Det har ligget i kortene en stund og vært en offentlig kjent hemmelighet i noen døgn: Ståle Solbakken vraker jobben som norsk landslagssjef til fordel for en karriere som manager for Bundesliga-klubben FC Köln. Så kan den som ikke ville latt seg friste av firedobbel lønn og et skreddersydd opplegg i en tradisjonstung ressursklubb i verdens ryddigste liga kaste den første stein!

For Ståle Solbakken er FC Köln helt åpenbart en større og mer fristende faglig utfordring enn det norske herrelandslaget. Helt fra prosessen startet har det vært åpenbart: Fotballforbundet har vært hissigere på å sikre seg Ståle Solbakken enn Ståle Solbakken har vært på å binde seg til jobben som Egil Drillo Olsens arvtaker på Ullevaal. Med Ståle Solbakken som sjef kunne NFF videreført en mer enn tjue år lang så godt som ubrutt tradisjon, tenkning og arbeidsmåte. Den suksessombruste 43-åringen fra Grue kunne forynget, vitalisert og styrket prosessene rundt våre representasjonsspillere – uten å rasere fundamentet eller knesette nye prinsipper. Klart det fristet Nils Johan Semb og maktmenneskene rundt toppfotballsjefen da ny landslagstrener skulle ansettes!

Det er ingen tvil om at Ståle Solbakken passet bedre for NFF enn NFF passet for Ståle Solbakken. For da kontrakten ble inngått, var den tidligere HamKam- og Lillestrøm-spilleren i ferd med å løfte FC København mot historiske høyder både i hjemlig Superliga og europeisk turneringssammenheng. Det lå i luften at suksess i Champions League kunne komme til å åpne nye dører til gamle klubber i superattraktive ligaer på Kontinentet. Og Nils Johan Semb kjenner gamet godt nok til å vite at en landslagssjef som helst ikke vil være landslagssjef er en dårlig landslagssjef. Da blir i realiteten den opprinnelige kontrakten mindre verd enn papiret den er skrevet på. Selv om den i og for seg vanntette avtalen uten retrett-klausuler ga NFF muligheten for en mer stivbeint og mindre fleksibel opptreden da FC Köln meldte sin interesse. I fotballens forrykte verden er en kontrakt bare en kontrakt så lenge alle parter er innstilt på å etterleve den.

Er du elektriker eller rørlegger, tannlege eller baker, kan du når som helst få en meningsfylt jobb i tråd med spesialutdannelsen din. Er du fotballtrener, må du gripe sjansen når anledningen byr seg. Kanskje er FC Köln det største Ståle Solbakken noen gang vil bli aktuell for. Og kanskje vil Tysklands Brann – de uutnyttede ressursers fanebærer i Bundesliga – vise seg å bli et springbrett til noe enda større og mer spennende. Svaret får vi i løpet av de kommende to-tre sesongene. Hadde Ståle Solbakken prioritert sine i og for seg moralske forpliktelser og innfridd løftene til NFF-ledelsen, ville han kanskje aldri fått et fornuftig svar på hvor langt han kunne drevet det som fotballtrener.

De fleste av oss må bli gamle før vi skjønner at sjansene vi IKKE grep er langt ergerligere og mer belastende enn tabbene vi faktisk gjorde. Derfor kan et samlet Fotball-Norge trygt ønske Ståle Solbakken lykke til på Rhein-Energie-Stadion og velkommen som en mer merittert og mer erfaren landslagstrener om fem, ti, femten eller tjue år.

Wir drücken die Daumen!

