Category Archives: Patas-apekatter

Sovesyke hos ville dyr

Jeg har fått mange interessante spørsmål. Noen er knyttet til det med sovesyke og ville dyr. Dere aner neppe hvor godt spørsmål dette er. Samtidig vet jeg at det ligger langt utenfor folkeopplysningens brede vei her hjemme. Sovesyke er et hett emne mellom leger, veterinærer, biologer og jordbruksfolk i Afrika med spesialinteresse innenfor tropisk parasittologi. I progammet om patas-apekattene, fortalte jeg at noen av dem som var hos meg, fikk sovesyke. Dette er så interessant at dere fort kan få mye mer enn dere bad om, selv om vi lar det medisinsk tekniske og det vitenskapelige nivået ligge. Likevel kreves det noen forklarende runder for at du skal forstå, og før jeg kan svare på spørsmålet om pataser og sovesyke.

Sovesyke (trypanosomiasis) er en tropisk parasittsykdom som kan ramme mennesker og dyr og som overføres av tse-tse fluen. Dyr og mennesker kan være bærere – reservoir.  Når en tse-tse flue biter en som er bærer, kan fluen få smitten i seg via spyttet sitt. Parasitten gjennomgår så en forvandling inne i kroppen til fluen gjennom flere trinn. Når fluen deretter biter et nytt offer som ikke er bærer, kan smitten føres videre til offeret via spyttet til fluen og starter en ny komplisert syklus inne i kroppen til den nye verten, som etter hvert kan utvikle sovesyken, men det er ikke sikkert. Det er nemlig avhengig av hvem den nye verten er.

Sovesyken har en  blodoppløsende fase og en nevrologisk fase. Den første fasen er preget av varierende og langvarig feber, hodepine, leddsmerter og kløe. Når  parasittene kommer over i blodbanen, blir blodlegemene gradvis ødelagt og man utvikler en anemi. Når de inntar lymfesystemet, utvikles voldsom hevelse av lymfekjertlene. Hjerte, nyrer og hormonsystemene blir etter hvert skadet. I den andre fasen blir den normale døgnrytmen og søvnrytmen forstyrret. Man utvikler psykiatriske og nevrologiske symptomer som forvirring, aggresjon, skjelving og lammelser. Til sammen utvikler man etter hvert organsvikt og koma som uvilkårlig fører til døden om en ikke blir behandlet. I den østafrikanske formen tar dette et par måneder, mens i den vestafrikanske formen kan det ta år. Dyr og mennesker har stort sett de samme symptomene.

Det finnes mange arter av parasitten. Bare to arter er viktig for menneskenes helse. Parasitten kan påvises i blod eller andre kroppsvev ved mikroskopi. I dag finnes det også presise serologiske teknikker. Den vestlige formen kan ligge latent i måneder og år og har et mildere forløp, mens den østlige formen er mer aggressiv og har et stormende forløp. Begge er dødelige om de ikke blir oppdaget tidsnok og behandlet riktig. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, men dagens behandling er ganske effektiv. Både diagnosen og behandlingen krever en person med spesialkunnskaper og erfaring. Mange av de artene som finnes hos dyr og smittes mellom dyr, gir ikke sykdom hos mennesker. Mellom 10-20 skandinaver får sykdommen hvert år. De fleste av disse er safariturister eller storviltjegere.

Tse-tse fluen hører til en familie som heter Glossina. Det er 22 arter av dem. Tse-tse fluen ser spesiell ut på den måten at når den hviler, så dekker vingene kroppen og når de er spilt ut ser det ut som den bare tar to vinger og ikke fire. Den må drikke blod regelmessig, fordi den har en helt spesiell reproduksjonssyklus. Følg med følg med, for nå blir det spennende: Bare ett egg blir befruktet. Larven klekkes inne i hunnfluen. Hunnfluen har en spesiell kjertel i magen som omdanner blodmåltidene til en slags ”melk” som larven lever av gjennom flere stadier til den er voksen. Da legger fluen den fra seg på et sted som er skyggefullt og fuktig. Der graver larven seg ned og omdannes til en puppe. Inne i puppen fullføres metamorfosen og en ny tse-tse flue kommer ut fullt utvokst.

De fleste ville dyr blir ikke syke av sykdommen, mens hos mennesket og mange husdyr er sykdommen oftest alvorlig og dødlig. Det er flere forklaringer på dette, noen som vi forstår og noen som vi ikke forstår enda. Det kan virke som om noen arter gjennom eksposisjon over mange generasjoner, har utviklet en slags immunitet, som forklarer at de ikke blir syke, selv om de er utsatt for smitten. En annen mekanisme synes genetisk betinget og er knyttet til dannelsen av et spesielt enzym, som dreper og hemmer sovesykeparasitten. Det vet vi er arvelig betinget og svært gammelt – mange tusen år. Og så er det andre mekanismer som vi enda ikke forstår og kan forklare. Konklusjonen er at de fleste ville dyr kan leve i beste velgående i områder med tse-tse fluer og sovesykeparasitter uten å ta skade, mens mennesker og husdyr blir syke og dør.

Nå kan vi begynne å føre noen resonnementer og  trekke noen konklusjoner. Det innlysende og logiske gir seg selv. Hvorfor kan da ikke de ville dyrene få leve i fred i områder med tse-tse fluer og sovesyke?  Slik er bare ikke mennesket. Nå skal jeg være saklig usaklig. Problemet til mennesket er menneskets egen grådighet. Vi kan simpelt hen ikke la noe grønt og fint være intakt og i fred. Problemet med sovesyke er kulturelt, sosialt og økonomisk knyttet til mennesket!

