Norske spillere har gode holdninger

Ole Gunnar Solskjær mener at de norske klubbelagenes jo-jo-ferd på tabellen fra år til år i stor grad skyldes dårlige holdninger hos norske spillere. Det er jeg ikke umiddelbart enig i. Norske spillere har jevnt over gode holdninger til både trening, livsførsel og kamp. Selvfølgelig vil det være noe å hente der også, men det er ikke spillernes holdninger som fører til prestasjonssvingningene.

Variasjonen i prestasjoner fra år til år er et sammensatt problem og har etter min mening tre viktige årsaker. Først og fremst er det et økonomisk problem. Når Stabæk måtte selge Somen Tchoyi, Alanzinho, Christian Keller og etter hvert Veigar Pall gunnarson, så sier det seg selv at å gjenskape suksess fra år til år blir vanskelig. Samme utfordring har Rosenborg i år, etter å ha solgt hele sentrallinjen sin, med unntak av Örlund. Demidov, Stadsgaard, Annan og Iversen. Prestasjonsbærere på trening og i kamp, kulturbærere i garderoben og rundt Lerkendal. Når Solskjær bruker de engelske klubbene til sammenligning så bommer han på denne ene fundamentale faktoren; økonomi. Når Ole Gunnar avsluttet sin strålende karriere, så henter de inn Chicharito. Når de selger Van Nistelrooy, så henter de en Rooney, for eksempel. Finnes utallige eksempler på dette i de diverse ligaenes storklubber. Med økonomisk stabilitet og overlegne ressurser er det naturligvis mye lettere å gjenskape prestasjoner. Derfor kunne Rosenborg gjøre dette lenge, fordi de kunne erstatte hvert eneste salg med en like god eller endog bedre spiller.

Problem to er ledelsesbasert. Det er kunst når en trener finner de rette knappene å trykke på for å få spillergruppa like sulten igjen når kjøret starter i januar. På internasjonalt toppnivå står det som regel spillerkjøp på den knappen. Det er det enkle. Kjøp inn en spiller eller tre som trigger konkurranseinstinktet i gruppa. Som skaper nysgjerrighet, og en viss angst for å miste plassen på laget. Og samtidig hever de som er der. Verre er det når Janne Jönsson må gjenskape Rosenborgs overlegenhet med et langt dårligere mannskap enn hans forgjenger hadde. Hvilke knapper trykker du på da? Hva skal få en Prica til å gi det lille ekstra på hver trening for å heve seg selv, og sine medspillere, når han ser at forutsetningene er så drastisk endret? Samtidig som forventningene er de samme. Solskjær har rett når han sier at 99 prosent innsats er 100 prosent mislykket. Det er trenerne i klubben som må sørge for at spillerne, som enkeltutøvere og som lag, er nullstilt, står i startblokkene og er inneforstått med at fjorårets nivå ikke holder dette året.

Som en liten digresjon, dog ikke en ubetydelig en, vil jeg også nevne klubblederne og miljøet rundt prestasjonsgruppa. Direktører, markedsfolk, arrangementstab og så videre. Disse bruker ofte mye lengre tid på å lande og nullstille seg selv enn spillere og trenere. Slik er de også medskyldige til å påvirke spillere og trenere i sin daglige omgang, med påminnelser om fjorårets suksess og fortreffelighet. Det er uhyre viktig at HELE klubben nullstiller seg når den nye sesongen skal i gang. Når det gjelder Moldes prestasjon året etter at de tok sølvet bak Rosenborg, så vet jeg at direktør Tarje Nordstrand Jakobsen, og Molde som klubb, var interessert i å dra lærdom fra andre norske klubber som har lykkes i å gjenskape suksess over tid. Ydmykheten og nysgjerrigheten lå der, men enhver klubb må finne sin måte å gjøre det på. Det som funket for Stabæk trenger ikke å funke for Molde. Hvorfor Moldes resultater kollapset året etter har jeg en formening om, og det har ikke med spillernes holdninger å gjøre.

