Category Archives: Pytonslanger

Kongepyton regner ned fra himmelen

NB! Få med deg den spennende episoden om kongepytonslangen i «Doktor Per» på TV 2 kl. 19 fredag 17. mai!

I mer en 20 år har jeg drevet sammenhengende med klippepyton for å bidra til å verne om dem som art. Før det, var det mer sporadisk av innlysende praktiske grunner helt tilbake til barndommen. Jeg har hele tiden bodd i områder som i teorien skulle være hjemmeområder for kongepyton. Jeg har hele tiden aktivt lett etter dem men aldri sett dem. Det var frustrerende og nesten flaut, men etter hvert som årene gikk og jeg bare så dem i formaldehyd på store glass, i zoologiske hager eller i private samlinger, til og med i Norge (fy!), begynte virkeligheten å demre for meg. De er simpelthen i ferd med å bli meget sjeldne i store deler av sitt utbredelses-område.

Kongepytonen kalles ofte for ”Ball python” på engelsk, fordi den ruller seg sammen til en ball når den er redd. Det er definitivt slangen som kan kurere slangeskrekk hos alle. Den er liten, vakker og snill som dagen er lang.

Kongepyton er harmløse slanger. De er så snille og omgjengelige som dagen er lang og er derfor meget populære også i private terrarier. I enkelte Afrikanske kulturer er de gjenstand for en egen kult, men for de fleste er de enkel og god mat, og de har et verdifullt skinn. Det var først for vel ti år siden at jeg kom på sporet av noe. Til å begynne med trodde jeg ikke så mye på det. Folks fantasier og historier har ofte svært lite med virkeligheten å gjøre. Min syerske i elefantcampen, Odette, var fra en stamme langt nord i landet. De har et meget spesielt språk, en meget spesiell kultur og de lever i et ganske utrolig fjellandskap der de dyrker hirsen sin på terrasser i fjellsidene. Jeg har alltid vært fascinert av dem og var en flittig gjest, hver gang jeg selv hadde gjester som jeg ville vise noe spesielt. Lite ante jeg om hva deres kultur hadde skjult for meg helt siden barndommen.

Kongepyton. Min gamle drøm gikk i oppfyllelse, men jeg har enda masse ugjort der oppe i fjellene! Mye mer spennende å lære om disse fascinerende slangene.

Odette var sesongarbeider hos meg og jobbet for det meste før sesongene og hjalp meg å gjøre alt i stand til turistsesongen. Hun var glad i dyr og satt midt i campen og sydde hele dagen, så jeg bad henne ofte se til dyrene mine mens jeg var på patruljer i bushen. Etter hvert skjønte jeg at hun hadde et godt øye med mye mer enn dyrene og hun ble en nyttig person til å følge med på saker å ting som foregikk i campen -både det som skulle skje og det som ikke burde skje! Hun ble en betrodd person og når jeg var i campen utenom turistsesongen, så hadde jeg ofte tid til å prate med folk – også henne. Utgangspunktet var selvfølgelig mitt engasjement og arbeide med klippepytonene i campen, som hun var vitne til. Det var da hun begynte å snakke i all fortrolighet om det som bare kunne være en ting – kongepyton! I hennes landsby, fortalte hun meg ”regnet de ned fra himmelen”! Mer skal det ikke til for å tenne meg. Jeg fikk henne til å fortelle meg alt hun visste og torde å snakke om. Det klødde meg i sjelen som makk i magen. Dette måtte jeg bare finne ut av. Hva var sant og hva var forestillinger?

Det var mange hindringer. Ingen hvite hadde noen gang kommet denne tradisjonen innenfor skjorta. Jeg har lest masse om folk og tradisjon fra disse områdene – aldri hørt om deres forhold til kongepyton. Det var en hemmelighet så godt beskyttet at jeg hadde ingen illusjoner om bare å møte opp og tro at hele åpenbaringen ville åpne seg for meg. Det skulle gå mange år, vanskelige år, hvor vi alle hadde mer enn nok annet å stri med i det daglige. Når jeg så plutselig en gang hadde en gløtte i livet og en mulighet, måtte jeg bare trå til. I vanlig kamerunsk stil, krevde dette masse hemmelighetskremmeri og strategi. Jeg måtte ikke vise meg på ”scenen” før alt var klart og i orden.

