Sovesyke hos ville dyr

Jeg har fått mange interessante spørsmål. Noen er knyttet til det med sovesyke og ville dyr. Dere aner neppe hvor godt spørsmål dette er. Samtidig vet jeg at det ligger langt utenfor folkeopplysningens brede vei her hjemme. Sovesyke er et hett emne mellom leger, veterinærer, biologer og jordbruksfolk i Afrika med spesialinteresse innenfor tropisk parasittologi. I progammet om patas-apekattene, fortalte jeg at noen av dem som var hos meg, fikk sovesyke. Dette er så interessant at dere fort kan få mye mer enn dere bad om, selv om vi lar det medisinsk tekniske og det vitenskapelige nivået ligge. Likevel kreves det noen forklarende runder for at du skal forstå, og før jeg kan svare på spørsmålet om pataser og sovesyke.

Sovesyke (trypanosomiasis) er en tropisk parasittsykdom som kan ramme mennesker og dyr og som overføres av tse-tse fluen. Dyr og mennesker kan være bærere – reservoir.  Når en tse-tse flue biter en som er bærer, kan fluen få smitten i seg via spyttet sitt. Parasitten gjennomgår så en forvandling inne i kroppen til fluen gjennom flere trinn. Når fluen deretter biter et nytt offer som ikke er bærer, kan smitten føres videre til offeret via spyttet til fluen og starter en ny komplisert syklus inne i kroppen til den nye verten, som etter hvert kan utvikle sovesyken, men det er ikke sikkert. Det er nemlig avhengig av hvem den nye verten er.

Sovesyken har en  blodoppløsende fase og en nevrologisk fase. Den første fasen er preget av varierende og langvarig feber, hodepine, leddsmerter og kløe. Når  parasittene kommer over i blodbanen, blir blodlegemene gradvis ødelagt og man utvikler en anemi. Når de inntar lymfesystemet, utvikles voldsom hevelse av lymfekjertlene. Hjerte, nyrer og hormonsystemene blir etter hvert skadet. I den andre fasen blir den normale døgnrytmen og søvnrytmen forstyrret. Man utvikler psykiatriske og nevrologiske symptomer som forvirring, aggresjon, skjelving og lammelser. Til sammen utvikler man etter hvert organsvikt og koma som uvilkårlig fører til døden om en ikke blir behandlet. I den østafrikanske formen tar dette et par måneder, mens i den vestafrikanske formen kan det ta år. Dyr og mennesker har stort sett de samme symptomene.

Det finnes mange arter av parasitten. Bare to arter er viktig for menneskenes helse. Parasitten kan påvises i blod eller andre kroppsvev ved mikroskopi. I dag finnes det også presise serologiske teknikker. Den vestlige formen kan ligge latent i måneder og år og har et mildere forløp, mens den østlige formen er mer aggressiv og har et stormende forløp. Begge er dødelige om de ikke blir oppdaget tidsnok og behandlet riktig. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, men dagens behandling er ganske effektiv. Både diagnosen og behandlingen krever en person med spesialkunnskaper og erfaring. Mange av de artene som finnes hos dyr og smittes mellom dyr, gir ikke sykdom hos mennesker. Mellom 10-20 skandinaver får sykdommen hvert år. De fleste av disse er safariturister eller storviltjegere.

Tse-tse fluen hører til en familie som heter Glossina. Det er 22 arter av dem. Tse-tse fluen ser spesiell ut på den måten at når den hviler, så dekker vingene kroppen og når de er spilt ut ser det ut som den bare tar to vinger og ikke fire. Den må drikke blod regelmessig, fordi den har en helt spesiell reproduksjonssyklus. Følg med følg med, for nå blir det spennende: Bare ett egg blir befruktet. Larven klekkes inne i hunnfluen. Hunnfluen har en spesiell kjertel i magen som omdanner blodmåltidene til en slags ”melk” som larven lever av gjennom flere stadier til den er voksen. Da legger fluen den fra seg på et sted som er skyggefullt og fuktig. Der graver larven seg ned og omdannes til en puppe. Inne i puppen fullføres metamorfosen og en ny tse-tse flue kommer ut fullt utvokst.

De fleste ville dyr blir ikke syke av sykdommen, mens hos mennesket og mange husdyr er sykdommen oftest alvorlig og dødlig. Det er flere forklaringer på dette, noen som vi forstår og noen som vi ikke forstår enda. Det kan virke som om noen arter gjennom eksposisjon over mange generasjoner, har utviklet en slags immunitet, som forklarer at de ikke blir syke, selv om de er utsatt for smitten. En annen mekanisme synes genetisk betinget og er knyttet til dannelsen av et spesielt enzym, som dreper og hemmer sovesykeparasitten. Det vet vi er arvelig betinget og svært gammelt – mange tusen år. Og så er det andre mekanismer som vi enda ikke forstår og kan forklare. Konklusjonen er at de fleste ville dyr kan leve i beste velgående i områder med tse-tse fluer og sovesykeparasitter uten å ta skade, mens mennesker og husdyr blir syke og dør.

