På reise blant finanskrisens ofre
De siste dagene har jeg reist rundt i Belgia, Nederland, Tyskland og Frankrike for å lage reportasjer i forkant av ukas G20-møte. Samlingen av verdensledere som skal føre til kick-start av økonomien igjen. Det kommer til å bli mye snakk om bail-outs, financial regulations, recession og så videre. Ganske fjernt fra finanskrisens ofre.
For å lage TV må du alltid ut for å snakke med folk. Det er der stoffet ligger. Jeg mener jeg leste det i en bok om den svenske tabloid-avisen Expressen. Du kan skrive en artikkel med tørre tall om fattigdom i Sverige ti ganger uten at folk reagerer. Men hvis du finner en svensk familie som er nødt til å spise kattemat for å få endene til å møtes , da våkner folk.
Så ofte er jeg på¨jakt etter «kattematen» når jeg forsøker å finne folk til reportasjer. Hvor rammer finanskrisen? Jo, den har rammet aksjemeglerne, som nå har langt lavere bonuser enn før, men de spiser neppe kattemat. Likevel var det interessant å snakke med meglerne om regulering av finansmarkedene, som alle nå roper på. De er livredde for massive reguleringer, fordi det vil bety at folk ikke investerer.
Rasende franske arbeidere er aldri vanskelige å finne. Arbeidsledigheten eksploderer i Frankrike. Hvert minutt mister to franskmenn jobben. I en korridor på en dekkfabrikk finner vi familiefedre som ser livsgrunnlaget smuldre vekk. De snakker om folk som blir skilt på grunn av økonomien, om barna som de ikke lenger kan gi en god utdannelse, om sjefene som bor på hotell inne i byen med livvakter, fordi de er redde for arbeiderne.
Men historien som likevel rørte meg mest var besøket i Otto-land. En militærleir i Tyskland hvor et firma som rekrutterer arbeidskraft fra Øst-Europa har innlosjert arbeidsinnvandrere. Her er det vanligvis plass til 1000 personer, nå bor det bare 400 mennesker her. Øst-europeerne har kommet i tusenvis de siste årene for å bygge bad eller vaske hus i vest.
De vi møtte pakket elektronikk i Nederland, til tross for utdannelse som økonomer. Leiren var trist, og tungt overvåket av kameraer. Thomas som vi møtte, fortalte at det ofte var bråk i helgene. Tjue mennesker deler bad og kjøkken. Dette er deres hjem, likevel føler jeg meg som i ett fengsel. Nå er det dårligere tider på arbeidsmarkedet, og sjefen for firmaet sier at det beste med øst-europeere er at de reiser hjem igjen. Bruk og kast.
Til tross for kummerlige boforhold og langt dårligere lønn enn nederlandske og tyske arbeidskolleger, klamrer Thomas og de andre seg til Vest-Europa. Det er tross alt så mye bedre enn situasjonen hjemme i Polen.