Det må jeg kanskje forklare. I våre dager, hvor man produserer kjøtt i Argentina, Australia, New Zealand og transporterer det verden rundt, kan vi utmerket godt forsyne folk med kjøtt og melk i tse-tse områder hvis vi ville. Men slik er det ikke.

Skal vi slutte å dra på safari på grunn av sovesyke og tse-tse fluer? Nei slett ikke. Ville dyr og villmark er beste bruk av land på slike steder og sjansen for å bli smittet er meget liten om man respekterer enkle leveregler.

Menneskets vanvidd ovenfor natur kommer tydelig til uttrykk i bekjempelsen av denne sykdommen. De hogget ned skogen for å bli kvitt yngleområdene til fluene. De slaktet ned hundretusener av ville dyr for å fjerne reservoarene til sykdommen. De sprøytet fluenes leveområder med insektgifter som ikke brytes ned i naturen på 45-65 år. De steriliserer hannene for å forhindre reproduksjon (smart). Det er bare det at sykdommen og fluene er tilpasningsdyktige. De skifter bare verter! Folk behandler husdyrene. Tilsammen er bekjempelsen av fluen og sykdommen mer kostbar enn det husdyrholdet kaster av seg, så vinninga går opp i spinninga. Det hadde vært mer lønnsomt å bruke landet til å ta vare på villmark og produksjon av ville dyr og så drive husdyrhold andre steder. Men slik tenker ikke mennesker.

Kanskje du nå lurer på om det er noen vits i dette siden menneskene kan bli smittet. Safarivirksomhet er antakelig den mest lønnsomme måten å bruke tse-tse- og sovesykeinfisert land på. Sjansen for å bli smittet er meget liten, og man kan beskytte seg med myggnett, langermede skjorter og lange bukser. Fluene flyr bare om dagen og det er ingen insektmidler som hjelper, men vi har et triks som funker: tørket elefantmøkk. I campen hadde vi alltid tørket, ulmende elefantmøkk i en krukke under bordet eller ved leirbålet. Det holder garantert tse-tse fluene borte!

Denne patasen er i terminal stadium av sovesyke. Behandlingen har ikke lyktes. Jeg har ikke lyst til å utsette dem for smitte igjen og jeg har noe jeg vil undersøke. Dessuten vet jeg hva jeg vil prøve av behandling neste gang om det blir noen neste gang.

Hvorfor blir så patasene syke? Den sovesykearten vi har i campen, ble noen dyr syke av, men ikke mennesker. De ville dyrene som holdt naturlig til der, ble ikke syke. Patasene holder ikke naturlig til der. De lever stort sett i tse-tse-frie og sovesykefrie områder. De har derfor antakelig ikke utviklet eller nedarvet naturlig beskyttelse. Derfor blir de syke. Jeg forsøkte både med vanlig behandling og med forebyggende behandling, men lyktes ikke. Jeg fant aldri noe litteratur om dette. Jeg stilte diagnosene med mikroskopi og serologisk teknikk, men jeg forsøkte ikke de nye medisinene vi bruker på mennesker. Så langt har jeg bare sett tre tilfeller og alle tre døde. Dette skal jeg kikke litt nærmere på. Jeg har noen tanker om det som jeg ”klør” etter å få undersøke.

Der ser du hvor viktig det er å forstå litt om noen av de små tingene for å kunne se de store sammenhengene og ta de rette avgjørelsene. Men i kampen mot sovesyken og tse-tse fluen, har mennesket hodeløst ødelagt natur og destruert ville dyr i stor skala og ikke lyktes. De insisterer på å fortsette, selv om vinninga går opp i spinninga og uerstattelig villmark blir ødelagt for alltid – til ingen nytte. De logiske løsningene ligger der og kan velges, men det gjør vi ikke. Herre Gud – ”When will we ever learn!”

Håper du hang med? Takk for følget.

Hilsen Doktor Per

 

 

«Goingene» er IKKE kosedyr

NB! Se «Doktor Per» på TV 2 kl. 19 fredager.

Om kontakt med pataser og riktige holdninger

Det har kommet mange fine tilbakemeldinger på programmet om patas-apekattene. Pataser er enestående dyr, og jeg tror lett jeg kan skrive en bok om dem. Men de er ikke søte koseklumper og leketøy for mennesker. Patasene vil bli respektert for det de er og håndtert på en måte som er god og verdig for dem. Det er så lett for oss mennesker å innta feil holdninger ovenfor de som er små og søte. Pataser hater faktisk å bli dillet med. I omgangen med pataser må vi anerkjenne deres egenart og integritet, ellers vil de simpelt hen ikke ha noe med oss å gjøre. Forholdet må bygge på gjensidig respekt og forståelse og man må følge felles regler for omgang og oppførsel. Vi holder ikke patasene for at de er søte kjæledyr som vi skal underholde oss med. De er hos oss for å lære å gjenoppta et fritt liv i naturen. Vi bruker fysisk kontakt for å gi dem emosjonell tilhørighet og sosial trygghet – ikke for å kose oss med dem. Vår glede må være det privilegiet at vi får lov til å gjøre dette for dem, men på deres betingelser. Etterpå er prinsippet at de skal vokse opp i en patas-verden med så lite kontakt med mennesker som mulig.

Patasene liker å se på TV – og blir ekstra begeistret av å se seg selv. Når vi er ute og filmer og må gå gjennom dagens opptak, følger de interessert med.

