Category Archives: Ukategorisert

Det angår oss alle

Når jeg ser tilbake på min barndom og oppvekst, har jeg så mye å takke for. Det er så mange ting som virket tilfeldige, men som kanskje ikke var det likevel? Det er bare så trist at man ofte forstår først når man ser seg tilbake. I tråd med denne erkjennelsen kan jeg nå veldig klart se mange sammenhenger. Det var et stort privilegium å bli født av norske foreldre i den sammenhengen og på det tidspunktet jeg ble det. Jeg led aldri noen nød og har mye å takke mine foreldre for. Andre som vokste opp i liknende sammenhenger kan godt ha hatt helt andre opplevelser.

Et menneske som betydde mye for meg som barn, var min (vår) barnepike, Mor Patouma. Hun har en historie så fantastisk at man nesten må klype seg i armen for å tro det er sant.  Hun var født som slave i lamidatet i Ngaoundere. Der ble hun kjøpt fri av norske misjonærer og sendt langt vekt til mine foreldre for å vær i trygghet. Slaveriet ble ikke offentlig avskaffet i Kamerun før i 1968. Dette var kanskje den travleste og mest berikende tiden i mine foreldres profesjonelle liv. De bygde opp og drev en spedalskekoloni, et sykehus og mye mer. Far reiste mye og mor arbeidet mye og hadde vakt døgnet rundt.  Mor og far snakket norsk seg i mellom når vi ikke skulle forstå. Vi lærte Mor Patouma sitt språk, mbum. Hun var den som tok seg av oss fra morgen til kveld og vi led aldri noen nød.

Vår barnepike Mor Patouma slik hun ser ut nå. Bilde fra i år.

Av mange praktiske grunner ble jeg ekstra privilegert og fikk mest tid sammen med henne. Jeg satt på ryggen hennes i to år mens hun arbeidet seg gjennom dagene sine, enten det var i og rundt huset eller ute på markene. Jeg vet hva det betyr, og jeg kan kjenne lukten og varmen hennes i søvne den dag i dag. Når hun var alene med meg, sang hun. Da jeg ble for tung for henne, diltet jeg etter henne  hvor hun enn var. Jeg hadde en eldre søster som på den tiden var et uvanlig vakkert og snilt barn. Hun var mer interessert i huslige ting og etter hvert i min lillebror som ble hennes ”baby”. De ble derfor tatt vare på av andre som jobbet i huset. Jeg fikk derfor Patouma for meg selv i store deler av dagen og ble også med henne ut på markene. Der kunne vi være sammen hele dager til ende. Hun snakket til meg som om jeg var voksen og fikk meg til å tro og føle at jeg ”hjalp” henne, selv om hun i realiteten passet på meg. I pausene grillet hun mais, søtpoteter eller kassavarøtter som vi spiste, mens hun sang for meg og fortalte eventyr. Det gjorde hun aldri hjemme eller så andre hørte på. Mye av dette husker jeg den dag i dag. Jeg og pådrar meg mye oppmerksomhet med å gjenfortelle dem. Hun er lykkelig når jeg minner henne på det og takker henne.

Mor Parouma hadde mange klengenavn på meg, men offentlig kalte hun meg alltid for ”baba” – storebror, som er en slags ærestittel helt uavhengig av navnet, en tittel som avkrever stor sosial respekt. Jeg hørte henne aldri si navnet mitt og hun brukte aldri klengenavnene så mor hørte det, men det var nok ingen tvil om at vi to hadde noe spesielt. Jeg var ”gun a mi” = ”barnet hennes”. Etter meg, var det kanskje min yngste søster Sissel som Patouma hadde mest med å gjøre. Mor Patouma lever enda og jeg tror hun må være circa 93 år gammel, kanskje litt mer. Jeg bruker nå så mye tid jeg kan sammen med henne.

Min søster Sissel sammen med Patouma i år. Det er dype røtter og sterke bånd som bekreftes og utdypes når vi møtes. Det virker som hun nå lever fra møte til møte. Hennes liv er en helt utrolig historie.

Det er et ordtak som sier ”Gi meg gutten til han er syv, så skal jeg gi deg mannen”. Hvis dette er sant, så er det ingen tvil om at ut over mor og far, så var det Mor Patouma og Ngangnyi som har formet meg mer enn noen andre. Ngangnyi, var en kjent jeger og tradisjonell medisinmann. Far pleide å gå på jakt sammen med ham. Han var stor av vekst, beskjeden og stille i all sin framferd, snakket med rolig mild stemme og var en mann av få ord, men med en nesten skremmende autoritet. Det skjønte jeg av omgivelsene, men merket det aldri selv. For meg var han en slags omsorgsfull bestefar. Da jeg ble stor nok til å bli med far på jobb, ble jeg ofte med når han skulle saker og ting som medførte at han kjørte forbi krysset der Ngangnyi og kona bodde. Da satte han meg av hos Ngangnyi, og jeg var hos dem hele dagen. De var barnløse.

Ngangnyi skaffet oss mange dyr som vi holdt med vekslende hell. Den slags ser jeg i ettertid at man ikke skal gjøre uten spesiell kompetanse og klare hensikter.

