De største skal være best!

I VG kan man lese at RBKs direktør Nils Skulte mener Tippeligaklubbene må finne sin plass i systemet. At det blir for dumt når 12 lag mener de kan ta medalje. For de fleste kan det virke provoserende, spesielt når påstanden i artikkelen får stå ubegrunnet. Da blir det en ovenifra og ned holdning som grenser til det kvalme. Men om man forsøker å forstå Skutle så viser det seg at han har helt rett.

Det er et uomtvistelig faktum at sterk klubbøkonomi korrelerer sterkt med resultatene. I europeisk sammenheng vil 98% av klubbene i toppen være de klubbene med de største økonomiske musklene. Det viser undersøkelser. Ergo, sterk økonomi gir suksess. Over tid. Og her er kjernepoenget, og norsk fotballs svøpe; norske klubber, og spesielt norske fotballstyrer, har urealistiske forventninger til klubbens medaljemuligheter, og girer seg dermed opp økonomisk til å konkurrere med de største klubbene, selv om de ikke er i nærheten av det samme inntektspotensialet som de store klubbene. Derfor får norsk toppfotball samlet sett underskudd i størrelsesorden 300 millioner kroner to år på rad. Noen skylder på arenautvikling for å forklare sine underskudd, men faktum er at brorparten skyldes følgende mekanisme:

klubben har bestemt seg i sin sportslige plan at den skal være topp fire. De fleste har det, og det er bare til å grine av. For å kunne klare det så må man ha inn klassespillere. Det forstår alle. Og de koster. Med uklare lønnsmodeller og liten forståelse for akkumulering av kostnader over kontraktsperioden blir den lønnsbyrden ganske stor. Så sitter man der, med for eksempel 40 millioner i lønnsutgifter. Så ser man på sine sikre inntekter og de er kanskje på 25 millioner. Det er sant, det blir meget ofte sånn. – Jaaaa, sier man da i administrasjon og styrer, – vi må da kunne hente mer inn på tilskuersiden. Ifjor hadde vi 8000, i år bør vi klare 9000 ihvertfall, med det laget vi har. Så får vi garantert inn et par nye tunge sponsorer. Det hjelper! Og med det laget der får vi flere TV – kamper og en større pott av mediainntektene. Så da ender vi i pluss minus null. At de fleste fotballedere ikke forstår mediapottens komplekse fordeling har jeg vært vitne til selv i mitt virke som styremedlem i Norsk Toppfotball. Grove feilbudsjetteringer bare på den posten har skapt stor fortvilelse. Slik påtar man seg forpliktelser og slik lurer man seg selv, år etter år, ved å øke inntekter som reelt sett ikke kan økes. Det kalles å kaste blår i øynene på seg selv.

De fleste fotballedere ville sett på det som meget bra dersom de kunne drive en klubb i null. Det er holdningen. Det er faktisk kulturen. Og den må vi til livs.

Og det er her Skutle får rett. Dersom vi i Norge driver klubbfotballen etter normale forretningsmessige prinsipper og sunn kultur ville Tippeligaen automatisk og i løpet av kort tid jevne seg selv ut og stabilisere seg med lagene i noenlunde riktig posisjon basert på klubbens økonomiske muligheter. Da ville ikke Brann kunne lønne en middels venstreback med 3 millioner i året. Da ville ikke Tromsø kunne nekte å selge Reginiussen og Moldskred i en sesong hvor de fremfører et minusresultat på 30 millioner og er teknisk konkurs. Fordi de håpet på e – cupspill! Akkurat som om det er så lukrativt.

Dersom alle klubbene tar sine sikre inntekter og driver etter det, så jevner alt seg ut og vi får en naturlig maktbalanse i Norsk fotball. Vi får en troverdig bransje, en bransje med sunne holdninger som mange flere, inkludert sponsorer og investorer, vil ha lyst til å assosiere seg med.

I Tyskland driver alle klubbene med overskudd. Eintracht Frankfurt VET at om de skal sikte mot medalje så koster det x antall euro. Den risikoen tar de ikke. Betyr det at de skal legge seg ned og bare tape fotballkamper? Selvfølgelig ikke. De vet at de kan vinne mot alle lag i ligaen i en gitt kamp. Men over tid, over en sesong, over mange sesonger, vet de at de med stor sannsynlighet vil ende mellom x og xx plassen. Slik finner de sin rolle i det systemet.

Sogndal er et eksempel på en klubb som har skjønt det. De har funnet sin rolle i Norsk toppfotball. De skal utvikle spillere, selge dem og gi plass til nye unge lovende. I mellomtiden skaper de et godt og trygt klubbmiljø, et sted hvor spillere kan utvikle seg, gå på skole og oppfylle noen drømmer. I tillegg skaper de gode opplevelser for næringsliv og befolkning. Innimellom, når de har vært spesielt flinke, eller heldige, kanskje begge deler, så rykker de opp, kanskje de kommer til semi’n i NM, og sånn går dagene. De tar ikke av fordi de lykkes, de endrer ikke klubbfilosofi fordi de midtveis i en sesong ligger såpass bra til at det ser ut som om det kan gå mot medalje. De har en forankring i fotballen, en forståelse for fotballens mekanismer som hindrer dem i å gå i samme felle som klubbstyre på klubbstyre har gjort i årevis, og derigjennom svekket både sin egen klubb, OG norsk fotball og dens anseelse.

Så er det jo heldigvis slik, at noen ganger så er det mulig å vinne med færre midler enn de store gutta. Det er jo fotballens sjarm. Det skal alltid ligge et håp der, om at man skal kunne tukte de store og etablerte. Og det vil skje fra tid til annen. Mange grunner til det. Men over tid vil og skal de største ligge i toppen.

Enkelt sagt; de klubbene med størst inntektspotensiale, skal ha de beste og dyreste spillerne, de skal ligge øverst på tabellen jevnlig og vinne mest – DERSOM de andre klubbene driver fornuftig. Så enkelt er det. Hverken mer eller mindre.

Dette krever en holdningsendring i norske fotballstyrer, men først og fremst krever det en drastisk kompetanseheving. Slik det er nå, er norsk fotballs største svakhet nettopp styrene og deres kompetansemangel og sammensetning. Samt natuligvis kontinuiteten i styrene og i administrasjonen forøvrig. Paradokset i forhold til kontinuiteten og at folk forsvinner fra fotballen er nettopp at det er så himla krevende å drive med underskudd hvert år.

Så slutt med det da og bli ved din lest, fotballeder! Da blir det nemlig gøy å være fotballeder også.