Ikke blåblå, men blå

Den nye regjeringen er blå, men verken mørkeblå eller lyseblå. Dette er klassisk Høyrepolitikk med noen innslag av Fremskrittspartiets hjertesaker.

Handlingsregelen ligger fast, private skal slippe mer til i helsevesen og skole, det skal gis skattelette, det blir søndagsåpne butikker, det blir lettere å ha midlertidig ansatte, landbrukspolitikken og bistandspolitikken blir lagt om, det skal bli færre kommuner, helseforetakene skal legges ned og det skal satses mer på veier. Alt dette er velkjent Høyrepolitikk – og den skiller seg klart fra Arbeiderpartiets politikk.

Fremskrittspartiet har også satt sitt stempel på regjeringsplattformen med saker som lukkede asylmottak, bevæpning av politiet og lovfestet rett til eldreomsorg. Men den store omleggingen som man så for seg den gang det med Carl I. Hagens ord var «Frp mot røkla», blir det ikke noe av. Bompengestasjonene rives ikke, det er ikke noen målsetting om å redusere innvandringen, det er ingen kamp mot «snikislamisering» og «skredder- og veverøkonomene» skal fortsatt få sende oljepengene til oljefondet.

Regjeringserklæringen er svært ambisiøs når det gjelder helse og eldreomsorgen. Klimapolitikken er derimot lite konkret og ambisiøs, og her er nok særlig Venstres skuffet. Innsats for fattige barn, bedre kår for frivillig arbeid, større frihet for kirke, menigheter og frivillige organisasjoner, satsing på rusomsorg og kontantstøtte til to-åringer gleder nok KrF, men både landbrukspolitikk og bistandspolitikk blir en nøtt for dem.

Det vi vet minst om, er hvordan de ambisiøse målene innen helse, eldreomsorg, skole og samferdsel skal kunne forenes med skattelette og forsiktig oljepengebruk. Det får vi først svar på når statsbudsjettene legges fram – og her gjenstår det nok dragkamper også mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi får en regjering med en klar profil, som skiller seg tydelig fra den forrige regjerigens politikk, men som likevel ikke vil bety noen virkelig omlegging av den politiske kursen. Regjeringen har ikke flertall i Stortinget for mange av sine ønskemål. Det innfører en ny spenning i norsk politikk – og det er ikke uvelkomment.

 

Høyremakt på sentrums premisser

Den mest høyrevridde regjering på lenge kommer ikke til å føre til en skarp høyredreining i politikken. Sentrum sitter fortsatt med nøkkelen.

De fire partiene la stor vekt på å framstå som et samlet alternativ da de sto fram for offentligheten med resultatet av to ukers sonderinger. Men det kunne likevel ikke dekke over at Erna Solberg ikke fikk gjennom sitt ønske om firepartiregjering.

Det var ikke manglende gjennomslag for KrF og Venstre som gjorde at de ikke ville bli med i Solbergs regjering. De fikk store uttellinger. At det ikke ble nok penger til både skattelette og KrFs hjertesaker, får de uansett i fanget når budsjettene skal vedtas.

Det var den ideologiske avstanden mellom sentrumspartiene og Frp som ble for stor. Det visste man jo før man gikk til forhandlinger. Men av hensyn til løftene til velgerne, måtte man forsøke å komme til en enighet som kan gi landet en borgerlig regjering.

Samarbeidsavtalen innebærer store seire for sentrumspartiene. Men etter dette er det Høyre og Frp som utformer politikken. Samarbeidsavtalen innebærer i praksis at de ikke kan felle regjeringen de første årene. Dessuten må både KrF og Venstre være enige om å felle regjeringen.

Erna Solberg sitter derfor ganske trygt i fire år, og Venstre og KrF må svelge den politikken regjeringen fører. De skal få si sin mening om den, men har lovet å ikke danne flertall med Arbeiderpartiet uten å ha forsøkt å komme til enighet med Solbergs regjering.

Fremskrittspartiet har nøyd seg med forholdsvis lite i denne omgang. Det mest konkrete er at de får strammet inn innvandringspoltikken. Men hovedgevinsten er at de får regjeringsmakt og kan håpe på å få gjennom mer av sin politikk på lenger sikt. Problemet for Siv Jensen er at det ikke er flertall for Frps politikk på Stortinget. Derfor blir utviklingen i Frp det største usikkerhetsmomentet for den nye regjeringen – ikke sentrumspartienes holdning.

