Sporten

Intet håp for norsk fotballøkonomi?

Aftenposten kan melde at tre av ti klubber som har ønsket å offentliggjøre sine budsjetter budsjetterer med sorte tall på bunnlinja. Hurra! Fotballpresident Yngve Hallèn mener det skjer en kulturendring i Norsk Toppfotball nå. Jeg er redd den eneste kulturendringen vi får er at RBK ikke blir seriemester.

Professor ved Høgskolen i Norge, Kjetil Haugen, mener det har blitt mer edruelighet i klubbene de siste årene. Det er mildt sagt en underlig betraktning gitt at toppklubbene aldri har gått med større underskudd enn i årene 2007 til 2009. Hva må til for at norsk klubbfotball skal kunne overleve?

Det er en ekstremt vanskelig øvelse å drive en klubb i pluss. Det kreves forutsigbare inntekter gjennom forutsigbare sportslige resultater som igjen avler forutsigbare tilskuer – og mediainntekter. Sponsorinntektene er noenlunde gitt for de fleste når sesongen starter, men langt på vei ikke når budsjettene skal lages i november/desember. I tillegg må man ha et øye på den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet for øvrig. Ned – og oppganger i samfunnsøkonomien rammer fotballen hardt eller godt, alt ettersom. Selv erfarne økonomer sliter med å forutse disse svingningene. Hvordan skal man da forvente at en fotballeder skal kunne gjøre det?

Er det rart det er vanskelig?

Utgiftssiden av klubbdriften er rimelig enkel å forholde seg til. Det koster x antall kroner å reise rundt i Norge og spille fotball, treningsleire kan man velge om man vil ha. Det er forutsigbart. Utstyr får man fra leverandørene og det er som regel plenty. På disse utgiftspostene kan man gjøre endringer, ikke veldig store, men noe er mulig. Buss istedenfor fly for eksempel. Arrangementskostnadene er relativt like fra år til år, drift av bane og anlegg likeså. Det kan variere dog ved kalde og snørike vintere.

Den største utgiften, nemlig personalkostnadene på sport, som i all hovedsak består av tidsbestemte og uoppsigelige kontrakter, den får man bare ikke gjort noe med.

Hvis man da underleverer sportslig gjennom en sesong, så forsvinner det tilskuerinntekter, medieinntekter og noe bonusbaserte sponsorinntekter. Og når man da, som man tradisjonelt sett har gjort, har budsjettert med urealistiske inntekter basert på forventet sportslig fremgang, så blir tallene stygge. Ekle.

Og det som gjør at man hele tiden presser sitronen, altså budsjettet, er at man påtar seg stadig større utgifter på spillersiden for å få klubben så høyt som mulig på tabellen. Da blir det lett for et styremedlem og si at; ja, da får man klare 8000 tilskuere i snitt da!, istedenfor fjorårets 7000. For nå har man jo fått ny spiller, og laget vil levere bedre, som igjen generer bla bla bla….

NFF har sammen med NTF laget nye lisensregler som gir lisensnemda mulighet til i en viss grad å styre klubbenes forbruk, og innført et finansielt overvåkningssystem som gjør at klubbene blir tettere fulgt opp i forhold til budsjett og drift. Dette alene vil aldri være nok til å sikre seg at klubbene driver fornuftig. Det er klubbene som må og skal ha hovedansvaret for dette.

Problemet er at NFF og NTF og for øvrig også NISO, spillerorganisasjonen, ikke tar tak i det som er hovedproblemet. Og det er spiller og trenerkontraktene. Det finnes ingen justeringsmuligheter hva gjelder den største utgiftsposten i klubbene. Så når det går dårligere enn forventet, som det gjorde med FFK etter at de tok sølv i 2008, så rykker altså FFK ned med en spillertropp hvor 11 spillere tjener over en mill i året. Og må i utgangspunktet leve med det i Adeccoligaen. Det sier seg selv at slik kan og må det ikke være. Klubb etter klubb får massiv negativ omtale fordi man må true spillerne med klubbkonkurs om de ikke går med på 5, 10 eller 15% kutt i lønn. Og fotballen mister sin troverdighet og mye mer.