Det var en utrolig verden Ngangnyi åpnet for meg. Da var den uendelig. Når jeg er der nå, er alt blitt så smått. Det kan fortone seg som et eventyr, men det var den virkeligheten jeg var så privilegert å vokse opp i. Det var ofte reelt farlig, men jeg var alltid trygg sammen med ham. Det begynte med at jeg var med ut på åkrene. Der omkring drev han litt snarefangst til husholdningen. Det var åkerhøns, perlehøns, jordekorn, kjemperotter og så oppover. Jeg gikk alle gradene helt til de fem store. Han skaffet meg krokodillene og mange ganger andre dyr som vi holdt som husdyr. Det var han som lærte meg å skyte med pil og bue og jakte med spyd. En gang mot slutten av tenårene og en av de siste gangene jeg møtte ham overhørte jeg en samtale som ikke var myntet på meg. Vi var ute på jakt og jeg hadde ”sovnet” under en pause midt på dagen mens vi hvilte. En av jegerne sa at nå er det nok ikke lenge før ”Lille Stein” blir borte for oss og glemmer oss. Ngangnyi var aldri skravlete i slike sammenhenger. Den dagen husker jeg han sa; -” Nei, nei, har dere ikke sett ham i bushen – hvordan han jakter. Har dere noen gang sett andre hvite gjøre det slik? Nei han er vår han blir aldri borte.  Bare vent da vel, så skal dere se. Det er sannheten jeg sier dere.” Jeg begynte faktisk ikke å håndtere skytevåpen før midt opp i tenårene. Jeg tuller ikke om jeg sier at Ngangnyi var min ”Gamaliel”. Jeg sugde alt jeg kunne av lærdom fra ”profeten”, og det er en stor sorg at jeg ikke fikk være sammen med ham de siste årene han levde og aldri fikk takket ham for alt han betydde for meg før han døde.

Å lage verneplaner og forvaltningsplaner tar masse tid og involverer mange mennesker. Man har begynt å bruke dem, men setter dem ofte til side når lugubre saker står på spill, for eksempel olje, vannkraft og liknende. Hørt den før?

Om jeg skulle driste meg til en slags syntese, så ser jeg nå klart at disse to var de som la plattformen for den jeg er blitt og det jeg siden har gjort i livet. Mine foreldre ga meg i tillegg så mange muligheter – til tross for en meget travel hverdag. Når jeg mange år seinere begynte å arbeide med naturvern i Kamerun, så var det fordi noen barndomsvenner havnet som henholdsvis turist- og miljøvernministere. De bad meg om hjelp til mange ting,  miljøkonsekvensanalyser, verneplaner, forvaltningsplaner og mye annet, til slutt å reparere et verneområde økologisk som i 1881 var blitt erklært en UNESCO verdensarv. Området var helt slitt ned av mange store prosjekter, veianlegg, damanlegg, overbeiting, destruksjon av skog, jordbruk osv. Det var en økologisk katastrofe. Jeg gikk på med krom hals og var overrasket over hvor fort naturen tok seg inn og de ville dyrene vendte tilbake. Det ble lagt merke til.  Ikke minst ble min forvaltningsplan for området lagt merke til.

Elefantene kom tilbake og vi viste at det var mulig om det er politisk vilje.

Jeg skjønte fort at dette kunne ha pedagogiske ringvirkninger og at jeg måtte arbeide parallelt på mange andre plan for å rekke langt ut. Derfor ble jeg medlem i mange nasjonale komiteer for verneplaner av nasjonalparker. Jeg var med i en komite som reviderte lovene omkring forvaltning av naturresurser. Jeg tok med meg nøkkelpersoner til Norge for at de skulle lære og få videre perspektiver. Vi slo alarm for neshornet – og tapte – det siste ble skutt i 2006. Siden mange andre arter som trues av utrydning. Elefanter som etter hvert var blitt min store galskap, skjønte jeg hadde en spesielt strategisk betydning, men det var ingen samlede verneplaner og forvaltningsplaner for dem, så det ble enda en stor jobb. Mange av disse jobbene var meget store, involverte mange mennesker og varte i årevis. Ja, elefantene var blitt drevet bort fra dette som tradisjonelt var deres vinteroppholdssted. Jeg omstrukturerte all menneskelig aktivitet i området og reparerte vegetasjonen økologisk. Etter hvert som jeg hadde kartlagt elefantenes tradisjonelle utbredelsesområde og trekkruter, begynte jeg å forsvare dem med våpen i hånd og gikk som en profet i ørkenen og forklarte til folk som aldri hadde sett en elefant at de måtte flytte for snart kom elefantene – og det gjorde de! Elefantene vendte tilbake og jeg ble med ett og ugjenkallelig en kvalifisert trollmann og skyld i alt som fulgte, fordi det jeg sa skjedde til punkt og prikke.