I denne omgang har KrF og Venstre fått i pose og sekk. De har fått mye politikk, og de slipper å ta belastningen på å regjere sammen med Frp. Men på lenger sikt kan de komme til å bære kostnadene ved å støtte en regjering som fører en politikk de ikke støtter.

I sin tid førte en lignende situasjon til at KrF og Sp gikk inn i Willochs regjering. Erna Solberg og Siv Jensen har åpnet for at deres regjering kan utvides om sentrumspartiene ser seg tjent med det. Her er det åpnet for framtidige tautrekkinger om sentrumspartienes kurs.

 

Ikke høyreflertall

Det politiske tyngdepunktet i Stortinget befinner seg fortsatt til venstre for Høyre. Det er ikke flertall for noen rendyrket høyrepolitikk.

Det politiske tyngdepunktet er utvilsomt flyttet mot høyre ved årets valg. Først og fremst ved at høyresida har en historisk stor oppslutning. Men selv om Høyre og Fremskrittspartiet framstår som valgvinnere, har det ikke vunnet flertall på Stortinget. En del argumenterer nå som om valgvinnerne har krav på på å få gjennom sin politikk. Men ingen har krav på å få gjennom noe det ikke er flertall for.

Denne politiske tyngdeloven kan likevel modifiseres ved at det inngås politiske avtaler der partier binder seg til å gå inn for noe annet enn sitt primærstandpunkt. Et eksempel er oljeutvinning utenfor Lofoten/Vesterålen. Det har i 8 år vært stort flertall for det på Stortinget. Men på grunn av Arbeiderpartiets politiske avtale med Sosialistisk Venstreparti har det likevel ikke blitt noen utbygging. I det nye Stortinget er det mye som taler for at Kristelig Folkeparti og Venstre får gjennom noe lignende ved samarbeid med høyresida.

Tilsvarende kan også Høyre og/eller Fremskrittspartiet få gjennom saker som i utgangspunktet ikke har flertall i Stortinget fordi de er del av en større avtale med KrF og Venstre der alle partier har gitt og fått noe.

Men likevel er det grunnleggende i vårt parlamentariske system at en regjering ikke kan legge en politisk kurs som det ikke er flertall for i Stortinget. Valget har ikke gitt noe flertall for noen sterk høyredreining av politikken, selv om vi får en statsminister fra Høyre.

Erna Solberg må samle flertall for en politisk plattform. Det kan hun enten gjøre ved å få etablert en flertallsregjering, eller ved å få en form for avtale med partier utenfor regjeringen. Men uansett må KrF og/eller Venstre være med i regjeringen eller avtalen hvis det skal bli noe flertall.

Knut-Arild Hareide luftet i onsdagens Vårt Land en idé om at sentrumspartiene kan stå utenfor regjeringen, men inngå en bindende avtale om politikk. Fordelen med en slik løsning er at man får innflytelse på regjeringens politikk uten å være medansvarlig for alt regjeringen gjør. Men man vil ha mer begrenset innflytelse på saker som ligger utenfor avtalen, og på saker som oppstår i løpet av perioden.

En slik avtale ville være en nyskaping i norsk parlamentarisk praksis. KrF og Venstre må avgjøre med seg selv hva som i lengden gir dem mest gjennomslag for sin politikk. I KrF kan vi ane et generasjonsskille mellom de unge som er sugne på makt og de eldre som vet hva det koster.

Det blir Erna Solbergs utfordring å utforme en politisk plattform som gjør at de tør å ta sjansen på å bli med i hennes regjering.

 

 

Nøkkelpartiet

Økt oppslutning om Kristelig Folkeparti kan være beste måten å hindre en for høyreorientert politikk. Det kan hende velgere som tenker slik er en forklaring på partiets økende oppslutning.

Løpet synes kjørt for den rødgrønne regjeringen. Arbeiderpartiet kan gjøre et brukbart valg, og både SV og Sp kan berge seg over sperregrensen. Det er likevel ikke nok. Kristelig Folkeparti og/eller Venstre blir sittende på vippen – og siden de har lovet å sørge for borgerlig regjering, blir det slik.

