Category Archives: Gorillaer

Har du lyst å hjelpe?

Har du lyst til å støtte noen av prosjektene som Doktor Per jobber med? Eller bidra som frivillig?

Her er en konfiskert død ape klar for salg på det lokale markedet. Vi ser bare en brøkdel av det som omsettes.

Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, og vil støtte dette, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org

Klikk her om du vil lese mer om organisasjonen Laga eller hvordan DU kan være med og hjelpe ville dyr i Afrika via Laga!

Du kan ellers ta kontakt med Doktor Per via hans side på Facebook.

 

Mørke skyer for gorillaene

NB! Se «Doktor Per» på TV 2 fredager kl. 19!

Jeg tror dessverre at nedtellingen for gorillaenes framtid som en frittlevende art for lengst har begynt. Det er mange grunner til det. Det med viltkjøtt er dypt forankret i kamerunsk mattradisjon. I enkelte samfunn er gorillakjøtt simpelt hen obligatorisk ved spesielle anledninger. Tradisjonelt var dette begrenset til lokale samfunn og lokalt konsum. De siste 30 årene har endret dramatisk på dette, en utvikling som bare akselerer og det har skjedd et kraftig skifte i hvem som er aktørene og hvor markedene er.

En faktor er den stigende graden av urbanisering. Folk flytter inn til byene for utdannelse og arbeid og de tar sine tradisjoner og vaner med seg. De vil ha bushkjøtt. Handelen med bushkjøtt er uten tvil den største trusselen mot Afrikas ville dyr i dag. Utbygging av infrastruktur, veier og jernbane har ”åpnet” innlandet for en flom av illegal handel mot de store byene og etterspørselen der. I Yaounde anser man sjimpanse- og gorillakjøtt som det beste og mest ettertraktede av ”viltkjøtt”.

Avvirkningen av regnskogen i Kamerun er ikke bærekraftig. Den ødelegger livsmiljøet for gorillaene og gjør dem utsatt for krypskyting og ulovlig handel.

Avvirkningen av regnskogen for eksport av edelt, tropisk trevirke virker kraftig inn på denne handelen på mange måter. For det første blir hele landet gjennomskåret av veier for å få tømmeret ut. Dermed blir både adgangen for krypskytterne forenklet, den illegale handelen og eksportrutene ut av urskogen like så. Denne virksomheten er nært knyttet til skogsindustrien. For det andre så blir gorillaenes hjemområder meiet ned. Urskogen er i ferd med å forsvinne i et tempo som ofte gir meg og likesinnede mareritt. En ting er at dette nettverket av infrastruktur drenerer landet for tropiske eldeltrær og snur økologien på hodet på en ikke bærekraftig måte, men det forårsaker også at alle viltresursene forblør, bokstavelig talt.

Den illegale handelen med gorillaer foregår i nær tilknytning til tømmerindustrien. Mange av dem vi har arrestert, er ansatt der.

 

Konkurransen om bruken av land til bosetting og jordbruk, ikke bare matproduksjon, men industrielt jordbruk av internasjonale dimensjoner, griper om seg. Det er lettere å finne 1000 HA land til å dyrke oljepalmer for bruk som bio-brennstoff til vesten enn det er å finne samme arealet for å sikre en gorillastamme. Internasjonale selskaper kjøper opp eller leaser enorme landområder for industriell produksjon av palmeolje. Nylig kjøpte et amerikansk selskap opp 70.000 HA land til dette formålet. Men først blir regnskogen jevnet med jorden. Dette forgår i et land der jeg enda ikke har sett en blyfri bensinpumpe og der bilene vi vraket av miljøhensyn for 20 år siden er ”first choice” i dag! Det er som om det ikke er samme luften vi puster over hele kloden! Tenk over hvor du får miljødrivstoffet ditt fra! I Kamerun er det et begrep om at om du skal få skjøte på din tradisjonelle jord så må du ”mise en valeur” (verdiskapning!), sette den tomta i stand. Det er ensbetydende med hogge ned regnskogen og erstatte den med bananpalmer eller liknende!

Her er en konfiskert død ape klar for salg på det lokale markedet. Vi ser bare en brøkdel av det som omsettes.