Jeg kom ofte i konflikt med lovverket jeg selv hadde vært med å forfatte og havnet i leie kniper. Husk at på den tiden var det verken talerett, møterett eller pressefrihet i Kamerun. Det ”kom” først i -93. Jeg ble hanket inn til sikkerhetspolitiet for å ha holdt ”politiske møter” når jeg i virkeligheten diskuterte vernetiltak med befolkningen. I nasjonalparken var det forbudt å fjerne eller ødelegge planter. Jeg meiet ned alt som ikke hørte hjemme der med hard hånd og plantet tilbake det originale om igjen og om igjen til en måtte være en ekspert for å se at det ikke alltid hadde vært slik! Det var vanskelig å argumentere mot suksess, så jeg slapp unna lenge. Like overrasket var de over mine reaksjoner som ble oppfattet som direkte truende av mange i administrasjonen. Med vår herres ord godt plantet i hodet om at loven er til for menneskene og ikke menneskene for loven, satte jeg i gang prosessen for å endre lovverket der det ikke funket etter hensikten og vi fikk det til på mange felt. Men for en prosess i et diktatur! Perspektivløse byråkrater, korttenkte og hodeløse forvaltere, er like ubehagelige og tragiske her hjemme som der nede, bare at der nede kan de bli direkte farlige når de utfordres, og jeg ble etter hvert ”spion” både for USA og Frankrike og det som verre var!

Parallelt med våre mange suksesser, begynte mørke skyer å tårne seg opp. Organisert kriminalitet etablerte seg rundt oss på en uhyggelig måte. Rike kvegeiere som beitet sine dyr ulovlig i nasjonalparken uten reaksjoner, ble drevet ut. De lagde usynlige feller over alt. Organiserte grupper fra inn og utland la sine øyne på parken og alle dyrene der og brukte all sin tid og energi på å ødelegge det vi var i ferd med å bygge opp – kommersielt. Jag hadde politimyndighet og slo ned på alt med hard hånd. Det hadde ikke folk sett før – at lover og regler innen naturvern ble forsøkt håndhevet. Etter hvert tok dette mer og mer tid og overhånd. Det ble nesten umulig å demme opp for den massive destruksjonen som fulgte. Kampen mot korrupsjon, krypskyting og handel med dyr, ble det daglige brød. Fra lokal krypskyting, sporet vi opp store internasjonale nettverk styrt av mektige personer. Det skjedde i en skala så stor at det vanskelig kan fattes. Jeg gikk fra å være en stolt og framgangsrik naturforvalter til å bli en aktivist på barrikadene som skreik meg sår og hes uten å få hensiktsmessig hjelp. Når vi av og til fikk litt hjelp, var det ofte for seint og altfor lite. Jeg mistet folk i direkte trefninger. Slik var det da de tre siste neshornene ble skutt hos meg. Det gjentok seg da 81 flodhester ble slaktet rundt meg av bander organisert fra Nigeria med lokale sammensvorne. Da fikk vi litt hjelp fra WWF og den Amerikanske Ambassaden. Det kulminerte i fjor da over 200 elefanter ble slaktet av militære fra Tchad i vårt område. Det fikk internasjonal oppmerksomhet.  Vi fikk forsterkninger fra Avi Sivan (gorillafilmen). Seks av dem ble drept – deriblant Ambroise’s bror (krokodillefilmen). Nå er 200 utstasjonert på permanent basis, men det er for seint for alle de elefantene og menneskene som allerede er døde.

Ofte kom elefantene hjem til oss når de var syke, redde eller skulle dø. Men da selv ikke det stedet var trygt lenger, var det katastrofalt. Konfliktene økte og problemene økte.

Episoden i kveld handler om noe av dette. Men som dere skjønner, er det mye som er for grusomt til å vises på film i et underholdningsprogram og mye av det som forgår, kan vi ikke snakke om. Vi kan ikke snakke om pågående operasjoner og metoder vi bruker. Men ja, det skjer nå, og mens jeg skriver har vi ting på gang – alvorlige ting. Den viktigste begrensningen vår, er mangel på midler. Uten hjelp utenfra – fra det internasjonale samfunn, kan denne kampen ikke vinnes. For det er en kamp vi snakker om bokstavelig og fysisk. Det å ta vare på natur har en egenverdi, men vi gjør det først og fremst for menneskenes skyld. Det dreier seg om identitet og tilhørighet, for kamerunesere, for afrikanere og for kloden vår. Det angår oss alle. De forvalter dette på vegne av oss alle, og de trenger vår hjelp nå. Derfor er jeg der. For hva er Afrika uten sine elefanter eller Kamerun uten sine løver? Løvene vil alle huske lenge etter at Roger Milla er borte og fotball er ikke riktig det samme da…? Løven henger igjen i det norske riksskjoldet og på Løvebakken, men hvor lenge siden er det løver levde her – hvis de noen gang har gjort det?

Jeg pådro meg et rykte som var min største hjelp. Det skapte en frykt som langt overgikk virkeligheten, men det jevnet ut styrkeforholdet. Llikevel var det umulig å holde stand mot overmakten, når man ikke er hensiktsmessig utstyrt, har nok folk og det ikke er politisk vilje, Først da vi fikk internasjonal oppmerksomhet, ble det fart i sakene.

