De største skal være best!

I VG kan man lese at RBKs direktør Nils Skulte mener Tippeligaklubbene må finne sin plass i systemet. At det blir for dumt når 12 lag mener de kan ta medalje. For de fleste kan det virke provoserende, spesielt når påstanden i artikkelen får stå ubegrunnet. Da blir det en ovenifra og ned holdning som grenser til det kvalme. Men om man forsøker å forstå Skutle så viser det seg at han har helt rett.

Det er et uomtvistelig faktum at sterk klubbøkonomi korrelerer sterkt med resultatene. I europeisk sammenheng vil 98% av klubbene i toppen være de klubbene med de største økonomiske musklene. Det viser undersøkelser. Ergo, sterk økonomi gir suksess. Over tid. Og her er kjernepoenget, og norsk fotballs svøpe; norske klubber, og spesielt norske fotballstyrer, har urealistiske forventninger til klubbens medaljemuligheter, og girer seg dermed opp økonomisk til å konkurrere med de største klubbene, selv om de ikke er i nærheten av det samme inntektspotensialet som de store klubbene. Derfor får norsk toppfotball samlet sett underskudd i størrelsesorden 300 millioner kroner to år på rad. Noen skylder på arenautvikling for å forklare sine underskudd, men faktum er at brorparten skyldes følgende mekanisme:

klubben har bestemt seg i sin sportslige plan at den skal være topp fire. De fleste har det, og det er bare til å grine av. For å kunne klare det så må man ha inn klassespillere. Det forstår alle. Og de koster. Med uklare lønnsmodeller og liten forståelse for akkumulering av kostnader over kontraktsperioden blir den lønnsbyrden ganske stor. Så sitter man der, med for eksempel 40 millioner i lønnsutgifter. Så ser man på sine sikre inntekter og de er kanskje på 25 millioner. Det er sant, det blir meget ofte sånn. – Jaaaa, sier man da i administrasjon og styrer, – vi må da kunne hente mer inn på tilskuersiden. Ifjor hadde vi 8000, i år bør vi klare 9000 ihvertfall, med det laget vi har. Så får vi garantert inn et par nye tunge sponsorer. Det hjelper! Og med det laget der får vi flere TV – kamper og en større pott av mediainntektene. Så da ender vi i pluss minus null. At de fleste fotballedere ikke forstår mediapottens komplekse fordeling har jeg vært vitne til selv i mitt virke som styremedlem i Norsk Toppfotball. Grove feilbudsjetteringer bare på den posten har skapt stor fortvilelse. Slik påtar man seg forpliktelser og slik lurer man seg selv, år etter år, ved å øke inntekter som reelt sett ikke kan økes. Det kalles å kaste blår i øynene på seg selv.

De fleste fotballedere ville sett på det som meget bra dersom de kunne drive en klubb i null. Det er holdningen. Det er faktisk kulturen. Og den må vi til livs.

Og det er her Skutle får rett. Dersom vi i Norge driver klubbfotballen etter normale forretningsmessige prinsipper og sunn kultur ville Tippeligaen automatisk og i løpet av kort tid jevne seg selv ut og stabilisere seg med lagene i noenlunde riktig posisjon basert på klubbens økonomiske muligheter. Da ville ikke Brann kunne lønne en middels venstreback med 3 millioner i året. Da ville ikke Tromsø kunne nekte å selge Reginiussen og Moldskred i en sesong hvor de fremfører et minusresultat på 30 millioner og er teknisk konkurs. Fordi de håpet på e – cupspill! Akkurat som om det er så lukrativt.

Dersom alle klubbene tar sine sikre inntekter og driver etter det, så jevner alt seg ut og vi får en naturlig maktbalanse i Norsk fotball. Vi får en troverdig bransje, en bransje med sunne holdninger som mange flere, inkludert sponsorer og investorer, vil ha lyst til å assosiere seg med.

I Tyskland driver alle klubbene med overskudd. Eintracht Frankfurt VET at om de skal sikte mot medalje så koster det x antall euro. Den risikoen tar de ikke. Betyr det at de skal legge seg ned og bare tape fotballkamper? Selvfølgelig ikke. De vet at de kan vinne mot alle lag i ligaen i en gitt kamp. Men over tid, over en sesong, over mange sesonger, vet de at de med stor sannsynlighet vil ende mellom x og xx plassen. Slik finner de sin rolle i det systemet.

