Ute av bobla

Whistler (TV2 Sporten): Jeg har det som Petter Northug jr. i OL, jeg lever i en boble. Jeg lever i min egen verden og har ingen følelse av andre OL-begivenheter enn de jeg skal rapportere fra, jeg vet faktisk knapt hva som ellers foregår. Jeg hører i forbifarten at Kramer er disket, curlinggutta er videre og Bøkko sprakk. Hver dag er jeg langt inn i den kanadiske villmarken på langrenn eller skiskyting, med ett unntak: Jeg var i alpinbakken da Aksel tok gull. Stort!

Dagene blir lange, vi kjøres altså i buss langt til skogs. For å billedgjøre dette så kanskje noen forstår at v i er i huttiheita: Tenk deg at du er i Oslo, du møter opp på Sognsvann, herfra går det buss til Kikut – her er det sikkerhetssjekk og bussbytte. Den nye bussferden varer i sju-åtte minutter. Da er vi midt-i-skogen hvor det er anlagt skiskytter- og langrennsstadion. Det hadde vel neppe skjedd i Nordmarka…

Etter løpene er det pressekonferanser, redigering, bussretur, med redigering, premieutdeling og enda mer redigering. Og kvelden rundes av her med at vi er med på direkten i God Morgen Norge og Nyhetskanalen, da er klokka her 22.00-2300. Med McDonalds rett over gata for der vi bor blir det altfor mange lettvint-løsninger i matveien.

Min boble-tilværelse er altså veldig snever med tanke på all annen idrett i OL som ikke skjer i skogen.

Men, jeg har altså vært ute av bobla mi, tirsdag kveld fikk jeg med meg de siste 13-14 minuttene av ishockeykampen Norge-Slovakia. Fantastisk. Jeg ble revet med av entusiasmen, seiersviljen og moralen i det norske laget. Ikke mye jeg fikk sett, Norge tapte, men jeg vil likevel ha det sagt: Norge var satans bra!

Torsdag kveld kan dere benke dere fast foran tv-skjermen, det blir mer gull. For dersom Norge i kvinnestafetten bare har et snev av samme «gutsen» som Norge i ishockey, blir det seier – og det skjer i min boble!

-Grattis, Ernst, nu har ni fått eran Zlatan!

Sa kollega Maud Berghagen i TV4 i Sverige, og dro på smilebåndet.

Er vår Petter Northug jr. langrennssportens Zlatan? Tjaa, likhetene er mange. 24-åringen har kommet som en gave fra oven til norsk langrenn. Ikke bare fordi han ofte går fortere enn konkurrentene, i en idrettsgren preget av det trauste, sindige og litt kjedelige. Men, her dukket det opp en trønder som er alt annet enn den «vanlige » langrennsløperen: Frisk, frittalende og med en selvtillit fullt på høyde med Sveriges fotballgeni. Det siste vi hørte før stafetten var følgende: – Målkameraet er det eneste som kan holde følge med meg i spurten!

Petter Northug jr. har det som broren til Aksel Lund Svindal, Simen, sa om gullvinneren i alpinbakken, en vinnerskalle. Og i tillegg skal langrenn for Petter være litt show, det skal være moro og det er topp underholdning, ikke bare når han rykker fra de andre, men like mye når Petter øser av sin humor. Han er artisten i langrennssirkuset, og det lar seg fint kombinere med å være verdens beste løper!

For oss som skal formidle hendelsene hjem er det aldri kjedelig med Petter Northug jr. på plass. Det er uforutsigbart og spennende.

Men. med sine friske uttalelser, blir han litt som svensken, elsket og hatet. Omtrent slik spennvidden i Ski-Petters eget vinnersinn er: Enten langt, langt nede eller så høyt oppe at begrepet fallhøyde ikke eksisterer. For i denne ende av skalaen ser det ikke ut til å være noen limit. Ski-Petter er ikke A-4. Derfor ble det sirkus da han for andre gang stakk av fra media her i OL. Ingen gjør det.

