Sporten

Få Kjetil Rekdal tilbake i spaltene

Når en selvbevisst, frittalende og hardhudet kar som Kjetil Rekdal trekker ned rullegardinen og proklamerer «silenzio stampa», er det grunn til å stoppe opp og spørre seg hva det er som skjer. For målscoreren fra Wembley og matchvinneren fra Marseille er ingen tander presse-novise og det motsatte av en småfeig pusling som skylder på desken, påstår han er feilsitert og søker ly straks uttalelsene hans skaper storm. Tvert imot. Kjetil Rekdal er Norges kanskje ærligste, modigste og mest kontroversielle fotballtrener. Han tør der andre tier, og med forbilledlig prinsippfasthet står han ved sine uttalelser og forsvarer sine holdninger når debatten kommer. Standhaftigheten hans har ligget i bunn og gitt Kjetil Rekdal en eventyrlig karriere som spiller og trener utenlands og her hjemme. Ettermælet hans er det samme over alt: En stri og steil kar som avtvinger respekt og som står for det han tror på. Også når det medfører ubehag og ville vært makeligere og mer lettvint å bøye unna.

Når italienske klubber og spillere velger å holde tann for tunge, skyldes det som oftest en krise medieoppmerksomheten har skapt eller er med på å forsterke. Ståle Solbakkens grumme manager-skjebne i Köln har gitt norske fotballvenner en følelse av medietrykket der, og i England finnes en sladre- og lokkeduekultur som gjør spillere og managere skyggeredde og halvt paranoide. I Norge liker vi å tro at pressen er sannhetssøkende, fair og etterrettelig. Når Kjetil Rekdal velger å tie, er det derfor oppsiktvekkende og grunn til å ta på alvor. Men mye tyder på at han retter baker for smed og lar pressen bli skadelidende for fotballdommernes hårsårhet.

AaFK-treneren opplever åpenbart situasjonen han er havnet i som uholdbar. Kjetil Rekdal føler seg misforstått og urettferdig behandlet. Og han reagerer på at han får tilleggsstraff  fordi pressen fokuserer på episoder han forsåvidt selv har skapt.  Men med beslutningen om å si «ingen kommentar» erstatter han dessverre den bramfrie og ryddige argumentasjonen sin med spekulasjoner og kommentarer som denne.

Det er ingen tvil om at Kjetil Rekdal har sagt ting som har fått Fotball-Norge til å steile og gjort ting som har falt AaFK-ledelsen tungt for brystet. Men ingen i klubben er i tvil om at treneren har vært og er en helt nødvendig forutsetning for sportslig fremgang, klatring på Tippeliga-tabellen og to cupmesterskap på tre sesonger. Derfor lar sportsdirektør Henrik Hoff den kontroversielle treneren være akkurat den frittalende fargeklatten han faktisk er. Og lever greit med et og annet møte «på teppet», noen konstruktive formaninger og fagre løfter om bot og bedring.

At en fotballtrener skal sone karantene for engasjerte spontanreaksjoner i kampens hete, er et paradoks og et tankekors i et moderne demokrati med ytringsfrihet. Ustraffet kan norske borgere stort sett si hva de vil om regjeringsmedlemmer og kongehus. De kan æreskjelle navngitte næringslivstopper og drive harselas med alt som historisk sett er hellig og ukrenkelig. Da blir det fjollete og meningsløst at verbale spissformuleringer mot dommerkvartetten behandles med gravalvor og avstedkommer straff. Fotballforbundet bør vise litt raushet og romslighet. Og dagens Tippeliga-dommere må lære seg det gamle prinsippet om «sylskarpt blikk, men møkk i øra». For norsk fotball trenger kontroversielle og uredde Kjetil Rekdal – på benken, i spaltene og i eteren!