Patasene trenger en følelsesmessig forankring og trygghet for å trives. Når de er små, fra fødselen av og til de er 7 måneder, er de knyttet til moren. Da henger de på magen når hun forflytter seg. De blir ammet og sover tett omslynget med moren. Denne fysiske kontakten er helt avgjørende for deres emosjonelle, mentale, intellektuelle og sosiale utvikling. Den må vi erstatte når de har kommet bort fra moren. Blir det gjort riktig av oss eller våre andre pataser, så får dyret en normal utvikling. Det samme gjelder dyr som er deprimerte, har angst eller tapstraumer. Fysisk kontakt, emosjonell bekreftelse og masse mosjon, pleier å gjøre susen.

Patasene liker ofte å være midtpunkt – noe som faller dem ganske naturlig! Det er ikke noe problem med underholdningen nå de er med på tur. Vi benytter anledningen til å fortelle barna om vern av pataser.

 

Man må forstå sammenhengene: Pataser som havner i fangenskap har ofte en traumatisk historie. Kanskje er moren skutt og drept. Kanskje er de selv såret. Kanskje er de blitt jaget av hunder, har bitt, sår og skader. Når menneskene fanger dem, fortsetter mishandlingen med tap av frihet, vold og ydmykelser. Er de enda ikke avvendt fra moren, byr det på store utfordringer å vinne deres tillit, gi dem trygghet og den følelsesmessige kontakten de trenger for i det hele tatt å ville leve.

En gang kom jeg over en ung han-patas som var ille tilredt. Han var full av sår og skader og de hadde brukket begge underarmene på ham fordi de syntes det var så morsomt å se han gå oppreist som et menneske! Patasen skrek og gråt i ett sett og det syntes plageåndene var søtt og morsomt. Jeg smattet slik en patas-mamma ville gjøre. Det betyr noe sånn som ”så, så lille venn, kom her til meg så skal jeg ta vare på deg.” Patasen reagerte umiddelbart og stupte inn i armkroken min og gjemte ansiktet sitt der, men fortsatte å gråte og skjelve av smerte, frykt og ydmykelser. Når han etter hvert roet seg, og jeg fikk lov til å undersøke ham, så var det klart at jeg hadde mange timer foran meg med å lappe ham sammen, ta røntgenbilder, reponere og spjelke underarmene hans. Han så ikke ut. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av plageåndene – jeg var utenfor min jurisdiksjon, så jeg kunne ikke arrestere dem. Etter litt mat og drikke var patasen tålmodigheten selv mens jeg stelte ham. Han hadde mareritt i månedsvis etter dette og våknet om natta og gjorde på seg. Det gjør aldri pataser normalt. Men han kom seg og er blitt  en riktig fin fyr.

Denne lille fyren hadde blitt ille behandlet av menneske og blei derfor litt seinere i utviklingen enn de fleste, men han kviknet etter hvert til og ble en kvikk og trivelig liten fyr, selv om han ser litt sørgmodig ut. Det er han jeg har skrevet om i teksten.

Når jeg får inn små patas-unger som er traumatisk revet bort fra sin mor, så reagerer de ofte paradoksalt. De gjør det motsatte av det de aller helst vil. Jeg steller dem og tilbyr kontakt, men de avviser det de mest av alt trenger og ønsker.  Da har jeg en del tricks. Jeg tar nattemørket til hjelp, legger dem i hånden min på magen så de får maksimal kontakt med meg. De stritter i mot – ”i hvert fall ikke det! Stoler ikke på deg. Vil ikke.” Jeg lukker hånden rundt dem og snur dem på ryggen. Enda stritter de i mot og spriker med armer og bein med risiko for å falle om jeg ikke holdt dem. Så later jeg som om jeg slipper dem og plutselig griper de om hånda mi for ikke å falle – Moro – refleksen. Da oppdager de at jeg var der og holdt dem og at det var godt og trygt. De glemmer seg og klamrer seg til hånda mi. Jeg har vunnet!

Jeg lar det vare en god stund så de får kjenne hvor godt det er, før jeg tar dem opp til ansiktet mitt og halsen min og så går det ikke lang tid før jeg blir en erstatning for mamma. Det vanlige er at de da klamrer seg til halsen min og graver ansiktet sitt inn i håret bak øret mitt, det nærmeste de kan komme tapet av mamma. Å gjemme seg bort slik hos mamma, gir trygghet. De gråter og klynker og faller etter hvert til ro i tillit. Tilliten må bekreftes og bevises i praksis over tid. Da er som regel slaget vunnet og alt annet følger en nøye plan, tilbake til trivsel, helse, appetitt, lek, godt humør og sosial tilknytning. Men i denne tiden må jeg ikke bryte dette emosjonelle båndet. Da kan ting gå riktig galt.

Å gå tur på savannen med pataser er som å se alt med helt nye øyne. Det er fantastisk interessant. Samspillet og kommunikasjonen med dem er helt spesiell og kan ikke sammenliknes med noe annet jeg kjenner. De bruker gjerne oss som utkikksposter for å få oversikt.