Men hva slags politikk en slik regjering skal føre, det er ikke avgjort. Det er her Kristelige Folkepartis oppslutning blir nøkkelen. De må sørge for at vår mest høyreorienterte regjering etter krigen ikke får ført en så høyreorientert politikk. De må sørge for at landbruksstøtten ikke raseres, at Lofoten/Vesterålen ikke bygges ut, at uhjelpen ikke kuttes, at det ikke blir søndagsåpne butikker, at alkoholpolitikken ikke blir liberalisert, at pressestøtten beholdes og at det ikke blir en omfattende privatisering i helsevesenet.

Det er en omfattende liste, og det spørs om partiet har muskler til å få til så mye. De kan komme til å måtte prioritere mellom kravene. Problemet er at de allerede har gitt fra seg sitt kraftigste virkemiddel: Muligheten til å gi makten til venstresida i stedet. Dermed er  Erna Solbergs sterke ønske om å ha et bredt politisk grunnlag for regjeringen det eneste de har å spille på. Men som alle som har drevet politisk forhandling vet, kjøttvekta teller også.

Det underlige er at nettopp den første gangen KrF har åpnet opp for å samarbeide med Fremskrittspartiet, så får de en betydelig avskalling på høyre fløy. Partiet De kristne har oppnådd opp mot 1 prosent på noen meningsmålinger. Det er ikke nok til å få mandat, men det er et bidrag til at KrF får mindre gjennomslag i regjeringsforhandlinger for den politikken man skulle tro også De kristne hadde sansen for.

Noen hevder at De kristne mobiliserer velgere som ellers ville sittet hjemme, og dermed bare bidrar til å styrke politikkens kristne innslag. En viss slik mobilisering er det nok – og De kristne tar nok flest velgere fra Fremskrittspartiet. Men det ser ut til at 40-50 prosent av velgerne deres kommer fra KrF.

Likevel betyr det nok mest for KrF å få engasjert sine sofavelgere. KrF har lite potensiale hos andre partier. Den økningen vi har sett, skyldes også for det meste at hjemmesitterne hopper ned fra gjerdet. Det Knut Arild Hareide & co trenger disse siste dagene, er å gi dem tro på at det vil gjøre en forskjell om de bidrar med sin stemme.

 

Forhandlingsregelen

Diskusjonen om handlingsregelen minner meg om da jeg var lærer og skulle holde elevene inne på skolegården.


Fremskrittspartiet har i alle år ønsket handlingsregelen vekk. Nå har Erna Solberg gitt dem håp om vinne fram.

Hver gang Fremskrittspartiet ville bruke mer penger til eldre, syke, veier og politi, ble de dunket i hodet med handlingsregelen som setter grense for hvor mye oljepenger vi kan bruke. Høyre har vært blant dem som dunket hardest. Men i fjernsynsdebatten torsdag kveld åpnet Erna Solberg for å forhandle om handlingsregelen.

Det er stor avstand fra Carl I. Hagens forakt over «skredder- og veverøkonomene» til Ketil Solvik-Olsens påkalling av Statistisk Sentralbyrå for at han bokholderaktige argumenter holder vann. Vi som har fått høre fra banken vår at det lønner seg betale ned lån framfor å spare, ser jo at han må ha noen poeng.

Når man snakker om handlingsregelen, tenker jeg alltid på en av mine første lærerjobber. Det var en ny skole, og skoleplassen var ikke asfaltert ennå. Men elevene hadde ikke lov til å gå ut av skolegården. Når jeg var inspiserende lærer, tegnet jeg derfor en strek på jorda, og sa at her sluttet skoleplassen.

Noen prøvde øyeblikkelig å sette en fot over streken. De ble sendt til rektor. Selvsagt var ingen skade skjedd om de tok noen skritt over streken. Men det måtte settes en grense, og den måtte håndheves, ellers kunne vi aldri holde elevene på plass. Selvsagt kunne vi forhandlet om hvor streken burde gå, men det spørs om det ville gitt bedre resultat.

Det er slik med handlingsregelen. Når politikerne fristes til å imøtekomme alle gode ønsker, skal de kunne vise til en overordnet autoritet som sier: Hit og ikke lenger.

Det er selvsagt mulig å utforme en annen handlingsregel. Kollega Frank Rossavik skriver i Morgenbladet at om Siv Jensen gir embetsmennene i Finasdepartementet beskjed om å utforme en ny regel, så vil de gjøre det. Det er ikke engang sikkert den blir dårligere. Det er gode argumenter for at streken bør gå ved 3 prosent i stedet for 4, men forslag om det ble raskt skutt ned tidligere i år.