Wir drücken die Daumen

Det har ligget i kortene en stund og vært en offentlig kjent hemmelighet i noen døgn: Ståle Solbakken vraker jobben som norsk landslagssjef til fordel for en karriere som manager for Bundesliga-klubben FC Köln. Så kan den som ikke ville latt seg friste av firedobbel lønn og et skreddersydd opplegg i en tradisjonstung ressursklubb i verdens ryddigste liga kaste den første stein!

For Ståle Solbakken er FC Köln helt åpenbart en større og mer fristende faglig utfordring enn det norske herrelandslaget. Helt fra prosessen startet har det vært åpenbart: Fotballforbundet har vært hissigere på å sikre seg Ståle Solbakken enn Ståle Solbakken har vært på å binde seg til jobben som Egil Drillo Olsens arvtaker på Ullevaal. Med Ståle Solbakken som sjef kunne NFF videreført en mer enn tjue år lang så godt som ubrutt tradisjon, tenkning og arbeidsmåte. Den suksessombruste 43-åringen fra Grue kunne forynget, vitalisert og styrket prosessene rundt våre representasjonsspillere – uten å rasere fundamentet eller knesette nye prinsipper. Klart det fristet Nils Johan Semb og maktmenneskene rundt toppfotballsjefen da ny landslagstrener skulle ansettes!

Det er ingen tvil om at Ståle Solbakken passet bedre for NFF enn NFF passet for Ståle Solbakken. For da kontrakten ble inngått, var den tidligere HamKam- og Lillestrøm-spilleren i ferd med å løfte FC København mot historiske høyder både i hjemlig Superliga og europeisk turneringssammenheng. Det lå i luften at suksess i Champions League kunne komme til å åpne nye dører til gamle klubber i superattraktive ligaer på Kontinentet. Og Nils Johan Semb kjenner gamet godt nok til å vite at en landslagssjef som helst ikke vil være landslagssjef er en dårlig landslagssjef. Da blir i realiteten den opprinnelige kontrakten mindre verd enn papiret den er skrevet på. Selv om den i og for seg vanntette avtalen uten retrett-klausuler ga NFF muligheten for en mer stivbeint og mindre fleksibel opptreden da FC Köln meldte sin interesse. I fotballens forrykte verden er en kontrakt bare en kontrakt så lenge alle parter er innstilt på å etterleve den.

Er du elektriker eller rørlegger, tannlege eller baker, kan du når som helst få en meningsfylt jobb i tråd med spesialutdannelsen din. Er du fotballtrener, må du gripe sjansen når anledningen byr seg. Kanskje er FC Köln det største Ståle Solbakken noen gang vil bli aktuell for. Og kanskje vil Tysklands Brann – de uutnyttede ressursers fanebærer i Bundesliga – vise seg å bli et springbrett til noe enda større og mer spennende. Svaret får vi i løpet av de kommende to-tre sesongene. Hadde Ståle Solbakken prioritert sine i og for seg moralske forpliktelser og innfridd løftene til NFF-ledelsen, ville han kanskje aldri fått et fornuftig svar på hvor langt han kunne drevet det som fotballtrener.

De fleste av oss må bli gamle før vi skjønner at sjansene vi IKKE grep er langt ergerligere og mer belastende enn tabbene vi faktisk gjorde. Derfor kan et samlet Fotball-Norge trygt ønske Ståle Solbakken lykke til på Rhein-Energie-Stadion og velkommen som en mer merittert og mer erfaren landslagstrener om fem, ti, femten eller tjue år.

Wir drücken die Daumen!

