Ikke bare en – men tre Obama-skandaler på en gang

NEW YORK: Det er sjeldent hett rundt ørene på president Barack Obama om dagen. Ikke i hele sin presidentperiode har han slitt så mye med både republikanere og egne partifeller. Og det har kommet brått på.

Tre ting på en gang:

  • IRS-skandalen; overivrige skattebyråkrater som plukket ut konservative grupper som het noe med f.eks  Tea Party eller Patriots og som gikk aggresivt gjennom søknadene deres om skattefritak.
  • AP-skandalen; Justisdepartementet gransket telefonutskriftene/datatrafikken  til en rekke journalister og redaktører i nyhetsbyrået for å finne ut hvor lekkasjen i en terrorsak kom fra.
  • Benghazi-skandalen; fra 11.september i fjor. Fortsatt uklart hva som skjedde før, under og etter angrepet på det amerikanske konsulatet i den libyske byen, hvor fire amerikanere ble drept.  

 Mange på høyresiden i USA har i flere år ment at pressekorpset i det Hvite Hus har vært for snille med presidenten. Ikke denne uka. De har borret og borret i skandalene. Onsdag jobbet presidenten og hans nærmeste rådgivere intenst med skadebegrensning. Først ble ett hundre eposter om håndteringen av Benghazi nedgradert og frigitt. Bare timer senere holdt Obama en sylkort TV-sendt tale, hvor han offentliggjorde at “acting commissioner  of IRS”, Skattedirektøren går av.

AP-saken opprører journalister og redaktører, men neppe det store flertallet av amerikanere, derfor lar Obama den rulle videre. Verken presidenten eller justisministeren har personlig godkjent snokingen i telefonlistene, men de er ansvarlige for at det er skapt en atmosfære som tillater at kildevernet blir brutt. Obama-administrasjonen har systematisk gått etter varslere de siste årene. Flere er tiltalt og satt i fengsel. Blant annet en kritiker av amerikaneres bruk av waterboarding på Guantanamo. Skattesaken derimot, er noe amerikanere flest kjenner seg igjen i. Selv langt inn i demokratiske velgerkretser er “big government”, at staten blander seg inn i livet ditt, noe som nærmest forårsaker allergiske reaksjoner. At “big government” i dette tilfellet er skatteetaten oppleves enda verre. Obama har de siste dagene blitt sammenliknet med president Nixon, når det gjelder misbruk av makt.  

 For første gang i Obamas presidentperiode har selv hans egne demokratiske partifeller på høyt nivå sluttet seg til republikanernes kritikk. Hvorfor? Fordi mange av dem skal gjenvelges ved mellomvalget til Kongressen neste år. Når det går dårlig for presidenten, er det om å gjøre å distansere seg fra ham. Det skjedde både med Bush jr og Clinton i deres siste perioder.

Benghazi-saken vil trolig rulle og gå og holdes i live til 2015-16, helt til Hillary Clinton offentliggjør hvorvidt hun stiller som presidentkandidat eller ikke.

Positive nyheter, som at USAs budsjettunderskudd har gått kraftig tilbake, har forsvunnet i skandalene de siste dagene. Underskuddet er tilbake på nivå fra tiden før finanskrisen.  Obama sliter også med å få tid til og oppmerksomhet om sin egen politiske dagsorden, som innvandringsreform og et nytt forsøk på en våpenkontrollov.

Politisk håndverk kan inne i mellom være banalt og handler en del om nettverk og personkjemi.  En av innvendingene mot Obamas lederstil er at han sjelden inviterer partifeller eller motstandere til mer uformelle sammenkomster i det Hvite Hus, eller på Camp David. Kanskje det er noe av det smarteste Obama kan gjøre de neste dagene, ikke minst mot egne partifeller.  En middag med konjakk til kaffen.

Når dør den første fangen av sult på Guantanamo?

