Yankee, go home!

Hvem brukte Maren Haugli til å få fjernet Peter Mueller?

Jeg kjøper det ikke. Vibecke Sørensen, Jarle Aambø og Tove Paule kan snakke etikk og idrettens anseelse så mye de vil.

Men Peter Mueller kan ikke miste jobben som landslagstrener i skøyter 81 dager før OL på grunn av den dumme fleipen han hadde til og om Maren Haugli i Berlin i oktober.

Det må ligge mer bak. Vikarierende motiver.

Noen har dyttet Maren Haugli foran seg for å få fjernet amerikaneren.

Hvem? Og hvorfor?

Har skværet opp

Det støtende Peter Mueller sa var av seksuell karakter. En vulgaritet. En platthet. Og det har Mueller bedt Maren Haugli om unnskyldning for.

Haugli påstår at hun har akseptert unnskyldningen og lagt dette bak seg. Da skulle saken vært ute av verden.

Istedenfor har en trener mista jobben han har hatt i seks år og idrettsledere kappes om å slå seg på brystet og klappe hverandre på ryggen fordi de har vist verden hvor standhaftige og etiske de er. For å låne fra Hamlet: There’s something rotten in the state of sports Norway.

Gambler med Bøkkos OL

Skøyteforbundet og Olympiatoppen gambler med Håvard Bøkkos OL. Toppidrettssjef Jarle Aambø sa på pressekonferansen at prinsipper er viktigere enn terminlista.

Underforstått: 81 dager før OL er det dumt for Bøkko å miste treneren sin. Men etikken vi skal styre idretten etter og idrettens anseelse er viktigere enn de OL-medaljene dette eventuelt ender opp med koste Bøkko/Norge.

Jeg er redd den uttalelsen vil lyde noe hult om et par uker hvis det da er kommet for dagen at det har foregått et skittent spill for å få fjernet Mueller.

Miljøet rundt Haugli-søskene

I fjor forlot Maren og broren Sverre Haugli landslaget. I misnøye med Peter Mueller.

Ett år seinere setter Maren Haugli seg ned etter den famøse middagen i Berlin og forfatter en rapport til ledelsen i skøyteforbundet fordi hun føler seg dypt krenket av en meget smakløs og dårlig fleip fra trenerens munn.

Men når den snøballen tre uker seinere har rulla så fort og blitt så stort at Mueller er blitt fjerna, påstår Haugli

a) at det ikke var hennes intensjon å få fjernet Mueller fra jobben sin, og

b) at hun nå synes synd på Håvard Bøkko som mister den treneren han har samarbeidet så godt med i seks år mindre enn tre måneder før han skal kjempe om fire OL-medaljer (1.500, 5.000, 10.000 og lagtempo).

Haugli sier sjøl at hun skreiv rapporten på eget initiativ.

Men om det nå ikke var andre som oppfordret henne til å skrive rapporten, så har i alle fall andre personer enn Haugli sjøl drevet lobbyvirksomhet overfor styret i Norges Skøyteforbund til å ta rapporten på alvor og la den få de drastiske konsekvensene den nå har fått.

Hans Trygve Kristiansen er Hauglis trener. Han er en etablert del av Olympiatoppen-miljøet.

Hvis han nå havner i et landslagstrenerteam med Jarle Pedersen vil hans rolle i denne prosessen framstå som motivert av egeninteresse.

Men andre enn Kristiansen har vært med på å påvirke skøytestyret til å fatte den beslutningen det tok i dag.

Tiden vil vise om vi får vite hele årsaken til hvorfor.

reklame