Det er trist det vi skal snakke om i episoden i kveld, men det må sies og det presenteres her i ”light” form – det skyldes også tid og ressurser. Dette dreier seg ikke om å kose med søte pataser og gorillaunger. Det dreier seg om å demme opp for deres undergang som arter. Det er ikke noe søtt og romantisk ved det uansett hvordan du vrir og vender på saken. Det kan du gjøre noe med ved å støtte Laga i dag. Du kan øremerke bidrag med ”Doktor Per”. Klikk her for å lese mer om Laga og støtte deres arbeid!

De arbeider i felten i dag – jeg er ukentlig i kontakt og koordinerer min bit – med felles prosjekter knyttet til krypskyting av elefanter, løver og leoparder i vårt område og internasjonalt. Dessverre kan jeg ikke gi detaljer om pågående operasjoner eller metodene vi bruker.

Afrikas dyr ser ikke noen positiv framtid i møte om vi ikke alle tar i et tak. Afrikas dyr står i en sammenheng og en tradisjon som vi også må ta vare på. Om mange nok synes at disse programmene har gitt en smakebit på dette, så har vi kanskje lyktes med dette forsøket på å nå flere mennesker med dette budskapet. Kanskje det da også vil kunne bli en fortsettelse? Vi får se, men takk i alle fall for følget i denne omgang. TV 2 lover repriser og filmene kan ses på TV 2 Sumo for de som ønsker det. Takk for meg i denne omgang.

Doktor Per

PS: Det kommer enda noen blogger framover i tilknytning til filmene.

 

 

 

Hellige krabber 2000 meter over havet

NB! Se sjette episode av «Doktor Per» på TV 2 fredag 10. mai kl. 19!

Helt nordvest i Kamerun, på grensen til Nigeria ligger et utrolig vakkert og spesielt fjellandskap, Rhoumsiki. Det er kanskje en av Kameruns mest besøkte turistattraksjoner og kjent langt utenfor Kameruns grenser. Det er avbildet på pengesedler, frimerker og står i alle turistbrosjyrer om Kamerun. Det er et ”must” om du en gang kommer til Kamerun. Men det er ikke det eneste som er spesielt der oppe. Befolkningen, kapsikiene er også noe helt utenom det vanlige. De er vennlige, åpne og imøtekomne og de har en levende og meget rik kultur og tradisjon hvor alt dreier seg om en eneste liten skapning, en liten landkrabbe, neste 2000 meter over havet og like mange kilometer fra kysten! Mediet mellom krabben og samfunnet er krabbemannen, en meget beskjeden og uanselig man, men han er den mest innflytelsesrike personen i hele kapsikisamfunnet.

De berømte fjellformasjonene i Rhoumsiki. Tørtidsbilde i morgensol. Dette landskapet er fantastisk i all slags vær og under alle lysforhold – hele døgnet.

Dette med krabbene krever en forklaring. De er aktive i regntiden og kommer altså ut av hulene sine i bakken for å finne mat hver gang det regner. I tørketiden ligger de i dvale i disse hulene. Krabbene må demed fanges i regntiden.

Krabbemannen har en utvelgelsesprosedyre som varer i nesten tre måneder for å finne de krabbene han skal bruke. Ergo holder han dem aktive hele sesongen når de egentlig skulle ligget i dvale og sove! Gudene vet hvordan han gjør det. Det har han også holdt hemmelig for meg. Han bruker bare store hankrabber i topp kondisjon. Alle de andre må settes tilbake der de ble funnet. Ingen får lov til å skade eller spise dem. Krabbemannen ba meg altså komme opp og hjelpe ham med å finne de riktige krabbene.

De hellige krabbene i Rhoumsiki. Det er dette lille dyret det hele dreier seg om for Kapsikifolket.

Landskapet i Rhoumsiki er storslått og forbløffende. Det har vulkansk opprinnelse. Harde, vulkanske steinarter har plugget igjen kratrene og har bitt stående som enorme monolitter etter hvert som landskapet omkring har erodert. Hvert enkelt av disse fjellene har navn og betraktes som aktive og levende guder. Fjellene er hellige fordi de beskytter befolkningen mot farer og de skaffer mat og vann i et ellers goldt og brutalt miljø.

Første gang jeg var der, var i 1965 sammen med min familie. Jeg har aldri siden kunnet glemme dette stedet og alltid vendt tilbake så ofte jeg har kunnet.  Hver gang lærer jeg nye spennende ting om dyr og mennesker. Etter hvert har jeg fått innpass, og oftere og oftere blir jeg bedt om helt spesielle tjenester fra de underligste kanter. Det kreves litt bakgrunn for å forstå kanskje. Kapsikiene er en stamme på nesten 130.000 mennesker fordelt på 28 landsbyer. De bor i fjellene for å beskytte seg mot slavehandel og islamisering. Den dag i dag er de fleste animister og et fåtall er kristne.

Det helligste og mest kjente av fjellene er Zeve. Jeg har enda ikke vært på toppen. Det må jeg skynde meg å få gjort!