Om man ikke fra sentralt hold vil gå inn å se på mekanismer som vil kunne hjelpe klubbenes justeringsevne i trange og vanskelige tider, så blir blodrøde tall bare en evig runddans, og vi vil ikke få se noen utvikling i norsk fotball. Jeg har tatt opp lønnstak tidligere. Det ble bare ledd av og det har ikke blitt gjort en utredning om det engang. Det fungerer andre steder, bare så det er sagt.

Jeg har foreslått et prosentmessig automatisk lønnskutt tilsvarende tapte inntekter ved nedrykk, i standardkontraktene. Fastsatt av NTF. Nedrykksfondet hjelper ikke nok i seg selv. Lunken mottagelse.

Jeg har foreslått en kontrakt hvor man innfører at fremforhandlet lønn må deles på 60/40 eller 70/30 på fastlønn og bonus, hvor bonuskriteriene er i forhold til gitt resultatoppnåelse. Med fornuft, kreativitet og evne til å se fellesskapets beste, så er dette mulig. Ikke hørt noe.

Det har vist seg så vanskelig å drive klubb at her må man finne andre løsninger enn de gjeldende. Ellers vil det ikke bli noen kulturendring. De uforutsigbare elementene er for mange, ønsker og drømmer for urealistiske, generell kompetanse for liten. Slik sett stikker vi hodet i sanden hvert eneste år og later som om at vi blir overrasket når verden ikke er som den var når vi drar hodet opp igjen. Og jeg garanterer at det i år igjen vil bli langt flere underskudd enn klubber som går i null, eller med overskudd. Og det skyldes en uovertruffen mangel på lyst til å ta tak der det gjelder mest. Det finnes ikke engang en debatt rundt dette. Man har sett seg blind på lisensreglene og deres fortreffelighet.

Og på alle de flotte scoringene i seriestarten.

Virkeligheten kommer til høsten, dere.

Og den heter; ooops!

Norske spillere har gode holdninger

Ole Gunnar Solskjær mener at de norske klubbelagenes jo-jo-ferd på tabellen fra år til år i stor grad skyldes dårlige holdninger hos norske spillere. Det er jeg ikke umiddelbart enig i. Norske spillere har jevnt over gode holdninger til både trening, livsførsel og kamp. Selvfølgelig vil det være noe å hente der også, men det er ikke spillernes holdninger som fører til prestasjonssvingningene.

Variasjonen i prestasjoner fra år til år er et sammensatt problem og har etter min mening tre viktige årsaker. Først og fremst er det et økonomisk problem. Når Stabæk måtte selge Somen Tchoyi, Alanzinho, Christian Keller og etter hvert Veigar Pall gunnarson, så sier det seg selv at å gjenskape suksess fra år til år blir vanskelig. Samme utfordring har Rosenborg i år, etter å ha solgt hele sentrallinjen sin, med unntak av Örlund. Demidov, Stadsgaard, Annan og Iversen. Prestasjonsbærere på trening og i kamp, kulturbærere i garderoben og rundt Lerkendal. Når Solskjær bruker de engelske klubbene til sammenligning så bommer han på denne ene fundamentale faktoren; økonomi. Når Ole Gunnar avsluttet sin strålende karriere, så henter de inn Chicharito. Når de selger Van Nistelrooy, så henter de en Rooney, for eksempel. Finnes utallige eksempler på dette i de diverse ligaenes storklubber. Med økonomisk stabilitet og overlegne ressurser er det naturligvis mye lettere å gjenskape prestasjoner. Derfor kunne Rosenborg gjøre dette lenge, fordi de kunne erstatte hvert eneste salg med en like god eller endog bedre spiller.

