Manchester United – Chelsea: the winner takes it all?

Å studere nederste halvdel av tabellen I Premier League, har lenge vært god underholdning. Det har vært ekstremt jevnt, “alle” kunne rykke ned, og det dramaet har vært et greit substitutt for en toppstrid som syntes avgjort. Etter at Arsenal som vanlig møtte veggen i mars/april, var det jo fritt fram for han med tyggisen, og den røde gjengen hans.
Fjorårets seriemester, Chelsea, har hatt en sesong der to spørsmål har vært altoverskyggende:
1. Hvordan kan et så godt lag bli så dårlig, så plutselig?
2. Kommer Fernando Torres noen gang til å score igjen?

Og mens vi har lurt på dette, har de sneket seg til å bli gode igjen. Og Torres har til og med scoret.
En gang.
(Der er mennesker som har gått jevnlig på Stamford Bridge i mange år, og sier de aldri – aldri! – har hørt et sånt lydnivå på den stadion som når spanjolen puttet sitt første, siste og eneste så langt.)

Noen av oss har vært for opptatt med å hylle Man United som det eneste laget med ekte vinnervilje, framdrift, lagånd og skikkelig manager, og nesten ikke fått med oss at Chelsea-toget er tilbake på sporet. Som i fjor, treffer de perfekt planke med formen mot slutten av sesongen.
United har plukket poeng jevnt og trutt – 16 på de siste ni kampene.

Men når Chelsea i samme periode har 25 poeng, blir det altså seriefinale. En herlig bonus i en sesong vi trodde var opp og avgjort.

Men hvem vinner da?
OK, selv om vi analyserer og veier for og imot til vi blir blå i trynet, har fotball uansett et stort element av tilfeldighet i seg. Kampen på søndag kan selvfølgelig gå hvilken vei som helst.
Men det er Chelsea som er i siget. Og tenk på utgangspunktet – de var forferdelige for noen måneder siden. De greide omtrent ikke tre pasninger etter hverandre, forsvaret var all over the place, stjernespiss 1 hadde malaria og stjernespiss 2 så ut som han burde valgt en annen idrett.
De er forvirret – hva er det som skjer? Er dette virkelig oss? Tabellen er det ingen som orker å se på. Alt de tenker på er å få slutt på marerittet. Å bli bedre – å få ting til.

Og langsomt greier de faktisk å snu det. Ting faller på plass igjen. Og mens de puster ut av lettelse, oppdager de merkelig nok at de skal spille seriefinale på søndag. Sesongen kan faktisk bli strålende.
Når en kommer fra en håpløs posisjon, og finner ut at dette kan gå likevel, gir det ekstremt med energi. Chelsea har ikke mye å tape på søndag – alt var tapt for lenge siden, likevel. Men vinner Chelsea, vil det alltid bli husket som mesterskapet United rotet vekk. Selv i de legendariske vinnerskallene til United, må den plagsomme tanken finnes i bakhodet et sted.

Jeg tror ikke det går sånn. Manchester United på Old Trafford er bare så ekstremt gode.
På mange måter ligner jo kampen søndag på den som Chelsea vant for 13 måneder siden – som gjorde at de ble mestre. Men siden det har ingen andre lag greid det. Alle får bank.
17 lag har prøvd seg i Premier League denne sesongen, bare West Bromwich har fått med seg poeng. Ett.

Old Trafford er ikke en fotballstadion i vanlig forstand. Det er en bane der andre lag drar for å dø.
Ferguson sender utpå reservelaget i semiefinalen i Champions League, og provoserte Schalke-spillerne skikkelig med å ta så “lett” på oppgaven. Men det hjelper ikke, de feier dem av banen likevel.
Og bonusen er at de nå har en uthvilt gjeng klar til seriefinalen.

Av mannskapene har David Luiz har vært et kjempekjøp for Chelsea, og på søndag kan vel Ancelotti trygt starte med bare Drogba på topp. Det er tross alt seriefinale – en trenger ikke bruke den kampen på å rettferdiggjøre pengene en har brukt på Torres. Med Kalou og Malouda på hver side, og midtbanespillere på vei mot formtoppen, har Chelsea et sterkt lag.

Men United-triangelet med van der Saar, Ferdinand og Vidic helt bakerst, må omtrent være verdens beste. Rooney har tydelig fortrengt synet av gjengen med finlandshetter i enden av innkjørselen sin, og er tilbake i superform. Hernandez har vært et funn, og på midtbanen kryr det av gode alternativ.
Med vanlig høy intensitet i spillet, og vanlig uttelling, bør det holde for United.
Men en har jo alltid muligheten for – som Alex Ferguson ville sagt det – at dommeren ødelegger…

Men selv om det skulle skje, og Chelsea vinner, tror jeg United blir mestre likevel. (Så mye for hyping av seriefinalen…)
Vinner Chelsea med ett mål søndag, vil de altså ha to mål bedre målforskjell enn United.
Chelsea har igjen Newcastle hjemme, og Everton borte.
United har igjen Blackburn borte, og Blackpool hjemme.

Chelsea skal jobbe hardt for i det hele tatt slå Everton borte i siste serieomgang. Men om de gjør det, blir det neppe med kalassifre. Men skulle United trenge kalassifre hjemme mot Blackpool, så er det nok bare å finne fram kuleramma.

Jeg vurderer at Manchester United har 80 % sjanse for å bli ligamestre. Chelsea 20 %.
Enig?

IT’S A MAD WORLD

En kan si hva en vil om prinsippet om overgangsvindu, men en ting er sikkert: Gøy er det.

Mye moro, og mye galskap.

La meg presentere listen over de dyreste spillerne i verdenshistorien:

1. Christiano Ronaldo
2. Zlatan Ibrahimovic
3. Kaka
4. Fernando Torres
5. Zinedine Zidane
6. Luis Figo
7. Hernan Crespo
8. Andy Carroll

Andy Carroll?? Hva han gjør på denne listen er jo en komplett gåte. Liverpool har betalt mer enn en million pund per seriemål gutten noensinne har scoret. Og da er de fra Championship inkludert.

Han koster mer enn Barcelona betalte for David Villa!

Vi har hørt mye om transferreglene til eierne Fenway Sports Group og Liverpools Director of Football Strategy, Damien Comolli, men på dette kjøpet kan en vel bare krysse av i margen på ett punkt: Han er ung!

Jeg liker Andy Carroll. Jeg synes han er en god fotballspiller. Men sammenligner en med hva som ellers er av spillere der ute, må en omtrent være i nær familie for å si at dette er riktig pris.

