Misnøyen tiltar: «Hemmelige» demonstrasjoner i øst

Russiske myndigheter frykter opptøyer og offentlig uro i månedene fremover og legger kriseplaner.

Selv om bare et tusentall demonstranter møtte opp, var helgens demonstrasjoner i Moskva og St. Petersburg et lite sjokk for russiske myndigheter. De nasjonale TV-kanalene dysset som vanlig uroen ned til et sært fenomen i regi av ekstremistiske krefter. Likevel var det uventet at den russiske opposisjonen klarte å mobilisere så stort som den gjorde. Spesielt siden demonstrasjonene på forhånd eksplisitt var erklært ulovlige av myndighetene og de som møtte opp dermed kunne vente seg et ublidt møte med politiets batonger.

«Hemmelige» demonstrasjoner

I det østlige Russland, på Stillehavskysten var det også demonstrasjoner i helgen. Her marsjerte flere tusen i protest mot statsminister Vladimir Putins planer om økede tollsatser på importerte biler. Disse protestene skal overhodet ikke ha blitt nevnt i mediene tidligere, i følge avisen New Times.

I følge samme avis er nye demonstrasjoner tillyst i Khabarovsk 21. desember.

Frykten for at følgene av finanskrisen, økt arbeidsledighet og prisstigning skal føre til uro er nå så stor i maktapparatet at Innenriksministeriet har avblåst de planlagte kuttene i landets innenriksstyrker. Dette er en paramilitær styrke på flere tusen vernepliktige og kontraktansatte som ofte blir satt inn mot demonstranter. I følge New Times skal også spesielle krisestaber ha blitt opprettet rundt omkring i landet, i påvente av at den sosiale uroen vil tilta i ukene som kommer.

– Makteliten er nå er svært bekymret for folkelige opptøyer, sier statsviteren Stanislav Belkovskij til nyhetsbyrået RBK.

Som nevnt i mitt forrige innlegg materialiserer denne bekymringen seg også i tiltagende forsøk på sensur av mediene.

Kreml har nå i realiteten to åpenbare valg: Enten å komme folk i møte med nye og målrettede tiltak mot finanskrisen, eller være enda mer konsekvent i sin maktbruk mot demonstrantene. Sist helgs brutale behandling av «De uenige» i Moskva og St. Petersburg kan tyde på at siste alternativ allerede er valgt.

Den siste spikeren i demokratiets kiste

Loven som utvider presidentens regjeringstid fra fire til seks år er den siste spikeren i det russiske demokratiets kiste. Aldri siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har de russiske velgerne hatt mindre innflytelse på styre og stell.

Endringen i grunnloven har på få uker sklidd igjennom regionale og nasjonale parlamenter med en letthet som kun understreker poenget: Det totalitære tokløver Putin-Medvedjevs makt over det russiske samfunnet er så gjennomgripende at de kan gjøre hva de vil.

Mange analytikere tror det nå er duket for Vladimir Putins comeback som president. Kanskje endog før regjeringsperioden til hans unge lærling Dmitrij Medvedjev er over. Da kan Putin uforstyrret sitte ved makten i hele 12 år.

Men hvor lenge kan innstrammingene i det russiske demokrati fortsette?

SPÅR OPPTØYER

I takt med at Putin og co stadig utvider sine fullmakter, øker også deres nervøsitet overfor det lille som er igjen av politisk opposisjon i Russland.

Før helgen trykket næringslivsavisen Vedomosti en artikkel der sosiologen Jevgenij Gontmakher beskrev et tenkt scenario der finanskrise og stadig økende arbeidsløshet kan føre til omfattende opptøyer i Russland. Avisen ble sporenstreks tildelt en advarsel fra Kreml fordi den hadde trykket «ekstremistiske» synspunkter. Dersom et russisk medieforetak får to slike advarsler, mister det sin lisens og må legge ned.

Gontmakher er til alt overmål leder for en tenketank spesielt opprettet av Dmitrij Medvedjev selv for å rådgi den russiske regjering. Når en regjering finner det nødvendig å kneble sine egne rådgivere, er det et tegn på at de har vært inne på noe som er for farlig til å nevnes, tror jeg.

NYTT OPPOSISJONSPARTI ANGREPET

Enda et tegn på hvor paranoide toppene i Kreml begynner å bli kom i helgen, da sjakkongen Garri Kasparov startet et nytt russisk opposisjonsparti – «Solidaritet». 300 utsendinger fra diverse marginale opposisjonsgrupper hadde kommet sammen på et anonymt hotell i en av Moskvas forsteder i håp om at møtet ikke skulle bli sabotert av offisielle eller uoffisielle Putin-vennlige krefter. Men møtet hadde knapt rukket å begynne før nasjonlistisk Putin-ungdom troppet opp for å forsøke å rope Kasparov i senk.

Den nasjonalistiske gruppen

Aktivist fra Pro-Putin organisasjonen «Det unge Russland»

Siden 2004 har Kreml støttet flere såkalte patriotiske ungdomsorganisasjoner som «Det unge Russland» i den hensikt å ha sin egen «innsats-mob» for å forhindre en Oransjerevolusjon i landet.