Det var rett etter at vi i media hadde tapt vår andre jaktstart mot Petter Northug jr. Han ville ikke snakke. Uansett hvem som ba ham om det. Tilbake sto en fortvilet landslagstrener. Morten Aa Djupvik, og måtte forklare seg. – Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa han. Morten minnet meg om en fortvilet tenåringspappa, med en villstyring av en 16-åring i huset, og dette vet jeg alt om, bare så det er sagt. Pappa John vet bedre: – La Petter være Petter, sier han.

Ordene ble mange og bokstavene store etter at Tause-Petter hadde forlatt skistadion. Selv Jarle Aambø, sjefen for Olympiatoppen, som har sendt Ski-Petter på vegne av Norge til OL, gjør det klart at slik opptreden vil han ikke ha. – Vi lærer alle etter hvert, sukker pappa, som nettopp er kommet til OL. Og som så smått antyder at Furte-Petter i ettertid selv ser at dette ikke var spesielt klokt. Og Privat-Petter forstår dette. Han er egentlig en reflektert og ydmyk 24-åring.

Men kanskje er det fordi familien har latt Petter få være Petter, på godt og vondt, at han fritt har fått leve ut sine følelser, som har gjort ham så god. For i skidress virker han utemmet.

Etter media-jaktstarten på Petter manglet det ikke på råd om hva som må til for å få skikk på Sutre-Petter. Men, det Ski-Petter, Sutre-Petter og Furte-Petter trenger er flere gode langrennsløpere. Mannfolk som gjennom resultater hadde utstrålt respekt for hverandre og da hadde den indre selvjustisen justert slike «sprell» som å stikke av fra media. Petter trenger ikke nye eller flere JA-mennesker rundt seg. De andre løperne jatter med, ledelsen det samme. Petter ER landslaget. Det er han som gjennom sine resultater og væremåte sørger for interessen, sponsoravtaler og uten Petter hadde ledelsen stått uten jobb. Petter Northug jr. er ikke noe produkt av landslagene i langrenn og derfor burde ledelsen for lengst ha stilt seg spørsmålet: Evner vi å få norsk herrelangrenn på fote igjen? Distanselaget i langrenn er distansert ! Inntil svaret kommer taler resultatene sitt språk. Og neste år er det VM på hjemmebane.

I kveld er det herrestafett og får vi der se langrennssportens Zlatan i fri dressur? Spørsmålet er om de andre på laget er gode nok. Av alle ting så er det været som kan redde situasjonen. Det er spådd mye nedbør. Det betyr at det nesten blir umulig å gå fra i tet på de klassiske etappene. Altså fordel Petter.

Er det noe han virkelig har gledet seg til så er det jobben som ankermann for stafettlaget på onsdag kveld. – Jeg vet at stafetten betyr mye for folk, og jeg får en følelse av at jeg skal ut og forsvare nasjonen, sa han da vi snakket mye sammen under treningsleiren i Sun Valley før OL. – Og æ glær mæ frøktelig, la han til.

Best av de beste

Jeg forventer reaksjoner, jeg som påstår at Aksel Lund Svindal har levert den største norske prestasjonen i OL…

Norge har allerede tatt fem gull, tre sølv og fire bronse. Det er omtrent halvparten av medalje-målet til Olympiatoppen.

Gull: Marit Bjørgen X 2, Aksel Lund Svindal, Tora Berger og Emil Hegle Svendsen.
Sølv: Aksel Lund Svindal , Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen.
Bronse: Marit Bjørgen, Håvard Bøkko, Audun Grønvold og Petter Northug jr.

Åtte utøvere har tatt Norges tolv medaljer. Hver medalje har sin egen verdi, men er det mulig å rangere disse prestasjonene? Det er mildt sagt vrient, hvordan skal det skje? Hvilke parametre skal brukes? Det blir mest en personlig synsing. Og min «fem på topp» er kun basert på min høyst personlige magefølelse. Umiddelbart vil jo mange si at Marit Bjørgen, med to gull og en bronse, må trone på toppen. Jeg er usikker. Marits prestasjoner er formidable. Og for en som har fulgt henne, i opp- og nedturer, er det selvsagt følelsesmessig sterkt å bivåne at hun klarer å komme tilbake etter flere år i «motbakke». Men, og dette skal på ingen måte frata «råskinnet fra Rognes» hennes fantastiske løp her, det er bare det at bredden i toppen av internasjonal kvinnelangrenn ikke er all verden. Men hva har det å si? Marit har slått alle som stilte til start. Og hun tar også flere medaljer. Det er jeg overbevist om. Og da skal jeg ta en ny runde med meg selv om hvem som er best av de beste.