Begynner man først å tukle med hvor streken går, så kan det tukles mer, og plutselig eksisterer det ikke noen grense lenger – annet enn i politikernes ansvarlighet. Det er den Erna Solberg påberoper seg som argument, og når det gjelder henne, er det forholdsvis troverdig. Men det er likevel et svakt vern å sette opp mot alle krav og ønsker.

Fremskrittspartiets regnestykker går opp fordi de kutter kraftig i andre utgifter. Men til nå har vi hatt til gode å se noe regjering som kutter i statsbudsjettet slik at det merkes. Det tror jeg ikke før jeg ser det.

Det paradoksale er at vi burde bruke mindre oljepenger. Alle partier er enige om at vår økonomi er blitt for oljeavhengig. Ingen går inn for å bruke mindre oljepenger. Og hensikten med å endre handlingsregelen er jo å bruke mer oljepenger.

 

Når politikk ikke tenner

Hvis ungdom ikke lar seg engasjere nok til å stemme på valgdagen, er det partiene det er noe galt med.

Vi skal ikke rette noen anklagende pekefinger mot de unge for manglende samfunnsinteresse. Dersom ungdommen ikke bryr seg om politikk, må partiene og politikerne rette søkelyset mot seg selv.

Oppveksten i verdens rikeste og tryggeste land kan ha gjort dagens ungdom selvtilfredse og selvopptatte, uten engasjement for verden rundt. Holdningsundersøkelsen Norsk Monitor viser at de unge – i likhet med hele befolkningen – beveget seg fra idealistiske til materialistiske holdninger i forrige århundre. Det siste tiåret har utviklingen gått motsatt vei – alle blir mindre materialistiske. Men ungdommen henger litt igjen – de er noe mer materialistiske enn de som er eldre.

Nå er ikke en materialistisk innstilling noe hinder for å stemme ved valg. Valgdeltakelsen blant ungdom var på sitt høyeste i 1989, og da var også materialismen var på sitt høyeste.

Det vi vet om dagens unge, er at de er mindre kriminelle, mer konforme, mer opptatt av hjemmet og familien og mer enige med foreldrene sine enn ungdomsgenerasjonene før dem. Men mindre opprørstrang betyr ikke at de bryr seg mindre om verden rundt seg.

Alle som opplevde Utøya-ungdommene i retten, ble dypt berørt av det engasjementet og den samfunnsbevisstheten de viste. De kan selvsagt være en minoritet. Men jeg tror at det som skiller dem fra ungdom flest, ikke er at de bryr seg om hvordan det går med verden. Forskjellen er at de har kanalisert engasjementet inn i et politisk parti. Det blir mindre og mindre vanlig.

Og da må vi rette søkelyset mot partiene og politikerne. Når unge ikke bryr seg om partipolitikken, er det fordi de opplever den som fjern og uforståelig. De synes politikerne krangler uten at de forstår hva de egentlig er uenige om, og de synes politikerne snakker om ting som ikke angår dem i et språk de ikke forstår.

Noe av det henger sammen med at politikk er blitt en profesjon og en karrierevei. Det tar lang tid å komme seg inn i politikk som fag, sjargong og væremåte. Du må nesten satse på heltid. De som ikke satser på politikken, føler seg utenfor det som skjer.

Frafallet fra videregående skole og manglende interesse for partipolitikk kan også være to sider av samme sak. Politikk er blitt teoretisk krevende. De som ikke er så teoristerke, får ikke tak i hva det er politikerne sier og hva de politiske sakene går ut på.

Jeg hører til en generasjon som ble tent av politikk. Vietnamkrig, EF-kamp, abortsak, kvinnekamp, Alta og Mardøla – alt er stikkord for saker som engasjerte dypt følelsesmessig og saklig.

Uansett hva som tente oss, så fant vi det naturlig å lete etter partier vi kunne jobbe gjennom. Og vi fant det. Partipolitikken var mye mer politisert og konfronterende. Partiene sto steilt mot hverandre. Noen av konfliktene gikk midt gjennom partiene og skapte sterke indre stridigheter. Det var Bondevik mot Kristiansen i KrF, Hedmarksgerilja i Senterpartiet, Nordli mot Steen – med en møbelhandler på Jessheim i birolle i Arbeiderpartiet, Benkow mot Willoch i Høyre. Og ungdomsorganisasjoner i sterk opposisjon til moderpartier.

Men vi oppfattet ikke striden som krangel. Det var nemlig ikke småting det sto om – det var store og følelsesladede problemstillinger. Ikke rart vi ble engasjerte.