Samtidig som der selvfølgelig er en syk logikk i det.

Liverpool: Fernando Torres ut, masse penger inn. Etterfulgt av masse penger ut, og to nye spisser inn.

Tipper fansen, som altså har mistet den største stjerna på laget, sitter og egentlig er ganske så fornøyd. Det kribler ekstra i kroppen når du skal benke deg og se de nye spillerne i din drakt for første gang. Det kan jo bli fantastisk!

Og der er en X-faktor oppi dette her. Er Suarez og Carroll en match?

Har de denne spesielle forståelsen som er litt udefinert, men som noen bare har og andre ikke, kan det bety mange mål og mye jubel på Anfield.

Og Andy Carroll har jo som type potensial til å bli en kultfigur i Liverpool. Drikking, slåssing og hyppig omgang med det annet kjønn går rett hjem.

De fleste engelske fotballtilhengere foretrekker en bad boy framfor en søndagsskolegutt. Og Torres er en søndagsskolegutt.

Til og med en som ganske lenge nå har nektet å komme ut av skallet sitt, og som har jobbet hardt for å skjule ethvert følelsesregister.

Det begynner å bli lenge siden han har spilt som en spiss til £ 50 mill., men han har nå i hvert fall meritter å vise til. Vi vet han kan.

(Og bare mens jeg skriver dette kjenner jeg hvor sykt jeg gleder meg til å se de helt nye Premier League-spillerne, og de gamle kjenningene i helt nye omgivelser!!)

Men først må en bare bli ferdige med å rydde opp etter det barslagsmålet som siste dag av transfervinduet er. Der managere blåser seg opp som frosker i parringstiden (gjør frosker det, forresten?), beskyldninger hagler gjennom lufta, noen klubber spiller poker og taper og noen vinner, og noen må innse at det er faktisk blir litt tøft framover.

Som manager Ian Holloway i Blackpool, som har en fly forbanna kaptein Charlie Adam å roe ned.

Har klubben sagt nei til £ 10 mill fra Liverpool, må jeg bare si: Det står det respekt av!

Der kunne de gjort 20-gangen på en spiller de kjøpte for 18 måneder siden.

Men det er et enkelt regnestykke å finne ut at det faktisk koster mye mer å rykke ned fra PL.

Og det gjør Blackpool sannsynligvis ikke med en blid, opplagt og livsglad Charlie Adam på laget. Spørsmålet er bare: Er det den versjonen vi får se framover? Det er dette som kalles en “test of character”, er det ikke?

Og så har vi Harry Redknapp, som påstår at Tottenham bare var underskrifter fra to aksjeeiere i Blackpool, to minutter over deadline, fra å lande Adams for £ 6 mill. Hvordan i huleste er det mulig nå alle rapporterer at Liverpool fikk nei til £ 10 mill?? Det henger jo ikke sammen. Men kanskje det danner seg et bilde når vi tar med at han i forrige overgangsvindu påsto Bayern Munchen bød £ 18 mill for van der Vart, mens Spurs fikk kjøpe ham for £ 8 mill.

Bullshit.

Snakk er det altså nok av. Flere managere raser mot respektløse bud på egne spillere, men som ikke har noe imot å plyndre andres spillerstaller. Kanskje kunne det vært greit med en felles regel:

Alle bud er lov. Men det er og lov å si nei. Som Holloway. Men dæven som han sutret underveis…

Rooney – frekkere en flatlusa

La meg si det med en gang – Wayne Rooney er i sin fulle rett til å ønske seg en annen arbeidsgiver. Folk skifter jobb. Sånn er det bare.

Enkelte finner sikkert også en pervers glede i å se Alex Ferguson – mannen som uten nåde har kastet flere verdensstjerner ut av Manchester United – steke litt i fettet.

Men i den store PR-krigen som dette er, kan Rooney bare ikke slippe unna med denne taktikken.

Wayne Rooney er ikke en fotballspiller, han er en organisasjon. Med agentbyrå, sponsorer, regnskapsfolk, utstyrsansvarlige og advokater. Mange lever av ham, og påvirker ham. Nærmest står agenten Paul Stretford, som har bidratt til å gjøre Rooney ekstremt rik i en alder av 24 år.

Skifter spilleren klubb, tjener Stretford selv en formue på det. Til og med offisielt…

Jeg vil tro hele den personlige kontrakten allerede er klar. Rooney Ltd hadde ikke satt seg i denne situasjonen om ikke ny klubb allerede var på plass, og samtidig vissheten om at han kommer til å tjene £ 300.000 i uka, i stedet for £ 150.000.

Og det må vel være grunn god nok til å si goodbye til den røde delen av Manchester?

Absolutt ikke. Å ville sikre framtiden sin er greit, men velger du mer penger enn du noensinne vil greie å bruke opp, fremfor sporten, er du på kjøret.

Men det er menneskelig å bli påvirket av omgivelsene. Jeg tror de fleste spillerne i Premier League er stjernedyrket tilrekkelig til å mene, innerst inne, at de selvfølgelig fortjener hvert pund de tjener. Og Rooney sin skalle har til og med blitt fordreid til å tro at han fortjener mer. Mye mer.

Derfor blir det så patetisk når en eller annen PR-fyr sitter på Rooneys vegne og filer på ordene, balanserer og veier hvert eneste for maksimal effekt, og kjører ut en pressemelding der de skylder på Glazer-familien.

Greit, de kan få skylda for mye, men ikke dette.

Jeg har truffet mange toppspillere, men ikke en eneste som har bekymret seg for at rentene klubben må betale vanskeliggjør den framtidige satsingen. Og omtrent den siste spilleren i verden som ville stablet denne tankerekken på beina, er Wayne Rooney.

Dette handler om grådighet, og greed ain’t good.

Og leiren hans har altså sett en liten åpning, rent taktisk. De fleste Manchester United-fans misliker eierne sterkt, og greier man å gi dem skylda, kan dette faktisk gå fint! Han kan til og med bli en helt som tar fighten med dem.

Men United fansen kan vel umulig gå på den?

Nå høres det kanskje ut som jeg hater Rooney, men det er ikke i nærheten av å være sant.

Jeg beundrer ham som fotballspiller, og lagspiller.

Når Rooney klinker et innlegg i mål (ok, jeg innrømmer det er lenge siden), er det alltid rett bort til spilleren som slo innlegget, for å takke. Strålende.

Slike ting betyr faktisk noe i et lag. Kommunikasjon, kroppsspråk, samhold. Byggesteiner i en kultur som har gitt ekstremt med pokaler i skapet.

