Fair play, Rosenborg?

Det blir umulig for meg å ikke ta opp hansken etter hendelsen med Rosenborg og Dorsin på Lerkendal på søndag. Bare for å rekapitulere episoden kort, så raider Dorsin som vanlig ned på sin venstre side, fører ballen over dødlinjen, hele ballen altså, med god margin, tar den med inn i banen og blir felt av unge Storbæk. Straffe! Iversen! Mål! Selvsagt!

Dommerne oppfatter ikke forseelsen.

Jeg mener oppriktig at Dorsin, som er en meget god spiller, vil oppfatte at ballen er ute. Har vært spiller selv, og vi ser detaljene, selv i store hastigheter. De små berøringene, de små marginene, de ser vi. Vi ser det hver gang spillere klager på dommernes marginalavgjørelser. Så mitt utgangspunkt er at Dorsin ser at det er grønt gress mellom ballen og linjen, med ballen på feil side av den. Han vet at ballen har vært ute. Bilder bekrefter at han ser ned på ballen når han henter den tilbake over streken også.

Men han jukser jo ikke bevisst i gjerningsøyeblikket. Han tar en splittsekundavgjørelse og et halvt sekund etter er straffen et faktum. Henry handset med seg ballen da Frankrike avgjorde mot Irland. Også det en refleks. Arild Sundgot mot Stabæk i semifinalen i cupen. Refleksreaksjon tatt i et brøkdels sekund. Det er til å forstå.

Så kommer vi til kjernen: Bør spilleren tilkjennegi overfor dommer at her har det vært urent spill? Jeg mener ja. Et rungende ja, og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Dorsin sier at det ikke er han som dømmer. Men Dorsin, du dømmer jo hver helg! Hver gang du er uenig i en avgjørelse, når du løper bort til dommeren og vil klage eller påvirke, så dømmer du. Saken er at du bare ønsker å dømme når du vil ha ting i din favør. Hvorfor er du så stille når du åpenbart har brutt reglene, og fått en fordel av det likevel?

Og Eggen, du mener at det er «ufotballsk», det jeg sier. At en spiller skal melde seg selv. Da bare understreker du mitt poeng. Et poeng du og dine trenerkolleger dessverre altfor ofte synes er greit. At man jukser seg til poeng. At det gjelder å vinne for enhver pris. At alle midler kan tas i bruk. Er det virkelig greit? Er det slike holdninger og verdier vi skal innprente til våre unge spillere. Er det juks vi vil assosieres med? Overfor publikum, sponsorer, foreldre og spillere?

Hver dag, i landets over 1800 klubber, jobber det utallige frivillige med holdningsskapende arbeid overfor våre unge talenter. Både i bredde og elite. NFF har egne Fair Play programmer i samarbeid med Norsk Tipping, og Fair Play henger høyt både i UEFA og I FIFA. Dette arbeidet får et skudd for baugen HVER gang slike ting blir akseptert og beskyttet av toppklubbene. Hvordan skal fotballen bli troverdig i sitt holdningsskapende arbeid når toppklubbene torpederer det enorme arbeidet som legges ned over hele landet?

Da jeg kom til Stabæk i 2007 satte vi igang et Fair Play prosjekt som innebar følgende:

Gode og lange diskusjoner med A-laget hvor vi brukte og diskuterte både konkrete situasjoner og situasjoner satt helt på spissen. Brukte videoeksempler og tenkte eksempler. Målet var å ta et skritt, et skikkelig skritt, mot Fair Plays ytterste konsekvens. Vi vil vinne uten juks, uten å trekke ut tida, uten å filme, uten å kjefte på dommeren og uten å slåss på banen. Vi ville vinne med rene midler, med å reise oss selv om det vil tjenes på å ligge nede, med å løpe av banen når vi gjorde bytter. Selv når vi ledet mot slutten av kampen. med å gå vekk fra konfliktsituasjoner og med å be om unnskyldning for grove forseelser, både til motspillere og dommere. Med å være høflig og imøtekommende. Men samtidig med å være vonde å spille mot, både fysisk og mentalt. Det er ingen motsetning i dette.