Odette og Mai et bilde fra i år. Det var Odette som ble nøkkelen min inn til kongepytonens utrolige tilværelse i Koza-fjellene hos Mafa-folket.

Jeg hadde hatt et lengre fravær og da jeg kom tilbake, var ikke Odette der lenger. Jeg fikk sporet henne opp og skjønte tegninga. Som så mange andre unge jenter i Kamerun, hadde Odette fått et barn uten å være gift og uten en gang å ha slike planer. Hun var blitt bortvist fra sin familie og var i en sårbar og hjelpeløs situasjon. I samråd med mine ansatte bestemte vi oss for å hjelpe henne. Jeg hadde et ledig rom, så de flyttet inn dit. Hun gjorde forefallende arbeide for meg mens vi forsøkte å hjelpe henne i gang med en selvstendig økonomisk virksomhet, siden jeg ikke kunne sysselsette henne hele året. I mellomtiden forsøkte jeg stille og rolig å forsone henne med hennes foreldre. Det gikk ganske greit i forhold til moren, men faren var urokkelig. Han møtte ikke en gang opp i barnedåpen. Det samme på bursdager, mor bestemor og søsken kom, men ikke faren. Han var nok skeptisk til det hele – et meget uvanlig engasjement fra min side! Kunne jeg ha andre hensikter?

Dette er Mai sin første fødselsdag 17. Mai 2008. Det ble feiret med norske og kamerunske flagg. Det var et ledd i å gi henne tilhørighet og forsone henne med familien. Det virket!

På den tiden hadde Odette flyttet til hovedstaden med sin datter for å ta et kurs. Jeg sendte bud på henne og sendte henne opp i fjellene der i nord. Dattera hennes skulle bli hos meg så lenge. Hun er en fortryllende jente som kan mye norsk. Jeg visste at jeg kunne stole på Odette. Hun skulle besøke en onkel som nå drev den gården faren var vokst opp på. Faren hadde fått utdannelse, først som sykepleier og siden som prest. Odette hadde ikke vært noen flittig gjest i sin hjembygd og slett ikke på gården oppe på fjellet. Hun var blitt byjente og det er man like skeptisk til der som her. Onkelen levde i det tradisjonelle miljøet og drev med jordbruk og husdyrhold på tradisjonelt vis. Han var dessuten sjef i hele området.

Så en dag ringte Odette. ”Doktor, jeg har funnet det. Jeg har sett slangene. Du kan komme, men du må komme med en gang. Jeg venter på deg her!” Vel, det er ikke bare-bare å mobilisere en ekspedisjon på 420 kilometer på til dels håpløse veier og der man må ta med seg absolutt alt man trenger. Men her var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt og komme seg av gårde.

Første gang jeg var der, måtte jeg bære Mai helt til topps. Her kosestund sammen med henne og en kongepyton!

Dette folket heter Mafa, og de bor i et fjellområde som heter Koza, et malerisk landskap. Det viste seg at kongepytonen var et hellig dyr hos dem og sto sentralt i hele deres kultur. Alle gårder hadde sine slanger, men de ble ikke holdt som husdyr, de ble ikke foret og ikke dillet med som alle andre gjør. Hos dem er kongpytonen meget respektert. Den kommer og går som den vil, og nåde den som gjør den noe vondt. En husmor som har den på kjøkkenet, er lykkelig. Hun vet at hun får en god dag. Er hun gravid, vil den sikre er trygt svangerskap og fødsel. Kongepyton på gården sikrer avlingene. Å fjerne dem eller plage dem, vil føre til at du mister avlingene. Å selge dem er å bedra hele samfunnet. Du blir utvist og jorda di fordelt på andre. Å forstyrre eller skade dem vil føre til spedalskhet. Kongepytonen sto helt sentralt i alle seremonier og livsbegivenheter gjennom hele året.

