Intet håp for norsk fotballøkonomi?

Aftenposten kan melde at tre av ti klubber som har ønsket å offentliggjøre sine budsjetter budsjetterer med sorte tall på bunnlinja. Hurra! Fotballpresident Yngve Hallèn mener det skjer en kulturendring i Norsk Toppfotball nå. Jeg er redd den eneste kulturendringen vi får er at RBK ikke blir seriemester.

Professor ved Høgskolen i Norge, Kjetil Haugen, mener det har blitt mer edruelighet i klubbene de siste årene. Det er mildt sagt en underlig betraktning gitt at toppklubbene aldri har gått med større underskudd enn i årene 2007 til 2009. Hva må til for at norsk klubbfotball skal kunne overleve?

Det er en ekstremt vanskelig øvelse å drive en klubb i pluss. Det kreves forutsigbare inntekter gjennom forutsigbare sportslige resultater som igjen avler forutsigbare tilskuer – og mediainntekter. Sponsorinntektene er noenlunde gitt for de fleste når sesongen starter, men langt på vei ikke når budsjettene skal lages i november/desember. I tillegg må man ha et øye på den generelle økonomiske situasjonen i samfunnet for øvrig. Ned – og oppganger i samfunnsøkonomien rammer fotballen hardt eller godt, alt ettersom. Selv erfarne økonomer sliter med å forutse disse svingningene. Hvordan skal man da forvente at en fotballeder skal kunne gjøre det?

Er det rart det er vanskelig?

Utgiftssiden av klubbdriften er rimelig enkel å forholde seg til. Det koster x antall kroner å reise rundt i Norge og spille fotball, treningsleire kan man velge om man vil ha. Det er forutsigbart. Utstyr får man fra leverandørene og det er som regel plenty. På disse utgiftspostene kan man gjøre endringer, ikke veldig store, men noe er mulig. Buss istedenfor fly for eksempel. Arrangementskostnadene er relativt like fra år til år, drift av bane og anlegg likeså. Det kan variere dog ved kalde og snørike vintere.

Den største utgiften, nemlig personalkostnadene på sport, som i all hovedsak består av tidsbestemte og uoppsigelige kontrakter, den får man bare ikke gjort noe med.

Hvis man da underleverer sportslig gjennom en sesong, så forsvinner det tilskuerinntekter, medieinntekter og noe bonusbaserte sponsorinntekter. Og når man da, som man tradisjonelt sett har gjort, har budsjettert med urealistiske inntekter basert på forventet sportslig fremgang, så blir tallene stygge. Ekle.

Og det som gjør at man hele tiden presser sitronen, altså budsjettet, er at man påtar seg stadig større utgifter på spillersiden for å få klubben så høyt som mulig på tabellen. Da blir det lett for et styremedlem og si at; ja, da får man klare 8000 tilskuere i snitt da!, istedenfor fjorårets 7000. For nå har man jo fått ny spiller, og laget vil levere bedre, som igjen generer bla bla bla….

NFF har sammen med NTF laget nye lisensregler som gir lisensnemda mulighet til i en viss grad å styre klubbenes forbruk, og innført et finansielt overvåkningssystem som gjør at klubbene blir tettere fulgt opp i forhold til budsjett og drift. Dette alene vil aldri være nok til å sikre seg at klubbene driver fornuftig. Det er klubbene som må og skal ha hovedansvaret for dette.

Problemet er at NFF og NTF og for øvrig også NISO, spillerorganisasjonen, ikke tar tak i det som er hovedproblemet. Og det er spiller og trenerkontraktene. Det finnes ingen justeringsmuligheter hva gjelder den største utgiftsposten i klubbene. Så når det går dårligere enn forventet, som det gjorde med FFK etter at de tok sølv i 2008, så rykker altså FFK ned med en spillertropp hvor 11 spillere tjener over en mill i året. Og må i utgangspunktet leve med det i Adeccoligaen. Det sier seg selv at slik kan og må det ikke være. Klubb etter klubb får massiv negativ omtale fordi man må true spillerne med klubbkonkurs om de ikke går med på 5, 10 eller 15% kutt i lønn. Og fotballen mister sin troverdighet og mye mer.

Om man ikke fra sentralt hold vil gå inn å se på mekanismer som vil kunne hjelpe klubbenes justeringsevne i trange og vanskelige tider, så blir blodrøde tall bare en evig runddans, og vi vil ikke få se noen utvikling i norsk fotball. Jeg har tatt opp lønnstak tidligere. Det ble bare ledd av og det har ikke blitt gjort en utredning om det engang. Det fungerer andre steder, bare så det er sagt.

Jeg har foreslått et prosentmessig automatisk lønnskutt tilsvarende tapte inntekter ved nedrykk, i standardkontraktene. Fastsatt av NTF. Nedrykksfondet hjelper ikke nok i seg selv. Lunken mottagelse.

Jeg har foreslått en kontrakt hvor man innfører at fremforhandlet lønn må deles på 60/40 eller 70/30 på fastlønn og bonus, hvor bonuskriteriene er i forhold til gitt resultatoppnåelse. Med fornuft, kreativitet og evne til å se fellesskapets beste, så er dette mulig. Ikke hørt noe.

Det har vist seg så vanskelig å drive klubb at her må man finne andre løsninger enn de gjeldende. Ellers vil det ikke bli noen kulturendring. De uforutsigbare elementene er for mange, ønsker og drømmer for urealistiske, generell kompetanse for liten. Slik sett stikker vi hodet i sanden hvert eneste år og later som om at vi blir overrasket når verden ikke er som den var når vi drar hodet opp igjen. Og jeg garanterer at det i år igjen vil bli langt flere underskudd enn klubber som går i null, eller med overskudd. Og det skyldes en uovertruffen mangel på lyst til å ta tak der det gjelder mest. Det finnes ikke engang en debatt rundt dette. Man har sett seg blind på lisensreglene og deres fortreffelighet.

Og på alle de flotte scoringene i seriestarten.

Virkeligheten kommer til høsten, dere.

Og den heter; ooops!

Norske spillere har gode holdninger

Ole Gunnar Solskjær mener at de norske klubbelagenes jo-jo-ferd på tabellen fra år til år i stor grad skyldes dårlige holdninger hos norske spillere. Det er jeg ikke umiddelbart enig i. Norske spillere har jevnt over gode holdninger til både trening, livsførsel og kamp. Selvfølgelig vil det være noe å hente der også, men det er ikke spillernes holdninger som fører til prestasjonssvingningene.

Variasjonen i prestasjoner fra år til år er et sammensatt problem og har etter min mening tre viktige årsaker. Først og fremst er det et økonomisk problem. Når Stabæk måtte selge Somen Tchoyi, Alanzinho, Christian Keller og etter hvert Veigar Pall gunnarson, så sier det seg selv at å gjenskape suksess fra år til år blir vanskelig. Samme utfordring har Rosenborg i år, etter å ha solgt hele sentrallinjen sin, med unntak av Örlund. Demidov, Stadsgaard, Annan og Iversen. Prestasjonsbærere på trening og i kamp, kulturbærere i garderoben og rundt Lerkendal. Når Solskjær bruker de engelske klubbene til sammenligning så bommer han på denne ene fundamentale faktoren; økonomi. Når Ole Gunnar avsluttet sin strålende karriere, så henter de inn Chicharito. Når de selger Van Nistelrooy, så henter de en Rooney, for eksempel. Finnes utallige eksempler på dette i de diverse ligaenes storklubber. Med økonomisk stabilitet og overlegne ressurser er det naturligvis mye lettere å gjenskape prestasjoner. Derfor kunne Rosenborg gjøre dette lenge, fordi de kunne erstatte hvert eneste salg med en like god eller endog bedre spiller.