 

Alt dette fører til oppstykking av land, det vi i økologien kaller parsellering. Når dette skjer, blir bestander av sårbare dyr ikke bare eksponert for utnyttelse, men isolert til stadig mindre områder som ofte ikke kan dekke deres grunnleggende behov gjennom hele året. Det fører til at de ofte må flytte på seg, noe som eksponerer dem ytterligere. De blir det vi kaller øypopulasjoner. Det virker som om det er en naturlov at alt som er grønt, vakkert og intakt, må ødelegges. Her hjemme kan vi le av den australske holdningen om at ”If it grows – chop it down and if it moves – shoot it”!  I den afrikanske regnskogen i dag er dette ikke morsomt, det er ramme alvor. Når en gorillastamme har fått sitt land parsellert og selv blitt en liten øy-bestand, da er det uvilkårlig begynnelsen på slutten for den gorillastammen!

Hvis du trodde det stoppet der, så har jeg dessverre verre ting i vente. I dagens Afrika med internett og internasjonale flygninger, med nye, økonomiske aktører som Kina og India i tillegg til de gamle, så har handelen med de store apene blitt utrolig mye mer sofistikert. Det er store penger inne i systemene og meget høy grad av organisatorisk ferdighet for å nå markeder som betaler enda mye mer for produktene. Det er ikke lenger de lokale markedene som konsumerer. De har ikke lenger råd. Verdien på gorillakjøtt stiger med over ti ganger, bare inn til hovedstaden Yaounde eller havnebyen Douala. I Paris og New York og enda verre i Kina, kan du gange dette opp med 40.  I stigende grad ser vi at handelen med ville dyr, inklusiv gorillaer og gorillaprodukter, er knyttet til handelen med narkotika og med våpen. Bak dette står internasjonale forretningsfolk, politikere og diplomater – mange med høy grad av beskyttelse og immunitet. Det er bare de siste 10 årene at vi har begynt å nærme oss dette nivået i vår ”krig” mot denne virksomheten. Kanskje er dette i virkeligheten den siste spikeren i kista for de ville gorillaene.

Jeg har med vilje skjult identiteten til denne fangen. Han transporterte gorillakjøtt for salg i hovedstaden. Slike som han og krypskytterne er ofte finansiert og utstyrt av oppkjøperne på forhånd. Bak hver vi arresterer, står det kanskje 10 klare til å ta over. Det er ikke disse vi først og fremst er ute etter, men bakmennene.

La meg gi noen eksempler: En mann sørvest i Kamerun fortok 22 sendinger av gorilla- og sjimpanseskaller til USA. Han ble avslørt i 2009, men hadde da tjent en formue etter lokal standard. Fra nabolandet ble det i 2010 eksportert over 100 sjimpanser og 10 gorillaer til Kina. En annen sak skjedde i 2006 da en minibuss full av narkotika, hasj og kokain, ble anholdt like utenfor hovedstaden. Midt mellom sekkene med narkotika, lå en levende, liten sjimpanseunge i en stor bærepose!  Det illustrer hvordan narkotikahandel og handel med ville dyr ofte er knyttet sammen. To år tidligere var vi med på å nøste opp en spesiell historie. Fire høylandsgorillaer (Cross River-gorillaen – verdens sjeldneste gorilla-art) ble smuglet over til Nigeria og havnet i Taipei for deretter å havne i Sør Afrika. En slik transport er meget kostbar og involverer utallige kontrollposter av alle slag, tollvesen, veterinærmyndigheter, helsemyndigheter, sikkerhet, og så videre – gjennom mange land. Det viser hvilket nivå disse operatørene arbeider på med hvitvasking og salg. Takket være DNA – kunne vi vise at disse gorillaene stammet fra Vest-Kamerun, og de ble repatriert til Kamerun i god helse, men til hvilken framtid? Likevel blir dette en slags solskinnshistorie i alt dette alvorlige og triste.

Gorillaen symboliserer styrke og villskap i folketroen. Mange tror at de får overnaturlige krefter ved å spise dem og ved å holde seg med et slik kranium. Det er et maktsymbol.

Dette er det triste, men sanne bakteppet. Hvis vi på denne bakgrunnen likevel finner et sted der vi kan sette ut Nkan og hans familie, så er det ikke dermed sagt at det er en lykkelig slutt. Da begynner et nytt sett med problemer. Først må det masse forhandlinger og parlamentering til. Deretter må vi garantere dyrenes sikkerhet. Greier vi det, må de isoleres fra andre gorillaer av helsehensyn, da de som vaksinerte og beskyttende kan dra med seg urbane sykdommer til dyr som er friske og som ikke er beskyttet. Neste problem er å unngå innavl. Altså må vi sørge for friske gener til denne gruppen hele tiden. Uansett hvordan vi vrir og vender på denne virkeligheten, så betyr det at selv med den beste løsningen for Nkan og hans familie, så vil en høy grad av oppfølging fra menneskelig hold alltid være nødvendig i all overskuelig framtid. Jeg spør meg ofte selv om jeg tør å ta ansvaret for dette ..?