 

Jeg var ikke helt trygg på situasjonen. Faren var meget innflytelsesrik i hele området og Odette var nok for mye av en byjente og en fremmed å regne. Etter noen ganger dit opp, myknet det meste til, men tredje gangen hadde det samlet seg en stor folkemengde da jeg var kommet ned fra fjellet med mitt følge. Hva var det jeg dreiv på med der oppe? Hva var det jeg hadde funnet? Ingen hvit mann hadde vært der før … Var jeg i ferd med å frarøve dem deres hemmeligheter? Vi var omringet av en horde på flere hundre bevæpnet med stokker, klubber og spyd. Jeg og mitt følge var tatt til gissel! De måtte ha svar, og jeg visste at ingen svar jeg kunne gi dem ville tilfredsstille dem. Gode råd var dyre. Jeg måtte for all del ikke utfordre dem noe mer. Altså satte jeg meg ned, drakk vann, kjølnet hode, armer og bein. Latet som ingen ting, som om jeg ikke forsto. Det var fryktelig varmt. Måtte ikke en gang prøve å nå fram til bilen. Det ville bli oppfattet som fluktforsøk og kunne trigge voldeligheter.

 

Jeg sendte derfor tolken min til bilen for å hente bagen med medisiner. En av mine unge voktere hadde en stygg infeksjon i begge øynene. Jeg rensket dem og gav ham medisiner. En annen hadde en stygg hoste. Han stelte jeg også. Spurte om han ikke gikk på skole. Jeg snakket rolig med de rundt meg, latet som jeg bare hvilte og slappet av mens jeg i virkeligheten jobbet febrilsk i hodet med å finne løsninger. Onkelen parlamenterte hissig på lokalspråket. Tolken som allerede på det tidspunktet hadde mistet den beste halvdelen av nervesystemet sitt til hasj og hirseøl, var til ingen nytte  Noen forsøkte å dempe hans anstrengelser for å forsvare meg, for han var tydeligvis ikke vær særlig vellykket. Jeg stelte flere syke og spurte om det var andre som trengte hjelp.

Mens jeg holdt på med mitt beroligende og forsonende teater, hvisket jeg til min assistent mellom tennene at han skulle gå en omvei til onkelen og be ham ringe presten, Odettes far. Gud velsigne alle mobiltelefoner! Det ble gjort og flere av opprørernes ledere fikk høre prestens stemme og instruksjoner på telefonen. Det hele løste seg etter hvert rolig opp. Vi hilste høflig farvel og avtalte gjensyn, selv om det ikke akkurat var det som lå i kortene i den situasjonen, men snarere ”to get the Hell out of there” jo før jo heller!

Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde, faktisk mens de andre pakket ut, å dra til presten for å takke. Jeg var imponert over hans innflytelse og gav ham anerkjennelse for det. Han var like imponert over hvordan jeg hadde håndtert situasjonen. Det førte etter hvert til forsoning mellom ham og Odette, altså takket være kongepytonen og noen forsiktige og velvalgte påminnelser til presten om hva jeg trodde Vårherres tanker om situasjonen kanskje kunne være … Det var omtrent som for profeten å gå til kong David å si at det han dreiv på med – med Urias kone, ikke var helt bra, vil jeg tro. Nå er familien til Odette gjenforent. Det er tilgivelse og en ny start, og det er igjen omfavnelser, glede og latter. Se der hva en kongepyton kan få til!

Min lille 17. mai-jente fra virkeligheten. Hun blir 6 år fredag 17. mai! Det skal hun feire med rasta-frisyre med perler!

Men en god slutt på historien, ender ikke der. Du vil ikke tro det jeg nå skal fortelle. Som Odettes og datteras verge, og i det lokale patriarkalske systemet, hadde jeg etter lokal tradisjon i realiteten tatt over ansvaret for dem.  De var avskrevet av sin familie og de var anerkjent av meg og fra da av var de for ”mine” å regne. Mange tenkte nok sitt … Men det gav meg også retten til å gi Odettes datter navn. Hun heter Mai Ange Zakiatou – altså ingen av hennes familienavn, men hun måtte ha et tradisjonelt navn og et kristent navn. Zakiatou fordi det er et av mine favorittnavn lokalt. Ange (engel) fordi Odette fikk lov til å gi henne et mellomnavn og – MAI fordi hun faktisk ble født på 17.mai 2007! Æresord, TV 2 vet ikke dette. Derfor er det helt tilfeldig at filmen vises i morgen 17 mai, men spør alle mine. ”Everybody knows!”