NEW YORK: Da jeg var på Guantanamo på Cuba for et par år siden så jeg ikke en eneste fange. De amerikanske militære presseoffiserene viste derimot fram de bur-liknende utendørs cellene i stekende hete, celler som ikke lenger var i bruk. Ikke særlig smart kommunikasjonsmessig. Terrorfangene på Guantanamobasen hadde fått mer moderne faciliteter. De fikk vi ikke se. Les min første blogg fra Guantanamo her:https://blogg.tv2.no/elins/?p=1880057

President Obama lovet  i valgkampen 2008, at han første dag på jobben skulle stenge Gitmo, folkelig forkortelse for Guantanamo Bay Naval Base. Nå i Obamas andre presidentperiode er fengselet, som ble opprettet av Bush-administrasjonen i 2002, fortsatt åpent. Kongressen har riktignok stoppet bevilgninger til overføring av fangene, fordi flertallet ikke vil ha de terrormistenkte inn på amerikansk jord. For kort tid siden offentliggjorde Obama-administrasjonen planer om å pusse opp fengselet for 195 millioner. Det blir ikke stengt med det første.

Antallet fanger på Gitmo er nå nede i  166. Det er langt færre enn under Bush. De siste ukene har et stort antall sultestreiket.  I helga brøt det ut opprør blant fangene, som raskt ble slått ned. Flere fanger blir tvangsmatet, så det blir neppe noen overskrifter om den første fangen som dør av sult på Guantanamo. En av de mest delte lenkene på Facebook i USA for tiden er et New York Times-innlegg fra en sultestreikende fange,  Samir Naji al Hasan Moqbel. Han har sittet fengslet i 11 år uten lov og dom. I frihetens land. Eller ihvertfall på en amerikansk base på cubansk jord. Les innlegget her:http://www.nytimes.com/2013/04/15/opinion/hunger-striking-at-guantanamo-bay.html?_r=0

Samir skal ha vært vakt for Osama bin Laden, noe han selv benekter. Han har sultestreiket i to måneder. Fangene som sitter på Guantanamo har etter all sannsynlighet gjort eller planlagt forferdelige handlinger. Blant annet sitter mannen som kalles hjernen bak 11.september 2001, Khalid Sheikh Mohammed, på fangeøya. Men svært mange av dem er aldri blitt tiltalt, og prinsippet er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er et helt grunnleggende prinsipp i en rettsstat.

 Siden jeg skal flytte hjem til Norge i sommer, har jeg så smått begynt å rydde opp i fire års rot. I helga fant jeg “souvernirer” jeg fikk med meg hjem fra Guantanamo. Et kosedyr, en T-skjorte, caps og noen mentoltabletter i en spesiell Guantanamo-boks. For på basen selges det souvernirer. Det er like absurd som at våre militære presseoffiserer ville arrangere en hyggelig barbeque på stranden for oss tiltreisende reportere. Vi takket alle nei. Det virket smått surrealistisk å dra på fest for å hygge oss, mens vi var der for å skrive om menneskerettigheter, waterboarding og terrormistenkte som har sittet i årevis uten dom.

Se bilder fra presseturen til Guantanamo her: https://www.facebook.com/elin.sorsdahl?ref=tn_tnmn#!/photo.php?fbid=134771583217627&set=a.134770189884433.19245.109543652407087&type=1&theater 

 Twitter @ElinsTV2no

Hva skjedde med Newtown-effekten? (Eller Obamas våpenfiasko)

NEW YORK/ATLANTA: Han sier det er den verste dagen han har hatt som president. Tjue barn, seks ansatte på skolen, en mor og en drapsmann. Alle døde i Newtown 14. desember i fjor. President Obama har siden massakren kjempet for å stramme inn våpenlovene i USA betydelig. Han ser ut til å gå på et kraftig nederlag.

Sist uke var jeg i Georgia for å snakke med våpen-tilhengere og våpen-motstandere. Eller rettere sagt folk som vil beholde lovene slik de er, eller liberalisere dem og folk som mener at Newtown var et veiskille og nå må lovene strammes kraftig til.