Jeg er den første til å innrømme at timingen er elendig og budskapet skandaløst, men faktum er at jeg ELSKER Danmark og «alt» som er dansk! Det vil si: NOE av det Frode Grytten er rablende rasende på er meg revnende likegyldig, men i det store og det hele ELSKER jeg dansk mentalitet, dansk væremåte, dansk vesen, dansk frilynthet, dansk romslighet, dansk film, dansk godhjertethet, dansk sjenerøsitet, dansk gi-faen-innstilling, dansk leve-og-la-leve, danske festivaler, danske badestrender, danske pølsevogner, dansk tellemåte, danske slaktere, danske bakere, danske kroer, danske sykkelstier, danske berg-og-dal-baner, danske folketeatre, dansk hakkebøf med bløde løg og dansk FOTBALL! Og jeg betrakter «Klovn» som tidenes triveligste tv-serie!

Se Frode Gryttes danskeslakt her

Den velsignet naturlige frigjortheten, sandstrendene og de solfylte somrene lærte jeg via kusinene fra Hellerup og sommerhusene til tante Ruth og onkel Regnar i Gilleleje og ved Vesterhavet. Lenge før Astrid Giertsen sprengte Norges kvelds- og helgestengte mareritt i fillebiter hadde danskene døgnåpne butikker og bakere med dampende ferskt brød til og med søndag morgen. Og folk levde som de levde uten å bry seg det aller ringeste om naboen og sidemannen og hva alle andre tenkte og mente og gjorde. Herlig – og en ekstra takk til Dagbladets gjesteskribenter Inge og Sten!

Mens Norge sikret seg en enkeltstående seier over England – og levde lenge på den – brukte Danmark sin ene Wembley-triumf til å karre seg til Frankrike-EM og forvandle «firserne» til de rød-hvites decennium. Og de ga fotballverden godslige «roligans» da voldelig pøbel var i ferd med å spolere hele sporten. Og hadde Peter Schmeichel vært fire-fem år eldre, ville Danmark i tillegg blitt europamestrer i 1984 og verdensmestrer i Mexico to år senere. For de hadde individualistene og det beste og mest komplette stjernemannskapet. En hel fotball-verden forelsket seg hodestups i dem!

Og som utsendt BT-medarbeider elsket jeg måten de spilte på og måten de møtte pressen på – før, etter og mellom slagene. Den tilbakelente avslappetheten. Den lune humoren. Og den forbløffende gjensynsgleden fra gang til gang.

- Hvordan går det med Kjell Ove Lunde, spurte Frank Arnesen hver eneste gang jeg traff ham. Fordi det jevnaldrende spisstalentet fra Os hadde imponert ham voldsomt i en firkant-turnering for guttelandslag i Finland. Fortsatt rister dansken på hodet i undring over at Kjell Ove Lunde aldri havnet i Juventus eller Real Madrid.

Jeg forstår at værelsespikene sto gråtende tilbake da bussen med de danske VM-spillerne forlot hotellet i Queretaro etter 1-5 for Spania sommeren 1986. Champagne-frokosten til ære for ulykkesfuglen Jesper «Julemand» var et uforglemmelig øyeblikk og en høytidsstund for alle som elsket Frank Arnesen- og Søren Lerby-generasjonen og som forgudet Preben Elkjær. Danmark var en klassekeeper, et brent straffespark og en sinnssyk tversoverpasning fra to strake mesterskap. Til gjengjeld fikk Danmark sin velfortjente EM-tittel i gave etter en finalerunde de ikke en gang var kvalifisert for noen år senere.

For 2003 år siden ble Ovid sendt i eksil ved Svartehavskysten – fordi han hadde ertet den romerske keiser Augustus med en detaljert innføring i elskovskunsten. Det de færreste vet er at Ars amatoria også rommer et kapittel om «remedia amoris» – virkemidler MOT kjærligheten. Og gudene skal vite at jeg har prøvd ALT dikteren foreslår og anbefaler. Det hjelper ikke. Jeg elsker fortsatt Danmark og alt som er dansk. Men jeg lever greit med norsk seier og EM-avansement på våre gamle unionsfrenders bekostning på Ullevaal lørdag. For akkurat nå har faktisk VI et bedre fotball-landslag. Men de solbrune jentene, frigjortheten, bagerens æblepai og de røde pølsene i Steff Houlberg-vognen på Kongens Nytorv er fortsatt danske attraksjoner! Sorry, Frode Grytten!