Ha en riktig fin 17 mai feiring i morgen og har du tid mellom is og pølser, norske flagg og bunader, Wergeland og ”Ja vi elsker”, så ta en titt på TV2 på fredag kveld og få med deg historien om kongepyton.

Beste 17. mai hilsen fra
Doktor Per

 

Kan bli farlig

Det er mye fantasi, frykt og utrolige forestillinger knyttet til klippepyton-slangen. Folk tror den har overnaturlige og mystiske evner, og de er livredde for dem. Noen tror den er besatt av djevelen selv. De mener den kan ha horn og at den spyr ild som en drage. Andre tror at folk kan skape seg om til en pyton og på den måten hjemsøke sine fiender på magisk vis og til og med drepe dem. På grunn av dette er ulykker og konflikter med klippepyton svært underrapportert hos oss. Folk dreper dem ikke og sladrer ikke, for de vet aldri hvem som egentlig skjuler seg i slangens skinn!

Her orienterer jeg er gruppe turister – nordmenn! Europeere er ofte lettere å ha med å gjøre fordi fordommene er mindre og problemet fjernere. Men frykten for slanger er stor også i Norge.

 

Klippepytonen egner seg dessuten slett ikke som kjæledyr. De er meget aggressive og farlige. En klippepyton har ikke noe å gjøre i et privat hjem!

Der jeg bor nå, holder klippepytonen til i huler i sandfjellene langs Benoue-floden. De tilbringer ofte dagene i hulene i fjellet og natta til å jakte i sumpene langs elva. På veien treffer de ofte mennesker og husdyr, og da kan det bli konfliktfylt og farlig.

Klippehule i sandfjell utenfor Garoua der jeg bor.

Et barn eller en geit, er et enkelt måltid for en pyton om de skulle krysse hverandres stier. Fiskere kan få dem i redskapen sin. Ender, gjess,  geiter og sauer blir fanget og spist av pytonen hvis de kommer i nærheten av hulene eller der den ligger i overgrodde dammer og vannløp. Når det skjer, blir jeg ofte bedt om hjelp til å fange dem og flytte dem, da folk er redde og ikke tør gripe inn selv, av frykt for overnaturlig hevn. De vet at jeg er ”ren”. Det vil si at jeg aldri dreper eller skader slangene. Andre dreper dem, men ofte skjer det i skjul av folk som ikke tror på eller respekterer deres trolldom. Kjøttet, skinnet og fettet (medisin) oppnår høye priser på det illegale markedet. Da pytonen er i ferd med å bli borte fra mye av sitt utbredelsesområde, har vi sett det som en oppgave å berge disse slangene og flytte dem til steder der de kan være trygge og ikke farlige for folk og husdyr.

Her setter jeg ut en pyton i en omplasseringssammenheng. I stedet for å ile ut til trygghet og mat i sumpen, vendte den seg mot meg for å angripe. Det gjør de nesten uten unntak. Lett skal det ikke være. Lite visste hun om at jeg var politianmeldt for å berge henne!

Klippepytonen er en av de aller eldste slangene på jorda vår og stamfaren til de fleste andre slanger.  Men det er enda mye vi ikke vet om dem. Det ville være synd om disse fantastiske dyrene skulle bli borte fra jorda på grunn av menneskenes grådighet og frykt, uten at vi har lært hverandre bedre å kjenne. Derfor arbeider vi med vern av pytonslangen og dens leveområder, med forskning, oppdrett og holdningsskapende virksomhet. Opplysning og formidling av kunnskap er noe av det viktigste vi gjør.

Her en liten kosestund med min lille venninne Mai over en pytonslange. Ingen blir flinkere og mer rimelige enn de som lærer fornuftige holdninger tidlig i livet. Barn er rasjonelle i forhold til verdier og farer.