Smedene utgjør en spesiell kaste som lever isolert fra den øvrige befolkningen. Det er de som lager verktøy og musikkinstrumenter, det er de som er utøvende musikanter og det er de som er begravelsesbyrå. De kan ikke gifte seg utenfor sin kaste og andre kan ikke spise sammen med dem. Det gjelder helt andre regler for dem. Hver landsby har en krabbemann – det er alltid en smed.

Krabbemannen står over alle, over landsbysjef, trollmann, landsbyrådet. Han må leve et enkelt og beskjedent liv uten stor familie og rikdom. Han er den øverste åndelige og politiske makt i deres samfunn. Alt som skjer fra vugge til grav er underlagt ham. All aktivitet i deres samfunn ”sertifiseres” av ham. Det er han som er mediet mellom det overnaturlige representert ved krabben. Det er han som tolker krabben og orienterer hele samfunnet om hvordan de skal innrette seg i alle saker. Slik mener de det har vært siden den første kapsiki kom til området og hadde en drøm, der krabben åpenbarte seg for ham og gav ham klare føringer for hva han skulle gjøre og hvordan han skulle innrette seg. Slik fungerer det den dag i dag.

Her sitter jeg inne i hulen der tradisjonen vil at den første kapsiki bodde. Han hette Zeke. Det var her han fikk visjonen om landet og kasikifolkets framtid der. Det er et meget hellig sted for kapsikiene. Her er det en gammel jeger og hand kone som laget et rituelt måltid for meg. Ilden tente vi med flint og jern. Hulen ligger inne i fjellet Rhe-Rhoumzeke med utsikt over landsbyen.

Overkrabbemannen er en meget gammel og beskjeden mann. Han har jeg kjent så lenge jeg kan huske. Han blir konsultert av alle fra nær og fjern, fra mannen i gata til presidentfruen! Det er ikke tvil om at han er en av Kameruns mest kjent om ikke mest kjente ”trollmann”. Han slipper bare en håndfull mennesker innpå seg. Jeg er så privilegert å være en av dem.

Ett år var to av hans assistenter syke og jeg ble sendt bud på. Han ville at jeg skulle finne de hellige krabbene han trengte for neste sesongs spådomsvirksomhet. Det er en ære jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. Jeg satte alt annet til side og reiste opp dit for å hjelpe ham. Se «Doktor Per» på TV 2 på fredag og finn ut av hvordan det gikk.

Det er smedkasten som er musikere, seremonimestere og begravelsesbyrå. Her danses den spesielle krabbedansen til ære for meg. Den kan kun utføres av en innvidd person og på ordre fra krabbemannen. Det skjer på en spesiell seremoniplass bak det hellige fjellet Rhe-Rhoumzeke. Dette var i anledning at jeg skulle finne krabber. Bare rammen rundt dette kan ta pusten fra noen og enhver.

Et annet oppsiktsvekkende og overraskende oppdrag av medisinsk karakter som jeg ikke kan snakke om i filmen av innlysende grunner, dreide seg om en av landets øverste ledere som via min ”afrikanske storebror” tok kontakt med meg med forespørsel om jeg kunne be krabbemannen hjelpe ham med et potensproblem! Det var altså ikke jeg som ble konsultert som lege. Det kunne ha vært smigrende. Jeg var konsultert fordi jeg stod krabbemannen nær. Da dette var en delikat sak, måtte jeg jo selvfølgelig håndtere den slik. Som sagt så gjort. Via – via fikk jeg omsider to poser forskjellig slags barkmel og en knoll fra en plante jeg kjente. Det skulle stelles på en spesiell måte og inntas to ganger. Jeg har lært formelen, men ikke funnet ut hva det er enda. Min oppdragsgiver sier at det gjorde underverker og vil ha mer! Hvis Viagra’en din ikke virker lenger så kan du jo ha dette i bakhodet kanskje? Men i så fall må du besøke meg i Kamerun, for selv om helsemyndighetene der har godkjent det, så har neppe Legemiddeltilsynet her hjemme sett på saken enda!

Krabbemannen i egen person. Det er ikke noe i omgivelsene rundt ham som røper hvilken enorme innflytelse han har, men når man snakker med ham og hører hva han har å si, da blir de fleste tause av respekt.

Da jeg skulle dra, hadde jeg kommet til å nevne dette for en spesiell venninne av meg. Hun sitter i rullestol og har gjort det siden hun var 6-7 år gammel. Hun falt ut av skolen, familien ble brutt opp, moren alkoholisert og etter hvert død av leverskader. Min venninne Marie havnet på gaten som tigger for å forsørge seg selv og familien. Det var slik jeg ble kjent med henne. Hun var alltid foran postkontoret eller flyselskapets kontorer. Hun var en solstråle. Kan ikke huske at hun noen gang ba meg om noe. Jeg kunne være stresset og frustrert over mange ting, når livet gikk meg litt i mot, men jeg ble alltid glad og oppløftet når jeg møtte Marie. ”Hei doktor, hvordan er det med deg i dag?” Jeg kunne gå og løpe – hun satt lenket i sin rullestol og det var alltid hun som smilte og satte mot i meg!

Her er Marie sammen med regissør Recha Hosseinnia hjemme hos meg i stua i Garoua.

