Beklager at jeg ikke har blogget på en stund. Men nå er både jeg og «God kveld Norge» tilbake. Med ny sesong og ny innpakning.

Jeg er den samme, men vi har fått splitter nytt studio og ny grafikk på skjermen.

Jeg synes det nye studioet rett og slett er griselekkert! Dette føles spennende fordi nå har jeg og resten av redakjsonen flere muligheter.  Det er et nytt sted for meg å boltre meg på, og med slik en fin ny sofa kan det også dukke opp en gjest i ny og ne.  Jeg gleder meg til å utforske studioet enda mer!

Og i lørdagens sesongstart får dere også se at jeg har en ny måte å åpne programmet på. Jeg kan si såpass at det føles som å være tilbake på catwalken!

Lørdag har jeg på med bukse fra Acne, jakke fra Replay og skjorte fra Gestus.

 Under ser du flere bilder fra prøvene til lørdagens nye og 2012s første «God kveld Norge»:

Carina legger siste hand på «verket».

 Reportasjeleder Tina og bildeprodusent Gunn Sissel i regi-rommet.

Hvis du eier mer enn 7 ting er det tingene som eier deg……..hjelp jeg er sjangseløs!!!

Da jeg var barn var noe av det morsomste jeg visste en tur opp på loftet til mormor. Der oppe fantes hatter, sko, vesker, kåper og kjoler pakket inn i avispapir, silkepapir og esker. Jeg elsket den glamorøse tiden de representerte og ble oppriktig lei meg de gangene jeg hørte om vakre klær hun hadde kastet eller gitt bort som ung. Der oppe på  loftet blant støvet som virvlet i lyset fra et lite takvindu lovet jeg meg selv at jeg alltid, alltid skulle tenke på mine kommende barn og barnebarn før noe forsvant ut av mitt hjem.

En stor del av mitt yrkesaktive liv dreier seg om sko og klær i alle farger og fasonger, så av naturlige grunner er mine klesskap fulle. Men herregud, jeg vet jo ikke engang hva som finnes der inne lenger. Skapene truer med å sprenges, kjellerbodene er så fulle at det ikke lenger går ann å åpne dørene. Jeg drukner i ting. Søstre, svigerinner, døtre og gode venninner har mer enn en gang spasert ut av mitt hus med klessposer under armen. Jeg låner gladelig ut mine skatter, og en gang imellom får de plukke det de måtte ønske av godbiter fra mitt overflødighetshorn. Jeg har spart på de underligste ting i påvente av en ny storhetstid for alt fra skinnkåper til gallakjoler, men nok er nok.

Derfor har jeg besluttet i ekte miljøvennelig ånd å kvitte  meg med noen godbiter fra det rikholdige klesskapet. Og denne gangen er det fler enn de nærmeste som får glede av mitt lange liv blant paljetter,høye heler og snerte vesker.

Men når mitt lille barnebarn Sophia blir gammel nok til å dykke inn i mitt skattekammer, så lover jeg at det fremdeles vil inneholde nok til å glede den lille prinsessen.

Forrige uke var det høstlansering på tv2. Barnslig nok betyr det altfor mye med de dumme terningkastene uansett hvor mye jeg sier til meg selv at det ikke spiller noen rolle. Men denne gangen tok jeg en VIRKELIG råsjangs. Da jeg troppet opp på festen i min åletrange grå kjole med høyrøde sko og matchende lepper var jeg helt mo i knærne av frykt. Hvis jeg denne gangen fikk slakt var det nemlig ikke bare meg, men også designeren i meg som ville få stryk. Så jeg sa ikke et ord om at kjolen var sydd i sene nattetimer og slettes ikke var en svindyr designerkjole slik jeg lurte reporteren i SE&hør til å tro.  SÅ FIKK JEG TERNINGKAST SEKS!!!!! Som eneste på festen! Jeg vet det er idiotisk, men jeg jublet av full hals. Denne ene gangen da Jan Thomas mente jeg hadde full klaff laget jeg kjolen selv. Hurra, hurra, hurra.