Arkitekten bak det hele er selvfølgelig Alex Ferguson. Og mannen som skrev Rooneys pressemelding, (og det var i hvert fall ikke Wayne), velger å krype for manageren, slikke ham oppetter ryggen. Noe annet hadde selvfølgelig vært å skyte seg selv i foten, samt de fleste andre kroppsdeler.

Og Ferguson var på sitt absolutt beste tirsdag, da han slapp detaljene i Rooney-sagaen ut av sekken. Det var fantastiske seks minutter. På pressekonferansen før CL-kampen satt denne mannen, som er omtrent like fryktet som elsket, og pratet så det gikk rett inn i hjertet til dem som så på. Er vi kyniske kan vi si “Oscar-materiale”. Jeg vil heller si ekstremt ærlig, og det vinner du nesten alltid på. Arket med punkter han hadde med, så han ikke på en eneste gang. Han pratet slik at vi trodde ham, og valgte hans ringhjørne.

Til slutt: Mark Hughes forteller fra sin tid som City-manager, at han var i samtale med Sheik Mansour, klubbens ufattelig rike eier. Sheiken spurte Hughes om hvilken spiller i verden han helst ville hatt på laget sitt.

Mark Hughes svarte: Wayne Rooney. Hvorpå sjeiken spurte: Do you want us to put in a bid for him?

Hughes lo det bort. Impossible. Det samme har nok ikke Mancini gjort.

Slutt for "The Big Four"

Liverpool, Arsenal, Chelsea og Manchester United har vært de store engelske klubbene de siste årene. De har vært i egen klasse – The big four.
At de fire første plassene har gitt Champions League, har hatt en selvforsterkende effekt:
Champions League = større inntekter = mer finansielle muskler til spillerinnkjøp = bedre lag.
Og da Everton faktisk kapret fjerdeplassen i Premier League i 2005, foran Liverpool, røk de ironisk nok ut i 3. kvalikrunde i Europa. Mens 5. plasserte Liverpool, gjennom en slags “tittelforsvarer spesialdispensasjon” fra UEFA, faktisk kom seg videre.

Men det har ikke alltid vært disse klubbene som har vært kongene på haugen. Da jeg kom til England på slutten av -80 tallet, snakket en om “The big five”. Dette var Liverpool og Everton, Arsenal og Tottenham, samt Manchester United. Et par av disse hadde jo ikke vunnet serien på år og dag, men begrepet innbefattet like mye publikumsinteresse og profil, som pokaler i skapet.

Den gang var de økonomiske ulikhetene ikke så ekstreme mellom klubbene, som de er i dag. De fire store har vært et relativt sementert begrep siden Abramovitsj for syv år siden fant ut at han skulle bruke noen av sine ærlig (?) tjente penger på Chelsea.
(Der lå en yacht i havnen i Stavanger for en måned siden. Eller la oss kalle det en ferje. En stor ferje. Oppe på dekk lå blant annet en 60 fots cabin cruiser. Og ved siden av en like stor seilbåt. Bare for å gi et begrep om størrelsen. Alt sammen hadde Abramovitsj visstnok gitt til en annen russer – som takk for hjelpen da han fikk kjøpt Chelsea.
(Abramovitsj – bare fra om der er noe jeg kan hjelpe med!)

Det ville være enkelt å si at vi nå kan begrave Fire Store-begrepet på grunn av Liverpool. At kaoset råder på eiersiden, spillerne ikke er gode nok, stadion er antikvarisk og hver fjerde person i byen i tillegg arbeidsledig.

Men brikkene her kan raskt falle på plass. Mye henger i første omgang på eiersiden. Og på samme måte som en kan følge fotballkamper på nettet, med minutt til minutt beskrivelser, kan en faktisk gjøre det samme med maktkampen i Liverpool. Det er noe ekstremt fascinerende med alle ingrediensene som er mikset i den gryta, og som er i ferd med å koke over mens vi alle glor på. Det er som å se på et bilkrasj i sakte kino, mens en fortsatt klynger seg til håpet om at etter et par lag med lakk, kommer bilen egentlig til å være like fin igjen.
Og det kan den bli. Men selv om jeg vanligvis regner treneren / manageren som den viktigste personen i en fotballklubb, er for Liverpool nå den viktigste mannen i verden John W Henry. Og han tror jeg aldri engang har vært på en Liverpool-kamp.

Men hovedgrunnen til at vi kan oppløse gutteklubben de fire store er Manchester City.
OK, så kom Tottenham på fjerde plass i fjor. De er glimrende drevet klubb, med en formann i Daniel Levy som vet å holde Harry Redknapp i ørene. Helt nødvendig!
Den stallen Tottenham har er ekstremt bred og god. Og de har startet bra denne sesongen også. Fremtiden ser lys ut.

Men hvordan konkurrerer man med klubben som har sånn omtrent alle pengene i hele verden?
Manchester City har så store ressurser til rådighet at det er nesten umulig for dem ikke å sprenge Big Four festningen til himmels. Klubben skal rett og slett gjøre en usselt dårlig jobb for ikke å greie det. Selvfølgelig er det ikke bare å kjøpe de beste spillerne og tro at alt blir bra. Men City gjør ikke det. De legger ned enorme ressurser på alle områder.
Noen snakker om økonomisk doping, og det blir faktisk vanskeligere for dem å kjøre i vei med standard gigantunderskudd de neste årene. Nye UEFA-regler er på plass.
Men jeg synes det er ok, fordi

a) Det er spektakulært underholdende om de mislykkes med sitt prosjekt.
b) Vi får mye flott fotball om de lykkes.
c) Det er kjedelig når bare de samme lagene dominerer. The Big Four har hatt sine syv år. Det får holde.

Eller hva mener du?

Mine fem keeperhelter fra VM

De følgende keepere er ikke de beste som har spilt i VM. Men de har gjort et spesielt inntrykk på meg. Av helt forskjellige årsaker.

Det må selvsagt presiseres at disse målvaktene slapp å forholde seg til Jabulani – den nye VM-ballen som gjør det omtrent umulig å redde skudd….

MWAMBA KAZADI, ZAIRE – VM 74
Det første verdensmesterskapet jeg husker er Vest-Tyskland -74. Jeg var 11 år.

Før mesterskapet var jeg særlig fascinert av Afrikas representant, Zaire.

Ryktene sa at de trente kondisjon ved å løpe etter antiloper flere dager i strekk. De trente headinger med stein, og keeperen kunne hoppe over målet. Jeg hadde lyst til å være som Mwamba.

Det var første gang et Afrikansk land fra sør for Sahara var med, og det ble nok et minneverdig mesterskap for spillerne. Men på banen gikk det bare sånn passe.