Etter hvert ble jeg kjent med henne og tok meg av henne. Jeg lærte mye om hvordan verden ser ut fra en rullestol på et sted som Garoua. Marie ”svelget kameler” mange ganger, men så tørket hun tårene og så smilte hun! Hun kunne ikke sitte ved et bord fordi da så hun rett inn i stortærne sine. Alle klær måtte spesiallages. Den nasjonale sjefen for det største telefonselskapet, var en flittig gjest hos meg. Når han en gang  spurte meg hva de kunne gjøre på den sosiale fronten, så hadde jeg straks mange ideer. De kunne lage mobile telefonkiosker for slike som Marie, der de kunne selge telefonkort og ringetjenester. De ble kurset, fikk spesiallagde rullestoler og litt kapital til å komme i gang. Det ble gjort og Marie greide seg fint. Kort etter var hun borte fra gaten. Hun bygde seg opp litt kapital og utvidet forretningen sin til småhandel. Det tok ikke lang tid før Marie forsørget hele familien sin.

Etter å ha blitt kjent med hele hennes tragiske livshistorie, begynte jeg å fantasere om kanskje kneproteser kunne få henne opp å gå? Da jeg begynte å undersøke henne nøye og ta røntgenbilder, skjønte jeg fort at det neppe var en løsning. Kanskje amputasjon over knærne? Kanskje kunne hun bli Kameruns ”blade-runner”? Men selv om operasjonen kan gjøres i Kamerun, så kan man ikke lage og tilpasse egnede proteser der enda. Det er veldig strategisk å satse på henne, fordi det kan få store og gode ringvirkninger. Men problemene tårnet seg opp, og der står vi nå. Det hele koker selvfølgelig bare ned til – penger… Jeg forsøker alltid å finne lokale løsninger, men jeg ser ingen slike for Marie.

Marie kan gå noen få skritt. Da svarer baksiden av leggen til hælen. Men brusken i knærne er nedslitt og det er meget smertefullt for henne. De konstante smertene alene er grunn nok til operasjon. Dessverre kan fot, ankel og legg ikke lenger mobiliseres, da muskulaturen og leddene er stivnet og tilbakedannet.

Da Marie hørte om min forestående ekspedisjon til Krabbemannen, insisterte hun på å få være med. Alle i Kamerun som er litt orientert, vet om krabbemannen, men hun visste jo ikke at han var min nære venn! Jeg fikk litt kalde føtter for prinsippet, som om det logistiske ikke var vanskelig nok. Filmfotografen Egil, syntes det var en god ide og så gjorde vi det. Jeg hadde min timeplan og ting jeg skulle gjøre og Marie hadde nok sine egne tanker og drømmer. Filmen på fredag handler derfor like mye om Marie og hennes oppdagelser av krabbemannen som om den levende legenden om de hellige krabbene. Følg med på fredag så får du vite hvordan det gikk.

Hilsen Doktor Per

Gorillaene – de milde kjempene

NB! Se «Doktor Per» – om gorillaer – på TV 2 i kveld kl. 19!

Gorillaer har fascinert meg siden jeg leste om oppdagelsen av det indre av Afrika, og om hvordan gorillaer og andre av de store apene ble ukritisk drept og demonisert. Jeg følte instinktivt at dette ikke kunne stemme og leste alt jeg kom over om gorillaer gjennom mange år med forskjellige innfallsvinkler og forskjellige forutsetninger. Virkeligheten kunne ikke vært lengre borte fra sannheten. Når jeg var i zoologiske hager, kunne jeg tilbringe timer med gorillaene. Det betyr heller ikke at virkeligheten er så idyllisk som enkelte framstiller den. Men først for 12 år siden kom jeg endelig i regelmessig og nær kontakt med dem personlig og profesjonellt.

Mitt kjennskap til gorillaene gikk via sjimpansene. Sjimpansene er noen beregnelige bøller til sammenlikning med gorillaene. De likner mest på oss og de avslører de ubehagelige sidene ved oss på en ofte skremmende måte. De gjennomskuer oss.

 

Det hadde seg slik at jeg sto i stampe med noen alvorlige krypskyttersaker. Jeg fikk ikke nok hjelp av de militære og av gendarmeriet. Det var ingen tradisjon for å bruke dem i slike operasjoner, og jeg mistenkte at det var mange offiserene som også var involvert. Jeg måtte få til hjelp ovenfra i systemet. Altså måtte jeg snakke med Avi Sivan. Han var en israelsk oberst som organiserte sikkerheten rundt presidenten og regjeringen og som hadde bygget opp en elitestyrke som skulle bekjempe kriminalitet. De gikk utenpå alt og rapporterte direkte til presidenten. Det var det jeg trengte, men det er en annen historie. Avi var en meget tøff offiser, men hans bløte side var de store apene. Han var i ferd med å bygge opp en rehabiliteringsstasjon for de store menneskeapene i Kamerun. Det er det som har blitt rehabiliteringssenteret i Mefou i dag. Snart håper vi at Mefou vil få status som Nasjonalpark. Vårt møte ble starten på et nært vennskap og samarbeid om mange ting.