Problem to er ledelsesbasert. Det er kunst når en trener finner de rette knappene å trykke på for å få spillergruppa like sulten igjen når kjøret starter i januar. På internasjonalt toppnivå står det som regel spillerkjøp på den knappen. Det er det enkle. Kjøp inn en spiller eller tre som trigger konkurranseinstinktet i gruppa. Som skaper nysgjerrighet, og en viss angst for å miste plassen på laget. Og samtidig hever de som er der. Verre er det når Janne Jönsson må gjenskape Rosenborgs overlegenhet med et langt dårligere mannskap enn hans forgjenger hadde. Hvilke knapper trykker du på da? Hva skal få en Prica til å gi det lille ekstra på hver trening for å heve seg selv, og sine medspillere, når han ser at forutsetningene er så drastisk endret? Samtidig som forventningene er de samme. Solskjær har rett når han sier at 99 prosent innsats er 100 prosent mislykket. Det er trenerne i klubben som må sørge for at spillerne, som enkeltutøvere og som lag, er nullstilt, står i startblokkene og er inneforstått med at fjorårets nivå ikke holder dette året.

Som en liten digresjon, dog ikke en ubetydelig en, vil jeg også nevne klubblederne og miljøet rundt prestasjonsgruppa. Direktører, markedsfolk, arrangementstab og så videre. Disse bruker ofte mye lengre tid på å lande og nullstille seg selv enn spillere og trenere. Slik er de også medskyldige til å påvirke spillere og trenere i sin daglige omgang, med påminnelser om fjorårets suksess og fortreffelighet. Det er uhyre viktig at HELE klubben nullstiller seg når den nye sesongen skal i gang. Når det gjelder Moldes prestasjon året etter at de tok sølvet bak Rosenborg, så vet jeg at direktør Tarje Nordstrand Jakobsen, og Molde som klubb, var interessert i å dra lærdom fra andre norske klubber som har lykkes i å gjenskape suksess over tid. Ydmykheten og nysgjerrigheten lå der, men enhver klubb må finne sin måte å gjøre det på. Det som funket for Stabæk trenger ikke å funke for Molde. Hvorfor Moldes resultater kollapset året etter har jeg en formening om, og det har ikke med spillernes holdninger å gjøre.

Det tredje problemet, og den ene grunnen til at jeg delvis kan skjønne hvor Solskjær kommer fra, er at miljøet i spillergruppene i norsk fotball generelt er for snilt. For mye skulderklapping, gøy og fanteri. Utenfor treningsfeltet er dette helt topp, på treningsfeltet er det oppskrift for middelmådighet. Spillerne stiller rimelig store krav til seg selv i treningshverdagen, men ikke på langt nær store nok krav til sine medspillere. Grovt sagt vil jeg si at det er altfor få Nannskoger og Andresener rundt omkring i norske klubber. Spillere som aldri tillater at folk senker nivået på treningen. Kjipe som få kan de være, men de sørger for å bjeffe og holde folk på tå hev. Solskjær vet hvilken betydning Roy Keane hadde i spillergruppa den gangen. Og Keane sparte ingen. Det er en utfordring både for spillergruppen og treneren å ha slike spillere, men en trener som ikke kan håndtere eller er redd for slike typer bør kanskje vurdere å gå ett hakk ned. Disse spillerne er ikke interessert i noen komfortsone. De vil vinne. Alt. Trening som kamp, og de tolerer ikke folk som ikke gir jernet. Hver dag. Slike spillere dyrker vi ikke nok i norsk fotball. Ethvert lag burde ha minst to av dem. De får ingen ekstra fordeler, ingen ekstra fridager, ingen spesialbehandling. De er bare vinnere og lar ingen stå i veien for lagets prestasjon og resultat. Noen bukker under og klarer ikke å leve med slike spillere, slik Petter Furuseth Olsen ikke klarte det i Stabæk i sin tid. Ærlig sak, det – men en trener og en klubb må vite hvem og hva som driver gruppa. Og dyrke det. Nådeløst.

Solskjær har kommet som et friskt pust inn i norsk fotball. Personlig digger jeg at han er her. Han har mye å tilføre, og kan kanskje egenhendig endre kursen i norsk fotball med sine ideer, om han lykkes. Det er viktig at han kommer med innspill, skaper debatt og øser av sin erfaring fra et langt liv med Sir Alex. Til det beste for norsk fotball.

Men det er ikke først og fremst spillernes holdninger det må jobbes med. Det er økonomisk stabilitet, trenerkompetanse, klubbkultur og selve konkurransemiljøet.

Når det gjelder det siste, så undrer jeg meg om ikke en endring i lønnssystemet i norsk fotball kan være med å trigge en forbedring. Med et mye mer bonusbasert lønnsystem, hvor de store pengene ligger i potten til de som spiller til enhver tid, så vil nok konsentrasjon, intensitet og kvalitet stige i treningshverdagen. Så kanskje vi slipper å høre spillere som sier at det er greit at han andre spiller, for han har vært så flink i det siste. Verste jeg hører! Klart tegn på feil lønn, feil fokus og lave ambisjoner. Søtt og jovialt, men jeg sier som Nils Arne; spar mæ!

Bonusen for klubbene kan bli lavere lønnsutgifter, om man gjør dette riktig. Og slik sett vinner alle. År etter år.

Tromsø burde solgt Kara til RBK

Dersom det er riktig at Tromsø I.L. har sagt nei til 6 millioner kroner fra RBK for tjenestene til Kara, så forteller det meg tre ting. En: at det er huller i lisensreglementet. To: at TIL ikke har skjønt sin plass i klubbhierarkiet. Og tre: TIL har ei heller lært av historien.

De nye lisensreglene som ble presentert og vedtatt for Norsk Toppfotball på Klekken har som misjon å sette en del premisser for klubbdrift, og der igjennom søke å sikre forsvarlig økonomisk drift av klubbene fremover. Tidene med årlige samlede underskudd i de 16 toppklubbene på i underkant av 300 millioner (!) skulle vike plass for sunne økonomiske prioriteringer hvor svarte tall på bunnlinja skulle presses frem i løpet av bare noen få år. Og om ikke klubbene klarte det selv, så skulle lisensordningen sørge for det.

Når det da er mulig å takke nei til 6 millioner kroner for en spiller, og samtidig styre mot underskudd, så må man spørre seg om lisensreglene er strenge nok. Lisensnemda har mandat til å nekte klubber som ikke oppfyller kravene å kjøpe og re-signere spillere, eller gi andre økonomiske innskrenkninger, men har ikke mandat til å tvinge klubber til å selge. Klubbene som ikke oppfyller vilkårene i lisensen må presentere en handlingsplan som viser hvordan de innenfor en gitt tidsperiode skal kunne komme i pluss. Men lisensnemda har ingen straffereaksjoner å vise til om en klubb bryter med handlingsplanen under den tiden. Nemda kan kun gi irettesettelse, bot eller poengtrekk på det tidspunktet hvor klubben skal presentere sine tall til nemda. Slik jeg ser det er dette et bevis på at reglene ikke fungerer på en måte som tjener norsk fotball. Kanskje må vi dit hvor klubbene må settes under administrasjon, slik man har sett det bli gjort i England? Jeg sier ikke at TIL er der nå, men når skal styrene i norsk fotball endelig holdes ansvarlig for den negative og til dels uansvarlige driften?