Dagens profesjonaliserte partipolitikk er langt glattere. Budskapene er terpet inn av kommunikasjonsrådgivere, de samme replikkene gjentas gang på gang av de samme partilederne i utallige kanaler. Alle vil gjøre det bedre for de eldre, bygge bedre veier, behandle flere pasienter, få en bedre skole. Hva de egentlig er uenige om, er vanskelig å få tak på. Det går ofte på grader, som for eksempel hvor mye private innslag det skal være i helsevesenet.

Store spørsmål som klima, miljø og hvordan vi skal leve etter oljen, diskuteres nesten ikke, eller er avgjort gjennom brede kompromisser. At sivile massakreres i Syria og Egypt har knapt vært nevnt. Verden utenfor Norge er i det hele fraværende i valgkampen.

Da er det ikke så rart om unge mennesker med omtanke for samfunnet og for verden rundt seg ikke fatter interesse for partipolitikken.

De eldre generasjonenes versjon av dette er politikerforakten. Den er atskillig mer kynisk og destruktiv. Fri og bevare oss for at flere unge havner der.

 

Kaosteorien biter ikke

Jens Stoltenbergs forsøk på å vise borgerlig kaos ble til hakk i plata. Men Siv overstrålte Erna som regjeringsalternativets frontfigur.

Borgerlig sprik var et av temaene i TV2s partilederdebatt. Advarselen mot en blåblå regjering fra Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide hadde lagt til rette for en debatt om borgerlig kaos.

Men de senkede skuldrene de fire partilederne viste, gjorde at Jens Stoltenbergs harselering ble hakk i plata. Det er rett og slett slik at det borgerlige regjeringsalternativets sammensetning og politikk blir avgjort av velgerne – og så får velgerne stemme deretter. Svakheten er at vi ikke vet verken hvem som blir med eller hva politikken blir. Men det er fortsatt grunn til å tro at de fire partiene sørger for at vi får en regjering ledet av Erna Solberg etter valget.

Dermed kan Erna koste på seg en overbærenhet i møte med Stoltenbergs stadige hakking på manglende avklaring av politikkens innhold – og hvem som skal få være med.

Men det ble Siv Jensen som ønsket Venstre og KrF velkommen inn i regjeringen – noe ikke alle partifellene hennes er enige i. Hun våget også et angrep på Høyres eldrepolitikk og fikk fram at Frp er alene om at staten er patentløsningen.

I det hele var det Siv Jensens kveld i går. Så fikk hun også en lissepasning fra TV2 og Oddvar Stenstrøm med de 10.000 telefonene (hvor mange var det som svarte, forresten?). Jens Stoltenberg valgte den nokså risikable strategien å legge vekt på alt som er bra i eldreomsorgen. Dermed kunne Siv være indignert på de eldres vegne uten å virke sint.

Erna Solberg er jo den som burde framstå som den samlende forgrunnsfiguren for alternativet. Men hun kom i skyggen av Siv. TV2 hadde tidligere på kvelden dokumentert at velgerne nå går fra Høyre til Frp, og da er det farlig for Høyre. Det er også farlig for sentrumspartiene, for dersom Frp dominerer regjeringsalternativet, får de problemer.

Knut Arild Hareide hadde bare en vits denne gangen (om Frp får rent flertall, er det like greitt med sprit i butikkene). Nå er det blitt alvor – men også det taklet han godt. I det hele var det opposisjonens kveld. Jens Stoltenberg virket litt uinspirert i forsvarsposisjon, og verken Liv Signe Navarsete eller Audun Lysbakken kom ordentlig til.

Uenighet er ikke rot

Problemet for det borgerlige alternativet er at de er uenige. Ikke at de sier at de er det.  Advarslene fra Venstre og KrF mot Frp-politikk er det beste argumentet for at de må regjere sammen med Erna og Siv.

Det er blitt mye ståhei etter at Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande la fram en liste over saker der de står for en annen politikk enn Fremskrittspartiet. Men det har jo bare påpekt det selvfølgelige: Fremskrittspartiet og de to sentrumspartiene står for diametralt motsatte standpunkter på mange områder. Derfor vil de at Frp skal få minst mulig innflytelse på disse områdene.