Keeper Mwamba Kazadi opplevde å bli byttet ut, av sportslige årsaker, etter 20 minutter mot Jugoslavia. Da var stillingen 0-3. Keeperreserven måtte umiddelbart ta turen inn i nettet.

Det stoppet på 0-9.

Laget ble mest kjent for situasjonen der Mwepu Ilunga føk ut av muren og feide bort ballen da Brasil skulle ta frispark.

Etter at laget var slått ut, ble de stoppet i bussen som arrangørnasjonen hadde stilt til disposisjon. På vei sørover. Mot Zaire. En misforståelse gjorde at de trodde de hadde fått bussen.

Om Mwamba Kazadi satt bak rattet vet jeg ikke. Men han har for alltid en plass i hjertet mitt.

Tysklands Paul Breitner setter ballen forbi Jan Joengblod i Nederlands mål i VM-finalen i 1974.

JAN JONGBLOED, NEDERLAND – VM 74
Nederland var det store laget i dette mesterskapet. For en nedtur da de røk mot den tyske gjengen i finalen.

Da Gerd Müller scoret 2-1 målet, glapp de udødelige ordene ut av den hollandske TV-kommentaren:

«De lurte oss, igjen!»

En liten referanse til 2. verdenskrig, der altså.

Ingen skal beskylde Hollands keeper Jan Jongbloed for å ha vært verdens beste. Når du debuterer på landslaget i -62, og får din neste kamp i -74, sier det kanskje litt.

Men det var et eller annet med ham, der han sto i knebeskytterne sine. Sånne gode, gamle, hvite knebeskytter, med tynne rader av polstring. Den type knebeskyttere som alle kule keepere sluttet med årtier før.

Bak superlaget sitt slapp han å slite ut polstringen. I hvert fall når han valgte varianten som da Müller scoret 2-1 målet, og han bare rolig betraktet skuddets vei mot nettet.

Knebeskytterne dukket opp igjen fire år senere også, i Argentina. Der Jongbloed spilte på et hollandsk lag som var en stolpetreff i det 90. minutt fra å bli verdensmestere. (Se under!)

Ubaldo Fillol spilte med nummer 5 på ryggen da Argentina ble verdensmestere i 1978. Fire år senere hadde han nummer 7.

UBALDO FILLOL, ARGENTINA – VM 78
VM handler blant annet om fascinasjonen av det som er litt annerledes, eksotisk, spennende. Derfor trenger et VM for meg lag som Ghana, Paraguay og Nord-Korea.

Og Sveits. (Tok du ‘an?)

TV-bildene fra Argentina var fantastiske: Enorme menneskemengder, spektakulær fotball, flagg og papir. Enorme mengder papir – i lufta, utenfor banen, på banen.

Det virket nærmest forutbestemt at hjemmelaget skulle gå til topps. Nei, ikke fikset. Det har blitt nærmest en etablert sannhet at kampen mot Peru var kjøpt og betalt.

Argentina måtte vinne med fire mål. Det stoppet på 6-0. Men det laget var gode nok til å vinne med de sifrene!

Og en trenger bare å sjekke Sør-Amerika kvalikene til VM – slike resultat er ikke uvanlige.

Bakerst hos Argentina sto Ubaldo Fillol. Med nummer 5 på ryggen. Argentina kjørte nummerfordelingen alfabetisk (Osvaldo Ardiles var nummer 1 fire år senere).

Fillol var stilig. Han hadde svære hansker, og det så aldri ut som han bøyde fingrene. De lange fingrene hang alltid tungt ned langs lårene.

I tillegg hadde han en bra keeperegenskap: Han tok ofte ballen når den kom.

Argentina oste klasse, og Fillol trakk ikke ned helhetsinntrykket.

Det ble en veldig kontrast på keeperne i finalen:

Nerden Jongbloed, med knebeskytterne, i mål for Nederland.

Den kuleste gutten i klassen, Fillol, i mål for Argentina.

Det ble ingen revenge of the nerds denne gang.

RINAT DASAJEV, SOVJETUNIONEN – VM 82, -86, -90
Dasajev var en strålende keeper. Lang, atletisk, rolig. Han virket så sympatisk, nesten tander, der han sto. En fikk rett og slett lyst til å ta en kaffe med ham. Eller urtete. Prate litt om keeperspill, kanskje, eller meningen med livet.

Det var aldri noen utskjellinger og store fakter fra ham. Men han behersket alt i målet. Aktiv i feltet, god til å lese spillet, og til å stoppe skudd.

Du står ikke tre VM på rad for gigantlandet Sovjetunionen om du ikke kan faget ditt. Dasajev kunne mer enn det, og derfor er han en legende.

Men også legender må leve med å bli husket mer for skudd du slipper inn, enn for dem du redder. Marco van Bastens fantastiske scoring i EM -88 vil for alltid være det folk tenker på først når de hører Dasajevs navn.

Jens Lehmann ble den store helten da Tyskland slo Argentina på straffer i kvartfinalen i 2006.

JENS LEHMANN, TYSKLAND – VM 06
Jeg vet det, Gianluigi Buffon var enda bedre. Italieneren ble fortjent kåret til turneringens beste keeper.

Men dramaet rundt Tysklands keepervalg, og Lehmanns toppturnering, var for meg fascinerende.

Trener Jurgen Klinsmann gjorde det uhørte, å vrake ikonet og legenden Oliver Kahn fra laget. Bayern-kapteinen, den kanskje mest markante og respekterte spilleren i tysk fotball, skulle snytes for karrierehøydepunktet. Han skulle nedverdiges ved å tvinges til å se på festen. Gigantiske ego og tyske keepere kan gjerne nevnes i samme setning. Å forvente at Kahn skulle ta dette med et smil og en skuldertrekning, kunne en bare glemme.

Og treneren gjorde keepervalget klart på et så tidlig tidspunkt, at stormen virkelig fikk rast i Tyskland. Hele «Bayern München-mafiaen», en enorm maktfaktor i tysk fotball, mobiliserte. Men Sepp Maier fikk fyken som keepertrener på landslaget, og Klinsmann gjennomførte sin gigantgambling på Lehmann.

Det betalte seg.

Mesterskapet ble en nasjonal oppvåkning for hele nasjonen – for første gang siden 2. verdenskrig var det nå faktisk lov til å være stolt over å komme fra Tyskland.

Og bakerst på landslaget sto Lehmann strålende.

Mange husker lappen som Lehmann så på under straffekonkurransen mot Argentina, som psyket ut motstanderne.