Jeg ELSKER Danmark…

Jeg er den første til å innrømme at timingen er elendig og budskapet skandaløst, men faktum er at jeg ELSKER Danmark og «alt» som er dansk! Det vil si: NOE av det Frode Grytten er rablende rasende på er meg revnende likegyldig, men i det store og det hele ELSKER jeg dansk mentalitet, dansk væremåte, dansk vesen, dansk frilynthet, dansk romslighet, dansk film, dansk godhjertethet, dansk sjenerøsitet, dansk gi-faen-innstilling, dansk leve-og-la-leve, danske festivaler, danske badestrender, danske pølsevogner, dansk tellemåte, danske slaktere, danske bakere, danske kroer, danske sykkelstier, danske berg-og-dal-baner, danske folketeatre, dansk hakkebøf med bløde løg og dansk FOTBALL! Og jeg betrakter «Klovn» som tidenes triveligste tv-serie!

Se Frode Gryttes danskeslakt her

Den velsignet naturlige frigjortheten, sandstrendene og de solfylte somrene lærte jeg via kusinene fra Hellerup og sommerhusene til tante Ruth og onkel Regnar i Gilleleje og ved Vesterhavet. Lenge før Astrid Giertsen sprengte Norges kvelds- og helgestengte mareritt i fillebiter hadde danskene døgnåpne butikker og bakere med dampende ferskt brød til og med søndag morgen. Og folk levde som de levde uten å bry seg det aller ringeste om naboen og sidemannen og hva alle andre tenkte og mente og gjorde. Herlig – og en ekstra takk til Dagbladets gjesteskribenter Inge og Sten!

Mens Norge sikret seg en enkeltstående seier over England – og levde lenge på den – brukte Danmark sin ene Wembley-triumf til å karre seg til Frankrike-EM og forvandle «firserne» til de rød-hvites decennium. Og de ga fotballverden godslige «roligans» da voldelig pøbel var i ferd med å spolere hele sporten. Og hadde Peter Schmeichel vært fire-fem år eldre, ville Danmark i tillegg blitt europamestrer i 1984 og verdensmestrer i Mexico to år senere. For de hadde individualistene og det beste og mest komplette stjernemannskapet. En hel fotball-verden forelsket seg hodestups i dem!

Og som utsendt BT-medarbeider elsket jeg måten de spilte på og måten de møtte pressen på – før, etter og mellom slagene. Den tilbakelente avslappetheten. Den lune humoren. Og den forbløffende gjensynsgleden fra gang til gang.

- Hvordan går det med Kjell Ove Lunde, spurte Frank Arnesen hver eneste gang jeg traff ham. Fordi det jevnaldrende spisstalentet fra Os hadde imponert ham voldsomt i en firkant-turnering for guttelandslag i Finland. Fortsatt rister dansken på hodet i undring over at Kjell Ove Lunde aldri havnet i Juventus eller Real Madrid.

Jeg forstår at værelsespikene sto gråtende tilbake da bussen med de danske VM-spillerne forlot hotellet i Queretaro etter 1-5 for Spania sommeren 1986. Champagne-frokosten til ære for ulykkesfuglen Jesper «Julemand» var et uforglemmelig øyeblikk og en høytidsstund for alle som elsket Frank Arnesen- og Søren Lerby-generasjonen og som forgudet Preben Elkjær. Danmark var en klassekeeper, et brent straffespark og en sinnssyk tversoverpasning fra to strake mesterskap. Til gjengjeld fikk Danmark sin velfortjente EM-tittel i gave etter en finalerunde de ikke en gang var kvalifisert for noen år senere.

For 2003 år siden ble Ovid sendt i eksil ved Svartehavskysten – fordi han hadde ertet den romerske keiser Augustus med en detaljert innføring i elskovskunsten. Det de færreste vet er at Ars amatoria også rommer et kapittel om «remedia amoris» – virkemidler MOT kjærligheten. Og gudene skal vite at jeg har prøvd ALT dikteren foreslår og anbefaler. Det hjelper ikke. Jeg elsker fortsatt Danmark og alt som er dansk. Men jeg lever greit med norsk seier og EM-avansement på våre gamle unionsfrenders bekostning på Ullevaal lørdag. For akkurat nå har faktisk VI et bedre fotball-landslag. Men de solbrune jentene, frigjortheten, bagerens æblepai og de røde pølsene i Steff Houlberg-vognen på Kongens Nytorv er fortsatt danske attraksjoner! Sorry, Frode Grytten!