Etter snart fire år i USA har jeg lært mye om landet, kulturen og menneskene, selv om det er masse jeg fortsatt har vanskelig for å begripe. Det ene er amerikaneres forhold til våpen. Troen på at våpen skaper trygghet. Voldskulturen som har rot helt tilbake til revolusjonen. I Georgia laget jeg en sak på studenter som vil ha våpen med inn på campus, universitetsområdet. Slike grupper finnes over hele USA. Vi var hjemme hos Robert på gutterommet i middelklassevillaen. Der var også kompisene Kyle og Kyle. Robert viser oss at han oppbevarer en av sine pistoler på nattbordet. Han tar den på seg om morgenen og bærer våpen hele dagen, bortsett fra inne på universitetsområdet. Det samme gjør de to andre gutta. De er på samme alder som mine egne to sønner. Jeg kan ikke se dem for meg ta på seg pistolbeltet før frokost og bære det på seg hele dagen.  Og Robert, Kyle og Kyle er ikke noen våpen-nerder, noen unntak.  Vi møter mange i Georgia som bærer våpen. Vi besøker en skytebane. Folk har med seg barna sine, som sitter med øreklokker, mens mor og far øver på selvforsvar med våpene sine.  Å gå på skytebanen er som å gå på bowling for mange amerikanere. En kjær hobby.

Adam Lanza brukte et halvautomatisk våpen og høykapasitets-magasiner. Han trengte ikke lade om før han meide ned seksåringene i første klasse på Sandy Hook barnskole.

Newtown satte igang en av de mest opphetede våpendebattene i USA på mange år. Presidenten gikk høyt på banen, og satte ned en gruppe ledet av visepresidenten, som skulle komme med forslag til innstramninger. Det første som røk ut av Obamas forslag var forbudet mot halvautomatiske våpen. Så forbudet mot høykapasitets-magasiner. Det eneste som står igjen er et utvannet forslag om bakgrunnsjekk for våpen som kjøpes på messer eller omsettes direkte mellom private. Lobby-organisasjonen National Rifle Association (NRA) har jobbet hardt og lykkes. De gir valgkamp-bidrag til halvparten av medlemmene av Kongressen. I 2014 er det valg igjen. Ingen vet sikkert hvor mange våpen det finnes i USA, for opprettelse av våpenregistere er svært omstridt. Men det antas at det er minst 300 millioner våpen i landet. Halvparten av alle amerikanske husholdninger har våpen, mange av dem flere enn ett. Når jeg skriver denne bloggen pågår det en gisselaksjon med en bevæpnet mann nær Atlanta i Georgia. Andre skytedramaer når knapt opp i nyhetsbildet, siden det skjer så ofte. Siden Newtown er over 3000 mennesker drept med skytevåpen i USA. Newtown-effekten var ikke sterk nok til å stramme inn våpenlovene, så det monner noe. Men på den annen side: Hvis det er en voldskultur som må endres, vil det da hjelpe å stramme inn på noen lover?

RETTELSE: Bakgrunnsjekk for salg mellom private har gått ut av lovforslaget, men kjøp av våpen på internett og på messer vil i fremtiden kreve bakgrunnsjekk av kjøperen. Senatet starter behandlingen i dag, torsdag. Lovforslaget gir også utvidet rett til å kjøpe våpen, blant annet i andre stater, hvis du har bæretillatelse i en stat. Og for militært personale, som er stasjonert i andre stater, til å kjøpe våpen i hjemstaten.

Når 11 millioner illegale skal få bli

NEW YORK: Er du sikker på at du synes det er greit at vi filmer deg ute på gaten, spør jeg Antonio. Jeg ser et par politifolk som surrer rundt en feilparkert bil i nabolaget Jackson Heights. Antonio bare smiler og sier at i New York er det ikke noe problem, men han hadde ikke våget det i staten Arizona. Dessuten peker han rundt og sier: Rundt 90 prosent av de du ser på gata her er folk uten papirer. Antonio er 18 år og har levd illegalt i USA i over åtte av dem.