Derfor tar vi i mot besøkende av alle slag som turister, lærere og journalister, barn og voksne, amatører og profesjonelle og vi holder kurs for helsepersonell og biologer. Alle får den biologiske informasjonen om klippepytonen på sitt nivå, men vårt strategiske ”evangelium” munner alltid ut i dette: ”Låt dom få leva, dom er ju så skjøna!”

Når jeg håndterer pytonslangene eller må behandle dem som her, tar jeg ofte med besøkende når det er sikkert og praktisk mulig. På den måten avleder jeg deres negative frykt og henleder deres oppmerksomhet og konsentrasjon mot positiv omsorg for nettopp det de frykter!

 

Veldig få forblir uberørt av dette. En kar som hadde seilt halve verden rundt, kjørt moped fra nord til sør i Amerika, krysset Australias ørken og hoppet i fallskjerm, sa at det å vasse rundt i bushen nattestid med oss etter pytonslanger, var det mest spennende han hadde opplevd i hele sitt liv.

Etter en slik seanse glemmer folk ofte sin frykt og de kan spøke og le og til å med berøre slangen om en under latter, hyl og skrik – og av og til med tårer!

En annen meget kjent fransk TV-journalist som kom for å lage en reportasje, sa at hun var livredd for og hatet slanger – ikke så bra utgangspunkt for reportasjen! Etter oppholdet hos oss, skrev hun i gjesteboka: ”Jeg innser at jeg som avskyr disse dyrene, etter noen dager sammen med deg, har blitt glad i dem og beundrer dem. Jeg har skjønt at de fortjener å leve og at de trenger vår hjelp!” Hennes hilsen summerer opp alt det vi ønsker å oppnå med vårt arbeide med klippepyton-slangene. Det var nettopp det vi gjerne ville – bidra til å sikre dem en berettiget plass på jorden der de kan få være seg selv i trygghet og fred!

Her kurser jeg en gruppe kanadiske herpetologer i felten. For dem var det topp å krabbe rundt i buskene nattestid blant beitende flodhester etter småfrosk - eller bedre å se en sjelden slange enn elefanter!

Men hvor effektivt er arbeidet vårt? Hva betyr det for mennesker og dyr? Vi vil gjerne utføre en kvalitetskontroll. Det vil vi gjøre ved å plante inn elektroniske brikker under huden på dem eller operere inn radiosendere, slik at vi kan følge med de dyrene vi omplasserer eller setter ut. På den måten kan vi lære hvor effektivt det arbeidet vi driver med er. Vi har mange gode indikasjoner, men vi vet strengt tatt ikke. Er våre metoder noe vi kan anbefale for andre, så må vi undersøke og dokumentere det vitenskapelig først. Det kan du være med på ved å støtte prosjektet vårt for klippepyton.

Informasjon om hvordan du kan støtte prosjektet kommer.

Takk for følget. Håper du synees det var gøy å lære om klippepyton!

Mvh
Doktor Per

Tålmodig som en klippepyton

Som regel parer pytonslangene seg når vannstanden i elva går ned midtvinters. Da kan de ligge i en stor vase i sivet og mudderet, omtrent som gjeddene her hjemme akkurat nå. Flere hanner forsøker å pare seg med en hun. Etter det trekker hunnene seg tilbake – vi tror til hulen der hun selv ble født og legger eggene sine der.

 

Her foretar jeg en ”svangerskapskontroll” på en av de gravide pyton-hunnene våre. Hun var på vel 5,3 meter og veide 68 kilo, men det er langt fra min rekord. Hun la 63 egg hvorav 59 klekket vellykket.

Hun ”ruger eggene” og passer ungene i flere uker etter at de er klekket. Det tar cirka 90 dager – pluss 3-4 uker. I hele den tiden spiser hun ikke selv! Hos oss klekkes ungene i slutten av mai-begynnelsen av juni, når det er rikelig tilgang på mat og skjul. De små slangene har mange fiender. Ved fødselen veier de 150-200 gram og er mellom 50-90 centimeter. Hunnen legger egg hvert annet år.