Jeg husker best det som skjedde før straffene. Da Oliver Kahn gikk bort til Lehmann, konkurrent
en han ikke hadde vekslet et ord med på mange måneder, la armen på skulderen hans og ønsket ham lykke til.

Da kjente jeg det langt inn i sjelen – der er håp for menneskeheten!

KICK OFF I PREMIER LEAGUE – HVEM VINNER?

Manchester United har holdt Premier League-trofeet i jerngrep de siste tre årene. Men med gullkalven på plass i Madrid, er spørsmålet selvfølgelig:

Kan United gå 700 millioner kroner i overskudd på transfers, og likevel vinne?

Jeg flyttet til England som fotballproff på slutten av 1988, og husker ennå Alex Ferguson med flakkende blikk, som på TV stadig måtte forklare nye nederlag.

“United vinner aldri noe tittel med han der”, tenkte jeg.

Nå har jeg bommet på mye i mitt liv, men mer feil enn det har jeg neppe tatt.

Og Ferguson har også gjort det på “den rette måten”. Han har bygget en unik prestasjonskultur, med en klar angrepsfilosofi i bunn. Han har hele tiden satt Laget først, men har også vist vilje og evne til å smelte inn individualister. Når egoismen har tatt overhånd hos spilleren, har det imidlertid vært bye, bye. Fellesskapet har alltid vært overordnet.

OK, det blir enkelt å fremstille det som “skotsk gruveby samhold og solidaritet” har fikset alt sammen. Ferguson har hatt penger å kjøpe for også. Og denne sommeren kanskje mer enn noen gang (selv om det ikke er lett å vite hva som egentlig foregår på styrerommet til United). Men finanskrisen, og en tøffere økonomisk hverdag, har gjort at transferaktiviteten hos toppklubbene generelt har vært moderat denne sommeren.

Med ett unntak, selvfølgelig.

Manchester City = økonomisk doping, sier noen.

Ganske så show, sier jeg.

Det er jo drit kjedelig at de samme fire klubbene skal ha monopol på å ligge øverst hver sabla sesong. Nå er det noen som lager vei i vellinga, og det kan jo bare gjøre det mer interessant.

Selvfølgelig er der ingen automatikk i at City skal blande seg i toppen allerede nå, men det blir jo gøy å se hva de gjør riktig og hva de gjør feil, og om de kan kjøpe suksess.

En ting har de gjort riktig allerede: De har ikke sparket Mark Hughes. Nye penger pleier å være ganske utålmodige, men at de etter forrige sesong valgte å si: “Han er rette mann for oss”, ser jeg på som en styrke.

Men jeg tør nesten ikke tenke på fargen på nøtta til Ferguson, om nå City etter hvert greier å ta steget og bli best i by’n. Dette kan bli god underholdning!

Så the big 4 er blitt the big 5. Jeg sjekket oddsen for å vinne Premier League. Etter Manchester City på 14/1, fulgte Tottenham. Med 150/1.

Det sier vel det meste om klasseskillet blant toppklubbene i England.

Så la meg nøye meg med å si at jeg håper Tottenham kommer bedre ut fra startblokkene enn de har gjort de to siste sesongene. De kan jo ikke sparke manageren for tredje år på rad. Eller??

Så hvem vinner hele greia?

En avis spurte meg for noen dager siden, og for å være litt spenstig svarte jeg Liverpool.

20 minutter senere hørte jeg Alonso var solgt. Og treningskampene har vært sorgen. Selv om de slo Lyn…

Nei, det blir neppe denne sesongen heller.

Arsenal? Den unge gjengen blir vel stadig bedre, men med Touré og Adebayor borte, blir det for mye for forlangt at de skal helt til topps. Dette laget kan spille fotball fra en annen planet, men likevel tape kampen. Kanskje kan Hangeland gi litt stål i ryggraden, men jeg er redd at enda en sesong uten et trofé, så gidder ikke Fabregas mer, og stikker neste sommer.

Chelsea: Det som taler for dem, er først og fremst den fantastiske mengden kvalitetsspillere de har. Når det i tillegg er kvalitetsspillere som bør være rimelig sultne etter United-dominans noen sesonger, taler det til deres fordel. Det er liksom deres tur igjen.

Usikkerheten er Ancelotti. Det er uvanlig at trenere vinner serien første sesong. Ett seriemesterskap på åtte sesonger med AC Milan er jo heller ikke direkte imponerende.

Men etter å ha veid for og imot, lander jeg på følgende tips:

1 Chelsea
2 Manchester United
3 Liverpool
4 Manchester City
5 Arsenal

Men jeg regner selvsagt ikke med at du er enig. Hva tror du?

ORD PÅ FIRE BOKSTAVER, BEGYNNER PÅ H…

Det er lett å fordømme “Sønn av en hore”-ropene på Color Line Stadion søndag. Alle vettuge mennesker forstår at dette er fullstendig på trynet. Selv de Aalesund-supporterne som stemte i av full hals, ser vel nå at dette er langt under deres verdighet. For dette er jo supportere som virkelig har vært en berikelse for Tippeligaen. De har vært mange, de har vært trofaste, og de har vært livlige. Det passer dem ikke å bli assosiert med ondskap. Og det er faktisk det dette er.

Frode Olsen skrev en blogg om saken, og i Matchball Mandag utdypet han sine synspunkter. Og gikk i med begge beina. Som et eksempel på hva som er greit av tilrop, nevnte han “Homo”. Altså – hore nei, homo ja. Jeg forsto vel straks at her blir det bråk. Frode lener seg på en slags logikk, og mener at det å være homo er en legning og en helt ok ting å være, og da er det mer et humorinnslag når folk roper om det. Mens hore altså er et valg, mer personlig, og derfor verre.

Uansett tror jeg ikke han egentlig hadde tenkt så mye over det. Og kanskje har og de siste par dagers bråk gjort Frode villig til å revurdere sitt syn. Selv har jeg har i noen sammenhenger tidligere vært med på å sette fokus på nettopp idrett og homohets. Derfor har jeg og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarere markerte mitt standpunkt mandag. Men når vi har med Håvard Lilleheie, som (heldigvis) alltid har mye på hjertet, ti Matchballer vi skal gjennom, og en produsent som skriker i ørepluggen min at “NÅ MÅ VI VIDERE!!”, da må vi altså videre.