Jeg sa før OL begynte, selvsagt litt på fleip, at jeg skulle dra hjem hvis Aksel Lund Svindal vant utfor. Selv for meg, som har jobbet og jobber mye med langrenn og skiskyting, er utfor for menn vinteridrettens formel 1. Nå vant ikke Aksel, og jeg er her fortsatt. Aksel var sju hundredeler fra det helt optimale. Og nå er Norge 11 hundredeler fra to OL-gull i utfor ( Kjetil André Aamodt var fire hundredeler unna gullet på Lillehammer). – Slik er idretten, konkluderte Aamodt da vi snakket sammen for et par dager siden.

Men, super-G-gullet henger også høyt – og i tillegg sølv i utfor!. Jeg var i bakken og så mannen, som må kunne hvert eneste ord på rams i det som for flere år siden var toppidrettsutøvernes bibel, «Best når det gjelder», skrevet av idrettspsykolog Willy Railo. For en konkurransemann! Jeg har følt det før også, på alpinrenn ute i Europa, at for utlendinger er Aksel større enn for nordmenn flest. Faktisk mye større! Alpint har ikke samme «standing» som de nordiske grenene hjemme i fedrelandet. Jeg tenkte litt på dette da jeg sto i målområdet etter Aksels seier i super-G, og sammenligner jeg antall pressefolk som sto rundt meg, med hvor mange som er på skiskyting og langrenn så kan vi doble – og da tar jeg ikke i. Men, betyr det at Aksels gull er en større prestasjon enn Marits to gull og en bronse? Og hva med Emil Hegle Svendsen, han har som Lund Svindal, en gull og en sølv?

Uansett, jeg tar sjansen på en rangering- basert kun på min magefølelse (og den pleier å være god…)

Fem på Topp (listen blir justert fortløpende, vi er bare vel halvveis i OL)
1. Aksel Lund Svindal
2. Marit Bjørgen
3. Emil Hegle Svendsen
4. Tora Berger
5. Ole Einar Bjørndalen

(på venteliste: Håvard Bøkko, Audun Grønvold og Petter Northug jr)

Har du en annen Fem på Topp? Få høre! Og hvorfor?

Er det så lett å ta medalje?

Får Petter Northug jr. sprintgullet ettersendt i posten ?

Russerne rykket jo rett fra Petter og fjorårets suverene sprinter Ola Vigen Hattestad, det lukter juks!

Og Lukas Bauer må da være dopet?

Det er jo ikke mulig å gå rett fra Petter Northug jr, slik tsjekkeren gjorde under årets Tour de Ski? Hva spiser gullvinneren på skiskyttersprinten, Anastasiya Kutzmina til frokost? Slovakisk løper, men ektefødt russer, hmm hmm.. Og Kristina Smigun-Vähi fra Estland må jo jukse? Det kan da ikke være så lett å ta medalje i OL? Her gjør hun comeback etter vel to år og blir bare slått av Charlotte Kalla på 10 km fri! Og fru Vähi var jo i trøbbel før OL i Salt Lake City i 2002, etter en dopingtest var a-prøven positiv, men jeg mener å huske at b-prøven forsvant. Hun gikk iallfall fri.

Per Elofsson var en fantastisk flott skiløper. Han er med rette skikkelig forbannet på de som jukser. Det forstår jeg. Han fikk virkelig føle på kroppen hvordan det er å konkurrere mot «dopingpakk». Johan Mühlegg gikk som en übermensch under OL i Salt Lake City, svensken og flere forsøkte å følge tyskeren, men etterpå ble Elofsson aldri den samme igjen. Per Elofsson skal ha for sitt uredde og klare standpunkt med at de som blir tatt slipper for billig unna, to års utestengelse er ingenting, mener han. Jeg er enig. Fem år er minimum, det kan bidra til at enkelte tenker seg om en gang til før de prøver snarveien til topps.