Her sjekker jeg kvaliteten på eggene. Eggene kan bare manipuleres i noen timer etter de er lagt og rett før de klekkes. Respekterer man ikke dette, går det galt.

Jeg har brukt mange år på å finne ut av hvordan man kan ”farme” klippepyton for dens verdifulle kjøtt og skinn. Det er på den måten man har satt krypskytterne ut av business mange steder. Ved å selge lovlig produsert kjøtt og skinn av god kvalitet, håper vi at de ville slangene får leve mer i fred.

Pytonslangen dreper byttet sitt ved kvelning. Den klammer sammen brystkassa så byttet ikke kan puste. Men panikk og sjokk er også sterkt medvirkende for en hurtig død. Det går på godt under 4 minutter!

Alle som kan lære å håndtere krokodiller kan også lære å omgås med klippepytoner. De vokser meget fort og er svært kosteffektive, men det kreves litt ekstra investeringer for å sikre egnet oppbevaring og det er noen knep du må sette deg inn i om du vil prøve. Dessuten må du ha egenproduksjon av fôr fra insekter til rotter og mus, høns og geiter. Jeg vet ikke hva Mattilsynet eller Distriktenes Utbyggingsfond vil si til slike prosjekter her hjemme …

Slangen sluker byttet med hodet først. I naturen spiser den bare dyr den har drept selv og de skal være varme. En voksen pyton kan svelge bytter så store som en kalv, selv om det ikke er vanlig.

Jeg har utviklet mange teknikker for å fange pytonslanger alt etter hvor de er og når på døgnet det er. Klippepytonen er like hjemme i trær og på land som i vann. Den ligger ofte i bakhold langs dyretråkk eller ved saltslikk, der de fanger byttet sitt – eller den venter på byttet liggende i vannet der dyr pleier komme for å drikke. De er mest aktive om natta. Om dagen er de mer forsiktige med å eksponere seg. Alt med pytoner dreier seg om tålmodighet. Vi har et ordtak på et av mine lokalspråk som sier ”tålmodig som en klippepyton”.

Her undersøker jeg spor inne i en klippehule sammen med Sadjo, som er en av mine assistenter. Både Adamou og Sadjo har viet sine liv til å hjelpe meg med å sikre en framtid for klippepytonen. De er begge omvendte krypskyttere – og det var ”slangen” som gjorde det – ikke jeg.

Min teknikk er å krabbe inn i hulen. Det krever masse disiplin, for disse hulene er trange og fulle av liv og andre ofte farlige dyr, fra insekter, slanger og leoparder til flått, skorpioner, kobraer og varaner samt kjempehulepinnsvin – for ikke å snakke om horder av flaggermus. Mange dyr bruker jordsvinets huler til å gjemme seg og formere seg i samt å ale opp ungene sine i. Det krever mye konsentrasjon for ikke å miste hodet og få panikk når flaggermusene  flakser rundt ørene og piggene fra et hulepinnsvin stikker deg inn gjennom huden. Får du panikk eller setter deg fast, kan det bli meget farlig. Mange gutter og jegere dør på den måten.

 

Her får jeg hjelp til å avslutte bergingen av en pyton og hennes egg. Hulen var blitt eksponert for sol etter en skogbrann og temperaturen der inn var altfor høy. Her var det jeg selv som måtte krabbe inn og få den ut. Det var voldsomt varmt og fysisk krevende. Jeg holdt nesten på å gi opp.

Jeg har med meg fyrstikker og lommelykt. Fyrstikkene få å sjekke oksygenet og lykta for å se med. Slokker fyrstikken, bør du fort men forsiktig ut, for da er det slutt på oksygenet! Når jeg finner slangen, provoserer jeg den ikke. Jeg beskytter alltid ansiktet mitt med hendene. Selv om de er meget aggressive, så er de som regel rolige inne i hulene. Jeg legger halstørkle mitt eller T-skorta mi over den og finner fram til hodet, tar tak rundt nakken, dekker hodet og så trekker jeg den sakte ut. Den biter ikke når hodet er dekket.

