Sporten

Gje meg en B…..

– En bok, tenkte jeg. Plutselig og helt uten noen annen foranledning enn målene som rant inn på Nadderud.

- Jeg ønsker meg en bok.

Ikke fordi jeg nesten er ferdig med «Bisettelsen» og snart trenger noe annet å runde av dagen med. (Menn i min alder har som kjent ikke stort annet enn bøker å forlyste oss med når det nærmer seg sengetid). Nei, mest fordi jeg har lyst å forstå litt mer av dette fascinerende, forunderlige fotball-miraklet på Nadderud. Finne ut hva det egentlig er som har skjedd i og rundt og med fenomenet Stabæk. Mot alle odds. Nærmest naturstridig. Og annerledes enn absolutt alt mulig annet i den norske fotballens forunderlige plaskedam.

På mange måter hadde jeg gitt opp håpet om en oppfølger til «Beatles» og «Bly». Forsont meg med at det ble med disse to romanene som så til de grader tok min egen ungdomstid på kornet og lærte meg noe om meg selv og epoken som formet meg. Så når Lars Saabye Christensen lot seg overtale til å fullføre trilogien, tenker jeg det må være mulig å lokke Ingebrigt Steen Jensen til å servere den hele og fulle og sanne beretningen om Stabæk. Ikke nødvendigvis den delen av eventyret som har vært synlig fra veien, men historien inni og under og bak. Visjonen, tvilen, strategien, avveiningene, tilbakeslagene, overveielsene, prosjektet, skuffelsene, prisen. Alt det vi som elsker fotball bare aner konturene av, fornemmer og skjønner må ha vært der. Utroskapen? Sviket? Baksnakkingen? Misunnelsen? Dolkingen? Maktkampen? Personstriden? Jeg nekter å tro at det bare har vært idyll og Kardemomme by hele veien til Tippeliga-toppen. Men selv om jeg skal sove etterpå, tåler jeg den usminkede versjonen. Først og fremst fordi jeg tror den kan gjøre oss utenforstående litt klokere og lære oss noe om oss selv og om fotballens helt spesielle vesen.

To grunner til at jeg har utviklet en spesiell sans for Stabæk. Den første: Ingebrigt Steen Jensens farmor var i sin tid «pike» hos min mormor og morfar på Nye Sandviksvei i Bergen. Siden mormor var noe så sjelden som en utearbeidende kvinne den gangen – hun var stenograf i shippingfirmaet Joachim Grieg – hadde familien Johansen behov for hjelp i huset og en som var der da min mor og onkel Ingmar kom hjem fra barneskolen. Og historien om hvordan Stabæk-trollmannens besteforeldre ble kjærester er mer romantisk enn noen Hollywood-film.

- Ingen brev til meg?

Ertet piken postmannen en dag han var innom 56 b. Nå er det eksplosjonsskadde huset revet og erstattet med et flunkende nytt og funksjonelt leilighetskompleks. Dagen etter hadde postmannen selvfølgelig brev med til den unge kvinnen, som så ble hans kone og senere mor til Ingebrigts far. Ført i pennen av postmannen selv. Historien hørte jeg av min mor for senere å få den bekreftet av Brikt Jensen selv – på telefon fra Korsika. For spøk pleier jeg derfor si at det verken ville blitt Kongepokal eller seriegull til Stabæk om det ikke var for familien min!

Grunn nummer to: Under fotball-EM i Portugal for fire år siden fikk jeg en telefon fra en representant for Byggmakker. Han lurte på om Mini og jeg kunne holde et ti-tolv minutters innlegg om TV 2s dekning av mesterskapet. Som innledning til et foredrag Ingebrigt Steen Jensen skulle holde for en samling selgere og samarbeidspartnere neste dag. Siden det var en ubetalt greie og en måte TV 2 kunne presentere EM-opplegget sitt på, sa både sjef- og sportsredaktøren ok. At Mini så fikk nei fra Rosenborg – fordi trønderne samarbeidet med Bygger’n – er i denne sammenhengen uvesentlig. Poenget er at denne kjappe lille innledningen ble halvannen times totalt uforberedt – og sikkert drepende kjedelig – «foredrag». Fordi Ingebrigt Steen Jensen aldri dukket opp. Han hadde måttet melde forfall. Livsverket var truet.

- Han ringte og sa at hvis han forlot Bærum nå, ville Stabæk være historie og den blå visjonen en knust drøm. Det var noe med skyld og gjeld og moms og arbeidsgiveravgift.

Sa Byggmakker-mannen. I juni 2004. Nå er det september 2008. I mellomtiden har Stabæk altså rykket ned i Adeccoligaen, rykket opp igjen og tatt sølv i serien. Og gitt norske fotballelskere noen av de festligste fotballstundene og de mest fargerike profilene vi noen gang har vært velsignet med her til lands. Hvis der ikke ligger stoff til en thriller og et skjebnedrama her, skjønner jeg ingen ting.

Jeg innrømmer gjerne at jeg synes der er skrevet altfor mange idrettsbøker. På EN hånd kan jeg telle dem jeg har tatt vare på anmeldereksemplarene av. Nesten alle er i utgangspunktet blitt karakterisert som «en annerledes idrettsbok». Nesten alle har vært drepende kjedelige og til forveksling like. Og har handlet om uspennende, selvsentrerte og endimensjonale mennesker som har levd sine overflatiske liv i flomlyset uten en eneste viktig tanke eller overraskende meddelelse. Ingebrigt Steen Jensen har vist at han behersker skrivekunsten og har evnen til å fengsle og fascinere. Mitt lønnlige håp er at Mr. Stabæk tør å servere den usminkede versjonen av klubbens moderne eventyrhistorie.

- Gje meg en B. Gje meg en O. Gje meg en K.