Jeg er også møkk lei de som driver med urent spill. Når jeg som følger idretten blir skuffet, gadd vite hva en utøver føler når konkurrenter blir tatt med buksa nede? Forhistorien gjør at ingen stoler på noen og derfor blir det lett snakk og ryktespredning. Med russernes frynsete dopingfortid er det forstålig at noen (faktisk mange, slik jeg opplevde det her) begynner å lure. Og Per Elofsson, endelig en som tør å si høyt det alle snakker om, er konklusjon i mediemiljøet. Ja, han gikk på svensk tv langt i å antyde at gull- og sølvvinnerne ikke kan ha rent mel i posen.

Dopingavsløringene i langrenn gjør at jeg ikke stoler helt på noen, men jeg prøver å følge rådet Vegard Ulvang ga meg for mange år siden: – Det finnes andre enn nordmenn som kan gå fort på ski! Inntil noen er tatt så hold kjeft! Og det sier en mann som i årevis har kjempet mot konkurrenter som har vært «nedsyltet» i dop. Og da forholder jeg meg til at de to russerne ER gode skiløpere. Etter løpet snakket jeg med den olympiske mester på sprint for åtte år siden, Tor Arne Hetland. – Dette overrasket i hvert fall ikke meg, russerne trener hardt, de har enorm «motor» (de orker fryktelig mye). Det holder ikke lenger å satse på spurt. Skal du vinne må du ha kapasitet. De norske gutta må bare dra hjem for å trene.

Så da så, altså null mistanke hos en som kjenner sprintmiljøet – og som jeg vet er på vakt overfor mulige kjeltringer.

Jeg møtte også en annen olympisk mester, Bente Skari. Hun har utkjempet mange dueller med Kristina Smigun. På tomannshånd spurte jeg Bente: – Er det så LETT å ta OL-medalje? Komme tilbake som mamma etter mer enn to-års opphold? – Lett tror jeg ikke du kan si at det er å ta OL-medalje, men jeg snakket med Kristina da datteren var fire-fem måneder. Hun fortalte meg at hun hadde fryktelig lyst til å se om hun ble sterkere i løypa etter at hun ble mor. Jeg er imponert, men ikke overrasket. Kristina vet hva som kreves for å vinne (og der tror jeg flere av de norske har noe å lære, men det bør jeg vel ikke snakke høyt om, la hun til) og Kristina er god til å trene. Dessuten er hun jævli sta, for å si det rett ut. Ingen dårlig egenskap for å lykkes.

Det er verdt å lytte når Bente snakker.

Russerne, Nikita Kriukov og Alexander Panzhinsikiy, rykker fra Petter og Ola i starten på sprinten, hva sier utlendingene når Petter på slutten av 30 km skibytte, på selveste lørdagskvelden, parkerer ALLE med sitt rykk ? Men først er det 15 km skibytte for kvinner. Fredag kan Marit Bjørgen ta sitt andre gull, den kanskje største utfordreren heter Kristina Smigun Vähi.

Er jeg for gammel (ja) og naiv (ja/nei) som tror at andre enn de norske kan gå fort på ski? Få høre hva du mener!

– Gråt du, Ernst?

Det var det første gullvinner, Marit Bjørgen, spurte meg om da jeg møtte henne i målområdet, etter at gullet var sikret. Jeg sto der litt målløs. Hun visste at triumfen rørte flere enn henne selv.

Jeg husker henne godt fra OL i Salt Lake City i 2002, som en ung, lovende trønderjente. Det ble litt diskusjon om uttaket av stafettlaget, Marit var for ung og urutinert for en slik oppgave, mente noen. Dametrener, Svein Tore Samdal, avfeide alle argumenter; – Marit er råere enn dokk aner. Det holdt på å bli gull.

Jeg husker VM i Oberstdorf i 2005. Jeg bidro til at hun fikk navnet «råskinnet fra Rognes».

Men jeg husker også VM-ene i Sapporo og Liberec, OL i Torino, Tour de Ski, «you name it». En nedtur ble avløst av en ny skuffelse. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at hun med gråten i halsen, eller gråtende, har forsøkt å forklare mangel på toppresultater, for det forventet vi.