Sogndal er et eksempel på en klubb som har skjønt det. De har funnet sin rolle i Norsk toppfotball. De skal utvikle spillere, selge dem og gi plass til nye unge lovende. I mellomtiden skaper de et godt og trygt klubbmiljø, et sted hvor spillere kan utvikle seg, gå på skole og oppfylle noen drømmer. I tillegg skaper de gode opplevelser for næringsliv og befolkning. Innimellom, når de har vært spesielt flinke, eller heldige, kanskje begge deler, så rykker de opp, kanskje de kommer til semi’n i NM, og sånn går dagene. De tar ikke av fordi de lykkes, de endrer ikke klubbfilosofi fordi de midtveis i en sesong ligger såpass bra til at det ser ut som om det kan gå mot medalje. De har en forankring i fotballen, en forståelse for fotballens mekanismer som hindrer dem i å gå i samme felle som klubbstyre på klubbstyre har gjort i årevis, og derigjennom svekket både sin egen klubb, OG norsk fotball og dens anseelse.

Så er det jo heldigvis slik, at noen ganger så er det mulig å vinne med færre midler enn de store gutta. Det er jo fotballens sjarm. Det skal alltid ligge et håp der, om at man skal kunne tukte de store og etablerte. Og det vil skje fra tid til annen. Mange grunner til det. Men over tid vil og skal de største ligge i toppen.

Enkelt sagt; de klubbene med størst inntektspotensiale, skal ha de beste og dyreste spillerne, de skal ligge øverst på tabellen jevnlig og vinne mest – DERSOM de andre klubbene driver fornuftig. Så enkelt er det. Hverken mer eller mindre.

Dette krever en holdningsendring i norske fotballstyrer, men først og fremst krever det en drastisk kompetanseheving. Slik det er nå, er norsk fotballs største svakhet nettopp styrene og deres kompetansemangel og sammensetning. Samt natuligvis kontinuiteten i styrene og i administrasjonen forøvrig. Paradokset i forhold til kontinuiteten og at folk forsvinner fra fotballen er nettopp at det er så himla krevende å drive med underskudd hvert år.

Så slutt med det da og bli ved din lest, fotballeder! Da blir det nemlig gøy å være fotballeder også.

Rooney, et sørgelig skue!

Han skal ha sagt at han vil forlate Manchester United til fordel for byrival Manchester City. De siste dagers spekulasjoner har manifestert seg i dette faktum. Og Ferguson er meget skuffet og sjokkert. Hvordan har det kommet til dette? Er det en intern maktkamp? Står det om penger? Er det agenter bak som trekker i trådene? Har det vært en krangel mellom Rooney og Ferguson?

Mange av disse spørsmålene vil vi ikke få svar på før forholdet mellom Rooney og Manchester United er avklart og avgjort, enten ved en overgang eller at han blir. Hovedgrunnen til det er at Ferguson og Manchester United, og sikkert til dels Rooney og hans følge, ikke ønsker å brenne noen broer, men heller holde en dør åpen dersom det skulle bli slik at Rooney må, eller velger å bli, i United.

Ferguson er i alle fall klar på at han ønsker Rooney med videre, og vil gi ham de beste betingelsene noen engelsk spiller har. Om han kan matche et City – tilbud er derimot usikkert. Men for meg kan ikke dette stå på om Rooney skal tjene 150 millioner eller 200 millioner i året. Penger vil gutten ha mer enn nok av resten av sitt liv.

Ferguson har insistert på at det ikke har vært noen krangel og forstår ikke hvorfor Rooney sier han IKKE har vært skadet, når klubbens medisinske personell sier at han fortsatt har spor av skaden, men kan trene likevel. Jeg har selv trent halve karrieren min halvskadet, og ville da ikke kalle meg selv skadet, men det blir bare et spørsmål om valg av ord hvor treneren har en annen inngang til det en spilleren, og er slett ingen grunn til å skape rykter om rift, og i hvert fall ikke grunn god nok til å forlate en klubb som har gitt deg alt du kunne drømme om. Og jeg kan ikke se for meg hvilke krangler som skulle forblitt ukjente for engelsk sportspresse som har vært store og opprivende nok til at Rooney med retten i behold skulle kunne forlange en overgang.