Men etter at en jo har tatt et oppgjør med rasisme på fotballtribuner, bør homohets være neste punkt på lista. Det er ikke lenger sosialt akseptabelt å brøle “Jævla neger”. Men “Jævla homo” er greit. Hvorfor? Slike tilrop er en belastning for homofile tilskuere, det er et utrolig dårlig signal å sende barn som er på kamp, og det må også gjøre det vanskelig for utøvere å stå fram som den de virkelig er. Nå er jo ikke dette bare en fotballgreie – på de fleste arbeidsplasser fortelles det vel av og til homovitser. Til og med homofile gjør jo det. Og vi skal vokte oss for at alt er nødt til å være 100 % politisk korrekt og kjedelig til enhver tid. Men dette går på en grunnleggende respekt for menneskeverd. At vi alle er like mye verdt. Alt som rokker ved dette prinsippet, er jeg ikke med på. Og selv om avsender av budskapet kan forsvare seg med at en ikke mener det sånn, hjelper det ingenting om det er slik mottaker oppfatter det.

Men det må selvjustis til. Supporterklubbene må si: Homohets er ikke vår greie. Og så må en ta tak i det når det glipper, til det faktisk sitter i ryggmargen på alle.

I en macho fotballkultur i England, var poofter et ord som satt løst når skjellsordene haglet. Men at det altså er mye verre der, og andre steder, er vel ikke relevant i forhold til hvordan vi vil ha det hos oss?

Den eneste i fotballmiljøet i England som jeg vet har kommet ut av skapet (bortsett fra Elton John…), er Justin Fashanu. Bror til den senere mer kjente Wimbledon-spilleren John. Da John fikk vite at broren hadde fortalt offentligheten om sin legning, ville han ikke lenger ha noe med ham å gjøre. Det sier en del om hans menneskesyn. Hans store skrekk var at noen skulle lese “Fashanu is gay”, og tro det var ham det handlet om. Broren Justin hengte seg senere.

Men la meg nå også presisere, når det gjelder rop fra tribunen: Drittslenging og usakligheter hører hjemme på et fotballstadion. Folk betaler gode penger ikke bare for å heie på hjemmelaget, men også herse med bortelaget og dommertrioen. Det synes jeg de skal få fortsette med. På en dårlig kamp kan jo det være nesten hele moroa. Men hvor går grensen for hva som er akseptabelt? Rent konkret har jo rasisme blitt satt som en grense. Rasisme fra tribunen kan gjøre at hele klubben straffes. Og homohets mener jeg altså bør være i samme kategori.

Men hva så med tilropene i Ålesund søndag? Bør det få noen konsekvens for klubben? Ulike forslag har blitt lansert – identifiser og utesteng de som sang, tomme tribuner mot Sogndal, etc. Men hvordan i all verden skal en skille dem som sang fra dem som ikke sang? Og hvor ille var dette i forhold til hva andre lags supportere har prestert å lire av seg? Tricky questions. Jeg mener Aafk-gjengen akkurat nå har fått en solid nok smell. Fra hele fotball-Norge. Ros også til Kjetil Rekdal her. Der er nok av trenere som er redde for å komme på kant med fansen, og som kanskje ville gjemt seg bak et “jeg hørte ingenting”, eller “jeg har fokus på det sportslige”. Måten han uforbeholdent refset de involverte på, og unnskyldningene som jo har kommet etterpå, mener jeg holder. Noen gikk over en grense, og så er der en selvjustis som slår inn og sier ok, dette gjør vi ikke neste gang BHR kommer på besøk. Men han blir garantert buet på, og det får han faktisk tåle.

Det er umulig for NFF å ha ferdige skisserte straffereaksjoner for alle situasjoner. Men at de har mulighet til å reagere på ting som kommer fra tribunene – også det som ikke er direkte rasistisk – er bra. Der må være et ris bak speilet. De som går på kamp skal vite at stadion er en arena for å slippe ut glede, frustrasjon, skadefryd og blind patriotisme. Men der er grenser, også der. Det har noen av supporterne fått en påminnelse om i Ålesund. Så lærer en av det og går videre. Lykke til mot Sogndal.

MATCHBALL MANDAG – NEDRYKK

MATCHBALL MANDAG – AALESUND ELLER HAMKAM RETT NED?

Det meste er klart i årets Tippeliga. Stabæk er suveren vinner, Fredrikstad tar et imponerende sølv, og kampen om bronsen er det vel strengt tatt ikke så mange som får høy puls av. Da gjenstår bare ett virkelig drama. I en sesong der en skal være virkelig dårlig for å rykke ned, står både Aalesund og HamKam i fare for å få æren.

HamKam har ligget sist hele sesongen, men likevel er der ikke en kjeft (så vidt jeg har registrert) som har hevdet at trener Arne Erlandsen må gå. Det er faktisk ganske forfriskende. Det kan jo av og til virke som om der bare er to absolutte sannheter i fotball – dommeren er ræva og treneren må få sparken. Men Erlandsen har lov til å stulle med sitt, nederst på tabellen. Det sier en del om forventninger. De har vært små til Hamar-gjengen, mens de har vært høye til Brann, Viking, Vålerenga, Rosenborg og Lillestrøm. Når disse lagene ikke presterer, stjeler det den negative oppmerksomheten. Og noen nyter godt av det.

Og nå kan jo HamKam ta en Houdini. Slår de Molde, tror jeg det holder til kvalik. Ryker de da etterpå mot 4. laget i Alpakka-ligaen, får de skylde seg selv. Det vil være pinlig, det. Da tror jeg det faktisk er å foretrekke å rykke rett ned, uten mer om og men. Men måten Vålerenga i cupen til dels kjørte over Odd Grenland på i cupen, tilsier vel at det i utgangspunktet skal være en forskjell her. Uansett er jeg sikker på at Erlandsen og Skogheim omtrent sjekket siste kamp aller først, da de fikk terminlista i neven. Hvem skal vi muligens spile den siste, avgjørende kampen mot? Molde hjemme – det kunne vært mye verre!, var sannsynligvis reaksjonen. Og notorisk upålitelige Molde, bør være en motstander du kan slå om du må. Her gjelder det å mobilisere en kollektiv fysisk og mental energi som bare tvinger motstanderen i senk. Og det krever faktisk at en ikke tenker så mye på kampen disse dagene. Da jeg var ung forballspiller tenkte jeg keeperspill 24 timer i døgnet, og når kampen endelig kom var jeg utslitt. En må trene godt, slappe av, sove og spise godt, og få ut absolutt alt en har søndag kveld. For meg var det fascinerende å se engelske fotballspillere som var helt avslappet før kamp, tøyset og tullet, men etter oppvarmingen var det som å skru på en bryter. Da kom kampgløden som var helt unik, og jeg har bokstavelig talt sett spillere stå og skalle i garderobeveggen før vi gikk utpå. HamKam står for meg som et lag som kan greie å heve seg når de må, og nå må de. Mye pent spill på søndag? Nix. Men sannsynligvis tre poeng.