Men forventningene skapte hun selv etter jubeldagene i Oberstdorf. Nå ble dette etterhvert en belastning for Marit. Ærlig og samvittighetsfull som hun er, så ble forventninger, sikkert litt egne også, over tid, mer en følelse av krav, om alltid å måtte vinne. – Dokk er ikke fornøyd med pallplass engang, jeg kan jo ikke vinne hver gang, sa hun til meg for to-tre år siden.

Det var også det hun siktet til da hun på pressekonferansen her i OL for noen dager siden utbasunerte: – Media har dratt meg ned!

Selvsagt ønsket også Marit selv, etter Oberstdorf-dagene, å vinne hver gang hun stilte til start, og trente deretter – som hun ble bedt om. Men kroppen lystret ikke.

Trente hun for hardt? Var hun overtrent? Hadde trener Samdal kjørte henne i senk? Spørsmålene var mange og meningene nesten like mange.

Jeg tror mye av forklaringen på at vi nå ser den gamle gode Marit er henne selv. Dette er noe hun selv skal ha æren for. Hun har blitt eldre og selvstendig. Hun har klart å løsrive seg fra avhengighet av trenere, hun er sin egen trener. Sjefen til Marit er Marit selv.

Jeg vet at veien tilbake har vært tung, en skikkelig tålmodighetsprøve. Og har stor respekt for at hun har kjempet seg tilbake. Jeg vet også at hun nesten er like stolt over å ha vunnet denne tålmodighetsprøven, som selve gullet.

Ingen får gull for lang og tro tjeneste i langrennssporet, men Marit vant den.

Er det noen som fortjener olympisk gull mer enn Marit Bjørgen? Hva mener du?

Ikke alle kan være like kjepphøye som Petter Northug jr…

Jeg setter ikke fem flate øre på Petter på åpningsdistansen. Han kan selvsagt vinne, men han kan også bli nummer 23. For Petter «gir ikke jernet» hvis han ikke er med i teten. Dette er helt åpent. 15 kilometeren er ren bingo – bingo spiller ikke jeg. Og dessuten; jeg har lært! Petter er i stand til alt!

Jeg er vel rimelig trygg på at kona har annet å drive med på hjemmebane enn å lese blogger, derfor denne betroelsen- som ikke er veldig intim:

Det er 22. november 2008, det er dagen før 15 km fri, enkeltstart i verdenscupen – samme øvelse som her i OL mandag. Dette var ikke «greia» for Petter på den tiden, det var opplest og vedtatt at han ikke behersket det å gå alene. Og ikke var det andre nordmenn som kunne kjempe i teten heller.

Jeg stilte landslagstreneren noen spørsmål om temaet, prøvde til og med å sette han til veggs, for Morten Aa Djupvik sa bare bla bla, følte jeg, snakket om en nordmann på pallen og to blant de ti. Egentlig så visste Morten der og da like godt som meg at det var bortimot utenkelig.

Men, han sto på sitt. Da gikk det en faen i meg, følte meg litt som Petter gjorde da han spurtet mot Lukas Bauer under Tour de Ski, han kikket opp på tsjekkeren og sa; -At du gidder?

– Jeg setter 10 000 kroner på at det ikke kommer en nordmann på pallen?

– Ehhh, meiner du verkeleg det?

– Ja, ti tusen – norske kroner, sa jeg og rakte fram høyrehånda, klar for handshake.

Morten sto litt tafatt, nærmest rådvill – og det ganske lenge.

– Eg kan ikkje gjera det.

Ok, han trodde altså ikke mer på gutta sine…

Nesten hver gang når vi møtes sier Morten: – Faen, Ernst A, at jeg ikke ga deg hånda!

Den gangen, altså før jul i 2008, vant Marcus Hellner foran Cottrer og Petter ble nummer tre.

Jeg er ikke like skråsikker og kjepphøy når jeg skal plukke ut vinneren på samme distanse i OL, jeg tror faktisk på svensk gull, Hellner!

Hva tror du? Bauer? En av russerne? Eller hva med finnene? Og italienerne var gode i Canmore rett før OL. Hva med Hafsås, han har tross alt vunnet 15 km fristil i verdenscupen? Eller Petter,da?