Nå kan vi begynne å føre noen resonnementer og  trekke noen konklusjoner. Det innlysende og logiske gir seg selv. Hvorfor kan da ikke de ville dyrene få leve i fred i områder med tse-tse fluer og sovesyke?  Slik er bare ikke mennesket. Nå skal jeg være saklig usaklig. Problemet til mennesket er menneskets egen grådighet. Vi kan simpelt hen ikke la noe grønt og fint være intakt og i fred. Problemet med sovesyke er kulturelt, sosialt og økonomisk knyttet til mennesket!

Det må jeg kanskje forklare. I våre dager, hvor man produserer kjøtt i Argentina, Australia, New Zealand og transporterer det verden rundt, kan vi utmerket godt forsyne folk med kjøtt og melk i tse-tse områder hvis vi ville. Men slik er det ikke.

Skal vi slutte å dra på safari på grunn av sovesyke og tse-tse fluer? Nei slett ikke. Ville dyr og villmark er beste bruk av land på slike steder og sjansen for å bli smittet er meget liten om man respekterer enkle leveregler.

Menneskets vanvidd ovenfor natur kommer tydelig til uttrykk i bekjempelsen av denne sykdommen. De hogget ned skogen for å bli kvitt yngleområdene til fluene. De slaktet ned hundretusener av ville dyr for å fjerne reservoarene til sykdommen. De sprøytet fluenes leveområder med insektgifter som ikke brytes ned i naturen på 45-65 år. De steriliserer hannene for å forhindre reproduksjon (smart). Det er bare det at sykdommen og fluene er tilpasningsdyktige. De skifter bare verter! Folk behandler husdyrene. Tilsammen er bekjempelsen av fluen og sykdommen mer kostbar enn det husdyrholdet kaster av seg, så vinninga går opp i spinninga. Det hadde vært mer lønnsomt å bruke landet til å ta vare på villmark og produksjon av ville dyr og så drive husdyrhold andre steder. Men slik tenker ikke mennesker.

Kanskje du nå lurer på om det er noen vits i dette siden menneskene kan bli smittet. Safarivirksomhet er antakelig den mest lønnsomme måten å bruke tse-tse- og sovesykeinfisert land på. Sjansen for å bli smittet er meget liten, og man kan beskytte seg med myggnett, langermede skjorter og lange bukser. Fluene flyr bare om dagen og det er ingen insektmidler som hjelper, men vi har et triks som funker: tørket elefantmøkk. I campen hadde vi alltid tørket, ulmende elefantmøkk i en krukke under bordet eller ved leirbålet. Det holder garantert tse-tse fluene borte!

Denne patasen er i terminal stadium av sovesyke. Behandlingen har ikke lyktes. Jeg har ikke lyst til å utsette dem for smitte igjen og jeg har noe jeg vil undersøke. Dessuten vet jeg hva jeg vil prøve av behandling neste gang om det blir noen neste gang.

Hvorfor blir så patasene syke? Den sovesykearten vi har i campen, ble noen dyr syke av, men ikke mennesker. De ville dyrene som holdt naturlig til der, ble ikke syke. Patasene holder ikke naturlig til der. De lever stort sett i tse-tse-frie og sovesykefrie områder. De har derfor antakelig ikke utviklet eller nedarvet naturlig beskyttelse. Derfor blir de syke. Jeg forsøkte både med vanlig behandling og med forebyggende behandling, men lyktes ikke. Jeg fant aldri noe litteratur om dette. Jeg stilte diagnosene med mikroskopi og serologisk teknikk, men jeg forsøkte ikke de nye medisinene vi bruker på mennesker. Så langt har jeg bare sett tre tilfeller og alle tre døde. Dette skal jeg kikke litt nærmere på. Jeg har noen tanker om det som jeg ”klør” etter å få undersøke.

Der ser du hvor viktig det er å forstå litt om noen av de små tingene for å kunne se de store sammenhengene og ta de rette avgjørelsene. Men i kampen mot sovesyken og tse-tse fluen, har mennesket hodeløst ødelagt natur og destruert ville dyr i stor skala og ikke lyktes. De insisterer på å fortsette, selv om vinninga går opp i spinninga og uerstattelig villmark blir ødelagt for alltid – til ingen nytte. De logiske løsningene ligger der og kan velges, men det gjør vi ikke. Herre Gud – ”When will we ever learn!”

Håper du hang med? Takk for følget.

Hilsen Doktor Per