Regnskogen er gorillaenes hjem. Regnskogen må være stor nok og i økologisk balanse for å kunne tilby gorillaene et normalt livsgrunnlag.

En ting er sikkert. Kamerun er et  land som sliter med det daglige og de nære ting, brødfø befolkningen, skolegang, helse og arbeid. De har ikke tid og råd til vern av gorillaer og vil ikke prioritere det. Gorillaene er en verdensarv, som tilhører alle akkurat som isbjørnen på Svalbard og gråhvalen langs våre kyster. Kamerun, respektive Norge, forvalter dette på vegne av verdenssamfunnet. Kamerun er nødt til å se annerledes på sine prioritering og Norge har kommet mye lengre i sosio-økonomisk organisering og utvikling. Derfor er det naturlig at Norge er blant de landene som kan komme Kamerun til hjelp i forvaltningen av for eksempel gorillaene. Men en ting er det offentlige, noe helt annet er ditt og mitt engasjement. Ikke noe er farligere for gorillaenes framtid enn vår likegyldighet. Alle kan gjøre noe med dette og bidra med engasjement og praktisk arbeid. I Kamerun har vi et ordtak om at ”kjærlighet sitter ikke i hjertet, men i beina!” Med andre ord: Er du glad i noen, så besøker du dem. Bryr du deg om noe – så gjør noe med det!

Ikke noe ville gjort meg mer glad enn å besøke Nkan i regnskogen og finne ham trygg og fornøy sammen med flokken sin. Men tør jeg det? Kan jeg ta ansvaret for det med alt jeg vet? Det er spørsmål vi nå stiller oss hver dag.

Jeg har samarbeidet med Ofir Drori og Laga (The Last Great Ape Organization) helt siden starten. Vi har gjort mye, og mange hundre mennesker er satt bak lås og slå for miljøkriminalitet. Man blir ikke populær på den måten,og når vi truer de riktig store fiskene i denne businessen, så er dette arbeidet direkte farlig. Vi må leve med alvorlige trusler og beskyttelse. Vi greier ikke gjøre alt vi vil eller gjøre noe med alt vi har kunnskap om. Alt vi har greid, tenker vi ikke så mye på. Det som plager oss daglig, er at vi ofte må avlyse store operasjoner fordi vi simpelt hen ikke har råd. Du kan hjelpe oss med dette. Hvis du også bryr deg, så er det et skritt i riktig retning.

Dette er ikke hyggelig, men det er sannheten og ikke en gang det verste. Skal vi kunne gjøre noe effektivt for gorillaene, må vi se sannheten i øynene og arbeide på mange fronter samtidig. Vi må ta oss av de små og forsvarsløse, og vi må også ta oss av de store og sterke, for selv gorillaen har ingen ting å stille opp med mot alle de som vil bryte ned og ødelegge. Situasjonen er blitt slik, at nå trenger selv apeverdenens Goliat ”en hånd å holde i” for å overleve – og det kan kanskje være din?

Klikk her om du vil lese mer om Laga eller hvordan DU kan være med og hjelpe gorillaene!

 

Gorillahilsen fra
Doktor Per

 

Gorillaer er sårbare

Det å rehabilitere gorillaer er vanskelig, dyrt og tidkrevende. Det byr på store utfordringer politisk, administrativt, medisinsk, logistisk og på mange andre måter. Det krever noe forpliktende av hver og en av oss. Alle de 22 gorillaene som nå er i Mefou, har en traumatisk historie – uten unntak. De har blitt skilt fra sine mødre. De har vært utsatt for fysisk, psykisk, emosjonell og sosial vold. Alle kommer de med skader og problemer. Gorillaer likner enda mer på oss enn mine venner patasene. En gorillababy er helt avhengig av moren sin i minst tre år. Selv om jeg elsker dette, så skal jeg ikke plage dere med alt det tekniske og medisinske. Jeg tror dere ser poenget!