Og i tilfellet Kara og spillersalg; hvor galt skal en klubb måtte rote det til for at et salg skal kunne fremtvinges?

Hvor viktig er en potensiell e-cupkvalifiserende plassering i forhold til å sikre både spillernes og de ansattes jobber?

Man skal ikke ha gullfiskminne for å huske alle nedskjæringene i norsk fotball de to siste årene. Alle de tapte arbeidsplassene. Alle kutt i spillerkontraktene. Hvordan TIL da kan sitte og gamble, igjen, med potensielle fremtidige inntekter i form av sportslig suksess, kontra å sikre drift og arbeidsplasser, er for meg en gåte. Og ansvaret ligger naturligvis på styrenivå. Jeg har tidligere hevdet at styrene i norsk fotball er det svakeste leddet i klubbene, og dette understreker det bare. Slik tidene er i vår kjære idrett, MÅ det viktigste være å drive klubbene i pluss. Ikke om man får tredje eller åttendeplass. Fortsetter vi med dette underskuddsforetaket så mister fotballen sin troverdighet, og dermed sin økonomiske overlevelsesevne i form av sponsor, publikum og TV inntekter. Og ikke minst sin troverdighet som viktig samfunnsaktør.

Et annet poeng i denne saken, for TILs del, er det rent historiske. For ikke lenger tilbake enn 2009 lå TIL godt an til å ta en medaljeplass i Tippeligaen. Gode sportslige prestasjoner brakte frem spillere som Tore Reginiussen og Morten Moldskred. RBK og Brann kom på banen og bød gode penger for spillerne, men TIL ville ikke selge seg bort fra noe de trodde ville bli en god sportslig plassering. Hvor mye oversikt styret hadde over økonomien på det tidspunktet aner jeg ikke, men det vil være fristende å si null. Samme året gikk TIL med dundrende underskudd og var i realiteten teknisk konkurs. Rundt 30 millioner friske kroner måtte hentes inn for å sikre TILs drift og dekke underskudd. I 2010 var det også store minus. I hvilket perspektiv skal vi nå sette et nei på 6 millioner kroner for Kara?

Gjennomtrekken og mangel på kontinuitet er en stor svakhet i norsk fotball, og jeg aner ikke om det er de samme menneskene som satt i styret da, som sitter der nå – men når TIL nå er hardt økonomisk presset, satt under overvåkning av lisensnemda, og igjen får bud på sine attraktive spillere, så kan det være lurt å skjele litt bakover i tid, og ta litt lærdom.

At Per-Mathias Høgmo verdsetter Kara i samme klasse som Anthony Annan anser jeg som ren polemikk, men når det fra TIL hold sies at man ikke selger Kara til en av hovedkonkurrentene så mener jeg TIL går i en av de verste fellene hva angår det å tape penger. En sterkt argumenterende trener må aldri få styre en klubb, ikke i Tromsø, og ikke i Trondheim eller Oslo. TIL skal ikke, og kan ikke, sammenligne seg med Rosenborg. På lik linje som Aston Villa ikke sammenligner seg med Chelsea. Jeg har argumentert tidligere med foregangsklubben Sogndal, som er en klubb som har skjønt hvor i fotballandskapet de hører hjemme. De avler spillere for å selge til de store klubbene. De lever fint på det og har en drøm om å nå høyest mulig på tabellen, komme lengst mulig i cupen – men vet samtidig prisen av det i rene penger. Det koster å vinne. Og de med størst inntekter vil vinne mest over tid. All statistikk viser det. Det å skjønne sin posisjon i ligaen er en av grunnene til at klubbene i Bundesliga alle går med overskudd. De vet hva suksess koster, de har regnet på det, og er ikke inntektene der så har de heller ikke som mål å ta medalje. Her til lands tror 10-12 klubber at de kan det, og hva skjer; minus 300 mill på bunnlinja! Det å erkjenne sin posisjon betyr ikke at man ikke kan ha som mål å vinne hver eneste fotballkamp. Det er ingen motsetning der. Siden styrene i norsk fotball i stor grad er styrt av mennesker med sterkere klubbfølelse enn fotballforståelse, og uten fornuftige forankrede sportslige planer og filosofi, så vil slike argumenter alltid vinne frem, og dermed blir fotballen taperen.

Jeg er klar over at også trønderne sliter med sine økonomiske utfordringer, men likevel må ikke TIL som klubb se RBK som en av sine hovedutfordrere. Høgmo er en eksemplarisk trener og meget dyktig til å utvikle spillere. La ham gjøre det da, og lev sunt på det. Han bygger gode lag også, men av alle mulige årsaker vil ikke det laget være like godt hvert år, fordi spillersalg bør være en del av filosofien, men ikke en del av budsjettet. Den sunne driften, de sunne holdningene og en forståelse av tilhørigheten vil berge norsk fotball. Da må vi få kompetanse, ydmykhet og kontinuitet inn i styrene. Da vil også TIL slippe å gå til banken og kreditorene på knærne etter hver sesong.

Og bare for å ha sagt det, dette dreier seg ikke om TIL. Det dreier seg om norsk fotball. Kara eller ikke Kara, det er IKKE spørsmålet.

Maradona til Blackburn – et scoop eller en vits?

Blackburn har sparket sin tilsynelatende populære manager «big» Sam Allardyce. Et uventet og overraskende trekk fra de nye indiske eierne. En julegave til hele Lancashire? Blackburn har ikke spilt gnistrende fotball akkurat, men karret til seg poeng her og der, noe som i sum forteller om en grei sesong så langt. Men de nye eierne vil se mer. Underholdende fotball og topp fem plassering. Allardyce underholder ikke mange med stilen sin, selv om han hevder han kunne ført både Inter, Barcelona og og alskens store klubber lekende lett til seriegull i sine respektive land.

Så hvem vil julenissen fra India ansette for å ta Blackburn opp til fordums høyder? De sier de vil ansette en engelskmann, mens ryktet om at tidenes beste fotballspiller, Diego Armando Maradona, angivelig er på vei inn er på alles lepper. For et scoop det ville vært! For en åpenbaring! For et kommersielt og PR-messig sjakktrekk! For et løft en allerede oppmerksomhetsmettet Barclays Premier League. Det ville utvilsomt blitt et sirkus uten sidestykke i Premier Leagues historie.

Men vil Blackburn bli et bedre fotballag?