Nona sutter på fingeren og oppfører seg som baby.

Hjemme hos han ble jeg bedt om å se på en ung sjimpanse som hadde et lårbeinsbrudd. Dette var gipset, og jeg var meget skeptisk til den behandlingen. Røntgenbildene bekreftet at bruddet var dårlig reponert og lite stabilt. Jeg gav råd om hva de burde gjøre. Samtidig fikk de inn en melding om en storm i senteret som hadde ødelagt et gjerde og 29 sjimpanser var på rømmen. Da de skulle finne fram anestesiutstyr for noen av dyrene som de anså som farlige, ble jeg sjokkert igjen. Det var litt herfra og litt derfra og ingen ting var i orden. Da tilbød jeg å hente mitt utstyr og å hjelpe dem. De tok i mot tilbudet, og det ble min inngangsbillett til gorillaene. I forbindelse med å samle inn rømlingene fikk jeg mye kontakt med vokterne, og jeg brukte all min ledige tid hos gorillaene. Der var det problemer…

Nona oppfører seg stakkarslig og barnslig og får folk til å synes synd på henne fordi de kjenner historien hennes. Dermed får hun privilegier og etter hvert kalkulerer hun med det – særbehandling.

 

Jeg har brukt mange år på forberede folk på krig, katastrofer og andre ekstreme belastninger. Like mye tid på å diagnostisere og behandle skader relatert til traumer og ekstraordinære opplevelser. Det har faktisk interessert meg helt siden Tollak B. Sirnes skrev boken ”Når de beste ikke greier mer” og lenge før diagnosen var definert. Jeg har sett det hos nødhjelpsarbeidere, FN-soldater, misjonærer og mange andre. Og ikke minst har jeg sett det hos idealistiske folk innen naturvern, som jeg bruker mye tid på siden de faller utenfor de fleste systemer og tilbud. ”Diane Fossey Syndromet” er en kjent underdiagnose. Ofte lever de isolert og diskre.  Påfallende mange blir drept under dramatiske omstendigheter og påfallende mange utvikler symptomer som jeg kjenner så altfor godt. Du kan si jeg kjenner problemene fra innsiden personlig og i fra de sammenhenger jeg har vokst opp i og arbeidet i. Jeg skaffet meg tidlig kompetansen til å håndtere dette som lege. Vi snakker selvfølgelig om posttraumatisk stress i alle sine former. Det var dette jeg gjenkjente hos to av gorillaene og mange røde lamper begynte å lyse. Jeg tilbød å hjelpe. Det ble begynnelsen på et meget dyptgripende forhold til gorillaer. Jeg vil nesten si at det å være sammen med dem har gitt meg dype eksistensielle opplevelser og erkjennelser. Du kan ikke være sammen med gorillaer lenge uten å bli berørt. Det er ikke noe du noen gang vil glemme. Jeg tror ikke det er langt fra sannheten om jeg sier at de er mine favorittpasienter, selv om en doktor aldri bør si noe slikt.

I stedet for å leke med de andre skulle Nona bare være baby å sitte på ryggen til passerne. Ved å trekke passerne tilbake og la henne forholde seg til flere mennesker, så måtte hun skjerpe seg. Etter hvert brøyt jeg opp det fastlåste mønsteret hennes på den måten.

 

I kveldens episode vil jeg presentere dere for to av min store goinger Nkan og Nona.

Nona ble reddet i siste liten etter at moren hennes var blitt drept av krypskyttere. Hun ble funnet i en forkommen tilstand, dehydrert og full av fluelarver. Hun ble pleiet forsiktig og omsorgsfullt tilbake til livet og er i dag en fin ung gorilladame. Nkan ble funnet av en forsker. Det viste seg at moren var død av ebola og at Nkan heldigvis ikke var smittet. Begge hadde de tapsreaksjoner og de utviklet depresjon, med alle de klassiske tegnene på PTSD. Ikke nok med det, etter hvert som depresjonene og tapsreaksjonene deres sklei over, oppdaget de at det var smart å spille ”stakkars lille meg”. De hadde sekundærgevinst av å bli syntes synd på. Nona fikk sitte på ryggen og sutte på fingeren for det var jo så synd på henne. Nkan trakk seg for seg selv og satte opp et ansikt om syv sorger og ditto bedrøveligheter. Da vanket det godbiter og ekstra sympati. De oppførte seg som stakkars små babyer lenge etter at de var blitt alt for store til det.

Det Nona trengte, var å bryte mønsteret og å komme i gang å leke og være sammen med de andre på lik linje. Da glemte hun etter hvert sin tristhet, både den reelle og den hun spilte.