En mann kan greier dette alene, men når vi kommer ut av hulen, trenger jeg ofte en mann per meter slange om den er stor. Ingen mann i verden greier å trekke ut en pyton i revers. De kan være mange ganger sterkere enn en voksen mann. Jeg må også passe meg for at slangen ikke låser meg fast i hulen med en kveil. Dette er et ”hårete tidsfordriv”, som ikke anbefales  uten spesiell interesse, god opplæring og solide nerver. Man må sjekke hele kroppen hver gang man har vært i en slik hule, for flåtten overlever gressbranner ved å søke tilflukt i slike huler som så mange andre dyr på savannen!

Her ble jeg bitt så blodet sprutet, fordi mine hjelpere manglet erfaring. Slangen har ikke gift, men munnen inneholder mye bakterien som kan lage stygge infeksjoner. Den har masse sylspisse tenner i munnen.

Klippepyton er gøy, men ikke forsøk dette på egenhånd!

Takk for følget. Mer snart!

Mvh
”Doktor Per”

Fascinert av klippepyton

Jeg har vært fascinert av den afrikanske klippepytonen siden jeg var liten gutt. Hos baya-folket ble hulene til klippepytonen arvet fra far til sønn. De jaktet dem på en bærekraftig måte. I den delen av landet la klippepytonen som regel eggene sine i hulene til jordsvinet. Andre steder legger de eggene siner i huler i fjellene av sandstein og granitt. Derav navnet klippepyton.

Fra en klippehule i sandfjellene ved Garoua.

Sammen med en kamerat, Adamou David, ble jeg tidlig med ut på savannen sammen med hans onkler og lærte å fange pytonslanger og å håndtere dem. En hardlivet og utrolig forestilling er at baya-folket lar slangen sluke foten opp til låret for så å skjære den opp og ta livet av den. Dette har jeg aldri sett eller hørt om fra virkeligheten.

Fotsålene på min sønn, Peter, i det han forsvinner ned i en jordsvinhule etter en pytonslange. Denne gangen riktignok bare for å fotografere.

Klippepyton spiser ikke levende vilt – heller ikke mennesker, men de vil helst ha maten selvdrept og varm! Derimot krabber vi inn i hulene til jordsvinet, finner slangene og trekker dem ut. Unge slanke gutter har den helt riktige størrelsen for den jobben. Det er rikelig skummelt og farlig nok. Mellom Adamou og meg har det blitt en livslang konkurranse om hvem som kan fange den største pytonslangen. Ordet slange har mellom oss blitt nesten ensbetydende med klippepyton. Det var ”vår” slange, men det er jo også slangenes slange i biologisk og paleontologisk forstand.

Nede i hulen lå det en praktfull pytonslange som nettopp hadde skiftet ham. Den lå i forsvarsposisjon, klar til å angripe en inntrenger.

Kunnskapen om å fange pytonslanger, brukte jeg da jeg seinere skulle rehabilitere en nasjonalpark og oppdaget at klippepytonene ble utryddet av krypskyttere som ødela hulene deres. Da jeg kom over slike der de ikke hadde fått tak i slangen, fanget jeg slangen, tok den hjem og lot den legge eggene sine hos meg. Badet hadde riktig temperatur og fuktighet – rundt 30 grader. Da fikk jeg stor sett ha badet mitt for meg selv, for det var ikke mange som turde trekke ned buksene i nærvær av ei diger pytonpurke!  Etter at ungene var klekket og sterke nok til å klare seg selv, satte vi dem ut igjen for å gjenopprette bestandene der de var utryddet.

Klippepyton på gjestebadet.

Hulene slangene velger, er geniale. De holder rett temperatur og fuktighet uansett hvor varmt eller kaldt det er ute. Men hunnen kan i tillegg manipulere temperaturen med nesten 12 grader ved å skjelve. Temperaturen er avgjørende for kjønnsfordelingen i kullet! Hulene de velger, er vendt mot sørvest som er ideelt på den tiden de trenger dem. Temperaturen bør være mellom 27-32 grader. Jeg har studert og observert dette ute i naturen i årevis.

Takk for følget så langt. Fortsettelse følger …

Mvh
Doktor Per