Det aller beste, er at andre av våre pataser gjør denne jobben. De gjør det gjerne for kost, losji og trygghet og de krever ikke lønn! Hvis ikke er det fulltids arbeid for en kompetent voksen person i 7 måneder – pluss, pluss! Jeg ville selvfølgelig alltid helst gjøre dette selv, men av hensyn til min timeplan og til patasenes ve og vel, har jeg trent opp folk til å ta min plass. Jeg foretrekker mine pataser som terapeuter når det er mulig. De er de flinkeste og sparer meg og folkene mine for masse arbeid. Hvis jeg eller en av  mine folk må ta seg personlig av en patasunge, er det en fulltidsjobb – hele døgnet. Regelen er for dem som for mennesker at det spiller liten rolle hvor de er, bare de er sammen med ”mor”. Det er derfor man av og til kan se meg med en patas om halsen i månedsvis i alle slags sammenhenger. Fullfører man det kan de reintegreres sosialt i en flokk og derigjennom gjenvinne et normalt liv i det fri på sikt.

Mitt forhold til patasene er diktert av min målsetning for dem. De skal tilbake til et normalt og fritt liv i naturen. De skal ikke være mine kjæledegger. De som ikke kan, skal får et så godt liv som mulig. I campen måtte jeg ta dem inn om natten så de ikke ble fanget og spist av leoparder. Om dagen måtte vi passe på dem så ikke bavianene fanget og drepte dem. Det medførte at jeg hadde rommet mitt fullt av pataser om natta. De sov for det meste i vinduskarmene, oppe på muren, på skap eller liknende. Nei, de fikk ikke lov til å sove med meg. Det fikk bare de som var syke eller hadde andre gode grunner. Av og til var jeg nødt til å gi dem medisiner på faste klokkeslett og av og til trengte de stell og fysisk kontakt for å komme gjennom en krise. Det kunne i perioder bli lite søvn, og jeg brukte ofte gjester og andre som avlastning, får selv å få sårt tiltrengt søvn. Jeg så hvilken effekt dette hadde på folk. Store solbriller kunne ikke skjule tårene som strømmet nedover kinnene når de måtte ta farvel. Det er slik pataser virker på folk.

Her steller pinsessen min sønnen sin, Patas Peter.

Min grønnsakhandler sa en dag at han hadde en overraskelse til meg – en liten patas. Han hadde gitt henne en mango mens de ventet på meg. Hun var uvanlig hårete og bitte liten. Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg lagde noen mammalyder og hun hoppet rett på plass i halsgropen min med klinete mangotrut og det hele. Hun var bare helt fantastisk og kanskje dem mest intelligente patas jeg har kjent. Vi fikk et meget nært forhold og kjente hverandre ut og inn. Allerede fra hun var helt ung tok hun masse ansvar. Av og til overbelastet jeg henne ufrivillig. Hun kunne ta seg av 1-3 vanskeligstilte pataser alene! Om kvelden var hun ofte så trøtt at hun gråt. De legger seg klokka 18:00. Av og til måtte jeg ta meg av klienter og gjester og problemer og hadde ikke tid til dem. Da tok hun vare på alle sammen til jeg kom, men da måtte jeg gjerne bære dem ”i seng”, fordi de hadde ofte sovnet. Noen ganger ble det seine måltider og lange leirbål. Da jeg endelig kom for å legge meg, lå hun i senga mi! Av og til bare kom hun og la seg på puta ved siden av meg.

Min uskrevne avtale med prinsessen benyttet hun seg av ganske ofte, men mest når hun var trøtt eller lei seg. Da kunne hun ikke komme nærme nok. Hun måtte ligge helt inntil meg. Da slappet hun av og sov godt. Det var en ganske alvorlig og seriøs liten dame med stort, sosialt talent.

 

Hun spurte aldri om lov og ble aldri jaget bort som de fleste andre. Hun er den eneste av langt over hundre pataser som kunne komme og gå hos meg som hun ville når hun ville. Så fikk hun sovesyke! Jeg fikk panikk og skjønte at min lille ”prisesse” kom til å dø. En kveld hadde jeg presidentens familie som gjester med guvernøren som ledsager.  Da fikk min venninne en krise. Sykdommen hadde nådd det nevrologiske stadiet. Ting gikk fra vondt til verre og til slutt ble jeg tvunget til å eutanasere henne med en overdose anestesimedisiner. Jeg tror aldri jeg som voksen har sørget så mye over et dyr som jeg gjorde over henne.

Min patas-venninne hadde en kjæreste i min flotte patas-boss på den tiden, og jeg hadde en store plan for dem. De var et ideelt par – kanskje de beste jeg noen gang har hatt. De skulle bli starten på den perfekte flokken. Han var tre år eldre enn henne. De var ofte sammen, satt og holdt rundt hverandre og stelte hverandre, selv om hun alltid viste mer affeksjon mot ham enn omvendt. Han latet som ingen ting, men hun var aldri langt borte! Ja da, jeg hører dere damer:  ”mannfolk”! Men ingen av de andre hunnene fikk slik oppmerksomhet.

Her er kjernen i det som skulle bli min super-patas-familie. Det håpet ble knust av sovesyke. Men den første gutten deres som min prinsesse her bærer på magen, fikk selv lede en flokk og ble far til flere pataser.

Jeg har aldri benektet at han var min øyesten. Jeg kjøpte ham fra noen som hadde holdt ham for å underholde sine klienter ved å skjenke ham full hver kveld – som trekkplaster i en bar. Det tok meg mange måneder å få ham på rett kjøl igjen, men hvilken framgang han gjorde! Denne patasen måtte være enhver svigermors drøm. Han gjorde aldri noe galt, oppførte seg alltid eksemplarisk, tok ansvar, lagde aldri bråk. Han var aldri klengete eller innpåsliten. Alltid verdig uten å være overlegen. Det var vidunderlig å være sammen med ham og å streife rundt i bushen i hans selskap. Jeg har aldri sett maken. En amerikansk venn sa en gang: ”Per, vet du hva, han oppfører seg som en indianerhøvding!”