Problem to er ledelsesbasert. Det er kunst når en trener finner de rette knappene å trykke på for å få spillergruppa like sulten igjen når kjøret starter i januar. På internasjonalt toppnivå står det som regel spillerkjøp på den knappen. Det er det enkle. Kjøp inn en spiller eller tre som trigger konkurranseinstinktet i gruppa. Som skaper nysgjerrighet, og en viss angst for å miste plassen på laget. Og samtidig hever de som er der. Verre er det når Janne Jönsson må gjenskape Rosenborgs overlegenhet med et langt dårligere mannskap enn hans forgjenger hadde. Hvilke knapper trykker du på da? Hva skal få en Prica til å gi det lille ekstra på hver trening for å heve seg selv, og sine medspillere, når han ser at forutsetningene er så drastisk endret? Samtidig som forventningene er de samme. Solskjær har rett når han sier at 99 prosent innsats er 100 prosent mislykket. Det er trenerne i klubben som må sørge for at spillerne, som enkeltutøvere og som lag, er nullstilt, står i startblokkene og er inneforstått med at fjorårets nivå ikke holder dette året.

Som en liten digresjon, dog ikke en ubetydelig en, vil jeg også nevne klubblederne og miljøet rundt prestasjonsgruppa. Direktører, markedsfolk, arrangementstab og så videre. Disse bruker ofte mye lengre tid på å lande og nullstille seg selv enn spillere og trenere. Slik er de også medskyldige til å påvirke spillere og trenere i sin daglige omgang, med påminnelser om fjorårets suksess og fortreffelighet. Det er uhyre viktig at HELE klubben nullstiller seg når den nye sesongen skal i gang. Når det gjelder Moldes prestasjon året etter at de tok sølvet bak Rosenborg, så vet jeg at direktør Tarje Nordstrand Jakobsen, og Molde som klubb, var interessert i å dra lærdom fra andre norske klubber som har lykkes i å gjenskape suksess over tid. Ydmykheten og nysgjerrigheten lå der, men enhver klubb må finne sin måte å gjøre det på. Det som funket for Stabæk trenger ikke å funke for Molde. Hvorfor Moldes resultater kollapset året etter har jeg en formening om, og det har ikke med spillernes holdninger å gjøre.

Det tredje problemet, og den ene grunnen til at jeg delvis kan skjønne hvor Solskjær kommer fra, er at miljøet i spillergruppene i norsk fotball generelt er for snilt. For mye skulderklapping, gøy og fanteri. Utenfor treningsfeltet er dette helt topp, på treningsfeltet er det oppskrift for middelmådighet. Spillerne stiller rimelig store krav til seg selv i treningshverdagen, men ikke på langt nær store nok krav til sine medspillere. Grovt sagt vil jeg si at det er altfor få Nannskoger og Andresener rundt omkring i norske klubber. Spillere som aldri tillater at folk senker nivået på treningen. Kjipe som få kan de være, men de sørger for å bjeffe og holde folk på tå hev. Solskjær vet hvilken betydning Roy Keane hadde i spillergruppa den gangen. Og Keane sparte ingen. Det er en utfordring både for spillergruppen og treneren å ha slike spillere, men en trener som ikke kan håndtere eller er redd for slike typer bør kanskje vurdere å gå ett hakk ned. Disse spillerne er ikke interessert i noen komfortsone. De vil vinne. Alt. Trening som kamp, og de tolerer ikke folk som ikke gir jernet. Hver dag. Slike spillere dyrker vi ikke nok i norsk fotball. Ethvert lag burde ha minst to av dem. De får ingen ekstra fordeler, ingen ekstra fridager, ingen spesialbehandling. De er bare vinnere og lar ingen stå i veien for lagets prestasjon og resultat. Noen bukker under og klarer ikke å leve med slike spillere, slik Petter Furuseth Olsen ikke klarte det i Stabæk i sin tid. Ærlig sak, det – men en trener og en klubb må vite hvem og hva som driver gruppa. Og dyrke det. Nådeløst.

Solskjær har kommet som et friskt pust inn i norsk fotball. Personlig digger jeg at han er her. Han har mye å tilføre, og kan kanskje egenhendig endre kursen i norsk fotball med sine ideer, om han lykkes. Det er viktig at han kommer med innspill, skaper debatt og øser av sin erfaring fra et langt liv med Sir Alex. Til det beste for norsk fotball.