Jeg kom til å tenke på Antonio, da jeg fulgte med saken om Nathan i norske medier for noen dager siden. USA er på vei mot den største innvandringsreformen på lang, lang tid. For noen uker siden lagde jeg et par saker om dette, og møtte Antonio og flere andre papirløse innvandrere i New York. Antonio forteller hvordan han gikk til fots sammen med foreldrene over grensen fra Mexico til USA. Han husker at det var veldig varmt og at de slapp opp for vann.

I Obamas andre presidentperiode er en innvandringsreform en av hans prioriterte saker. Sammen med selvfølgelig økonomien og strengere våpenlover. Republikanerne tapte presidentvalget, mye fordi de skremmer vekk den nye store velger-gruppen; latinos, de spansktalende velgerne. Både demokrater og republikanere er innstilt på å rydde opp i forholdene for de minst 11 millionene som bor i landet uten papirer. Trolig er tallet nærmere 15 millioner.

USA er bygd opp av innvandrere, også norske. Fortsatt kan du komme til dette landet og jobbe hardt og lykkes. Innvandringsreform er kontroversielt. For det skal ikke lønne seg å snike seg inn i landet. Derfor er en del av innvandringsreformen tøffere grensekontroll. Jeg tilhører ikke de som mener USA er et mekka for innvandrere, og at USA er så mye bedre til å integrere innvandrere enn andre land.  Mange har jobber som knapt er betalt, de har ingen helseforsikring og lever under trusselen av å bli deportert. Over en million av dem er “dreamers” som Antonio. Det vil si at de ble tatt med til USA som barn av sine foreldre. De er trolig de første som kommer til å få statsborgerskap, og Obama har allerede foreslått en ordning for dem. Resten vil trolig få en mulighet til å stille seg bakerst i køen og søke om statsborgerskap. Nøkkelen er arbeid. Mange av de papirløse betaler allerede i dag skatt av det de tjener. IRS, skattemyndighetene, spør ikke etter hvilken status du har her i landet, de vil gjerne bare ha skatteinntekter. Og har du betalt skatt, øker mulighetene for å få statsborgerskapet.

Antonio går på universitet og studerer til å bli journalist. Han hadde sin første artikkel på trykk på New York Times leder-og kommentar-side bare 17 år gammel. Les artikkelen her: http://www.nytimes.com/2012/02/02/opinion/do-it-yourself-deportation.html?_r=0

Hans høyeste ønske er å bli amerikaner.

Hva holdt vi på med i Newtown?

 NYHETENE  gir hvert år ut en årsmelding om nyhetsåret som har gått. Dette er mitt bidrag til årets utgave.

NEW YORK: Det er en stille fredag i desember. Jeg snakker med vår handyman Jack som skifter et vindu i leiligheten. Samtidig følger jeg med ett øye opplysningene på TV-skjermen om en bevæpnet person på en skole i Connecticut. Jeg har allerede gitt beskjed til redaksjonen at jeg følger saken, men informasjonen er sparsom. Skytedramaer er dessverre dagligdags i USA. De fleste av dem rapporterer vi aldri om.

Jeg legger merke til at lokalmediene snakker om intens skyting, men ambulansene blir ikke fyllt opp og kjørt avgårde. Dårlig tegn.

Meldingen kommer: Minst tjue drept, mange barn. Tenker på at jeg skulle dratt med en gang det var meldt om skyting, og heller snudd på veien. På vei ned til 96 gate for å hente leiebil. Fredag ettermiddag i New York er trafikkaos. Det er da du skjønner at det bor 8 millioner i denne byen. Blir enig med fotograf Andreas om å møtes nord for byen, for å spare tid.