Paradokset er at de samtidig har åpnet for å bidra til at Frp får regjeringsmakt. Da kan de vanskelig hindre at Frp blir med i regjering dersom partiet selv vil. Dermed må målet bli å sørge for at Frp får minst mulig gjennomslag i saker der de er på kollisjonskurs med sentrumspartiene. Det logiske må da bli å være med i regjeringen slik at de kan ha hånda på rattet.

Men Venstre og KrF har en rekke velgere som er sterke motstandere av å gi makt til Siv Jensen og hennes partifeller. Det er dem Hareide og Skei Grande har henvendt seg til. De må få beskjed om at dersom de vil unngå en altfor blå regjering, må de stemme på Venstre eller KrF. Dessuten kan man lokke til seg Høyrevelgere som er redde for at Frp skal få for mye å si i en samarbeidsregjering.

Faren er at man i stedet forvirrer velgerne og skaper inntrykk av borgerlig rot og kaos. Dessuten kan man låse posisjoner: Det kan bli vanskelig å forklare velgerne at man går i regjering med et parti man har markert så sterk avstand til. Det går på troverdigheten løs. Dermed blir det vanskeligere å danne en firepartiregjering etter valget.

«Lite sannsynlig» sier da også Hareide og Skei Grande om at de skal sitte i regjering med Siv Jensen. Rent politisk er det sant nok. Frp vil for eksempel forlange en strammere innvandringspolitikk – KrF og Venstre lover en mykere asylpolitikk. Her må noen tape – og det blir til sjuende og sist kjøttvekta som avgjør. Der blir tross alt Høyre tyngst, noe som taler for at politikken blir noenlunde som før. Men kan Frp leve med det?

Redningen for Hareide og Skei Grande kan ligge i at Fremskrittspartiet gjør det så dårlig ved valget at de ikke våger seg inn i regjering. Dersom Frp skulle få ned mot de 10 – 12 prosent som meningsmålingenes råtall indikerer, vil nok SVs skjebne virke avskrekkende.

Velgerne avgjør tross alt. Egentlig var det vel bare det Hareide og Skei Grande ville si.

 

 

Feil politisk landskap?

Meningsmålingene villeder oss. Det står ikke mellom blåblå og rødgrønn regjering til høsten. 

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet skremmer med hva en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet kan stelle i stand. Der kan de støtte seg på nesten samstemte meningsmålinger som viser flertall for Høyre og Fremskrittspartiet.

Men jeg tror dette bildet ikke stemmer. Jeg mener det er mer sannsynlig at Venstre og/eller Kristelig Folkeparti kommer til å sitte på vippen i det neste Stortinget. Det til tross for at det er blåblått flertall på alle meningsmålingene vi har publisert i Vårt Land i år.

Tror jeg ikke på våre egne målinger? Selvsagt gjør jeg det – i den forstand at jeg tror de er utført med beste faglige skjønn og ut fra ønsket om å kartlegge velgernes oppfatninger så upartisk og korrekt som det går an. Men likevel tror jeg ikke de treffer det som blir resultatet av valget til høsten.

Høyre og Frp har i gjennomsnitt til sammen 50,2 prosent av stemmene på de fire siste meningsmålingene vi har publisert. De såkalte råtallene, det vil si tallene før instituttet har justert dem for mulige feilfaktorer, indikerer at de to partiene har 47,1 prosent.

En forskjell på 3,1 prosentpoeng er ikke all verden. Men det utgjør forskjellen mellom blåblått flertall og mindretall med sentrum på vippen. Det er to helt ulike politiske situasjoner som ligger i denne forskjellen.

Forskjellen er størst for Fremskrittspartiets vedkommende. De veide tallene viser en oppslutning på 19,4 prosent i snitt for de fire siste målingene – mens de uveide tallene gir 11,7 prosent. Instituttets veiemetode nesten fordobler Frps oppslutning. Høyre veies derimot ned: Høyres snitt på de fire siste målingene våre er 30,9 prosent – mens de uveide tallene gir Høyre 35,4 prosent i snitt.

Forklaringen på disse forskjellene ligger hovedsakelig i at meningsmålerne forsøker å utjevne mulige skjevheter i utvalget. De starter med 1.000 personer som intervjues, men ender vanligvis opp med mellom 600 og 700 som har svart. Dette utvalget av personer skal i utgangspunktet være tilnærmet representativt for hele velgermassen.

For å sjekke ut mulige skjevheter i utvalget, sammenligner meningsmålerne partisympatiene svarerne oppgir, med det de vet om hva folk stemte sist det var valg. Når det er mange færre som oppgir at de vil stemme Fremskrittspartiet, antar man at noe av dette skyldes at man har fått inn for få Frp-velgere i utvalget – og så oppjusterer man for det.