Når bølgene nå har lagt seg og røyken drevet bort, begynner selv engelskmenn og anglofile fotballtilhengere ellers i verden å se det som var selvinnlysende lenge før avgjørelsen formelt ble tatt: England hadde ikke en sjanse til å få fotball-VM 2018. Det er ikke sånn FIFA-president Sepp Blatter tenker. Det er ikke sånn organisasjonen hans arbeider. Rett og slett fordi den skandaleombruste sveitseren har etablert en helt annen maktbase enn de tradisjonsrike fotballstormaktene i Europa. Og han har en helt annen plan og et helt annet siktemål enn å styrke interessen og engasjementet der fotballen allerede står sterkt og har solid fotfeste.

Fra annen verdenskrig til tusenårsskiftet var mønsteret entydig og mekanismene enkle. Europa og Sør- eller Mellom-Amerika fikk stort sett finalerunden annenhver gang. Fordi det var i disse verdensdelene det sportslige tyngdepunktet og de økonomiske ressursene lå. I Sepp Blatters presidentperiode er fem av seks mesterskap rene propagandafremstøt med en helt annen intensjon enn å forlyste de allerede frelste i nasjoner med historie, kultur og etablert fotballtradisjon. Sepp Blatter tenker i beste fall på sportens popularitet og fremtidige utbredelse i nye verdensdeler. I verste fall har han lagt ut på et høyst privat og personlig storpolitisk korstog med Nobels fredspris som siktemål. At sveitseren mangler selvinnsikt og lider av langt fremskreden stormannsgalskap, er en utbredt oppfatning stadig flere deler.

For en kandidat til presidentvervet i Norges Fotballforbund er det viktigere med støtte fra de mange på grasroten enn den lille håndfull Tippeliga-klubber rundt Rosenborg, Brann og Vålerenga . På samme måten lever Sepp Blatter greit med frustrasjonen og forbannelsen i England og andre tradisjonstunge fotballstormakter. For de mange ørsmå og ikke spesielt demokratiske medlemsnasjonene ellers i organisasjonen liker – og støtter – den linjen den korrupsjonsmistenkte presidenten har lagt seg på. VM-tildelingen er bare en av mange måter Sepp Blatter sier takk for støtten og stemmeseddelen på.

Hvordan det er mulig å legge fotball-VM til det postkommunistiske kaoset i Russland og gassmilliardærenes muslimske Qatar? Selvfølgelig fordi arrangørnasjonen til sjuende og sist er uvesentlig for 999 av tusen fotballtilhengere. Et fotball-VM er en tv-begivenhet, og det er tv-stasjonene og deres seere som betaler regningen. For dem er det selvfølgelig revnende, rablende likegyldig om praktstadionet ligger her eller der. En må bare passe seg for å sende for mange mesterskap fra feil tidssone. Infrastruktur, avstander, kommunikasjoner, temperatur og bespisning er bare viktig for de direkte involverte: Deltakernasjonene, medias representanter og den – i den store sammenhengen – forsvinnende lille gruppen omreisende supportere. At mediekommentarene til tildelingen er blitt så markskrikerske, skyldes først og fremst pressefolks grenseløse selvopptatthet.

Så lenge hver medlemsnasjon har en stemme, kan Sepp Blatter trygt holde frem som han stevner. Eneste reelle trussel mot maktposisjonen hans er faren for bortfall av tv- og sponsorinntekter.. Og så langt er der ingen tegn til dalende interesse eller svikt i kjøpelysten – selv ikke i de store fotballnasjonene som føler seg krenket, forbigått eller tråkket på tærne. Til det er verdens største og mest populære tv-begivenhet altfor viktig.