Her er et ungdomsbilde av min super-patas. Er han ikke praktfull?

Da han var liten og alene, ble han venner med en flokk marekatter. De var selvfølgelig ikke på hans nivå, men han var en grei og lojal storebror og selvfølgelig mye smartere enn dem. Når de hadde ”kriger” med naboflokker tok han ledelsen på deres side og de vant alltid. Pataser sloss ellers aldri i utrengsmål. Fra han ble voksen, levde han fritt i skogen, men kom ofte på besøk til meg i middagshvilen. Han lå aldri i senga mi, tigget aldri, bare kom og satt sammen med meg, og vi koste oss litt og pludret i all fortrolighet. Vi var kamerater det ble lagt merke til.

Også han fikk sovesyke. Fra å være den praktfulle svære patasen i sitt livs form, så jeg ham svinne bort mellom hendene mine og alle mine drømmer for den perfekte flokken, smuldret bort med ham. Det virket ikke som han hadde det vondt – så jeg avsluttet ikke livet hans, men han var så slapp og ble så mager. Han kom inn fra bushen for å være sammen med meg. På slutten var han i campen hele tiden, lå på trappa mi eller ved samlingspunktet ved baren. Han slapp meg ikke av syne. Straks jeg satte meg ned kom han til meg. Han aksepterte etter hvert at jeg tok ham på fanget og pakket ham inn i et håndkle når han hadde feber. Har tok medisinene sine. Til slutt tok jeg meg fri for å være sammen med ham hele tiden. En morgen etter en lang våkenatt lå han død ved siden av senga mi. Jeg var knust som alle andre i campen. Det var helt forferdelig – 6 år og så mange drømmer som brast …

Å se det praktfulle dyret synke inn i sykdom og bli borte mellom hendene på oss, var en fortvilet opplevelse.

Han og min ”prinsesse” fikk en sønn som ble oppkalt etter min yngste sønn. Den unge patasen ble sjef i en ny, fin flokk og ble far til flere andre før han døde i en bushbrann. I arbeidet med å ta vare på natur og dyr, er både sorgene og gledene store. Men det hele får et nytt perspektiv når man har med dyr som pataser å gjøre. De har så mye å lære oss og så mye glede å spre. Man skjønner fort hva det hele dreier seg om når man er så heldige å få være sammen med dem.

Noe av det største for meg, er å møte en av mine gamle, frie flokker ute i naturen. Ser jeg dem og kjenner noen igjen, stopper jeg og går ut mot dem alene. Jeg må langt vekk fra bilen, kanskje mer enn 200 meter. Ingen må følge meg. Hvis de er trygge, kan det hende sjefen hopper ned fra treet og kommer i mot meg nesten som i gamle dager. Han kommer nonsjalant gående og setter seg ved siden av meg og vil ha kontakt. Tenk om vi kunne ha snakket mer sammen. Så mange spørsmål. Det er dette det dreier seg om. De er født til et liv i frihet, og de streifer over de store slettene i Afrika, der de hører hjemme. Det er derfor vi har dem og derfor vi rehabiliterer pataser. Hadde vi mennesker bare vært litt annerledes enn vi er, så kunne vi utmerket godt levd sammen i tillit og hatt det bra. Det var jo slik det skulle være. Nå må jeg i stedet lære dem å være redde for mennesker og ikke stole på mennesker.  Og patasene er så kloke, at de gjør forskjell på folk! De er noen ordentlige ”goinger”, men de er ikke kosedyr. Uten patasene ville den afrikanske savannen være et fattigere sted å være for meg.

Her sjekker prinsessa mi en stor leirkrukke med pytonegg. På magen hennes sitter Patas – Peter, sønnen hennes. Alle fulgte spent med på det, men patasene liker ikke slanger. Jeg brukte dem blant annet til å holde campen rein for slanger. De sa i fra når de fant slanger, så vi kunne flytte dem og dermed unngå at folk ble skadet.

Håper du synes det var kjekt å bli litt mer kjent med patas-apekattene våre. I denne ukens program skal vi presentere dere for Kameruns mest kjente flodhest og Garouas maskot, nemlig flodhesten ”Afrika”.

Beste hilsen Doktor Per

Tilbake til et liv i frihet

Rehabilitering av pataser

Gjennom oppveksten opplevde jeg mange ganger hvordan man gikk til anskaffelser av ville dyr fra bushen som kjeledyr. Disse ble holdt i kortere eller lengre perioder med vekslende hell. Hvis de overlevde, gikk de i arv eller de ble satt fri med en misforstått oppfatning av at fra da av ville de greie seg bra i skogen på egen hånd. Jeg velger å tro at dette var naiv uvitenhet. Hvis ikke var det grov uforstand og ansvarsløshet. Sørge for en ”snill” avvikling for barnas skyld! Vår familie var ikke noe unntak selv om ideene og hensiktene var gode. Etter hvert har jeg lært at det ikke er slik det foregår! Jeg forstod at det var en tidkrevende prosess, som krevde mye kunnskap, ferdigheter, innsats og en rekke forutsetninger for å kunne lykkes.

Patasene som blir holdt fangenskap lever ofte en miserabel tilværelse. Det må oppleves som en brutal form for gapestokk. Disse dyrene er ofte meget nervøse, noe som tar lang tid å plukke av dem.