Men det er ikke først og fremst spillernes holdninger det må jobbes med. Det er økonomisk stabilitet, trenerkompetanse, klubbkultur og selve konkurransemiljøet.

Når det gjelder det siste, så undrer jeg meg om ikke en endring i lønnssystemet i norsk fotball kan være med å trigge en forbedring. Med et mye mer bonusbasert lønnsystem, hvor de store pengene ligger i potten til de som spiller til enhver tid, så vil nok konsentrasjon, intensitet og kvalitet stige i treningshverdagen. Så kanskje vi slipper å høre spillere som sier at det er greit at han andre spiller, for han har vært så flink i det siste. Verste jeg hører! Klart tegn på feil lønn, feil fokus og lave ambisjoner. Søtt og jovialt, men jeg sier som Nils Arne; spar mæ!

Bonusen for klubbene kan bli lavere lønnsutgifter, om man gjør dette riktig. Og slik sett vinner alle. År etter år.

Tromsø burde solgt Kara til RBK

Dersom det er riktig at Tromsø I.L. har sagt nei til 6 millioner kroner fra RBK for tjenestene til Kara, så forteller det meg tre ting. En: at det er huller i lisensreglementet. To: at TIL ikke har skjønt sin plass i klubbhierarkiet. Og tre: TIL har ei heller lært av historien.

De nye lisensreglene som ble presentert og vedtatt for Norsk Toppfotball på Klekken har som misjon å sette en del premisser for klubbdrift, og der igjennom søke å sikre forsvarlig økonomisk drift av klubbene fremover. Tidene med årlige samlede underskudd i de 16 toppklubbene på i underkant av 300 millioner (!) skulle vike plass for sunne økonomiske prioriteringer hvor svarte tall på bunnlinja skulle presses frem i løpet av bare noen få år. Og om ikke klubbene klarte det selv, så skulle lisensordningen sørge for det.

Når det da er mulig å takke nei til 6 millioner kroner for en spiller, og samtidig styre mot underskudd, så må man spørre seg om lisensreglene er strenge nok. Lisensnemda har mandat til å nekte klubber som ikke oppfyller kravene å kjøpe og re-signere spillere, eller gi andre økonomiske innskrenkninger, men har ikke mandat til å tvinge klubber til å selge. Klubbene som ikke oppfyller vilkårene i lisensen må presentere en handlingsplan som viser hvordan de innenfor en gitt tidsperiode skal kunne komme i pluss. Men lisensnemda har ingen straffereaksjoner å vise til om en klubb bryter med handlingsplanen under den tiden. Nemda kan kun gi irettesettelse, bot eller poengtrekk på det tidspunktet hvor klubben skal presentere sine tall til nemda. Slik jeg ser det er dette et bevis på at reglene ikke fungerer på en måte som tjener norsk fotball. Kanskje må vi dit hvor klubbene må settes under administrasjon, slik man har sett det bli gjort i England? Jeg sier ikke at TIL er der nå, men når skal styrene i norsk fotball endelig holdes ansvarlig for den negative og til dels uansvarlige driften?

Og i tilfellet Kara og spillersalg; hvor galt skal en klubb måtte rote det til for at et salg skal kunne fremtvinges?

Hvor viktig er en potensiell e-cupkvalifiserende plassering i forhold til å sikre både spillernes og de ansattes jobber?

Man skal ikke ha gullfiskminne for å huske alle nedskjæringene i norsk fotball de to siste årene. Alle de tapte arbeidsplassene. Alle kutt i spillerkontraktene. Hvordan TIL da kan sitte og gamble, igjen, med potensielle fremtidige inntekter i form av sportslig suksess, kontra å sikre drift og arbeidsplasser, er for meg en gåte. Og ansvaret ligger naturligvis på styrenivå. Jeg har tidligere hevdet at styrene i norsk fotball er det svakeste leddet i klubbene, og dette understreker det bare. Slik tidene er i vår kjære idrett, MÅ det viktigste være å drive klubbene i pluss. Ikke om man får tredje eller åttendeplass. Fortsetter vi med dette underskuddsforetaket så mister fotballen sin troverdighet, og dermed sin økonomiske overlevelsesevne i form av sponsor, publikum og TV inntekter. Og ikke minst sin troverdighet som viktig samfunnsaktør.