Maradona hadde VMs kanskje beste tropp offensivt, og den lå jammen ikke langt tilbake hva angår defensive kvaliteter heller. Men jeg husker ham for tre ting i dette VM. Et utømmelig lager av klemmer i øst og vest, og en komplett evneveik taktisk tilnærming til spillet som gjorde Argentina ekstremt sårbare, samt en beundringsverdig slett måte å sette sammen det vell av talenter han hadde til sin disposisjon. Å utelate Javier Zanetti og Esteban Cambiasso fra troppen var hans første store tabbe. Måten han så disponerte laget på i etterkant, spesielt mot Tyskland, bar preg av liten forståelse for egne svakheter og andres styrker. Dette talentfulle laget hadde fortjent en trener som i det minste kunne gitt dem en mulighet til å komme dit de fortjente å være, i finalen. Maradona var lagets svakeste ledd.

Så er det ikke unaturlig når man kommer fra fjækredrift i Asia, at man kan la seg blende av mannens udiskutable aura, popularitet og evne til å begeistre. Og glemme det som er det viktigste, at man trenger en visjonær lagbygger og motivator. En med langsiktige mål. En tålmodig person. Jeg kunne ikke sett for meg en Diego Maradona mer enn 6 måneder i Lancashire før boblen sprakk. Enten gjennom dårlige resultater, avslørt evneveikhet, spilleropprør eller fordi mannen rett og slett er for stor for nord-England og dermed ville implodert og dratt klubben med seg i dragsuget.

Vi ser ofte at nye eiere og ledere foretrekker navn fremfor kompetanse. Dette er enkelt og greit fordi de selv ikke innehar kompetansen som trengs for å lede en fotballklubb. Smarte eiere ansetter smarte ledere som gjør jobben for dem. Abramovitsj hentet Uniteds Peter Kenyon. En mann som allerede hadde vunnet alt. En genistrek! Hva kan vel Abramovitsj om fotballdrift? Styreleder John Williams og administrerende direktør Tom Finn har vært lenge i Blackburn, og står for kontinuitet og troverdighet. Det får være deres oppgave å finne den treneren som skal ta Blackburn dit kyllingfarmerne ønsker å se klubben, og det bør de få gjøre i fred. Det er greit å troppe opp med penger, men ikke med uvitenhet.

Da blir det ingen Maradona på Brockhall, det gamle sinnssykehusområdet Blackburns treningsfelt ligger på. Han vil bli stoppet i porten, og bedt om å gå inn igjen.

Og Blackburn vil få en ordentlig trener. Og forbli en seriøs klubb.

Og ikke et sirkus.

Slutt å syte

Det er ikke annet å forvente enn rabalder når NFF nå vil gjøre kutt i reisestøtten til lagene i 2. divisjon, og samtidig redusere støtten til Toppserien. Det er vondt å bli fratatt penger man har vært vant til å bli tildelt uten å løfte en finger. Men for meg er det like riktig som det er logisk at det blir gjort.

I to år nå har Adecco og Tippeligaklubbene måtte gjøre blodige kutt i sine budsjetter for å møte lisenskravene og for å komme på rett kjøl. Det har vært tunge og omstendelige prosesser, som langt fra er ferdig enda. På grunn av måten spillerkontraktene er bygd opp på i våre to øverste divisjoner vil det ta minst 3 år å få redusert utgiftene vesentlig i klubbene, mens inntektgrunnlaget i form av sponsorater, TV – penger og publikumsinntekter forsvinner i løpet av én sesong. Så vi konstaterer store kutt hos toppklubbene, som får sine konsekvenser i form av sterkt reduserte sportslige budsjetter, spillerutviklingsmidler og trenerkrefter.

Etterhvert har turen kommet til NFF. Også her har den økonomiske virkeligheten, i form av inntektssvikt og overforbruk (EM-søknad), innhentet fotballen. Hva er det første NFF gjør? Jo, de kutter i egne rekker. 20% av administrasjonen blir barbert bort. Det tilsvarer rundt 20 mill i besparelser. Det er ingen enkel oppgave for nytilsatt president og generalsekretær. Så flytter de ansvaret for spillerutviklingen i kretsene over til, ja nettopp, kretsene. Et trekk mange trodde ville svekke spillerutviklingsprogrammet i NFF, men som jeg tror heller styrker det. Her blir det ingen besparelser for NFF, fordi det man sparer her velger man å bruke til å øke tiltakene rundt de aldersbestemte landslagene våre. Der har det under Kåfjordadministrasjonen vært gjort betydelige kutt, til fordel for breddefotballen. Total feil prioritering den gang, og omvendt proporsjonalt riktig nå. Vi MÅ prioritere landslagene våre i mye større grad, også mer enn nå, om vi skal henge med internasjonalt.

Norsk toppfotballsenter skulle være det store samarbeidsprosjektet mellom NFF og Norsk Toppfotball (NTF). Et prestisjeprosjekt som skulle gi oss et løft hva angår kompetanse og kvalitet, struktur og planlegging i treningsarbeidet og spillerutviklingen. Her har også NFF valgt å kutte bidraget. Så det blir feil, Tom Arne Nyborg i Manglerud Star, å hevde at det ikke er blitt gjort kutt i toppfotballen, at den får stå uberørt. Det er toppfotballen som blør aller, aller mest, og nå, etter to år med subsidiering av 2. divisjon, med penger man godt kan si kommer fra toppfotballen, så er det din tur. Det er ikke bare riktig. Det er logisk.

Logisk fordi 2. divisjon, og Toppserien for den saks skyld, kun er en utgiftspost rent økonomisk. Dere generer ingen penger til fellesskapet. Dere generer noen talenter, men de kan ikke settes inn på et budsjett. De betaler ikke lønninger. Dessuten er de største talentene etterhvert å finne i 2. divisjonslagene til storklubbene, og jeg presiserer at disse lagene IKKE mottar reisestøtte fra NFF. Personlig mener jeg det ikke er riktig at 25-30 åringer blir sendt rundt i Norge for å spille fotball på toppfotballens regning.

Hvor er det pengene inn til NFF genereres fra da?

Noe fra FIFA/UEFA, noe fra Kirke- og Kulturdepartementet, aller mest fra TV-avtalene og fra samarbeidavtaler. Pengene fra de to sistnevnte er meget nært knyttet opp mot toppfotballen og landslagene våre, samt at noe er knyttet opp mot spesielle prosjekter, som Fair Play. Så er det enkelte områder man ikke KAN kutte i forhold til driften av toppfotballen. Som i lisens og arrangementsadministrasjonen, som er underlagt krav fra UEFA. Det betyr følgende: dersom man skal kutte mer i toppfotballen, så klusser man også med innteksgrunnlaget. Den regningen vil også til slutt havne på bordet til 2. divisjonsklubbene. Og den blir større enn hva man opplever nå.

Tom Arne Nyborg nevner også NFFs omsetning på 700 millioner og en egenkapital på 160 millioner. Klubbene har selv vært med å stemme frem et egenkapitalkrav i NFF. Dette er det et tingvedtak på, og etter mitt skjønn en mye viktigere sak å kjempe for, for norsk fotball generelt, enn et uttalt ønske om å opprettholde reisepenger til Manglerud Star og resten av 2. divisjon. Og alle vi som har drevet med fotball en stund vet at et omsetningstall kan være så høyt som bare det, flott og fint med høy omsetning – men lite verdt om det ikke er penger igjen på bunnlinja. Og er det èn situasjon NFF IKKE må komme i, så er det der hvor NFF ikke kan gjøre opp for seg, ikke kan møte sine forpliktelser, ikke kan betale sine ansatte. Og de grepene blir nå gjort, og HELE fotballnorge må være med på det.