Hvorfor?

Fotballen har en enorm påvirkningskraft, i positiv og negativ forstand. Vold PÅ banen avler vold UTENFOR banen. Sportsmanship PÅ banen inspirerer til god oppførsel UTENFOR banen. Det holder ikke å ta hverandre i hendene, liksom. Det må vi snart innse og gjøre noe med.

Jeg innrømmer at det skapte heftige diskusjoner i spillergruppa. Viljen til å vinne for enhver pris er dypt forankret i spillerenes sinn. Men vi kom da frem til en felles forståelse til slutt om at vi skulle ikke vinne for enhver pris. Og når du har inntatt en slik holdning, så kan du ikke velge når du skal bruke den. Hvis det innebærer et nedrykk, så må du stå ved den. DET, er kulturbygging. DET, er verdiskapning, DET er holdningsskapene og karakterbyggende. DET, er klubbyggende, og individbyggende.

Så innførte vi nulltoleranse for kjefting på dommeren, filming etc fra juniorlaget og nedover i de aldersbestemte klassene. Det gjaldt også trenerne. Straffen for gule kort ved slike forseeleser var èn kamps suspensjon for spilleren eller treneren.

Men vi hadde ALDRI klart det dersom ikke flaggskipet, A-laget, hadde gått foran med et godt eksempel. Derfor måtte jeg ta Veigar Pall Gunnarson offentlig da han forsøkte å filme tidlig i sesongen. Og Daniel Nannskog da han kjeftet på dommeren og fikk gult. Det handler om å være konsekvent, gi signaler og stå for noe. Derfor tok jeg det som en velsignelse at det var nettopp disse to, de mest profilerte, som ga meg mulighet til å fronte Stabæks styreforankrede verdiplan. Spillergruppa forholdt seg fantastisk i løpet av det neste halvannet året, hvor Stabæk i 2008 fikk Fair Play prisen av NFF.

Hva betød det at Stabæk inntok den holdningen?

Det var en holdning Stabæks samarbeidspartnere stilte seg 100% bak. De var og er opptatt av samfunnsregnskap, og det tilførte klubben ekstra inntekter bare å adoptere denne holdningen.

Det var en holdning spillernes foreldre applauderte. Stabæk fremsto som en oppdragende og ansvarsfull klubb, i tillegg til å gi spillerene en meningsfylt fotballhverdag.

Det gjorde det lettere for Stabæk å rekruttere spillere.

Det gjorde supportene til Stabæk stolte over klubben sin.

Det ga Stabæk respekt fra motstandernes supportere.

Det ga Stabæk velvilje fra dommerne. De er IKKE upåvirkelige.

Det ga spillerne respekt fra sine motspillere.

Det ga Janne Jønsson færre gule og røde kort, faktisk færrest av alle. Jeg er sikker på at det i løpet av en sesong ga Stabæk 6 poeng i form av at alle spillerne var tilgjengelige hele tiden.

Det ga spillerne ryggdekning fra klubben og medspillerne til å kunne innrømme at en forseelse var skjedd, og jeg er sikker på at om en lignenede episode som Sundgot eller Dorsin presterte, så ville spilleren sagt ifra.

Det er KUN positive synergier å hente ved å innta en slik holdning, ved å adoptere slike verdier. KUN positive.

Så èn ting som spillerne bør tenke over, hvis man har et forhold til egen og klubbens profilbygging. Eksempel: Morten Gamst Pedersen slår ballen inn med hånden i en Premier Leaguekamp der Balckburn leder 1 – 0. De vinner 2 – 0. Gamsten har et fint rykte i England. Til hvilke høyder tror du hans anseelse, markedsverdi og posisjon hadde steget i gentlemannens og sportsmanshipets hjemland om han hadde tatt et gult kort og annullert sin egen scoring?

Så burde Dorsin sagt ifra? JA! For
sin egen del, for RBKs del og for FOTBALLENS del.

Og, Eggen, JA, det ER ufotballsk. Det er det som er så trist.

Det koster fotballen dyrt å måtte vinne for enhver pris.