 Hadde jeg fått så mye skryt hvis jeg allerede på festen hadde innrømmet mine sting? Nei, jeg er usikker på det. Teksten under bildet lyder nemlig: Designer hemmelig. Pris: svindyr. Jeg tror nemlig at vi altfor ofte kjennetegner bra design med pris og sannheten er at denne kjolen kostet meg rundt 500 kroner i materialer. Innimellom er ikke dyrt best. Hurra!!!!

Da jeg var 17 år ble mine foreldre skilt. Mammas nye kjæreste var barnløs, men min fars nye kone hadde tre «drittunger» og det var alt annet enn kult. I alle disse årene  har vi «barna»omgått hverandre omtrent som hannkatter før de går til angrep. Etterhvert har forakten veket plass for toleransen, men i en alder av snart femti kan jeg fremdeles kjenne den ufordragelige 17 åringen i meg når vi treffes. Brutalt og sant.

Så skjer dette. Min far blir pensjonist og har under ingen omstendighet tenkt å legge seg ned på sofaen av den grunn. I ungdommen danset nemlig min far i Bolsjoy-baletten….(  det var ihvertfall det jeg trodde før sannheten kom for en dag. Men det er en helt annen historie.) Siden den gang har teater, opera og balett stått hans hjerte nær og det var helt naturlig å ta opp gamle kunster i en alder av 70!!! Resultatet er en ivrig pensjonist som både synger i kor, spiller teater og lager scenografi . Og det er her en av «drittungene» gjør sin entre igjen. Idag kom nemlig invitasjonen til teaterstykke Istialia på Nasjonaltheateret dumpende inn i min postkasse. Min far er på listen over medvirkende, og enda mer utrolig, den yngste »drittungen»  har laget stykke.

Lille snørrete Marius har blitt både voksen og dyktig.

Så nå sitter jeg her og skammer meg over den sure og kverulerende 17 åring som tok bolig i meg og aldri helt slapp taket.

En ting er helt sikkert. Når forestillingen Istialia har premiere den 27.August kl.18.00 da skal jeg sitte på første rad og juble for både pappa og Marius.

Jeg er ikke egentlig noen smykkeperson, men når sommeren kommer da stuper jeg ned i smykkeskrinet for å finne frem alle juvelene. Det er ingen hemmelighet at jeg har en forkjærlighet for store smykker og siden jeg har en søster som er fantastisk dyktig er det meste i mitt smykkeskrin signert Ingeborg Riseng.

I sommer satt jeg på svaberget på sørlandskysten med hennes velfylte skrin i fanget. Solen stekte og disse to ringene SKREK om å bli mine. Ingenting er vakrere på brun kropp en store blanke statement-smykker…og helst ikke altfor mye mer enn akkuratt det. Jeg klarte rett og slett ikke la være.

Når dette skrives står min lillesøster på Kirkeristen ved Domkirken i Oslo og selger smykker på markedet der. Jeg tror jeg må ta meg en tur innom selvom det nesten ikke er plass til flere ringer på mine fingre.

 Den runde barnehånden har holdt hardt rundt min finger og den lille kroppen har søkt seg tett inntil min i kjølige sommernetter. Hun har tittet på meg med et forventningsfullt blikk fyllt med tillit hver morgen. I 10 dager var hun nesten bare min før foreldrene kom tilbake og jeg motvillig måtte gi  henne fra meg for denne gang.

Da tragedien rammet Norge var jeg nærmest nummen av sorg i flere dager. Hvordan klarer en mor å stå oppreist fremdeles når barnet hennes er drept???

Jeg ser på mitt lille barnebarn der hun betrakter verden med sine tillitsfulle øyne. Jeg kjenner lukten av hennes ferske, kraftfulle kropp og jeg  elsker henne så høyt at det gjør vondt.

Så langt det er mulig skal jeg bidra til at hun fremdeles vil se på verden med nysgjerrighet og toleranse. La oss ALDRI slutte å tro på det gode.

.