Det tar ofte måneder før en liten gorillaunge kommer til hektene på alle vis, slik at den kan integreres med andre gorillaer og starte sosialt liv sammen med dem. Her ligger Nona trygt inntil brystet til Rachel. Hun har bleie på!

 

Gorillaene er store og potensielt farlige. Derfor trenger de solid infrastruktur både for sin egen sikkerhet og for omgivelsene. Det er arbeidskrevende. En gorillababy må ha tilsyn døgnet rundt i minst tre år. Det er personalkrevende. De trenger kompetent medisinsk tilsyn, både for sin ernæring og helse, men også for å beskyttes mot smitte og sykdommer. Derfor må de tilbringe mye tid i karantene og isolasjon, uten at det blir et sosialt fengsel. Det må være en viss avstand mellom dem og menneskene. Ofte må vi hente inn internasjonale eksperter for å foreta kompliserte operasjoner.

Det er en stor lykke og seier for oss alle når en gorillaunge gjenvinner helse og livsgnist og hengir seg til lek og samkvem med andre gorillaer.

 

Gorillaene må få melk som menneskebarn. De må ha fysisk kontakt med mora/vokteren 24 timer i døgnet. Man kan ikke skifte personale flere ganger i døgnet som på et sykehus. Når alt det grunnleggende er i orden, må de lære seg å bli gorillaer, emosjonelt, sosialt og praktisk. Deretter må de integreres i en familie og så må de lære å ta vare på seg selv i urskogen. Det betyr å finne nok og riktig mat, beskytte seg mot farer og ta vare på sin egen helse. Det er det vi kaller bushtrening. En gorilla som er tatt ut av sin sammenheng, må lære dette fra grunnen av. Det er akkurat som patasene. De må lære hva som er spiselig og ikke – og hvor de finner mat til alle årstider. Når ikke mor og far er der for å lære dem det, så må vi gjøre det. De skal lære å bruke nesten 400 planter! Hvor mange planter kan du? Da skjønner dere at dette ikke er noe som kommer lettvint. Hvis de ikke lærer og greier dette, kan de ikke leve fritt i urskogen. Det må læres. De må utvikle grunnleggende gorilla- overlevelseskompetanse.

Her får Nkan tåteflaske av Rachel for 12 år siden.

Det å ta vare på gorillaer, er nesten som å ta vare på et menneskebarn. Det krever forpliktende innats over mange år – hele døgnet. Det er ikke nok at vi blir forbigående rørt over en urettferdighet og en nødsituasjon. De trenger mat og omsorg hver dag. Det forutsetter kompetente mennesker og de rette omgivelsene. Det har vi i Mefou. Men ingen av dem kan gjøre det de gjør, uten forpliktende hjelp utenfra. Hvis gorillaene skal ha en framtid på vår klode, må vi innse at det å ta vare på gorillaer er et ansvar vi alle har, selv om gorillaene befinner seg i Kamerun. Vår klode vil være et fattigere sted uten disse dyrene.

Portrett av Nouna

Jeg har presentert dere for Nkan og Nouna. De er medlemmer i en gruppe på 11. Av disse kan kanskje 6-7 være kandidater for utsetting i det fri. Men det forutsetter at de lærer alt de må, før så kan skje. Til det trenger vi en ny og stor inngjerding for bushtrening og hvor de kan lære mer om livet som ville og frie gorillaer uten hjelp av mennesker.  De andre må regne med å bli i Mefou resten av livet. Til det har vi hensiktsmessige fasiliteter.

Nkan kan kanskje være kandidat for en gruppe som kan settes fri. Men det er enda et stykke dit. Først trenger han mye mer plass og bushtrening for å blir helt selvstendig og uavhengig.

Så har vi Bobo’s gruppe. Bobo er en diger, flott gorilla, men han har vært så lenge hos mennesker og han er blitt så gammel, at det er urealistisk at han kan leve et naturlig og trygt liv i urskogen. Men han har etablert en fin familie med tre hunner og han har en sønn som er oppkalt etter en av Kameruns store fotballstjerner: Eto-fils. Bobo og hans familie trenger en mye større inngjerding, hvor de kan leve et normalt gorillaliv, om enn beskyttet. Det er viktig at de kan trekke seg tilbake når de vil være alene og å komme fram når de ønsker å være sammen med mennesker.

Bobo har en fin og velfungerende familie med tre hunner og en sønn.