Det tredje problemet, og den ene grunnen til at jeg delvis kan skjønne hvor Solskjær kommer fra, er at miljøet i spillergruppene i norsk fotball generelt er for snilt. For mye skulderklapping, gøy og fanteri. Utenfor treningsfeltet er dette helt topp, på treningsfeltet er det oppskrift for middelmådighet. Spillerne stiller rimelig store krav til seg selv i treningshverdagen, men ikke på langt nær store nok krav til sine medspillere. Grovt sagt vil jeg si at det er altfor få Nannskoger og Andresener rundt omkring i norske klubber. Spillere som aldri tillater at folk senker nivået på treningen. Kjipe som få kan de være, men de sørger for å bjeffe og holde folk på tå hev. Solskjær vet hvilken betydning Roy Keane hadde i spillergruppa den gangen. Og Keane sparte ingen. Det er en utfordring både for spillergruppen og treneren å ha slike spillere, men en trener som ikke kan håndtere eller er redd for slike typer bør kanskje vurdere å gå ett hakk ned. Disse spillerne er ikke interessert i noen komfortsone. De vil vinne. Alt. Trening som kamp, og de tolerer ikke folk som ikke gir jernet. Hver dag. Slike spillere dyrker vi ikke nok i norsk fotball. Ethvert lag burde ha minst to av dem. De får ingen ekstra fordeler, ingen ekstra fridager, ingen spesialbehandling. De er bare vinnere og lar ingen stå i veien for lagets prestasjon og resultat. Noen bukker under og klarer ikke å leve med slike spillere, slik Petter Furuseth Olsen ikke klarte det i Stabæk i sin tid. Ærlig sak, det – men en trener og en klubb må vite hvem og hva som driver gruppa. Og dyrke det. Nådeløst.

Solskjær har kommet som et friskt pust inn i norsk fotball. Personlig digger jeg at han er her. Han har mye å tilføre, og kan kanskje egenhendig endre kursen i norsk fotball med sine ideer, om han lykkes. Det er viktig at han kommer med innspill, skaper debatt og øser av sin erfaring fra et langt liv med Sir Alex. Til det beste for norsk fotball.

Men det er ikke først og fremst spillernes holdninger det må jobbes med. Det er økonomisk stabilitet, trenerkompetanse, klubbkultur og selve konkurransemiljøet.

Når det gjelder det siste, så undrer jeg meg om ikke en endring i lønnssystemet i norsk fotball kan være med å trigge en forbedring. Med et mye mer bonusbasert lønnsystem, hvor de store pengene ligger i potten til de som spiller til enhver tid, så vil nok konsentrasjon, intensitet og kvalitet stige i treningshverdagen. Så kanskje vi slipper å høre spillere som sier at det er greit at han andre spiller, for han har vært så flink i det siste. Verste jeg hører! Klart tegn på feil lønn, feil fokus og lave ambisjoner. Søtt og jovialt, men jeg sier som Nils Arne; spar mæ!

Bonusen for klubbene kan bli lavere lønnsutgifter, om man gjør dette riktig. Og slik sett vinner alle. År etter år.

  • Knut Krogstad

    Hei Lars,Fin blogg. Du er nok inne på noe når det gjelder økonomiske muskler, men når det er sagt, så skal i utgangspunktet mulighetene i dag være like for en kar fra Averøya eller Holmlia til å bli en topp, internasjonal spiller, som en kar fra Algarve eller Merseyside. Det er nok rettmessig å stille spørsmålet om norske fotballspillere egentlig er klar over hvor mye som må ofres for å oppnå dette. Jeg vet det for øvrig ikke. Og kan du vennligst utdype denne kommentaren:»Hvorfor Moldes resultater kollapset året etter har jeg en formening om, og det har ikke med spillernes holdninger å gjøre.»?

    • Jonas Johnsen

      det var vell den engelske vinnerkulturen solskjær snakket i. hvordan du lars klarer å blande den økonomiske handlekraften inn i er et mysterium for meg. jeg tror heller han sikter på det at vinnerskallene, gløden etter å vinne kamper, mangler. se på United. du har folk som Van der Sar, Ferdinand, Scholes, Giggs, Rooney og ikke minst Sir Alex. de er aldri fornøyd. Michael Carrick sa en gang i sin første united sesong at han var sjokkert over vinnermentaliteten i klubben. Laget hadde akkurat slått Watford 2-1 borte, og alle de nevnte øverst, var deppet over at prestasjon var så dårlig. Carrick sa at i Spurs hadde man jublet og vært glad etter hver seier, men i United var ikkje 1-0 og 2-1 godt nok. det skulle vinnes med stil. år etter år. Det er dette Solskjær etterlyser. og det har INGENTIING med økonomi å gjøre. det ligger i blodet. og ligger det ikke der, skal det sprøytes inn !!

      • Knut Krogstad

        Kan du vennligst svare på mitt spørsmål, Lars, eller har du blitt konge under jorden?

        • Morten Eide Nilsen

          Det han mener er at i norge så blir sentrale spillere solgt og ikke blir erstattet av en lignende spiller med de samme kvalitetene. og derved så blir prestasjonene deretter. OG det er en holdning blant norske spillere som ikke er så veldig bra, når en spiller sier det er greit at «kompisen» starter kampen i stede for han blir helt feil, som proff spiller SKAL du ville spille så mye du kan og du skal gjøre det du kan for å spille så mye du kan, ferdig diskutert. den dagen du nøyer deg med å si at kompisen din kan starte i setde for deg sjøl har du tapt