Når landslaget innleder EM-marsjen mot Ukraina og Polen på Laugardalsvóllur i Reykjavik fredag kveld, er det flere enn Viking-trener Åge Hareide som sitter ringside og kjenner det gå kaldt nedover ryggen. For håpet om VM-deltakelse i Sør-Afrika ble knust mot akkurat denne mini-nasjonen av norske emigranter og sjøfarende utflyttere. Først forsvant drømmen om direkte kvalifisering med utligningen til 2-2 i åpningskampen hjemme på Ullevaal. Og så røk utsiktene til playoff med utligningen til 1-1 i Reykjavik i den aller siste kampen. Og fotballtraumet stopper ikke der. På det som skulle vært veien mot Vest-Tyskland-EM i 1988 røk vi 1-2 borte for så å tape 0-1 for Island på Ullevaal. Det var for øvrig første gang i historien to lagkamerater fra den norske eliteserien sto ansikt til ansikt i en offisiell landskamp. I dag er sånt hverdagskost.

Kåre Valebrokk ynder å erte sine sørlandske naboer med påstanden om at det lokale næringsliv er i hendene på latsabbene som forsov seg til Amerika-båten. Ifølge den tidligere TV 2-sjefen er denne historiske kjensgjerningen forklaringen på en iøynefallende mangel på kreativitet, visjon og gjennomføringskraft i vår kanskje triveligste landsdel. Det motsatte må være tilfelle på Island. Her råder etterkommerne etter de djerveste og mest handlekraftige vestlendingene fra 800-tallet og fremover. Og om pengekrisen er aldri så alvorlig, slår det en hvor initiativrike, arbeidssomme og hardføre disse menneskene fortsatt er. Og en nasjon med færre innbyggere enn Bergen har flere utenlandsproffer i bedre klubber enn hele Fotball-Norge tilsammen. I tillegg er de bedre enn oss og i verdenstoppen i herrehåndball. Det må ha med levesett, holdninger og innstilling til egeninnsats i treningsarbeidet å gjøre.

Å tro at Norge skal vinne en EM-pulje med Portugal, Danmark, Island og Kypros er i beste fall naivt, sannsynligvis på grensen til det selvbedragerske. Danmark holdt riktignok EM-vertene fra 2004 bak seg i selve VM-kvalifiseringen sist, men sannheten er at Portugal har mannskap til å vinne hele 2012-sluttspillet i Ukraina og Polen. Og selv om våre gamle unionsfrender skuffet kapitalt i Sør-Afrika, er danskene bedre enn oss på ni av elleve plasser. Minst. Sannheten er selvfølgelig at vi som fire ganger før vil få vår fulle hyre med å få bokført vår første kvalifiseringsseier over Island. Kypros har vi historisk sett hatt bra kontroll på – enten landslagssjefen het Ingvard Stadheim eller Drillo. Men det er ikke lenger kelnere og badevakter fra Ayia Napa vi møter til dyst. Kypros har tatt betydelig skritt og er kraftig forbedret siden sist vi møtte dem.

Og bare sånn i forbifarten og for å understreke mitt poeng: Island innledet forrige EM-kvalifisering med 1-1 hjemme mot Spania. De fleste husker hvem som vant selve mesterskapet i Østerrike og Sveits sommeren 2008. God fornøyelse fredag kveld!