Min venn Bobo har noe jeg tror er en gorillaversjon av Tourettes-sykdom. Han lager noen ufrivillige grimaser og lyder fra tid til annen, og det kan neppe være noe annet. Jeg skal observere det litt til og kanskje skriver jeg noe om det! Selv om min store kjærlighet og kamerat er Nkan, så innrømmer jeg at Bobo er flott og 25% større enn Nkan! Bobo har en bror som er psykisk utviklingshemmet, og det er virkelig et problem for Bobo sin familie nå. Derfor er det maktpåliggende å skille dem, sånn at Bobo får leve i fred med sin familie og vi får ta vare på broren på en annen måte. Det ligger det til rette for, men Bobo og hans familie trenger mye mer plass. Inngjerdingene deres består av doble elektriske gjerder der strømmen kommer fra solcellepaneler. All inngjerdingen må ha solide satelitter der man kan ta inn dyrene og isolere dem om de trenger medisinsk behandling eller om det er vedlikeholdsarbeid som må gjøres.

Selv for å gjennomføre en vanlig helsesjekk, må gorillaene ha full anestesi. Vi har funnet på en fin måte å administrere premedikasjonen på, slik at dette ikke blir traumatisk for dem. Gorillaene er utsatt for flere spesielle lidelser som krever oppfølging. Her er det Bobo som gjennomgår en rutinesjekk.

Mitt engasjement i Mefou startet medisinsk. Den biten er nå under kontroll. Nå har jeg og mine folk brukt halvannet år på å formalisere administrasjon og økonomi. Det neste jeg skal gripe fatt i, er mattilgangen, transport og lagring. Det er etter hvert en betydelig hodepine. Over 360 primater trenger mye mat, og det er dyrt. Min plan er å finne ut hvor vi får tak i det billigst, hvordan transportere det rimeligst og hvordan lagre det best mulig for at det skal være god kvalitet og stabilt tilgjengelig. Jeg vet alt dette, men trenger bare tid og råd til å få det gjort. Kornprodukter trenger å lagres ved middels, lav temperatur, mørkt og framfor alt tørt. I urskogen betyr det isolasjon og ventilasjon. Dessuten må lagrene kunne beskyttes mot insekter. Grønnsaker og frukt må kunne kjøles ned. Alle lagre må kunne desinfiseres. Det er store utfordringer når vi enda ikke har strøm, men det kommer kanskje snart.  Når alt dette er gjort, vil parken være sikret og trygg i forhold til myndighetene.

Her er en liten fyr med skade etter fotsnare og med skuddskader. Vi trenger en liten sykestue i tilknytning til karantenestasjonen, der vi kan foreta kirurgiske inngrep og helsesjekker under tilfredsstillende, hygieniske forhold.

Men så er det også mange andre prosjekter. Vi trenger en ny karantenestasjon – har faktisk ikke en som er egnet bare for gorillaer. Vi trenger et oppholdsområde for sosial trening og integrasjon, og vi trenger to nye store inngjerdinger, en til Bobo sin gruppe og en til Nkan sin gruppe. Arbeidet med å finne områder å sette dem ut på, er så en helt annen sak. Så langt strekker bare idealismen til, ikke de finansielle kreftene.

Det er trygt å vokne opp etter narkosen i armene til Rachel.

Alle kan ikke gjøre det jeg gjør, og enda færre det som Rachel Hogan gjør for gorillaene. Rachel har viet sitt liv til dem. Hun er den daglige lederen i Mefou i dag, siden Avi Sivan døde i en militær helikopterulykke i fjor. Hun gjør en personlig avtale med hvert dyr hun engasjerer seg i. Det betyr at hun ofrer det meste av det vi alle forventer av livet vårt – for å gjøre det hun har bestemt seg for å gjøre for gorillaene, og det hun har engasjert seg i. Verken Rachel eller jeg kan gjøre dette alene, uansett hvor mye vi gjerne ville. Skal gorillaene overleve som art, må alle gode krefter komme sammen. De som er i varetekt i Mefou må sikres et rimelig liv og kanskje utsikter for et liv i frihet. De få som enda lever i frihet, må sikres så lenge det er mulig. Dessverre er det slik det står til med gorillaenes framtid i dag! Mer om det neste gang.

Takk for interesse og følge så langt.

Hilsen Doktor Per

Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org . Ape Action Africa har lånt meg noen bilder fra sitt arkiv til denne bloggen.