Kjetil Rekdal høvlet over Aalesund-laget sitt etter siste kamp. En anerkjent lederstil er jo å dra folk opp når de er nede, og dra dem litt ned når de er oppe. Rekdal valgte den andre varianten. Og der og da var det sannsynligvis riktig. Årets nest siste kamp, de kan faktisk unngå nedrykk der og da, men spiller aldeles forferdelig. Der er ikke engang innsats. Da kan en gi beskjed. Hadde kjeftinga fortsatt hele uka hadde jeg vært skeptisk, men allerede på spillermøtet dagen etter var tonen mer konstruktiv. Og dette har Aalesund faktisk i egne hender. Spørsmålet er jo hvor mye de kan heve seg på ei uke. Og ikke minst – hvor gode vil Lillestrøm være? Mitt tips er – for gode. Når en antatt toppklubb kjemper mot nedrykk, så kommer et element av skam inn i det. LSK’s spillere har hatt en fæl sesong fotballmessig, og i tillegg har skammen der ligget der som et stort ullent spøkelse. Nå bor jeg i Stavanger, men syntes tydelig jeg hørte et lettelsens sukk som bredte seg helt fra Romerrike da de slo Rosenborg søndag. (Og hva med Magnus Myklebust? Uten scoring hele sesongen, og så slår han til med den perla. Det må jo bare bli Årets mål!) Nå vet en aldri hvordan ting hadde gått – om, og hvis. Det kan jo godt være laget hadde vunnet med Erland Johnsen som trener. Selv om Henning Berg ikke hadde kommet inn. Men jeg tror sjansen for at de skal vinne også mot Aalesund, er større med Henning. Rett og slett fordi det å gå inn i sesongen 2009 med 100 % uttelling, spilt to – vunnet to, vil bety mye for hele stemningen rundt klubben, og ikke minst spillernes tro på lederen sin. Etter at Ramos tok over Tottenham, og de vant ligacupen i vår, lå de i et fullstendig ingenmannsland på tabellen. De kunne nesten ikke bevege seg noe sted. Motivasjonen var kanskje fraværende, og det ble mange tap. Dette uthulet moralen, og de dro det med seg inn i denne sesongen. Etter åtte kamper var det ut med Ramos. Seier avler seier, og en ny Lillestrøm-triumf vil være god medisin for den klubben. Selv om det er mange måneder til neste kamp. Det tror jeg Henning ser, utdannet under en Alex Ferguson som har en klar oppfatning om hva som er akseptabel standard i sin klubb.

Lillestrøm slår Aalesund. Men vi blir ikke kvitt dem så lett. De er snart oppe igjen.

MATCHBALL MANDAG – TRENERE KOMMER OG GÅR

MATCHBALL MANDAG. STEINAR NILSEN SLUTTER. HENNING BERG BEGYNNER – NÅ!

Tromsø er hektet av i gullkampen, og da er det vel like greit å slippe katta ut av sekken. “Mine ambisjoner er større enn Tromsøs kan være i 2009”, sier Steinar Nilsen, og har med det bare to kamper igjen som TIL-trener.

To kamper igjen som tippeligatrener har muligens også Henning Berg. Nevner du ordet “Adecco” på Åråsen, blir samtlige flakkende i blikket. På mange måter representerer Berg og Nilsen to fantastiske kontraster i den norske fotballhøsten.

Å være på rett plass til rett tid, er viktigere i fotball enn de fleste er klar over. For unge talenter er det helt essensielt å treffe med klubbvalg. Eller kall det like gjerne trenervalg. For noen trenere foretrekker den spillertypen, andre den. Noen tenker langsiktig, andre kun på neste kamp. Noen synes han der er jammen bra, andre synes samme spiller stinker. Flere gode spillere har forsvunnet ut i det store intet fordi de var på feil sted til feil tid. Eller kanskje til og med på rett sted til feil tid. Noen spillere i troppen til Lyn gleder seg sannsynligvis over at Henning Berg er ute. Det bringer dem nærmere en plass på laget. Mens en Kim Holmen muligens er nervøs. Henning har jo gjort en kjempejobb med ham. Kanskje det snur nå?

Men kan trenere, som tross alt legger mange av premissene i en klubb, også være på feil sted? Selvfølgelig. Steinar Nilsen ser at ting har vært riktige så langt, men sjansen er stor for at de neste sesong vil bli feil. Han har gjort en glimrende jobb, bygd opp statusen sin, men ser at det blir atskillig tøffere framover. Håndboka i karriereplanlegging sier: “Move on”.

Sjansen er likevel til stede for at han sitter om en sesong og tenker: “Hva var det jeg tenkte på? Jeg skulle holdt meg i Tromsø.” Spillerstallen i hans nye klubb er kanskje ikke så bra som han trodde, pressen er mot ham, spillerne gjennomfører ikke spillerstilen, sportsdirektøren ville egentlig ha en annen trener… Om Jürgen Klinsmann trodde det var en utfordring å bo i Florida og trene Tyskland, har vel noen måneder som sjef for Bayern München gjort det klart at dette er enda verre. I den klubben er der visstnok et par stykker som mener noe i kulissene. Men som tidligere spiller i Bayern visste han vel strengt tatt hva han gikk til. Og det er nå han må vise hva en er lagd av, og hamre ting på plass. Som Pepe Guardiola i Barcelona, som skyflet ut verdensstjerner, og tidlig fikk se de berømte hvite lommetørklærne på Camp Nou. To måneder senere er de solid parkert i tilskuerlommene.

Andre kom aldri så langt. Drillo og Irak ble et kort kapittel. Det vil si, det ble i disse dager en hel bok, men uten en lykkelig slutt. Christian Gross ble som Tottenham-trener latterliggjort i engelsk presse, selv om Steffen Iversen så mange fellestrekk med Nils Arne Eggen i ham. Og Gross har da også bevist i Basel hvor bra han kan være (selv om de mens jeg skriver dette ligger under 3-0 hjemme mot Guardiolas Barca).