Se Mini fortelle hvem han vil ha på topp mot Island i videovinduet under:

Fotball er følelser, og det er lite som gjør sterkere inntrykk enn voksne menn som gråter. Spesielt når de voksne mennene er meritterte og høyt elskede fotballstjerner. Derfor disse minnene – i kronologisk rekkefølge:

VM-semifinale Italia – Vest-Tyskland 17. Juni 1970
Sannsynligvis det nærmeste en kommer en totalutmattende gladiatorkamp med døde og sårede strødd på valen etter endt dyst. 1-1 ved ordinær tids slutt – på typisk tysk manèr scoret backen Karl-Heinz Schnellinger utligningsmålet i kampens siste sekund og da alle trodde slaget var tapt. Så startet dramaet – med Gerd Müller og tysk ledelse fire minutter ut i første ekstraomgang, to italienske fulltreffere og ny scoring fra «der Bomber». Og da alle hadde forsont seg med at det ville bli omkamp og spillerne nærmest var segneferdige av tretthet og utmattelse: Gianni Rivas sololøp over tre firedeler av banen og 4-3 til Italia. Selvsagt hadde ikke «gli azzurri» en sjanse mot Brasil i finalen. Semifinalen hadde kostet alt av krefter og overskudd!

Polen – Sverige – mellompuljen 26. Juni 1974
Selv om han måtte la Allan Clarkes straffespark passere, berget han 1-1 mot England på Wembley og polsk VM-billett på 1966-mestrenes bekostning. Og i selve VM-sluttspillet viste Jan Tomaszewski at han også behersket skudd fra ellevemeteren. Han reddet skuddet fra Uli Hoeness, og han reddet straffesparket til Staffan Tapper. – Varje dag, svarer svensken når noen spør om han tenker på straffesparket han brente på 1-0 til Polen. Med uavgjort ville svenskene spilt bronsefinale mot Brasil. «Tappar Straffen» mobbet söta bror sin ulykkelige landsmann, som aldri helt kom over bommerten fra krittmerket.

VM-semifinale Frankrike – Vest-Tyskland 8. Juli 1982
Slaget syntes tapt, men på 1-3 samlet tyskerne seg mesterlig på tampen av den første av to ekstraomganger i Sevilla. Karl-Heinz Rummenigge tente håpet med sin raske redusering. Klaus Fischer ble tysk folkehelt med utligningen til 3-3. Men så – påstillingen 2-2 etter fire straffer i den påfølgende konkurransen – slo lynet ned i Uli Stielike. Veteranstopperen brente straffesparket og falt til marken som om han var skutt. Sønderknust og ulykkelig lot han seg slepe ut i midtsirkelen – utrøstelig så han lagkameratene prikk inn sine straffer mens Didier Six og Maxime Bossis brente for Frankrike. Vest-Tyskland var klare for VM-finalen mot Italia – mentalt utladet og uten kraft til å sikre seg tittelen etter et tårevått drama mot gallerne.

VM-kvartfinale Spania – Belgia 22. Juni 1986
I pressebussen fra Mexico City til Puebla forkynte Manchester Uniteds nokså arrogante manager Ron Atkinson – i Mexico som engelsk tv-ekspert – at han syntes Diego Maradona var oppskrytt og aldri ville kjøpt ham til Old Trafford. I pressesenteret på stadion i Puebla – i timene før avspark i Spania – Belgia – så de utsendte tv-overføringen fra England – Argentina på Estadio Azteca i den meksikanske hovedstaden. Diego Maradonas hands. Og Diego Maradonas uforlignelige soloraid – for mange «tidenes VM-scoring». Da ballen lå i nettet og argentinerne jublet, kom det høflig og lavmælt småironisk fra den mest britiske av alle britiske fotballgentlemen, West Ham-legenden Trevor Brooking: – You still wouldn’t buy him. Would you, Ron?

VM-semifinale Vest-Tyskland – England 4. Juli 1990
De brente straffesparkene til Stuart Pearce og Chris Waddle kostet England finalebilletten, men det virkelig dramaet på Stadio delle Alpi i Torino utspant seg tidligere i denne klassiske tysk-engelske semifinalebataljen. For den stivbeinte og pertentlige brasilianske dommer Josè Wright viste ingen nåde – kanskje ikke en gang en dose medmenneskelig skjønn – da han ga Paul Gascoigne gult kort og dermed karantene i en eventuell VM-finale mot Argentina. «Gazza» var utrøstelig, men spilte videre mens snørret drev og tårene flommet. Et sterkt og rørende vitnesbyrd om hvor mye guttedrømmer betyr selv for voksne og blaserte menn. Det var mange som gråt med Gazza den kvelden…