 

Jeg måtte arbeide like mye med vokterne som med de unge gorillaene. Det er ikke noe hokus pokus med det.  Nona og Nkan måtte ikke særbehandles. De måtte komme i gang med lek og aktiviteter sammen med de andre. Vi måtte trekke noen voktere tilbake fordi de var kommet for nær, at dyrene ikke fikk utvikle seg normalt. Men for å forstå alle signalene, sette opp behandlingsplaner og målsetninger for både gorillaer og vokterne, måtte jeg bruke mye tid med begge gruppene. Det innebar at jeg måtte bli personlig kjent med  gorillaene og etablere et følelsesmessig bånd til dem for at de skulle akseptere meg og stole på meg. Det tok tid, men jeg hadde noen knep. Når vi lekte og jeg fikk lov til å komme nære dem, snuste jeg dem i nakken og i øret og kilte dem litt. Det kunne de ikke motstå og så hvisket jeg ”hemmeligheter” i ørene på dem. Det kilte deilig og snart var vi fortrolige venner som visket og tisket og koste oss og så kom i grunnen tingene av seg selv.

Nkan sin strategi var å trekke seg tilbake og sette opp et trist fjes. Etter hvert kom han også med på leken, men han har alltid oppført seg som stor gutt og med verdighet. Han har hele tiden vært en alvorlig og seriøs ung mann.

Når jeg besøker dem nå og roper på dem, så kommer de og legger øret til munnen min for at jeg skal viske dem hemmeligheter og kose som i gamle dager! Det er rørende, selv om prinsippet nå er at jeg må trekke meg tilbake og ikke lengre ha dette forholdet til dem. Det er kanskje hardere for meg enn for dem, men de skal lære seg å leve og fungere så naturlig som mulig som frie gorillaer. Nkan er dessuten snart så voksen at han kan komme til å utfordre meg som boss og da bør jeg helst ikke være i nærheten! Nkan er blitt en enorm gorilla og sjef i sin gruppe på elleve dyr, men han skal bli enda større. Han er blitt mentalt, emosjonelt og sosialt en nærmest perfekt gorilla. Det varmer et doktorhjerte så det nesten kan sprekke! Nona er fortsatt en going, litt liten av vekst og tekkelig beskjeden som det sømmer seg en ung gorilladame. Men hun kan av og til falle tilbake til gamle synder og sutte på fingeren enda hun for lengst er for stor jente til det.

Gorillaene kan mye om medisin og de kjenner mange måter å behandle forskjellige tilstander på. De kan og bruker nesten 400 forskjellige planter. Her er det en gorilla som fjerne Tubu-fly larver fra huden til en annen. De er eksperter. Jeg ville ikke nøle med å la dem fjerne dem hos meg om jeg fikk noen.

 

Det finnes sjimpansemennesker og gorillamennesker. Jeg er definitivt en gorillamann. Som barn hadde vi en sjimpanse og jeg lærte mye av henne. Mye hyggelig og mye skremmende. Far hadde overtatt henne fra en verkstedsinnehaver. Hun stod utenfor med en kjetting rundt halsen. Glansnummeret hennes var at hun røykte sigaretter. Ellers var hun behandlet dårlig av mange og hadde lært seg en del meget stygge manerer. Hun var vel omtrent like gammel som meg på den tiden og altfor stor for en liten gutt som meg å forstå og håndtere. Mine foreldre visste lite om sjimpanser, men skjønte etter hvert at ting ikke var så greie, selv om jeg aldri sladra på henne. Når hun ville kose, holdt hun meg fast og da hadde jeg ikke noe å stille opp med. Når hun var sint kunne hun være direkte slem og farlig. Jeg følte at hun gjennomskuet meg fullstendig og hun spilte nok på at jeg var litt redd for henne. Men siden hun ofte var ensom og hun kjedet seg, så valgte hun å være venner med meg og å være sammen med meg og da måtte hun jo være snill og oppføre seg. Slikt har jeg aldri følt med gorillaer, men slik lærte jeg også intuitivt alt det grunnleggende som jeg senere som voksen har fått systematisert og strukturert.

Her kommer Nkan for å hilse på. Han legger øret sitt mot meg for at jeg skal viske ham hemmeligheter som da han var liten. Det blir nesten for mye for meg, men så er jeg ikke så hardstimulert når det gjelder gorillaer!

Det er komplisert å rehabilitere gorillaer og utrolig mange hensyn å ta. Det skal vi snakke mer om i de kommende bloggene. Gorillaene står oss meget nær og det er bare et par gener som skiller oss. De siste to årene har jeg og min gruppe, hjulpet Mefou med en omstrukturering og formalisering av administrasjon og økonomi. Det neste blir forsyning og lagring av mat til dyrene og mye mer. Det mangler ikke prosjekter, men som alle slike idealistiske organisasjoner, så sliter Mefou også med økonomi. Men med det vi har fått til så langt, ser likevel framtiden lys ut for Mefou og det er det beste rehabiliteringstilbudet for gorillaer i Kamerun i dag. Jeg ser på det som mitt bidrag til gorillaene. Min lønn er det privilegiet å få være sammen med dem og å hjelpe dem. Vi kan ikke vise alle sidene ved rehabilitering av gorillaer i en kort film som tas opp over kort tid, men jeg håper at dere får et inntrykk av hva det dreier seg om og ikke minst at dere kan få et innblikk i vesenet til disse fantastisk dyrene. Gorillaene har et fredelig vesen og de er fredsæle. De er de milde kjempene.

Bli kjent med mine venner Nona og Nkan i kveldens episode. God fornøyelse!

Hilsen Doktor Per