Surt, ja! Men det er viktig å forstå hele bildet og samtidig vite at man ikke står alene. Jeg er absolutt for breddefotballen. Herregud, jeg er selv et produkt av den. Men når vi er i krise får vi alle gjøre et løft. Så må NFF gjøre noen tøffe prioriteringer i forhold til handlingsplaner og målsetting for Norsk Fotball, og det mener jeg de gjør nå, og gjør riktig. Så får vi andre ta utfordringene, og slutte å syte fordi en intensjon ikke kan opprettholdes i en tid hvor de fleste kjemper for å overleve.

De største skal være best!

I VG kan man lese at RBKs direktør Nils Skulte mener Tippeligaklubbene må finne sin plass i systemet. At det blir for dumt når 12 lag mener de kan ta medalje. For de fleste kan det virke provoserende, spesielt når påstanden i artikkelen får stå ubegrunnet. Da blir det en ovenifra og ned holdning som grenser til det kvalme. Men om man forsøker å forstå Skutle så viser det seg at han har helt rett.

Det er et uomtvistelig faktum at sterk klubbøkonomi korrelerer sterkt med resultatene. I europeisk sammenheng vil 98% av klubbene i toppen være de klubbene med de største økonomiske musklene. Det viser undersøkelser. Ergo, sterk økonomi gir suksess. Over tid. Og her er kjernepoenget, og norsk fotballs svøpe; norske klubber, og spesielt norske fotballstyrer, har urealistiske forventninger til klubbens medaljemuligheter, og girer seg dermed opp økonomisk til å konkurrere med de største klubbene, selv om de ikke er i nærheten av det samme inntektspotensialet som de store klubbene. Derfor får norsk toppfotball samlet sett underskudd i størrelsesorden 300 millioner kroner to år på rad. Noen skylder på arenautvikling for å forklare sine underskudd, men faktum er at brorparten skyldes følgende mekanisme:

klubben har bestemt seg i sin sportslige plan at den skal være topp fire. De fleste har det, og det er bare til å grine av. For å kunne klare det så må man ha inn klassespillere. Det forstår alle. Og de koster. Med uklare lønnsmodeller og liten forståelse for akkumulering av kostnader over kontraktsperioden blir den lønnsbyrden ganske stor. Så sitter man der, med for eksempel 40 millioner i lønnsutgifter. Så ser man på sine sikre inntekter og de er kanskje på 25 millioner. Det er sant, det blir meget ofte sånn. – Jaaaa, sier man da i administrasjon og styrer, – vi må da kunne hente mer inn på tilskuersiden. Ifjor hadde vi 8000, i år bør vi klare 9000 ihvertfall, med det laget vi har. Så får vi garantert inn et par nye tunge sponsorer. Det hjelper! Og med det laget der får vi flere TV – kamper og en større pott av mediainntektene. Så da ender vi i pluss minus null. At de fleste fotballedere ikke forstår mediapottens komplekse fordeling har jeg vært vitne til selv i mitt virke som styremedlem i Norsk Toppfotball. Grove feilbudsjetteringer bare på den posten har skapt stor fortvilelse. Slik påtar man seg forpliktelser og slik lurer man seg selv, år etter år, ved å øke inntekter som reelt sett ikke kan økes. Det kalles å kaste blår i øynene på seg selv.

De fleste fotballedere ville sett på det som meget bra dersom de kunne drive en klubb i null. Det er holdningen. Det er faktisk kulturen. Og den må vi til livs.

Og det er her Skutle får rett. Dersom vi i Norge driver klubbfotballen etter normale forretningsmessige prinsipper og sunn kultur ville Tippeligaen automatisk og i løpet av kort tid jevne seg selv ut og stabilisere seg med lagene i noenlunde riktig posisjon basert på klubbens økonomiske muligheter. Da ville ikke Brann kunne lønne en middels venstreback med 3 millioner i året. Da ville ikke Tromsø kunne nekte å selge Reginiussen og Moldskred i en sesong hvor de fremfører et minusresultat på 30 millioner og er teknisk konkurs. Fordi de håpet på e – cupspill! Akkurat som om det er så lukrativt.

Dersom alle klubbene tar sine sikre inntekter og driver etter det, så jevner alt seg ut og vi får en naturlig maktbalanse i Norsk fotball. Vi får en troverdig bransje, en bransje med sunne holdninger som mange flere, inkludert sponsorer og investorer, vil ha lyst til å assosiere seg med.

I Tyskland driver alle klubbene med overskudd. Eintracht Frankfurt VET at om de skal sikte mot medalje så koster det x antall euro. Den risikoen tar de ikke. Betyr det at de skal legge seg ned og bare tape fotballkamper? Selvfølgelig ikke. De vet at de kan vinne mot alle lag i ligaen i en gitt kamp. Men over tid, over en sesong, over mange sesonger, vet de at de med stor sannsynlighet vil ende mellom x og xx plassen. Slik finner de sin rolle i det systemet.

Sogndal er et eksempel på en klubb som har skjønt det. De har funnet sin rolle i Norsk toppfotball. De skal utvikle spillere, selge dem og gi plass til nye unge lovende. I mellomtiden skaper de et godt og trygt klubbmiljø, et sted hvor spillere kan utvikle seg, gå på skole og oppfylle noen drømmer. I tillegg skaper de gode opplevelser for næringsliv og befolkning. Innimellom, når de har vært spesielt flinke, eller heldige, kanskje begge deler, så rykker de opp, kanskje de kommer til semi’n i NM, og sånn går dagene. De tar ikke av fordi de lykkes, de endrer ikke klubbfilosofi fordi de midtveis i en sesong ligger såpass bra til at det ser ut som om det kan gå mot medalje. De har en forankring i fotballen, en forståelse for fotballens mekanismer som hindrer dem i å gå i samme felle som klubbstyre på klubbstyre har gjort i årevis, og derigjennom svekket både sin egen klubb, OG norsk fotball og dens anseelse.

Så er det jo heldigvis slik, at noen ganger så er det mulig å vinne med færre midler enn de store gutta. Det er jo fotballens sjarm. Det skal alltid ligge et håp der, om at man skal kunne tukte de store og etablerte. Og det vil skje fra tid til annen. Mange grunner til det. Men over tid vil og skal de største ligge i toppen.

Enkelt sagt; de klubbene med størst inntektspotensiale, skal ha de beste og dyreste spillerne, de skal ligge øverst på tabellen jevnlig og vinne mest – DERSOM de andre klubbene driver fornuftig. Så enkelt er det. Hverken mer eller mindre.

Dette krever en holdningsendring i norske fotballstyrer, men først og fremst krever det en drastisk kompetanseheving. Slik det er nå, er norsk fotballs største svakhet nettopp styrene og deres kompetansemangel og sammensetning. Samt natuligvis kontinuiteten i styrene og i administrasjonen forøvrig. Paradokset i forhold til kontinuiteten og at folk forsvinner fra fotballen er nettopp at det er så himla krevende å drive med underskudd hvert år.

Så slutt med det da og bli ved din lest, fotballeder! Da blir det nemlig gøy å være fotballeder også.

Rooney, et sørgelig skue!