Rent formelt er det vanskelig å bevise denne og de andre gruppenes tilknytning til Putin og Co., men som så ofte tidligere var helgens innsats-gruppe mistenkelig godt informert om hvor Kasparov skulle holde sitt møte. Og i motsetning til andre typer demonstranter fikk Putin-ungdommen som alltid kaste bengalske lys og rope i fred, uten å bli konfrontert av politiet.

HVA MENER DU OM DEN POLITISKE UTVIKLINGEN I RUSSLAND? BRA ELLER DÅRLIG?

«Kursk» i reprise

Denne helgen inntraff den alvorligste ubåtulykken i Russland siden Kursk. Også denne gang inntraff katastrofen av «uforklarlige grunner». Har Russlands militærledelse lært noen ting siden Kursk traff havbunnen utenfor Murmansk?

Nerpa UbåT

K-152 «Nerpa» kommer til havn utenfor Vladivostok søndag kveld. Foto: NTV

Ulykken ombord på K-152 Nerpa er i likhet med Kursk-katastrofen en ulykke som ikke skulle kunne skje. Ubåten av typen Akula I var i siste etappe av sine sjøprøver da et brannvernsystem av uforklarlige grunner ble utløst og fylte et av rommene med giftig freongass.

Den atomdrevne angrepsubåten skal i tillegg til sitt vanlige mannskap på over 100 også hatt med seg teknikere og verftsarbeidere. I følge enkelte kilder kan det totale antall mennesker ombord da ulykken inntraff ha vært nesten 200, noe som kan forklare de høye dødstallene. Sannsynligvis var det ikke nok pusteapparater tilgjengelig og evakueringsprosedyrene var vanskeliggjort ved det store antall ekstra personell ombord.

La oss for et øyeblikk forflytte oss åtte år tilbake i tid, til Murmansk i Nord-Russland. Klokken 09:28 norsk tid den 12 august 2000 inntraff en eksplosjon i torpedorommet på K-141 «Kursk». 135 sekunder senere detonerte en langt større sprengladning som rev en flere meter lang flenge i det titanforsterkede skroget.

I ettertid har den statlige havarikommisjonen slått fast at en lekkasje av det svært eksplosive stoffet hydrogenperoksid fra en torpedo av eldre årgang forårsaket den katastrofale kjedereaksjonen som tok livet av 118 sjøfolk og senket en av Den russiske marines på den tiden svært få operative ubåter.

Den gangen var det en russisk marine som så vidt klarte å holde seg flytende som nærmest på trass hadde sendte Kursk og dens umotiverte mannskap ut på øvelse. I ettertid har det vist seg at mannskapet ombord var utrent, prosedyrer ble ikke fulgt og ingen kriseberedskap eksisterte for denne typen ulykker. Erfarne ubåtfolk jeg selv snakket med i dagene etter ulykken pekte på at en så enkel ting som å holde de vanntette dørene mellom skottene lukket, under torpedoskyting, som manualene foreskriver, sannsynligvis ville ha reddet giganten fra å gå til bunns som den gjorde.

Denne gangen rammer ulykken en russisk marine mer på hugget enn noen gang tidligere. Landets politiske ledelse har gjentatte ganger erklært at det haster med å få gjenoppbygd Russlands militære kapasiteter for å møte den trussel USA og NATO representerer. Det er ti år siden en moderne angrepsubåt av Akula-klassen ble sjøsatt, og helgens ulykke viser at Russland fortsatt har en lang vei å gå for igjen å bli en militær stormakt.

Hastverk, nasjonal stolthet og manglende prosedyrer har igjen krevd menneskeliv, noe som tyder på at Den russiske marine ikke lærte sin lekse etter «Kursk». Trass i en voldsom økning i militære lønninger og budsjetter har ikke landet maktet å holde på den kompetanse man bygget opp i Sovjet-tiden. Og til tross for at man denne gangen, i motsetning til i 2000 var relativt raskt ute med informasjon, har enkelte allerede begynt å stille spørsmål ved om den offisielle versjon av ulykken virkelig stemmer, eller om noe mer ligger bak.

Island elsker nordmenn

Det er gått én måned siden Islands økonomi smeltet ned. Men på gata i Reykjavik skal du foreløpig lete godt for å finne sprekkene i fasaden på det nyrike Island.

Én ting du ikke trenger lete lenge etter er folk som elsker Norge.

Sjelden eller aldri har vel vi nordmenn vært mer likt av vårt broderfolk på Sagaøya enn nå. Islendingene har funnet tilbake til sine røtter, later det til, og gjenoppdaget vennskap man kanskje hadde glemt.

-I krisetider må man lete etter nye venner, sa Islands statsminister da han kunngjorde at landet var på randen av konkurs, og at man hadde søkt om kriselån fra Russland for å tette de umiddelbare hullene.

Nå, én måned senere er det få som snakker særlig om låneplanene med Russland lenger på Island. