Intet håp for norsk fotballøkonomi?

Aftenposten kan melde at tre av ti klubber som har ønsket å offentliggjøre sine budsjetter budsjetterer med sorte tall på bunnlinja. Hurra! Fotballpresident Yngve Hallèn mener det skjer en kulturendring i Norsk Toppfotball nå. Jeg er redd den eneste kulturendringen vi får er at RBK ikke blir seriemester.

Professor ved Høgskolen i Norge, Kjetil Haugen, mener det har blitt mer edruelighet i klubbene de siste årene. Det er mildt sagt en underlig betraktning gitt at toppklubbene aldri har gått med større underskudd enn i årene 2007 til 2009. Hva må til for at norsk klubbfotball skal kunne overleve?

Det er en ekstremt vanskelig øvelse å drive en klubb i pluss. Det kreves forutsigbare inntekter gjennom forutsigbare sportslige resultater som igjen avler forutsigbare tilskuer – og mediainntekter. Sponsorinntektene er noenlunde gitt for de fleste når sesongen starter, men langt på vei ikke når budsjettene skal lages i november/desember. I tillegg må man ha et øye på den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet for øvrig. Ned – og oppganger i samfunnsøkonomien rammer fotballen hardt eller godt, alt ettersom. Selv erfarne økonomer sliter med å forutse disse svingningene. Hvordan skal man da forvente at en fotballeder skal kunne gjøre det?

Er det rart det er vanskelig?

Utgiftssiden av klubbdriften er rimelig enkel å forholde seg til. Det koster x antall kroner å reise rundt i Norge og spille fotball, treningsleire kan man velge om man vil ha. Det er forutsigbart. Utstyr får man fra leverandørene og det er som regel plenty. På disse utgiftspostene kan man gjøre endringer, ikke veldig store, men noe er mulig. Buss istedenfor fly for eksempel. Arrangementskostnadene er relativt like fra år til år, drift av bane og anlegg likeså. Det kan variere dog ved kalde og snørike vintere.

Den største utgiften, nemlig personalkostnadene på sport, som i all hovedsak består av tidsbestemte og uoppsigelige kontrakter, den får man bare ikke gjort noe med.

Hvis man da underleverer sportslig gjennom en sesong, så forsvinner det tilskuerinntekter, medieinntekter og noe bonusbaserte sponsorinntekter. Og når man da, som man tradisjonelt sett har gjort, har budsjettert med urealistiske inntekter basert på forventet sportslig fremgang, så blir tallene stygge. Ekle.

Og det som gjør at man hele tiden presser sitronen, altså budsjettet, er at man påtar seg stadig større utgifter på spillersiden for å få klubben så høyt som mulig på tabellen. Da blir det lett for et styremedlem og si at; ja, da får man klare 8000 tilskuere i snitt da!, istedenfor fjorårets 7000. For nå har man jo fått ny spiller, og laget vil levere bedre, som igjen generer bla bla bla….

NFF har sammen med NTF laget nye lisensregler som gir lisensnemda mulighet til i en viss grad å styre klubbenes forbruk, og innført et finansielt overvåkningssystem som gjør at klubbene blir tettere fulgt opp i forhold til budsjett og drift. Dette alene vil aldri være nok til å sikre seg at klubbene driver fornuftig. Det er klubbene som må og skal ha hovedansvaret for dette.

Problemet er at NFF og NTF og for øvrig også NISO, spillerorganisasjonen, ikke tar tak i det som er hovedproblemet. Og det er spiller og trenerkontraktene. Det finnes ingen justeringsmuligheter hva gjelder den største utgiftsposten i klubbene. Så når det går dårligere enn forventet, som det gjorde med FFK etter at de tok sølv i 2008, så rykker altså FFK ned med en spillertropp hvor 11 spillere tjener over en mill i året. Og må i utgangspunktet leve med det i Adeccoligaen. Det sier seg selv at slik kan og må det ikke være. Klubb etter klubb får massiv negativ omtale fordi man må true spillerne med klubbkonkurs om de ikke går med på 5, 10 eller 15% kutt i lønn. Og fotballen mister sin troverdighet og mye mer.

Om man ikke fra sentralt hold vil gå inn å se på mekanismer som vil kunne hjelpe klubbenes justeringsevne i trange og vanskelige tider, så blir blodrøde tall bare en evig runddans, og vi vil ikke få se noen utvikling i norsk fotball. Jeg har tatt opp lønnstak tidligere. Det ble bare ledd av og det har ikke blitt gjort en utredning om det engang. Det fungerer andre steder, bare så det er sagt.

Jeg har foreslått et prosentmessig automatisk lønnskutt tilsvarende tapte inntekter ved nedrykk, i standardkontraktene. Fastsatt av NTF. Nedrykksfondet hjelper ikke nok i seg selv. Lunken mottagelse.

Jeg har foreslått en kontrakt hvor man innfører at fremforhandlet lønn må deles på 60/40 eller 70/30 på fastlønn og bonus, hvor bonuskriteriene er i forhold til gitt resultatoppnåelse. Med fornuft, kreativitet og evne til å se fellesskapets beste, så er dette mulig. Ikke hørt noe.

Det har vist seg så vanskelig å drive klubb at her må man finne andre løsninger enn de gjeldende. Ellers vil det ikke bli noen kulturendring. De uforutsigbare elementene er for mange, ønsker og drømmer for urealistiske, generell kompetanse for liten. Slik sett stikker vi hodet i sanden hvert eneste år og later som om at vi blir overrasket når verden ikke er som den var når vi drar hodet opp igjen. Og jeg garanterer at det i år igjen vil bli langt flere underskudd enn klubber som går i null, eller med overskudd. Og det skyldes en uovertruffen mangel på lyst til å ta tak der det gjelder mest. Det finnes ikke engang en debatt rundt dette. Man har sett seg blind på lisensreglene og deres fortreffelighet.

Og på alle de flotte scoringene i seriestarten.

Virkeligheten kommer til høsten, dere.

Og den heter; ooops!