Øl, undertøy og Ahonen

Jeg har sett første OL-øvelse, hoppkvalifisering, på canadisk fjernsyn. Det frister ikke til gjentakelse.

For dette ble MYE reklame selv for en som får sin månedlige lønnslipp takket være reklameinntekter. For i løpet av den første halvtimen av hopprennet var det tre såkalte «breaks», hvor jeg blant annet ble forsøkt fristet av hvor fantastisk godt canadisk øl smaker (jeg er ikke spesielt glad i øl), og lekkert undertøy, (her trenger vi regntøy og paraply). Men, det som VAR helt fantastisk var at mens reklamekronene tikket inn til tv-stasjonen CTV, så fortsatte selvsagt hopperne å sette utfor i normalbakken. Utover i omgangen hadde jeg ikke peiling på hvem som hadde hoppet eller hvordan stillingen var. Først etter tyskeren Uhrmann, med startnummer 51, kom det en oversikt. Og Anders Bardal hadde hoppet, han, og det må ha skjedd mens et eller annet firma forkynner at jeg bør bytte mobiltelefon. Herregud for et kaos! Jeg tenkte på kollega Scheie og de som sitter hjemme og noterer stilkarakterer…

Så dukket hopplegenden, Janne Ahonen, opp i tv-ruta, er det en mann det ikke er mulig å forveksle med noen annen så er det steinansiktet fra Finland, men neida. «The norwegian Ænders Jeikobsen». Kommentatorene snakket vel et par minutter om det norske håpet, hele tiden mens jeg så finnen. Og til og med på fjernsynsskjermen sto det Janne Ahonen, Finland. Ikke engang ekspertkommentatoren dro kjensel på hoppikonet.

Jeg ringte kollega Per Angell Berntsen, som var i bakken, for sjekke om Anders Jacobsen, hadde hoppet i reklamepausen eller om medaljehåpet rett og slett bare sto over, kvalifisert som han er. Anders sparer krefter, var beskjeden derfra. Betryggende.

På min mobiltelefon, som er god nok, uansett hva tv-annonsørene måtte mene, tikket det inn et kort spørsmål fra en av mine juniorer på hjemmebane: Hva har skjedd med Thomas M? Hadde ikke jeg nettopp sett østerrikeren Thomas Morgenstern gjøre et helt greit hopp, med litt mindre fart, som de andre i slutten av omgangen? Svar sendt i retur til Norge. Kjapp sms-kontring fra junior: THOMAS MYHRE!

Vi har alle vårt å stri med.

Hvem blir OL-kongen?

Ole Einar Bjørndalen mot Emil Hegle Svendsen, det kan bli duellen som blir husket av norske tv-seere i dette OL. . For jeg tror en av de blir OL-konge, men jeg er ikke sikker på hvem. Selvsagt kan det, med så mange distanser som det er i skiskyting, bli edelt metall til begge, men den som kommer best i gang på søndagens sprint er i førersetet – og kan bli der. En god start gir trygghet.

Jeg regner med at du allerede nå, leser, lurer på om jeg har glemt Petter Northug jr.? Neida, jeg tror han tar gull, men, en av disse to skiskytterne vinner mer. Det er i alle fall min oppfatning)

Og det litt merkelig når det gjelder disse to er, tror jeg, at uten Emil Hegle Svendsen, så er det ikke sikkert skiskytterkongen, Bjørndalen, hadde vært i gullposisjon. For kjapt forsto Bjørndalen at her kom det en junior som faktisk kunne true hans posisjon som den beste. Og den vil han ikke gi fra seg uten kamp. Nå er ikke 34-åringen kjent for å nyte det å være best annet i øyeblikkene når han vinner – og det gjør han fortsatt ofte. Han finner den beste motivasjonen i de beste konkurrentene. Og da unggutten fra Trondheim yppet seg, ga det sjefen et ekstra «kick».

Det spesielle med Bjørndalen er at han har vunnet ALT mange ganger, likevel har han en sult på å vinne som er like stor som ungdommen, Hegle Svendsen. Men selv om mannen med fem OL-gull gjør et perfekt løp, så er kanskje ikke det godt nok på søndag – for har også Hegle Svendsen «dagen», er han en av de få, kanskje den eneste, som har kapasitet til å slå mester´n.