Fotball-VM og stormannsgalskap

Når bølgene nå har lagt seg og røyken drevet bort, begynner selv engelskmenn og anglofile fotballtilhengere ellers i verden å se det som var selvinnlysende lenge før avgjørelsen formelt ble tatt: England hadde ikke en sjanse til å få fotball-VM 2018. Det er ikke sånn FIFA-president Sepp Blatter tenker. Det er ikke sånn organisasjonen hans arbeider. Rett og slett fordi den skandaleombruste sveitseren har etablert en helt annen maktbase enn de tradisjonsrike fotballstormaktene i Europa. Og han har en helt annen plan og et helt annet siktemål enn å styrke interessen og engasjementet der fotballen allerede står sterkt og har solid fotfeste.

Fra annen verdenskrig til tusenårsskiftet var mønsteret entydig og mekanismene enkle. Europa og Sør- eller Mellom-Amerika fikk stort sett finalerunden annenhver gang. Fordi det var i disse verdensdelene det sportslige tyngdepunktet og de økonomiske ressursene lå. I Sepp Blatters presidentperiode er fem av seks mesterskap rene propagandafremstøt med en helt annen intensjon enn å forlyste de allerede frelste i nasjoner med historie, kultur og etablert fotballtradisjon. Sepp Blatter tenker i beste fall på sportens popularitet og fremtidige utbredelse i nye verdensdeler. I verste fall har han lagt ut på et høyst privat og personlig storpolitisk korstog med Nobels fredspris som siktemål. At sveitseren mangler selvinnsikt og lider av langt fremskreden stormannsgalskap, er en utbredt oppfatning stadig flere deler.

For en kandidat til presidentvervet i Norges Fotballforbund er det viktigere med støtte fra de mange på grasroten enn den lille håndfull Tippeliga-klubber rundt Rosenborg, Brann og Vålerenga . På samme måten lever Sepp Blatter greit med frustrasjonen og forbannelsen i England og andre tradisjonstunge fotballstormakter. For de mange ørsmå og ikke spesielt demokratiske medlemsnasjonene ellers i organisasjonen liker – og støtter – den linjen den korrupsjonsmistenkte presidenten har lagt seg på. VM-tildelingen er bare en av mange måter Sepp Blatter sier takk for støtten og stemmeseddelen på.

Hvordan det er mulig å legge fotball-VM til det postkommunistiske kaoset i Russland og gassmilliardærenes muslimske Qatar? Selvfølgelig fordi arrangørnasjonen til sjuende og sist er uvesentlig for 999 av tusen fotballtilhengere. Et fotball-VM er en tv-begivenhet, og det er tv-stasjonene og deres seere som betaler regningen. For dem er det selvfølgelig revnende, rablende likegyldig om praktstadionet ligger her eller der. En må bare passe seg for å sende for mange mesterskap fra feil tidssone. Infrastruktur, avstander, kommunikasjoner, temperatur og bespisning er bare viktig for de direkte involverte: Deltakernasjonene, medias representanter og den – i den store sammenhengen – forsvinnende lille gruppen omreisende supportere. At mediekommentarene til tildelingen er blitt så markskrikerske, skyldes først og fremst pressefolks grenseløse selvopptatthet.

Så lenge hver medlemsnasjon har en stemme, kan Sepp Blatter trygt holde frem som han stevner. Eneste reelle trussel mot maktposisjonen hans er faren for bortfall av tv- og sponsorinntekter.. Og så langt er der ingen tegn til dalende interesse eller svikt i kjøpelysten – selv ikke i de store fotballnasjonene som føler seg krenket, forbigått eller tråkket på tærne. Til det er verdens største og mest populære tv-begivenhet altfor viktig.