 

Når jeg er på patruljer eller reiser, kommer jeg ofte over pataser som er ulovlig holdt i fangenskap av krypskyttere, dyrehandlere eller i landsbyene, banker hjertet for dem og jeg kan ikke la dem være. Da kjøper jeg dem eller konfiskerer dem. Ofte får overgriperne strenge straffer. Av og til kommer folk til meg med pataser for salg eller jeg får nyss om pataser i ulovlig eie. På denne måten får jeg dyr i alle aldre og med de mest forskjellige livshistorier og skjebner. Det er ikke alltid det beste utgangspunktet for å lykkes med en rehabilitering til et fritt liv i naturen.

Min lille prinsesse var den eneste som fikk komme og gå i senga hos meg som hun ville. Her sammen med en baby hun passet på som var nesten like stor som henne.

Prinsippet er at jo eldre de er, jo vanskeligere er det og jo mer arbeid er det å rehabilitere dem. Alle sider av prosessen blir vanskeligere. Mange er ofte så skakkjørte at et naturlig liv i det fri ikke er mulig. Andre kan ha skader og handicap som gjør at de ikke kan leve i vill tilstand. Disse må da få levelige forhold i trygge omgivelser. De som er lettest å rehabilitere, er faktisk de helt yngste, forutsatt at de kommer seg gjennom den kritiske perioden og ikke har alvorlige skader. Det er en stor hjelp å ha en flokk pataser tilgjengelig. Det er den beste forutsetningen for å lykkes. Voksne hunner er faktisk de beste terapeutene for unge dyr og sparer personellet masse arbeid. Det er nesten en fulltidsjobb å passe og stelle en liten patas til den kan greie seg selv sammen med andre. Noen kommenterer da at man går glipp av ”kosejobben”. Det er sant, men det var heller ikke målsetningen. Du skal være veldig flink om du skal kunne konkurrere ut en patasmor.

Denne lille krabaten var tørst og hadde falt ned i vanntanken. Han ble reddet i siste øyeblikk og måtte faktisk gjenopplives. Han hadde fått lungene fulle av vann. Patasene liker ikke vann. Vi lærer alle våre å bli fortrolige med vann og flinke til å svømme.

Hvordan man går fram i rehabiliteringen av pataser er avhengig av kjønn, alder, helse og sosial status. De som har vært i fangenskap, er som regel feilernært, underernært, har fått for lite mosjon og ofte emosjonelle og sosiale problemer. Mange av dem har fysiske skader etter å ha blitt skutt på, jaget av hunder, slått eller simpelt hen mishandlet på andre måter. Det er ikke uvanlig at man brekker et bein eller to på dem for at de ikke skal kunne rømme.

For de små er det viktigste å få etablert en emosjonell kontakt, helst med en annen patas eller en passer. Babyen vil da bli preget på den patasen eller den personen. Det beste er da om denne personen følger babyen helt fram til den er integrert i en flokk.  Det er faktisk ikke så vanskelig å avvende en patas om det første året er gjennomført på en riktig måte. Man må så få regulert fordøyelsen og få dem over på en riktig kost. De må få masse anledning til å leke og trimme. Hvis de ikke er i topp form, overlever de ikke i bushen. Pataser kan få mange av de samme sykdommene som oss. Derfor må jeg vaksinere dem, spesielt når jeg må ha dem i byen for kortere eller lengre perioder. Ellers lar jeg det ofte være.

Det er veldig viktig å vaksinere patasene riktig. Her er det en som nettopp er død av stivkrampe. Den klassiske posisjonen på hodet, halen og beina viser hvorfor det heter stivkrampe. Det er ikke noen god død.

Stivkrampe er vanligst. Det er hjerteskjærende å være vitne til.  I områder med sovesyke kan de lett bli smittet. Antakelig har de ikke naturlig beskyttelse mot dette som andre ville dyr. Jeg har noen teorier om dette og trenger kontakt med et spesiallaboratorium som kan hjelpe meg med noen spesielle enzymanalyser. Jeg har aldri lyktes i å behandle patasene mot sykdommen. Man bør derfor ikke ha paser der det finnes sovesyke. Det med vaksiner og omgang med mennesker er ikke en enkel sak. Vaksinerte dyr kan ta med seg sykdommene ut i bushen og smitte andre dyr som ikke er beskyttet. Det er derfor viktig å unngå kontakt med mennesker og menneskemiljø så mye som mulig.

 

Når det emosjonelle og helsemessige er i orden, er det dags å starte den sosiale treningen. Jeg gjør dette gradvis. Er de små, tar jeg ut et eller to dyr fra flokken og lar dem bli kjent med den nye over en viss tid. De blir på en måte faddere for den nye og beskytter den nye når de så blir satt ut i den store flokken. Det er viktig at de nye ikke blir satt i den store flokken før de er i god form fysisk og psykisk, ellers kan overgangen bli litt for tøff. Kjønnsmodne hanner må man aldri putte inn i en flokk  med en lederhann. De lever i ungkarsflokker. En flokk er kompetent når jeg har en god lederhann, 3-5 hunner og tilsvarende ungdyr. Hunnene skal helst ha født en gang eller tatt seg av en unge for å ha erfaring med fødsel og barnepass. Jeg vil gjerne ha en reservehann i opplæring også, men han må være flere år yngre enn lederhannen, så det ikke blir problemer.

Her leder min super-patas en liten gruppe på vei hjem etter en ettermiddagstur i bushen. Når vi går til og fra, pleier vi til å begynne med å la sjefen gå i band, både for at han skal lære å lede, men også fordi da følger alle de andre med. De andre har også en hyssing, så vi lett kan få tak i dem om det trengs.