Instituttene har noe ulike metoder for dette. En av forskjellene er at noen sammenligner med sist stortingsvalg (noe som er rimelig fordi det er stortingsvalg man spør om), mens andre sammenligner med siste valg – det vil nå si fylkestingsvalget i 2011. Siden Frp gjorde det mye bedre i 2009 enn i 2011, slår det ut for hvilke tall man ender opp med.

Historisk har disse metodene vist seg å resultere i bedre samsvar mellom meningsmålinger og faktisk valgresultat enn hva som ville vært tilfelle uten justeringene. Det er derfor gode faglige begrunnelser for det meningsmålerne gjør.

Men nettopp i år får altså dette store utslag. Og når utslagene får så stor betydning for tolkningen av den politiske situasjonen, er det all grunn til å være oppmerksom på det.

Er det mest sannsynlig at Høyre og Fremskrittspartiet får flertall og at Frp er bare litt mindre enn Høyre? Eller er det mest sannsynlig at sentrumspartiene kommer på vippen og at Frp bare har tredjedelen av Høyres oppslutning? Det er to helt ulike politiske situasjoner. Og hvilken man tror på, avgjør karakteren av valgkampen.

Dermed er meningsmålernes metoder nå en politisk faktor som påvirker hva slags valgkamp vi får, og hvilke  alternativer velgerne tror er aktuelle. Vi som kommenterer og analyserer politikk, bør bidra til at velgerne forstår at de ikke må ta meningsmålingene som uttrykk for den reelle politiske situasjonen.

Stoltenbergs visjoner

Hvorfor har Jens Stoltenberg lyst til å fortsette som statsminister? Jo, for å ta vare på det han har utrettet og å reformere politiet.

Trolig har Jens Stoltenberg et par år til i en ledende posisjon i norsk politikk. Enten han vinner eller taper valget i høst, så er det rimelig å tro at han må ha overlatt Arbeiderpartiroret til en etterfølger i god tid før valget i 2017.

Har han fortsatt gløden til å utrette noe, eller begynner han å se fram til retretten? Jeg prøvde å fritte ham ut om det på pressekonferansen i hagen foran statsministerboligen i dag.

Det var ikke tvil om at Stoltenberg var i slaget, til tross for solbriller og irritabelt øye. Han tok flere ganger sats helt fra knærne for å få gitt kraft til argumentene sine. Han vil gjerne være statsminister også etter valget. Men hvorfor?

Jo, det kan gå oss ille dersom noen andre overtar. Da kan den trygge politikken som har bidratt til at Norge er en øy av velstand i finanskrisens verden, bli skuslet bort. Handlingsregelen er jo Jens Stoltenbergs baby, og det er ikke tvil om at han blir oppbrakt når Siv Jensen sier hun vil ta livet av den. Da hjelper det ikke at Erna Solberg lover å redde den.

Altså vil han fortsette som statsminister for å ta vare på det han har utrettet. Dessuten trives han som statsminister, og ser neppe noen annen jobb han har mer lyst på. Men er det noe mer han har lyst til å utrette?

Jo, helt konkret nevnte han politiet. Jens Stoltenberg har nok opplevd det pinefullt at politiet sviktet så totalt 22. juli. Dette vil han ikke ha stående etter seg. Han vil få orden på politiet før han gir seg.

Jens Stoltenberg vil forsvare den velferdsstaten som Arbeiderpartiet regner som sin. Derfor må den bygges om slik at den kan stå seg for nye prøvelser. Det har vært bunnplanken i hans politiske virke, der langsiktige endringer er viktigere enn store planer og plutselige omveltninger. Han har fått til en pensjonsreform. I dag nevnte han omorganiseringen av Forsvaret, som er totalt ombygd i hans regjeringstid. Nå står altså politiet for tur – samt en del mindre reformer som blant annet ble presentert i en pen brosjyre på glanset papir.

Dette er slikt som tenner ham og får ham til å trippe av arbeidslyst og pågangsmot. Men spørsmålet er om det tenner velgerne. Vil vi stemme på Jens for å få reformert politiet, eller av frykt for at Erna skal la Siv bruke for mange milliarder?

Det er fare for at det må mer til for at Stoltenberg skal få holde pressekonferanse i statsministerboligen neste sommer.