Han skal ha sagt at han vil forlate Manchester United til fordel for byrival Manchester City. De siste dagers spekulasjoner har manifestert seg i dette faktum. Og Ferguson er meget skuffet og sjokkert. Hvordan har det kommet til dette? Er det en intern maktkamp? Står det om penger? Er det agenter bak som trekker i trådene? Har det vært en krangel mellom Rooney og Ferguson?

Mange av disse spørsmålene vil vi ikke få svar på før forholdet mellom Rooney og Manchester United er avklart og avgjort, enten ved en overgang eller at han blir. Hovedgrunnen til det er at Ferguson og Manchester United, og sikkert til dels Rooney og hans følge, ikke ønsker å brenne noen broer, men heller holde en dør åpen dersom det skulle bli slik at Rooney må, eller velger å bli, i United.

Ferguson er i alle fall klar på at han ønsker Rooney med videre, og vil gi ham de beste betingelsene noen engelsk spiller har. Om han kan matche et City – tilbud er derimot usikkert. Men for meg kan ikke dette stå på om Rooney skal tjene 150 millioner eller 200 millioner i året. Penger vil gutten ha mer enn nok av resten av sitt liv.

Ferguson har insistert på at det ikke har vært noen krangel og forstår ikke hvorfor Rooney sier han IKKE har vært skadet, når klubbens medisinske personell sier at han fortsatt har spor av skaden, men kan trene likevel. Jeg har selv trent halve karrieren min halvskadet, og ville da ikke kalle meg selv skadet, men det blir bare et spørsmål om valg av ord hvor treneren har en annen inngang til det en spilleren, og er slett ingen grunn til å skape rykter om rift, og i hvert fall ikke grunn god nok til å forlate en klubb som har gitt deg alt du kunne drømme om. Og jeg kan ikke se for meg hvilke krangler som skulle forblitt ukjente for engelsk sportspresse som har vært store og opprivende nok til at Rooney med retten i behold skulle kunne forlange en overgang.

En ting som er sikkert, er at det er én part som vil tjene enorme summer på en overgang, og som vil ha stor egeninteresse investert i overgangen, og det er Rooneys agent. Men selv disse kreftene tror jeg ikke er nok til å få flyttet Rooney ut av klubben som har hjulpet ham til å bli en av verdens beste spillere. Ferguson og klubbdirektør David Gill har helt andre arbeidsforhold med spillerne sine nå en for noen år siden. Den gang var den personlige relasjonen til spilleren mye tettere. Også til spillerens familie. Nå er både spillerne og familiene dypt influert av agentens spill, og derfor har avstanden mellom spiller og manager blitt nesten som et businessforhold å regne. Men jeg er ikke naiv, agenten vil være en medvirkende årsak i forhold til om det blir en overgang eller ikke.

For å gå litt nærmere i sømmene på Rooneys nyerklærte ønske om å forlate United så tror jeg vi må se litt på hele hans karriere som spiller, hans utvikling, hans privatliv, hans utskeielser og tabber og til slutt en lang periode med motgang, skuffelser og uinnfridde forventninger.

Han ble hentet fra Everton som den mest lovende unge spissen i England. Ferguson og hans team matchet han og utviklet ham, fikk han til å forstå hva livet i en storklubb dreier seg om. Dette er det kultur for i United helt siden Sir Matt Busbys tid. Bare spør Giggs, Neville og Scholes! Sakte men sikkert ble han den spissen som i fjor tok ansvar etter at Ronaldo forsvant og ble toppscorer og fikk hedersbevisninger og medaljer med på veien. Han klarte seg sånn noenlunde unna en utroskapsskandale, men figurerte jevnlig i den kulørte presse med sin WAG-kone, giftemål og alskens annet som medfølger en superstjerne. Alle bygde ham opp og han bygde et team av JA-mennesker rundt seg, og til slutt følte han seg tilnærmet uovervinnelig, noe som resulterte i mål i bøtter og spann. Men også i en tro på alt var tillatt for ham.

Så kom skaden mot slutten av forrige sesong, han mistet rytmen, formen og målene uteble. Og igjen befant seg igjen i medias søkelys på grunn av utenomekteskapelige affærer. Det sies at han viste om de avsløringene som kom i etterkant av VM, allerede FØR VM og at det også var en bidragende faktor til hans dårlige form. Undertiden tror jeg Ferguson og United gjorde sitt ytterste for å skjerme juvelen, slik man har for vane å gjøre i United, men han var som en kenguru i et minefelt. Skandalene kom og scoringene uteble. Berbatov tok det sportslige søkelyset, Rooney stod igjen med skammen.

Egoet hans har i hans periode i United vokst på linje med bankkontoen, og parallelt med det har respekten for hva United har gjort for ham på veien gått tapt. Han har følt seg større enn Ferguson, større enn United. I bunn og grunn er han er en enkel gutt, som har mistet veien og retningen, forblindet av agenters tåkeprat og manglende evne til å omgi seg med de riktige menneskene og ta de riktige beslutningene.

Og her mener jeg nøkkelen til dagens situasjon ligger. Rooney har vokst seg større enn United, fått motgang for første gang i sin strålende karriere, kjent på det å ikke innfri forventninger, skammen med å bli hengt ut i pressen, vanskeligheter på hjemmebane og kanskje et og annet stikk fra sine mer meritterte lagkamerater. Den frustrasjonen håndterer han ikke, og;

Flukt er blitt hans reaksjon! Og det er et trist skue.

Godt støttet av grådige agenter med pundtegn i øynene. Jeg har ingen medfølelse med unge Wayne, han har skapt sin egen situasjon. Og istedenfor å bli en legende er han i ferd med å bli til latter.

Ferguson holder døren på gløtt, men har lite til overs for Rooneys strategi oppi dette. «Respect the club, whatever you do», skal Ferguson ha fortalt Rooney. Det sier mye om Fergusons fokus. Alltid klubben foran. Dette har vært hans motto, og for dèt har HAN blitt en legende.

Og jeg håper at United ALDRI selger ham til City. Mange spillere har bøllet seg til en overgang og fått det som de ville. Det håper jeg United ikke tillater, men at de heller viser Rooney og hans agenter nettopp hva United står for. Tradisjon, respekt og lojalitet.

Da jeg vet at det er mange med sterke følelser både for og mot United føler jeg det riktig å understreke at jeg ikke har noe følelsesforhold til klubben, kun respekt for klubben, dens historie og verdier.

Hva med Liverpool?

Den gamle storheten sliter. En svak sesongåpning ble kronet med tap mot Northampton i Ligacupen. Northampton er på nivå fire i England! Da blir RBKs blemme mot Follo for en parantes å regne. Riktignok stilte Liverpool med et svekket lag, men utad er det klubben som blir slått, ikke spillerne. Og det svir aller mest hos den nye manageren Roy Hodgson. Ikke bra i dagens turbulente fotballhverdag i Liverpool F.C. å allerede måtte gjøre innrømmelser som Hodgson gjorde idag. Han hadde tatt ut feil lag. Med den usikre eiersituasjonen i Liverpool bør ikke Hodgson gjøre altfor mange blemmer av dette slaget.

Så hva er galt med de rødkledde?