 

De skal så tidlig som mulig venne seg til å være i bushen. Men når hele flokken fungerer sammen sosialt, er det på tide med den seriøse bushtreninga. De må lære å ta vare på seg selv, unngå farer og lære seg å finne mat på egenhånd hele året. De som har vokst opp i et menneskemiljø, kan ikke dette og må lære det fra grunnen av. De trenger mye mat i forhold til størrelsen, mat rik på karbohydrater og proteiner. De må lære hva som er tilgjengelig til de forskjellige årstidene, hva som er spiselig og hva som ikke er spiselig. De må lære årvåkenhet, identifisere farer og vite å sette seg i sikkerhet. Mest av alt må de lære seg å holde seg langt unna mennesker! Men jeg er ikke ferdig der. Jeg må finne et område der det ikke er andre pataser, som er stort nok og sikkert nok. Deretter må jeg ta med lederdyrene på kryss og tvers av det terrenget så de blir kjent og finner seg til rette der. Først da er en flokk klar til å greie seg på egenhånd. Hele denne prosessen tar 4-5 år, minst.

Pataser kan ikke settes ut enkeltvis som for eksempel marekatter. Patasene  har så store territorier at det er meget vanskelig å komme i kontakt med andre flokker og innlede et slik samarbeide at det er praktisk mulig. I prinsippet skulle det ikke være umulig, da patasene er flinke til å ta seg av artsfrender, selv om de ikke hører til deres egen familie.

Patasene elsker å speile seg. De kjenner seg selv igjen. De liker også å sitte på når jeg kjører motorsykkl. Man kan ikke unngå å bli i godt humør når man er sammen med disse krabatene.

Jeg kan ikke gå i alle detaljer i en liten blogg, men her har du i alle fall de store linjene og prinsippene for rehabiliteringsprosessen. Det er ikke en håndbok i patas-rehabilitering. Det er da ikke vanskelig å forstå at det er en omfattende, tidkrevende og ressurskrevende prosess, som krever kunnskaper, erfaring og en rekke andre forutsetninger. Patasene har et utrolig fint vesen, og de er egentlig lette å ha med å gjøre. Det er en berikelse og et privilegium å få være sammen med dem og lære dem å kjenne. Det er ikke til å legge skjul på at det er et arbeide som også gir mye, og som berører og preger de som er så heldige å få gjøre det.

Håper du likte dette og har fått en ide om hva det dreier seg om det med rehabilitering av pataser. Neste gang skal jeg skrive litt om hva slags holdninger vi bør ha i vår omgang med pataser og hva de kan bety for oss.

 

Hilsen Doktor Per

Pass på, for blir vi kjent – blir du glad i meg!

Dessverre er patas-apekattene lite kjent blant folk flest. Noen kaller dem også for husar-apekatter. De fleste aner faktisk ikke hva en patas er. Derfor kan det være lurt med en liten presentasjon. Patasapene skiller seg vesentlig på mange vis fra alle andre primater i Afrika. Vi skiller mellom de store menneskeapene som sjimpanser og gorillaer på den ene siden og alle apekattene og andre primater på den andre siden. Apekattene er fordelt på mange familier med svært forskjellig utseende og levesett. Blant dem står patasene i en særstilling.

Patas banditt. Han var en gøyal og munter skrue. Gå på hendene var hans spesialitet da han var ung.

Patasapene hadde tidligere en stor utbredelse tvers over Afrika i Sahelbeltet fra åpen savanne mot sør til ørken i nord. De unngår tett vegetasjon og naken ørken. Men de er dessverre blitt utryddet av menneskene i store deler av sitt tidligere utbredelsesområde.

Patas-apekattene er meget vakre og kanskje den av alle apekattene i Afrika som er best tilpasset til et liv på bakken, selv om den er flink til å klatre. Den klatrer for å finne mat, for å holde utsikt og for å sove om natta. Patasene er uten tvil verdens raskeste primat. De kan løpe i omkring 60 kilometer i timen, de er høye og slanke, med lange bein, spesialkonstruert for fart. De er primatenes mynder. Deres sikkerhetsstrategi er å holde avstand til farer og å løpe eller å gjemme seg. De hater rimeligvis hunder, leoparder, ørner og pytonslanger som representerer fare for dem. Men de er egentlig redde for det meste og foretrekker å holde seg på sikker avstand.

Ung patashun som tar seg av to andre foreldreløse. Hun var en av de beste patasterapeutene jeg har hatt.

Patasene blir ganske sent kjønnsmodne. De har en drektighetstid på fem og en halv måned og de ammer de små i nesten syv måneder. I denne tiden sitter babyen på magen til mora når de er på vandring.  Hunnene har en 30 dagers syklus, men de føder stort sett sent på vinteren. Dette kan ha en sammenheng med tilgang på mat og det er et kjent fenomen også hos andre dyr i sahelsonen. Patasene er blant de arter som i utstrakt grad også kan ta seg av andres barn. De unge hannene og hunnene er flinke barnepassere. Patasene kan bli over 30 år i det fri og enda eldre i fangenskap.

Patasene har et mildt og vennelig sinn. De elsker å leke og bruker mye tid på det. De har en streng sosial orden som de pleier, ivaretar og respekterer på mange måter. De har en døgnrytme som minner mye om vår. De spiser morgen og kveld og slapper av midt på dagen. Ungene er meget lekne og bruker masse tid morgen og kveld på det. Om natten har de en annen sovestrategi enn de fleste andre apekatter. Flokken sprer seg til forskjellige trær, klatrer opp og sover hver for seg. Mødrene sover med sine små.