Samtidig som jeg kjører nordover, rapporterer jeg på Nyhetskanalen. Om en person som er pågrepet i New York, hjemmehørende i New Jersey. Moren hans skal også være drept. Hun er ansatt på skolen. Flere skal være savnet, en kjæreste etc. I slike situasjoner er jeg som korrespondent prisgitt andre mediers opplysninger. Sjelden har jeg rapportert mer feil. Jeg er ikke alene om det. Vanligvis etterettelige medier bruker navn på feil gjerningsmann, rapporterer galt om hendelsesforløpet, ja, kort sagt det meste. Suget etter informasjon er enormt. Det twitres, facebookes, lives og skrives i et enormt tempo. Ingen har tid til å vente på politiet. Det tar tre dager før navnet på gjerningsmannen blir bekreftet offisielt.

Fremme i Newtown er byen allerede invadert av biler med satelittantenner. Jeg har dekket mange katastrofer, men aldri sett et så stort antall journalister på ett sted. Newtown er mindre enn Lillestrøm og Nesttun. Bare en hovedgate og et ti-talls forretninger.

Jakten på intervjuobjekter starter. Vi er som fluer på trekkpapir når det dukker opp noen lokale. De store TV-stasjonene bygger egne studioer, gjerne halveis ut i gaten. Det gjør det enda mere kaotisk. Skoleområdet er fysisk avsperret, mange veier også. Det er trafikkork i idylliske Newtown i timesvis hver dag.

Berg med bamser, lys, juletrær, hilsner og fotografier vokser frem. De som er direkte berørt av tragedien holder seg stort sett hjemme. Alle familier med ofre får en politibil parkert i oppkjørselen for å holde pressefolk borte. Politisjefen oppfordrer pressen til å vise respekt for privatlivets fred, men noen pårørende vil gjerne snakke. De store amerikanske mediene har en hær med researchere og produsenter som forsøker å få eksklusive intervjuer. TV-stasjoner sender sine mest kjente nyhetsankere for å banke på dørene til ofrenes familier. Det fungerer, men jeg håper det er få journalister som synes dørbanking hos foreldre som har mistet seks år gamle barn, er en behagelig del av jobben.

Raskt dukker debatten om å intervjue barn opp. Jeg mener det kan forsvares, hvis foreldre er tilstede, men det er en vanskelig avveining.

Etter et par dager settes det opp flere skilt med «No media beyond this point». Det er greit å forholde seg til. Ikke det at vi gjør noe galt. Vi har en jobb å gjøre. Men når det er så mange av oss føler du at du tramper ufint inn i folks sorg og fortvilelse.

På fjerde dagen etter skoleskytingen, filmer Andreas og jeg juletrær som er satt opp for å minnes hvert av ofrene. Barn kommer med poser med julepynt for å henge på trærne. Plutselig deiser et av trærne nær oss ned, så julekuler knuser og engler daler ned i skjul. Alle tror det er vår skyld. Akkurat da bestemmer jeg at det er på tide å la Newtown sørge i fred og avslutte vår dekning av tjue skolebarn, seks voksne, en mor og en sønn.

Følg meg på twitter/facebook er du snill: @ElinsTV2  eller på Facebook på elin sorsdahl og TV2 News New York.

Å intervjue noen gjennom en glassrute i Texas

TEXAS, USA: Vi nærmer oss Allan B Polunsky Unit i Livingston, Texas. Rett ved siden av inngangen til fengselet jobber fanger i hvite drakter på et jorde. De blir passet på av fangevoktere til hest. De har cowboy-hatter og riflene klar i hånda. Vi har fått streng beskjed om at det skal lite til før du blir avvist når du endelig har fått en avtale på “death row” i Texas. Derfor tar vi ikke sjansen på å stoppe og filme. Vi vet allerede at adgangen til å filme på området er ekstremt begrenset. Synet av de hvite fangene og cowboyene gir et inntrykk av å komme tilbake til “det ville vesten” fra barndommens cowboy- og indianer-bøker.