Først og fremst har de ikke en god nok spillerstall. Sentrallinjen, for å begynne med det, er for svak og består ikke av riktige ledertyper, ei heller riktige ferdigheter. Pepe Reina er klasse og mer enn god nok. Carragher og Skrtel er ingen ledertyper, hverken gjennom sitt beteende på banen eller i garderoben. Gerrard ER den naturlige lederen i gruppa og på midtbanen, men sliter med å finne den posisjonen i laget hvor han får ut alle sine fremragende egenskaper. Torres er ingen leder, og ingen sentrallinjespiller. Så det mangler TYPER i to ledd, og det blir det ingen medaljer av.

Dernest har klubben gjort dårlig arbeid på overgangsmarkedet. Delvis fordi den usikre eiersituasjonen ikke har gitt Liverpool armslag når det gjelder investeringer i nye spillere, men også fordi de som har blitt hentet inn ikke har den nødvendige klassen. Jovanovic er ikke god nok en mot en offensivt og går altfor mye innover. Har knapt sett ham slå et innlegg så langt. Poulsen er altfor stasjonær og stereotyp i sitt spill, og det virker som om 80% av hans pasninger går sidelengs eller bakover på banen. Konchesky viste klare defensive svakheter mot United, og var involvert i to av målene. Nani er ikke lett for noen å bryne seg på, men det kan virke som om Liverpool er en litt for stor klubb for ham. Usikkerheten han utstrålte både offensivt og defensivt sier meg at det ikke er Liverpoolformat over ham. Selvsikre og spillende Agger virker som et bedre alternativ for meg, også på backplassen. Mereiles er en god spiller som vil trenge tid på å finne seg til rette, og det faktum at klubben sliter på alle fronter tilsier at man må ha enda mer tålmodighet enn man normalt vil måtte trenge. Spørsmålet er; hva blir hans beste posisjon i laget. Får han overhodet en posisjon dersom Gerrard plasseres sentralt på midtbanen? For meg er han en boks til boks spiller som bør spille på sentral midtbane.

Mange strides om hva som er den ideelle kombinasjonen på midtbanen og på spissplass. Skal Gerrard spille hengende spiss bak Torres? Er Gerrard best når han kan komme rettvendt bakfra? Er Gerrard best når han har en terrier ved sin side på midtbanen, a la Mascherano, hvor han bekymrigsløst kan tenke de store offensive trekkene? Hva slags spiller trenger Torres rundt seg for å blomstre? Hva slags kantspill tjener Torres best? Og hvordan skal Liverpool spille totalt for å få frem det beste i Gerrard og Torres?

Først og fremst må begge være i form. Det er de ikke. Det skyldes nok delvis slitasje og lite grunntrening etter VM. De vil komme i form etterhvert, men for sent for Liverpool i forhold til seriestarten. Måten de fremstår på skyldes også at Liverpool ikke har noe tydelig offensivt spill, slik de alltid har hatt for vane å ha. Ikke mange lag har gledet meg mer en Liverpool når Liverpool har spilt den fotballen de tradisjonelt gjennom mange tiår har dyrket. Ballbesittende med gode og raske bevegelser i lengderetningen, hurtig kontringsspill når de må, hvile med ballen og spille motstanderen frustrert når de må. Den deilige balansen mellom å være gjennombruddshissig og det å bestemme rytmen i kampen gjennom overlegen ballbesittelse.

Det som er igjen, er kun ballbesittelsen. Ikke noe tempo, ikke noe rytme, ingen spilleglede. Under slike forhold kan ikke Gerrard og Torres lykkes. Liverpool fomler i stilen. Pasning på pasning uten baktanke eller mening. Et vell av støttepasninger som dreper all fremdrift og bevegelse i bakrom. Det er lett å se på kroppsspråket til de to nevnte herrer at de ikke trives i øyeblikket. Og jeg er ikke sikker på at det blir bedre.

Grunnen til det er Roy Hodgson. Jeg har hatt han som trener og han er den beste coachen jeg har hatt. Han ser situasjoner, stopper spillet og reproduserer situasjonen slik at alle får med seg bildet, og i det ligger det som spiller mye læring. Dette gjelder i all hovedsak den defensive strukturen, men også noe offensiv bevegelse og samhandling. Men så er det to sider ved dette; Han gjør det altfor mye, slik at man ikke får noen rytme i spillsekvensene og det hele blir oppstykket. Det skaper frustrasjon hos spillere. OG, han gjør det altfor ofte. Hver eneste dag med mye coaching gir intet rom til fritt spill uten coaching, og dermed uteblir trivselen og kreativiteten. Hodgson er meget flink til å strukturere opp et lag forsvarsmessig, men jeg mistenker ham for å ikke besitte en helhetlig offensiv filosofi. Det er ikke å spore fra hans tid hverken i Fulham, Inter eller Blackburn. Derfor vil Gerrard og Torres fortsette å lide.

Jeg husker at jeg spurte Hodgson etter en trening om vi ikke kunne få spille litt fire mot fire uten coaching. Hvorpå han svarte; – No, what’s the point in that. There’s nothing to learn! Selv på dette nivået er det frie spillet, improvisasjonen og kreativiteten, tillatelsen til å begå feil og fortsatt spille videre, en forutsetning for trivsel og glede. Dette elementet tror jeg Hodgson sterkt undervurderer i sin iver etter struktur og innlæring. Slik jeg kjenner Liverpools historie, og dermed forventningene til spill og resultater – i kombinasjon med Hodgsons virke, så tror jeg den trofaste Liverpoolsupporter må vente lenge på noe å glede seg over. Hodgson er ikke rett mann for denne klubben. Han er rett mann for en klubb som vil forsvare seg til resultater, for en klubb som slår underifra, for en klubb hvor forventningen til kreativt spill, til å styre kamper, ikke er særlig store. Han er rett man for Fulham.

Så hva med fremtiden?

Først må eiersituasjonen avklares. Så må to viktige sentrallinjespillere inn, en i forsvar og en på topp. I tillegg antagelig en back og en kantspiller. Ihvertfall sålenge man ikke tør satse på kvalitetene til Ryan Babel, som jeg tror kunne fungert godt som høyrekant. Dette kan kun gjøres i januar, og slik sett kan det se ut som om nok en Liverpoolsesong bare blir en øvelse i venting og frustrasjon, allerede fra starten. Så må klubben finne tilbake til sine røtter og være trofast mot dem. Det vil si, valget av ny manager blir alfa og omega. Klubben må nå bruke tid på å finne seg selv. Og da spørs det om Torres og Gerrard har tid til å vente…

Fair play, Rosenborg?

Det blir umulig for meg å ikke ta opp hansken etter hendelsen med Rosenborg og Dorsin på Lerkendal på søndag. Bare for å rekapitulere episoden kort, så raider Dorsin som vanlig ned på sin venstre side, fører ballen over dødlinjen, hele ballen altså, med god margin, tar den med inn i banen og blir felt av unge Storbæk. Straffe! Iversen! Mål! Selvsagt!

Dommerne oppfatter ikke forseelsen.

Jeg mener oppriktig at Dorsin, som er en meget god spiller, vil oppfatte at ballen er ute. Har vært spiller selv, og vi ser detaljene, selv i store hastigheter. De små berøringene, de små marginene, de ser vi. Vi ser det hver gang spillere klager på dommernes marginalavgjørelser. Så mitt utgangspunkt er at Dorsin ser at det er grønt gress mellom ballen og linjen, med ballen på feil side av den. Han vet at ballen har vært ute. Bilder bekrefter at han ser ned på ballen når han henter den tilbake over streken også.