En ting som er sikkert, er at det er én part som vil tjene enorme summer på en overgang, og som vil ha stor egeninteresse investert i overgangen, og det er Rooneys agent. Men selv disse kreftene tror jeg ikke er nok til å få flyttet Rooney ut av klubben som har hjulpet ham til å bli en av verdens beste spillere. Ferguson og klubbdirektør David Gill har helt andre arbeidsforhold med spillerne sine nå en for noen år siden. Den gang var den personlige relasjonen til spilleren mye tettere. Også til spillerens familie. Nå er både spillerne og familiene dypt influert av agentens spill, og derfor har avstanden mellom spiller og manager blitt nesten som et businessforhold å regne. Men jeg er ikke naiv, agenten vil være en medvirkende årsak i forhold til om det blir en overgang eller ikke.

For å gå litt nærmere i sømmene på Rooneys nyerklærte ønske om å forlate United så tror jeg vi må se litt på hele hans karriere som spiller, hans utvikling, hans privatliv, hans utskeielser og tabber og til slutt en lang periode med motgang, skuffelser og uinnfridde forventninger.

Han ble hentet fra Everton som den mest lovende unge spissen i England. Ferguson og hans team matchet han og utviklet ham, fikk han til å forstå hva livet i en storklubb dreier seg om. Dette er det kultur for i United helt siden Sir Matt Busbys tid. Bare spør Giggs, Neville og Scholes! Sakte men sikkert ble han den spissen som i fjor tok ansvar etter at Ronaldo forsvant og ble toppscorer og fikk hedersbevisninger og medaljer med på veien. Han klarte seg sånn noenlunde unna en utroskapsskandale, men figurerte jevnlig i den kulørte presse med sin WAG-kone, giftemål og alskens annet som medfølger en superstjerne. Alle bygde ham opp og han bygde et team av JA-mennesker rundt seg, og til slutt følte han seg tilnærmet uovervinnelig, noe som resulterte i mål i bøtter og spann. Men også i en tro på alt var tillatt for ham.

Så kom skaden mot slutten av forrige sesong, han mistet rytmen, formen og målene uteble. Og igjen befant seg igjen i medias søkelys på grunn av utenomekteskapelige affærer. Det sies at han viste om de avsløringene som kom i etterkant av VM, allerede FØR VM og at det også var en bidragende faktor til hans dårlige form. Undertiden tror jeg Ferguson og United gjorde sitt ytterste for å skjerme juvelen, slik man har for vane å gjøre i United, men han var som en kenguru i et minefelt. Skandalene kom og scoringene uteble. Berbatov tok det sportslige søkelyset, Rooney stod igjen med skammen.

Egoet hans har i hans periode i United vokst på linje med bankkontoen, og parallelt med det har respekten for hva United har gjort for ham på veien gått tapt. Han har følt seg større enn Ferguson, større enn United. I bunn og grunn er han er en enkel gutt, som har mistet veien og retningen, forblindet av agenters tåkeprat og manglende evne til å omgi seg med de riktige menneskene og ta de riktige beslutningene.

Og her mener jeg nøkkelen til dagens situasjon ligger. Rooney har vokst seg større enn United, fått motgang for første gang i sin strålende karriere, kjent på det å ikke innfri forventninger, skammen med å bli hengt ut i pressen, vanskeligheter på hjemmebane og kanskje et og annet stikk fra sine mer meritterte lagkamerater. Den frustrasjonen håndterer han ikke, og;

Flukt er blitt hans reaksjon! Og det er et trist skue.

Godt støttet av grådige agenter med pundtegn i øynene. Jeg har ingen medfølelse med unge Wayne, han har skapt sin egen situasjon. Og istedenfor å bli en legende er han i ferd med å bli til latter.

Ferguson holder døren på gløtt, men har lite til overs for Rooneys strategi oppi dette. «Respect the club, whatever you do», skal Ferguson ha fortalt Rooney. Det sier mye om Fergusons fokus. Alltid klubben foran. Dette har vært hans motto, og for dèt har HAN blitt en legende.

Og jeg håper at United ALDRI selger ham til City. Mange spillere har bøllet seg til en overgang og fått det som de ville. Det håper jeg United ikke tillater, men at de heller viser Rooney og hans agenter nettopp hva United står for. Tradisjon, respekt og lojalitet.

Da jeg vet at det er mange med sterke følelser både for og mot United føler jeg det riktig å understreke at jeg ikke har noe følelsesforhold til klubben, kun respekt for klubben, dens historie og verdier.