Et annet poeng i denne saken, for TILs del, er det rent historiske. For ikke lenger tilbake enn 2009 lå TIL godt an til å ta en medaljeplass i Tippeligaen. Gode sportslige prestasjoner brakte frem spillere som Tore Reginiussen og Morten Moldskred. RBK og Brann kom på banen og bød gode penger for spillerne, men TIL ville ikke selge seg bort fra noe de trodde ville bli en god sportslig plassering. Hvor mye oversikt styret hadde over økonomien på det tidspunktet aner jeg ikke, men det vil være fristende å si null. Samme året gikk TIL med dundrende underskudd og var i realiteten teknisk konkurs. Rundt 30 millioner friske kroner måtte hentes inn for å sikre TILs drift og dekke underskudd. I 2010 var det også store minus. I hvilket perspektiv skal vi nå sette et nei på 6 millioner kroner for Kara?

Gjennomtrekken og mangel på kontinuitet er en stor svakhet i norsk fotball, og jeg aner ikke om det er de samme menneskene som satt i styret da, som sitter der nå – men når TIL nå er hardt økonomisk presset, satt under overvåkning av lisensnemda, og igjen får bud på sine attraktive spillere, så kan det være lurt å skjele litt bakover i tid, og ta litt lærdom.

At Per-Mathias Høgmo verdsetter Kara i samme klasse som Anthony Annan anser jeg som ren polemikk, men når det fra TIL hold sies at man ikke selger Kara til en av hovedkonkurrentene så mener jeg TIL går i en av de verste fellene hva angår det å tape penger. En sterkt argumenterende trener må aldri få styre en klubb, ikke i Tromsø, og ikke i Trondheim eller Oslo. TIL skal ikke, og kan ikke, sammenligne seg med Rosenborg. På lik linje som Aston Villa ikke sammenligner seg med Chelsea. Jeg har argumentert tidligere med foregangsklubben Sogndal, som er en klubb som har skjønt hvor i fotballandskapet de hører hjemme. De avler spillere for å selge til de store klubbene. De lever fint på det og har en drøm om å nå høyest mulig på tabellen, komme lengst mulig i cupen – men vet samtidig prisen av det i rene penger. Det koster å vinne. Og de med størst inntekter vil vinne mest over tid. All statistikk viser det. Det å skjønne sin posisjon i ligaen er en av grunnene til at klubbene i Bundesliga alle går med overskudd. De vet hva suksess koster, de har regnet på det, og er ikke inntektene der så har de heller ikke som mål å ta medalje. Her til lands tror 10-12 klubber at de kan det, og hva skjer; minus 300 mill på bunnlinja! Det å erkjenne sin posisjon betyr ikke at man ikke kan ha som mål å vinne hver eneste fotballkamp. Det er ingen motsetning der. Siden styrene i norsk fotball i stor grad er styrt av mennesker med sterkere klubbfølelse enn fotballforståelse, og uten fornuftige forankrede sportslige planer og filosofi, så vil slike argumenter alltid vinne frem, og dermed blir fotballen taperen.

Jeg er klar over at også trønderne sliter med sine økonomiske utfordringer, men likevel må ikke TIL som klubb se RBK som en av sine hovedutfordrere. Høgmo er en eksemplarisk trener og meget dyktig til å utvikle spillere. La ham gjøre det da, og lev sunt på det. Han bygger gode lag også, men av alle mulige årsaker vil ikke det laget være like godt hvert år, fordi spillersalg bør være en del av filosofien, men ikke en del av budsjettet. Den sunne driften, de sunne holdningene og en forståelse av tilhørigheten vil berge norsk fotball. Da må vi få kompetanse, ydmykhet og kontinuitet inn i styrene. Da vil også TIL slippe å gå til banken og kreditorene på knærne etter hver sesong.

Og bare for å ha sagt det, dette dreier seg ikke om TIL. Det dreier seg om norsk fotball. Kara eller ikke Kara, det er IKKE spørsmålet.