Men han jukser jo ikke bevisst i gjerningsøyeblikket. Han tar en splittsekundavgjørelse og et halvt sekund etter er straffen et faktum. Henry handset med seg ballen da Frankrike avgjorde mot Irland. Også det en refleks. Arild Sundgot mot Stabæk i semifinalen i cupen. Refleksreaksjon tatt i et brøkdels sekund. Det er til å forstå.

Så kommer vi til kjernen: Bør spilleren tilkjennegi overfor dommer at her har det vært urent spill? Jeg mener ja. Et rungende ja, og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Dorsin sier at det ikke er han som dømmer. Men Dorsin, du dømmer jo hver helg! Hver gang du er uenig i en avgjørelse, når du løper bort til dommeren og vil klage eller påvirke, så dømmer du. Saken er at du bare ønsker å dømme når du vil ha ting i din favør. Hvorfor er du så stille når du åpenbart har brutt reglene, og fått en fordel av det likevel?

Og Eggen, du mener at det er «ufotballsk», det jeg sier. At en spiller skal melde seg selv. Da bare understreker du mitt poeng. Et poeng du og dine trenerkolleger dessverre altfor ofte synes er greit. At man jukser seg til poeng. At det gjelder å vinne for enhver pris. At alle midler kan tas i bruk. Er det virkelig greit? Er det slike holdninger og verdier vi skal innprente til våre unge spillere. Er det juks vi vil assosieres med? Overfor publikum, sponsorer, foreldre og spillere?

Hver dag, i landets over 1800 klubber, jobber det utallige frivillige med holdningsskapende arbeid overfor våre unge talenter. Både i bredde og elite. NFF har egne Fair Play programmer i samarbeid med Norsk Tipping, og Fair Play henger høyt både i UEFA og I FIFA. Dette arbeidet får et skudd for baugen HVER gang slike ting blir akseptert og beskyttet av toppklubbene. Hvordan skal fotballen bli troverdig i sitt holdningsskapende arbeid når toppklubbene torpederer det enorme arbeidet som legges ned over hele landet?

Da jeg kom til Stabæk i 2007 satte vi igang et Fair Play prosjekt som innebar følgende:

Gode og lange diskusjoner med A-laget hvor vi brukte og diskuterte både konkrete situasjoner og situasjoner satt helt på spissen. Brukte videoeksempler og tenkte eksempler. Målet var å ta et skritt, et skikkelig skritt, mot Fair Plays ytterste konsekvens. Vi vil vinne uten juks, uten å trekke ut tida, uten å filme, uten å kjefte på dommeren og uten å slåss på banen. Vi ville vinne med rene midler, med å reise oss selv om det vil tjenes på å ligge nede, med å løpe av banen når vi gjorde bytter. Selv når vi ledet mot slutten av kampen. med å gå vekk fra konfliktsituasjoner og med å be om unnskyldning for grove forseelser, både til motspillere og dommere. Med å være høflig og imøtekommende. Men samtidig med å være vonde å spille mot, både fysisk og mentalt. Det er ingen motsetning i dette.

Hvorfor?

Fotballen har en enorm påvirkningskraft, i positiv og negativ forstand. Vold PÅ banen avler vold UTENFOR banen. Sportsmanship PÅ banen inspirerer til god oppførsel UTENFOR banen. Det holder ikke å ta hverandre i hendene, liksom. Det må vi snart innse og gjøre noe med.

Jeg innrømmer at det skapte heftige diskusjoner i spillergruppa. Viljen til å vinne for enhver pris er dypt forankret i spillerenes sinn. Men vi kom da frem til en felles forståelse til slutt om at vi skulle ikke vinne for enhver pris. Og når du har inntatt en slik holdning, så kan du ikke velge når du skal bruke den. Hvis det innebærer et nedrykk, så må du stå ved den. DET, er kulturbygging. DET, er verdiskapning, DET er holdningsskapene og karakterbyggende. DET, er klubbyggende, og individbyggende.

Så innførte vi nulltoleranse for kjefting på dommeren, filming etc fra juniorlaget og nedover i de aldersbestemte klassene. Det gjaldt også trenerne. Straffen for gule kort ved slike forseeleser var èn kamps suspensjon for spilleren eller treneren.

Men vi hadde ALDRI klart det dersom ikke flaggskipet, A-laget, hadde gått foran med et godt eksempel. Derfor måtte jeg ta Veigar Pall Gunnarson offentlig da han forsøkte å filme tidlig i sesongen. Og Daniel Nannskog da han kjeftet på dommeren og fikk gult. Det handler om å være konsekvent, gi signaler og stå for noe. Derfor tok jeg det som en velsignelse at det var nettopp disse to, de mest profilerte, som ga meg mulighet til å fronte Stabæks styreforankrede verdiplan. Spillergruppa forholdt seg fantastisk i løpet av det neste halvannet året, hvor Stabæk i 2008 fikk Fair Play prisen av NFF.

Hva betød det at Stabæk inntok den holdningen?

Det var en holdning Stabæks samarbeidspartnere stilte seg 100% bak. De var og er opptatt av samfunnsregnskap, og det tilførte klubben ekstra inntekter bare å adoptere denne holdningen.

Det var en holdning spillernes foreldre applauderte. Stabæk fremsto som en oppdragende og ansvarsfull klubb, i tillegg til å gi spillerene en meningsfylt fotballhverdag.

Det gjorde det lettere for Stabæk å rekruttere spillere.

Det gjorde supportene til Stabæk stolte over klubben sin.

Det ga Stabæk respekt fra motstandernes supportere.

Det ga Stabæk velvilje fra dommerne. De er IKKE upåvirkelige.

Det ga spillerne respekt fra sine motspillere.

Det ga Janne Jønsson færre gule og røde kort, faktisk færrest av alle. Jeg er sikker på at det i løpet av en sesong ga Stabæk 6 poeng i form av at alle spillerne var tilgjengelige hele tiden.

Det ga spillerne ryggdekning fra klubben og medspillerne til å kunne innrømme at en forseelse var skjedd, og jeg er sikker på at om en lignenede episode som Sundgot eller Dorsin presterte, så ville spilleren sagt ifra.

Det er KUN positive synergier å hente ved å innta en slik holdning, ved å adoptere slike verdier. KUN positive.

Så èn ting som spillerne bør tenke over, hvis man har et forhold til egen og klubbens profilbygging. Eksempel: Morten Gamst Pedersen slår ballen inn med hånden i en Premier Leaguekamp der Balckburn leder 1 – 0. De vinner 2 – 0. Gamsten har et fint rykte i England. Til hvilke høyder tror du hans anseelse, markedsverdi og posisjon hadde steget i gentlemannens og sportsmanshipets hjemland om han hadde tatt et gult kort og annullert sin egen scoring?

Så burde Dorsin sagt ifra? JA! For
sin egen del, for RBKs del og for FOTBALLENS del.

Og, Eggen, JA, det ER ufotballsk. Det er det som er så trist.

Det koster fotballen dyrt å måtte vinne for enhver pris.