- Styret må gå, tordner frustrerte Brann-tilhengere og trykker t-skjorter med navnene på de kompromitterte, forhatte og udugelige som har kjørt favorittklubben deres i grøften på rekordtid. I det ikke altfor fjerne venter Adeccoligaen, og det er mer enn stolte bergensere av den oppvoksende slekt kan tåle. Vi eldre er herdet og har opplevd verre ting før.

- Gi meg de brennende hjerter, egget dikteren. Han var riktignok født og oppvokst på Vålerenga, men treffer perfekt med sin appell til dem han vil ha med seg i det store og altavgjørende slaget. Og det er ingen grunn til å trekke engasjementet, lojaliteten og ærligheten til de harmdirrende Brann-tilhengerne i tvil. De er bitre og steile og har brennende hjerter. De vil det beste, men glemmer en viktig ting:

Brann er ikke en bergensk folkebevegelse alle mellom de syv fjell er en del av, men et gammeldags idrettslag som drives av den lille håndfull mennesker som betaler sin kontingent og går på Stadion-årsmøtet i februar. Derfor blir det et enormt gap mellom myten og virkeligheten, og i dette tomrommet finner en forklaringen på desperasjonen og fortvilelsen når det går som det gjør: De som er sterkest involvert følelsesmessig står i realiteten utenfor og på sidelinjen når beslutninger tas og mannskap velges!

Siden jeg begynte å studere i 1968 og tilhører en utskjelt generasjon av villfarne demonstranter: En kan ikke med troverdighet forlange noen fjernet før en har noen bedre å sette i stedet! En kan gjerne kreve hodene til Bjørn Dahl, Roald Bruun-Hanssen og Steinar Nilsen på et fat, men hvem skal overta? Hvor finnes de menneskene som helt sikkert og på strak arm vil gjøre disse jobbene bedre – på kort og på lang sikt og til vederkvegelse for bergenske fotballsjeler?

Branns evige problem er at den tilårskomne sportsklubben har en iboende evne til å støte fra seg alle slags ressursmennesker den kunne hatt bruk for og nytte av. Og en like imponerende evne til å trekke til seg krefter den med fordel kunne klart seg uten. Og på sidelinjen står rasende, frustrerte og – som nå – gråtende mennesker som spiser, sover og elsker Brann.

- La elva leve, sa vi. Men det var nå likevel sånn at det moderne norske storsamfunnet trengte billig energi. For å opprettholde verdiskapingen i distriktene og forhindre at vi alle flyttet til Oslo og serverte hverandre halvlitere eller klippet håret til naboen. På samme måten gikk vi i tog med skingrende Nei til EF-rop – uten å skjenke norsk eksportindustri og næringsvirksomheten – og dermed bosettingen – i distriktene en tanke. Nå er vi kommet et skritt lengre. Forlanger vi noe fjernet, vet vi at vi har et moralsk ansvar for å peke på et alternativ og si hva vi vil ha i stedet. Bevarer vi elven, må vi finne oss i at synet av vindmøller skjemmer utsikten. Og vil vi selge oppdrettslaks for milliarder til franskmenn og italienere, må vi akseptere Schengen og et forhold til EU som til forveksling ligner medlemskap.

Dessverre er der ingen ultrakompetente mennesker som står klare til å overta den grunnstøtte Brann-skuten og få den på rett kjøl over natten og før den synker til bunns med menn og mus. Til det er beslutningsprosessene og maktstrukturene for komplekse. Til det er Sportsklubben Branns fundamentale problemer for innfløkte. Derfor blir en sjarmerende folkeaksjon vi har stor sans og dyp respekt for i beste fall et slag i luften…