Så Steinar Nilsen tar en kalkulert risiko, men har en ambisjoner kan en ikke bare padle på grunna. En må tørre. At Henning Berg tør å trene Lillestrøm er ikke oppsiktsvekkende. Om han med det velger å ta steget ned en divisjon, er det bortimot en sensasjon. Vi trodde jo LSK hadde snudd det. Det viste seg å være falsk trygghet. Men nå har Henning i hvert fall det hele i egne hender. Med pluss i margen om han lykkes. Og liten fallhøyde om han ikke lykkes. Hvor mye kan en mann utrette på 10 dager? Å bli parkert rett før serieslutt må uansett være tungt for Erland Johnsen. En mann som uansett posisjon eller situasjon, alltid har en flamme som brenner inne i seg. Grepet er likevel forståelig. Mer enn at akkurat Henning nå kommer inn, er det viktigste at en gjør noe. Ett eller annet. De har to kamper å fikse ting på. Holder de nivået fra mandagens kamp mot VIF, ryker de sannsynligvis.

Mitt tips er at de greier seg. De taper mot RBK, men står opp i siste kamp borte mot Aalesund. Som de gjorde mot HamKam. Og at de definitivt er på øverste halvdel neste sesong. Men til trøst for Aalesund og Rekdal – dette er mannen som tippet samtlige fire kvartfinaler feil under EM i sommer. (Men så har vel Reka bommet på et par tips han også.) Og bare for å følge opp: Neste tips er at Steinar Nilsen tar over Brann. De havner også på øverste halvdel neste sesong.

MATCHBALL MANDAG – STABÆK SUPERLAG

I Matchball Mandag fikk vi et unikt innblikk hos årets seriemester (sorry Jan Jønsson – sannsynlige seriemester). Vi fikk blant annet være med inn i Stabæk- garderoben i forbindelse med kamp. Og selv for en som har vært i hundrevis av kampgarderober, var det gøy å oppleve denne åpenheten, og den helt spesielle stemningen, nervøsiteten og kampgløden som henger i lufta før en skal utpå.

Superlativene har vært mange rundt Bærum-laget denne sesongen. De har fortjent dem alle. Jeg var selv på La Manga i vinter og så at de var kjempegode allerede i februar. Men hvorfor tippet da verken jeg eller så å si ingen andre såkalte eksperter, dem på toppen? I min lille in-house tippekonkurranse med sønnene mine, hadde jeg Lillestrøm som vinner. Hallo…

Jeg så jo LSK også i februar, og de var absolutt ikke gode. Men så tenker en: Sesongen er lang, ting skjer, det utvikler seg, skader, etc. Og det var jo en etablert sannhet at Stabæk ikke kunne være så heldige i forhold til nettopp skader på nøkkelspillere, en sesong til. Men nøkkelspillerne har sluppet unna, skadde spillere har blitt godt erstattet, og solgte spillere har også blitt godt erstattet. Og da de møtte en sportslig lettvegg etter ferien ble det ikke stopp, som i fjor. Nei, de hadde lært, og det ble bare en fartsdump på veien mot pokalen. De har altså vært knallgode banen, og knallgode utenfor banen.

Nye Telenor Arena vil også gi Stabæk større økonomiske muskler på lang sikt, men bringer vel også økonomiske forpliktelser som skal innfris. Og alle de tusenvis av menneskene som skulle bo i nye boliger rundt stadion, og bli Stabæk-tilhengere, kan en foreløpig se langt etter. Der er verken en gravemaskin eller snekker å se, og her har en fått markedet mitt i trynet. Så det blir uhyre spennende å telle opp hvor mange tilskuere de greier å samle i hallen første sesongen. Og ikke minst: Hvor vil de komme fra? Greier de å lokke Oslo-folket ut for å se på den beste fotballen i den fineste arenaen? Det blir på grensen til pinlig om en ikke greier, med nyhetens interesse første sesongen, å fylle den opp i 2009. Men gjør de det, kan det bli en unik fotballopplevelse. Alle som har vært på en skikkelig ishockeykamp vet hvilket trøkk det kan bli inne i en hall. Men nå er jo Stabæk-supporterne en særs sivilisert gjeng, så det spørs vel om “Fornebu-brølet” blir et begrep i norsk fotball med det første…

Rent fotballmessig er det mest interessante spørsmålet nå: Kan laget fortsette å være best?

Seiersrekka til Rosenborg kan de bare glemme. 13 seriemesterskap på rad kommer aldri til å bli kopiert. Og nå kommer vel Rosenborg igjen for fullt neste vår, men Stabæk er veldig gode, og det er ingen selvfølge at trønderne skal ta dem. Greier Stabæk å holde laget samlet, og ikke minst beholde treneren, kan det bli et par gull til.

I enhver toppklubb kan personers viktighet rankes slik: 1. A-lagstrener. 2. A-lagskeeper. 3. Resten av gjengen. I Stabæk inneholder “Resten av gjengen” noen særs gode folk, som har vært helt avgjørende for det som kan ende i “The Double”. Men om vi konsentrerer oss om nummer en på lista, er min beundring uforbeholden. For å bli topptrener i dag, må du både være god fotballtaktisk, men også en god leder. Du må kunne behandle mennesker. Akkurat der har Jønsson et forsprang på de fleste andre. Stabæk er et lag med utfordrende personligheter, kulturforskjeller, store ego og grove urettferdigheter når det gjelder oppmerksomhet. Det er et minefelt å manøvrere i. Jønsson har ikke bare manøvrert, han har bygget et mesterlag fra grunnen av. Startet i Adeccoligaen, jobbet hardt på treningsfeltet, gitt andre i støtteapparatet frihet til å gjøre jobben sin, kjøpt meget godt, og utviklet dem som ikke ble kjøpt meget godt. Han er flink til å lese mennesker, og gi de riktige stimuli. Spillet de har vist denne sesongen har vært til tider sensasjonelt. Hadde Stabæk vært Vålerenga, hadde der vært 20.000 tilskuere på Ullevål hver gang.

Så at Jan Jønsson skulle finne en mer interessant utfordring, er fare nummer en for klubben. Men der er jo nok av andre ting som også kan gå i dass. Stikker Nannskog, eller Veigar Pall blir skadet, eller en klubb på kontinentet finner ut hvor god Alanzinho virkelig er – da har man også en solid utfordring. Eller de kan miste sulten. Shit happens. Bare spør den regjerende seriemesteren, Brann. For et knapt år siden la de alvorlige planer for hvordan de skulle dominere norsk fotball de neste årene. De sov faktisk ikke i timen, dette skulle vare. Mange var imponert over måten de tenkte på, mange er tilsvarende lite imponert over denne sesongens tabellplassering. Og det kan faktisk skje at Stabæk tar en Brann neste sesong. Og at Jønsson får lede de tre siste kampene av ren goodwill. At marginene er små er sportens mest forslitte klisjé. Men det er ikke mindre sant av den grunn.