Patasene sover middag. Ute i bushen går de fri hele dagen, men de kommer ofte hjem for å hvile middag hos meg. Da er de helt trygge og slapper godt av.

Patasene er meget sky. De er milde av vesen og veldig sosiale. De lever i flokker på 10-30 dyr, av og til opp til 100. En stor lederhan leder flokken og er sammen med dem hele året. Andre hanner danner ungkarsgrupper. Ungkarene tar det med ro og lever i fred og fordragelighet med hverandre. Skulle en av dem derimot få lyst på dameselskap, må han manne seg opp og først detronisere en boss og så ta over hans flokk med hunner og ungdyr. Det er mye trøbbel for en begrenset gevinst! Patasene streifer omkring på savannen etter mat og har et enormt hjemmeområde, ofte mye mer enn 30 kvadratkilometer per flokk. Dette gjør det nesten umulig å reintrodusere rehabiliterte pataser i frittlevende flokker, selv om man kjenner dem. Men det er også flere grunner til det, som jeg kommer tilbake til.

Patasene baserer seg for det meste på synet for sin sikkerhet. Hver morgen før de går i gang med sine aktiviteter, sitter de helt stille og tar innover seg alt innenfor sin horisont, og de husker det. Det tar ofte over en halvtime. Når de så beveger seg og nærmer seg grensen for synsfeltet, gjentar de operasjonen. De reiser seg opp på to for å få oversikt eller klatrer opp i et tre. De har mye større sikkerhetsmarginer til farer enn for eksempel jeg har. Det bringer oss ofte i konflikt når vi er på tur sammen. Vi utarbeider derfor en arbeidsfordeling der de tar ansvar og leder i åpent terreng, fordi det er de som skal lære, og jeg tar ansvar når vi er i tett vegetasjon eller må ta snarveier. Da tar jeg over. Vi stoler på hverandre. Å gå i bushen med dem er helt fantastisk – det åpner en helt ny verden og en ganske annerledes måte å se og oppfatte ting på.

 

Patasene styrker båndene til hverandre og holder orden på sosial rang ved å stelle hverandre.

Patasene kommuniserer med hverandre på mange måter, med tegn, med mimikk og vokalt. De bruker også mye tid på hverandre ved å stelle hverandre og på å kose og å leke. De har mange forskjellige lyder for å beskrive ting og kommunisere med. De store hannene er ganske tause og verdige. Men når de sier i fra, så blir de tatt alvorlig. De sier i fra når det er betydelige farer eller om de treffer en annen patasflokk. Patasene har en variert kost av alt fra planter, frø, nøtter og frukt til insekter, egg og smådyr fra firfirsler og fuglunger samt smågnagere.

Det er ikke bare patasene som koser seg når vi er sammen. Av og til må jeg ha dem med meg for ikke å bryte den fysiske og følelsesmessige kontakten de trenger i startfasen, av og til fordi de er syke og trenger regelmessig medisin.

Jeg har hatt et forhold til pataser siden jeg var gutt. De er noen fantastiske små «goinger» som man blir veldig glad i og følelsesmessig knyttet til. De store hannene blir du kamerater med og hunnene blir dine venninner. Jeg må alltid passe meg for hunnene, fordi de blir ofte veldig possessive. De vil ha meg for seg selv, og de forsvarer meg. Det kan føre til pinlige og forbausende situasjoner. De kan gå fullstendig av skaftet om en fremmed kvinne hilser på meg eller enda verre, gir meg en klem! De som ellers er mildheten og vennligheten selv, kan da gå fra sans og samlig og bite min gjest til blods! Damer og sjalusi er farlig også hos patasene. De uttrykker glede og sorg, sinne og omsorg, tillit og frykt, vennlighet og avsky, på en måte som kan være nesten skremmende fordi de likner så mye på oss og vi kan føle oss utlevert! Dessuten lever de ut det de tenker og føler og er ikke så korrupte som oss som ofte sier en ting, men mener og gjør noe annet.

 

Dette er en av mine små nåværende venninner. Selv om jeg har måttet amputere noe av halen hennes pga infeksjon og gitt henne sprøyter, så er vi blitt gode venner. Mine ansatte har simpelt hen kalt henne ”Lille venn” fordi det er slik jeg tiltaler til henne hele tiden. Er hun ikke vakker?

En ting er sikkert. Å bli kjent med en patas er å bli glad i dem. Jeg har levd med dem til og fra hele livet og kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten kontakt med dem. I perioder er jeg omgitt av mange av dem. Jo flere, jo bedre for alle parter. Ingen kan gjøre det uten å bli rørt og engasjert. Her trenger jeg ikke bruke alle mine argumenter og overtalelseskunster for å vekke folks sympati for arten. Vær sammen med en patas en dag, og du er garantert forelsket – solgt! Patasene greier utmerket å forsvare sin sak helt på egen hånd. De er sine egne beste ambassadører. Det er meg fullstendig ubegripelig at folk kan finne på å gjøre dem noe vondt, men det er menneskene som nå truer deres framtid som art i mesteparten av sitt tidligere utbredelsesområde. Det har vi forsøkt å gjøre noe med, og det skal jeg skrive mer om i bloggene som følger, så følg med om du syntes dette var interessant.

Hilsen Doktor Per