Jeg har lenge ønsket å lage reportasjer om dødsstraff i USA. Etter over tre år i USA kjenner jeg mange sider av det amerikanske samfunnet. Men jeg skjønner ikke hvorfor USA som eneste vestlige demokrati fortsatt gjennomfører henrettelser. I løpet av tre dager i Texas møter vi mange mennesker med ulikt forhold til dødsstraff. Vi møter Clinton Lee Young som sitter på dødscelle og venter på å dø. http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/clinton-29-takker-norske-jorunn-fra-doedscella-3938293.html

Vi møter Carol som er mor til Patrick som ble drept i september. Vi følger en henrettelse kun med en murvegg mellom oss og henrettelseskammeret. Etter henrettelsen får vi snakke med søsteren til et av drapsmannens ofre, som var til stede da giften ble sprøyet inn i mannens årer, så han døde.http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/carol-vil-se-soennens-morder-doe-3937290.html  Det som slår meg i Huntsville, den lille byen i Texas, hvor alle statens henrettelser gjennomføres, er hvor normalt livet rundt er. Dagens henrettelse foregår nesten uten pressedekning. Kun to-tre aktivister har møtt opp for å protestere. Minst en gang i måneden foregår det en henrettelse i Huntsville.

Carol sier det slik: Vi er vokst opp med det. Står det ikke i Bibelen øye for øye, tann for tann. Og hun innrømmer at hun vil ha hevn.

Jeg har vært i et amerikansk fengsel tidligere. Men fengselet i Livingston, Texas, er om mulig enda tristere og mer inhumant enn andre fengseler. Små vindusglugger langt oppe på veggene. Grå betong. Tungt bevæpnede vakter. Før jeg skulle intervjue Clinton har jeg lært at du legger hånden på glassruten for å si god dag eller farvel. Han sitter inne i et bitte-lite glassbur og venter på oss.  Vi får kun filme glassburet og litt av omgivelsene. Egentlig er det merkelig at vi får komme inn i dag. Det er nemlig henrettelsesdag i Texas og vanligvis slippes det ingen uvedkommende inn i fengselet på disse dagene. Clinton forteller at det alltid er en ekstra spent stemning i fengselet på disse dagene. En av dem føres bort og kommer aldri tilbake. Sikkerheten strammes ytterligere til på de dagene, fordi det lett blir uro på cellegangene. En fangevokter setter mikrofonen på Clintons fangedrakt. Hun har skuddsikker vest på og pistol. Jeg må intervjue Clinton gjennom en glassrute. Mobiler og alle andre personlige eiendeler må ligge igjen i bilen. TV-utstyret må begrenses til et minimum.

 Da våre tilmålte 45 minutter er over, blir vi stående og vente. Dokumentarfilm-regissøren Werner Herzog gjør også et intervju denne dagen, og han har utstyr som må pakkes ned. Fotograf Andreas og jeg griper telefonene igjen og snakker videre med Clinton. Dagligdags småprat. Det er ingen voktere tilgjengelige som kan følge Clinton tilbake på cella igjen, så han må bli sittende. Han vrir seg som et dyr i bur.  Han innrømmer at han har vært nervøs før intervjuet. Usikker på om han får fremstilt saken sin godt nok.  Til slutt må vi henge opp telefonene igjen og geleides ut.

I forbindelse med dødsstraff-sakene dukker jeg ned i kriminalstatistikken. Og undrer på hvorfor USA er et såpass voldelig samfunn. Fattigdom? Lavere utdanningsnivå? Fortsatt ville-vesten-mentalitet? Tilgangen til våpen? Det vil jeg gjerne finne ut av.

Det koster 10 millioner dollar å ha en fange på dødscelle og gjennomføre en henrettelse. Mye av kostnadene skyldes den lange og omfattende anke-prosessen. Den høye prisen kan føre til at dødsstraff langsomt forsvinner i USA. Men inntil videre fortsetter henrettelsene. Over 1300 siden 1976, da dødsstraff ble gjeninnført i USA.