Evig eies kun det tapte!

Innimellom dukker det opp et plagg som for alltid vil ha en plass i skapet uansett hvor loslitt det blir. Mitt plagg er en 15 år gammel parkas jeg betalte 600 kroner for. En amerikansk militær parkas som er stor som et telt og sikkert rommer minst to personer hvis jeg forsøker. Men denne jakka har fulgt meg i tykt og tynnt i alle år. Jeg har lappet, brodert og pleiet den i alle disse årene og håpet at jeg en dag skulle finne maken.

Første gang den dukket opp på andre enn meg var i filmen «Jaget» med Harrison Ford. Jeg formelig hylte av gjensyns glede da den barske mannen flagret gjennom heseblesende landskap med politiet i hælene i MIN parkas! Men uansett hvor mye jeg lette, ble det med gjensyns gleden på film.

Andre gangen var da Madonna oppdaget jakken og  gjorde den til sin med fantastiske broderier og «stash». Jeg oppdaget «Madonna jakken» i et butikk vindu i New York. I pur lykke  hev jeg jakken på disken og forkjynte høylydt at den bare MÅTTE jeg ha……eller kanskje ikke…..den nette sum av 12.00 kroner var ikke helt for min lommebok. ER DET MULIG!!!! bare fordi Madonna plutselig sier den er moderne????

Så jeg fortsatte å pleie min etter hvert loslitte parkas med kjærlighet og sytråd. Stadig mer bekymret for hvor lenge mitt yndlingsplagg ville klare å overleve.

Så en dag kom det en ny parkas i posten. En splitter ny, nøyaktig lik parkas min mann hadde fått tak i på nettet. Jeg klarer ikke engang beskrive gleden.

Slik ble jeg hypermoderne. For senest i går fant jeg parkasen min på Steen og Strøm. Etter 15 år har den fått sin renessanse og koster den nette sum av 7000 kroner. Men min parkas har alikevel den søteste historien og vil vare mye lenger enn det moten tilsier. Et yndlingsplagg har ingen utløpsdato.

Den gamle parkasen er pakket varsomt inn i silkepapir og lagt til side. Jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med den. På den nye har jeg brodert en liten setning til minne om min loslitte følgesvenn-«Evig eies kun det tapte»

Brannalarm

Klokken er to på natten og brannalarmen uler på fashionable Grosvenor House i London.

I et hotell der alle kappes om å se rikest ut, er plutselig gangene fyllt med søvnige, bustete mennesker i slåbroker og hotellslippers.

Uglamorøse og engstelige strømmer vi ned trappene fra alle etasjer og venter å se ulmende flammer eller kvelende røyk hvert øyeblikk. I lobbyen veksler det mellom panikk og sinne. Hva er det som skjer?

Ute på gaten snør det våte kalde filler og kontrasten mellom sent hjemkomne partyløver i pels og høye hæler til våte slippers og slåbroker blir latterlig. I det minste snakker folk med hverandre i dette kaoset. All klasseskille viskes ut.

Falsk alarm! En stakkars stuepike har kjørt trallen sin inn i en brannalarm så glasset knuste og panikken er fullkommen. Vi blir beroliget av velkledde hotellansatte og setter kursen oppover etasjene igjen.

I kaoset kommer et japansk ektepar ferdig pakket og påkledd ut av heisen når alle andre omsider finner det trygt å ta heisen opp igjen. Bevares, de hadde jo gått med i brannen hvis dette var ekte, men redde sakene sine hadde de tid til. Undres hva de hadde i koffertene siden det var så viktig.

I det vi klemmer oss inn i heisen for å returnere til varme senger igjen, sukker en tykk amerikaner oppgitt og sier: «And I who was in the middle of a hot girlie dream».
Sov godt!

Best regards
Dorthe

Selv kongelige går på do

Jeg elsker eventyrfilmer.

Jeg vet ikke helt om det er fantasien, kostymene og effektene, eller rett og slett virkelighetsflukten, men jeg liker det. Derfor var gårsdagens verdenspremiere på «Narnia: The Voyage of the Dawn Treader» midt i blinken for barnet i meg. London er magisk fra før, men med fantastiske lyseffekter, rød løper og snø ble det virkelig ganske spektakulært.

Men 3D-filmer har aldri vært min greie. Etter to timer med underlige briller var jeg så svimmel og uvel at det føltes som en lettelse å forlate salen. Lurer på om dronning Elizabeth hadde det på samme måte. Jada, hun var i salen hun også. I pels, kongeblå kjole og matchende hår. Med de brillene ble hun merkelig vanlig likevel….

Jeg sier som min bestefar sa, når noen virket skremmende utilnærmelig: Selv kongelige går på do. Den setningen har hjulpet meg mer enn en gang i møte med superstjerner.

Nå møtte jeg aldri dronningen, men hun virker som en trivelig bestemor og det tror jeg igrunnen jeg også er.

Idag skal det gjøres intervjuer med stjernene i filmen, og den mest magiske av dem er Liam Neeson. Han har stemmen til løven Aslan og har en stemme som kryper helt inn i margen. Dyp, melodiøs og beroliggende. Men jeg er nervøs. Vanligvis er det enkelt å sammenligne rollen med ting i skuespillerens eget liv og dermed ha en fair sjangs til å få noe litt personlig på tape. Men jeg har en plan, og med litt hell så funker den…

Best regards,
Dorthe

Foto:  Stella pictures

Kjempen Goliat

Jeg er klar over at jeg rager minst et hode høyere enn de fleste med mine 180cm på strømpelesten og de fleste synes igrunnen det holder. Hvis du legger  til 15 cm til med hæler så begynner jeg faktisk å snuse på skyene, og det er ikke for ingenting jeg mer enn en gang har møtt utenlandske kjendiser som følger kroppen oppover og avslutter med et – wow, you`re HUGE!

Jeg er igrunnen stolt av høyden min og skal jeg virkelig vise krefter er det ingenting som funker bedre enn å se ned på sin motstander fysisk sett. Men innimellom funker høyden EKSTREMT dårlig. Som sist lørdag.

Finalen i «Skal vi danse» var over. Konfettien regnet fra taket og inn på parketten travet jeg med mine (på høye hæler) 195 for å intervjue både sølv og gullvinneren. Sjeldent har jeg følt meg mer som kjempen Goliat. Stakkars Aylar rakk meg vel midt på navelen og måtte brekke hode bakover for i det hele tatt å få øyekontakt. Det hjalp jo ikke at hun sto i gymsokker. I et anfall av ren desperasjon var det rett før jeg ba noen hente en krakk hun kunne stå på, men siden tiden var knapp og ingen krakk var i sikte endte det hele med at jeg krøket meg sammen som en giraff med dårlige knær. En heller absud benstilling som ikke var spesiellt flaterende. Men man lærer så lenge man lever. Neste gang stiller jeg på sokkelesten og med medbrakt taburett til intervjuobjektet. Har hørt det er et triks Tom Hanks bruker når han er for kort for sine motspillere.

I morgen skal jeg til London for å intervjue Jack Black….sittende.

Lenge leve Goliat.

[iframe url=»http://webtv.tv2.no/multimedia/webtv/dido/embed.html?progId=476080″ width=»600″ height=»400″ scrolling=»no» frameborder=»0″ marginheight=»0″]

Kult bilde

Dette fantastiske bilde/maleriet fant jeg i et galleri i Cannes. For det første er det utrolig kult og

vakkert, men nest etter det….tenk å se ut som Sophia Loren og bli kunst som dette.