Dette blir rutine og noe som ser ut til å være evig higen på å bli bedre, mot ungdommelig selvsikkerhet og fryktløsthet. Hva avgjør? Det er nærliggende å si at det skjer på standplass, men sist de duellerte, i Ruhpolding, var begge feilfrie. Bjørndalen skjøt litt raskere, mens Hegle Svendsen var litt kjappere i sporet – og vant.

Altså Hegle Svendsen? Tja, jeg heller i den retning. Men skiskytterkongen har en egen evne til å etterleve idrettspsykolog Willy Railos slagord; Best når det gjelder….

Jeg trenger hjelp – hva mener du? Hvem blir OL-konge, Bjørndalen eller Hegle Svendsen?

Hvor er du, pappa?

Denne uka har det vært mye turbulens rundt Petter Northug jr. Det startet med en mulig sponsoravtale med leskedrikken Red Bull. I føljetongen har det vært uttallige glipptak:

*** Red Bull startet reklameopptak med Petter Northug jr. FØR noen avtale var undertegnet.

*** Red Bulls forslag til avtale som ble forelagt Norges Skiforbund var svært mangelfull, (blant annet var kronesummen for avtalen ikke fylt ut)

*** Skipresident Sverre Seebergs trussel om å ta fra Petter Northug jr startlisens dersom han i fremtiden går for et privat lag.

*** Landslagstrener Morten Aa Djupvik som på sistesiden i Aftenposten søker jobb som trener for et mulig privat lag med Northug jr.

På listen over glipptak burde vel også Team Northug stå – for bare ved å gå i dialog med Red Bull måtte vite de vite at her kommer det til å bli bråk. Selv om duoen lever godt med litt støy. Jeg kjenner Petter jr og John Northug som flotte personer som har et egasjement for å nå resultater som du skal lete lenge etter. Uredde har de gått sine veier. Men nå har jeg en følelse av av at de sliter med å orientere seg. Pappa John er også manager og manageren ser naturligvis at å knytte seg til giganten Red Bull på sikt KAN bli svært «god butikk». Men avtalen som tilbys sønnen nå er ikke bedre enn avtaler Bjørn Dæhlie hadde for ti år siden. Og jeg skal personlig iløpet av en halvtime ordne enn avtale som økonomisk er bedre.

Men, jeg savner pappa, John, i bildet. For selv om det nå er lovlig å selge Red Bull i Norge så anbefaler Folkehelsen ikke drikken for barn under 15 år.

Jeg tror ikke Petter jr selv, ikke pappa John, ikke manager John, ikke engang Skiforbundet ser hvor stor stjerne Petter jr allerede er. Med sin friske, morsomme, utadvendte væremåte – i tillegg til resultatene – er han allerede et større forbilde enn selv Bjørn Dæhlie noen gang var. Og som idol, spesielt i nasjonalidretten ski, følger et ansvar. Et ansvar som kan være vanskelig å se og forstå når du står midt oppi viraken og egentlig er mest opptatt av å bli olympisk mester. Det er da de gode rådgiverne må trå til; Ledelsen i Skiforbundet ( Ikke presidenten, men visepresident Erik Røste som opplevde litt av dette mens han var trener for bl.a Bjørn Dæhlie), de andre på landslaget (hvor er den indre justis i landslaget som kan rettlede Petter jr.), Bjørn Dæhlie er sagt skal være Petters rådgiver og hvor er altså du, pappa John? Jeg regner med at som pappa er John istand til å problemet: Sønnen, som er forbildet til hundretusener av unge, kan selvsagt ikke reklamere for en drikk som ikke er egnet for de under 15 år. Stakkars de foreldre som skal forklare sine håpefulle at Red Bull som Petter jr. drikker, nei, det kan ikke dere få.

Hvor er du, pappa, John? Er du litt usikker så ta fram kart og kompass, bruk det! Kompassnåla peker garantert mot N. Ikke N for nord, men NEI til Red Bull-avtale.

God verdenscuphelg! Måtte fornuften og Petter jr seire!

Ernst A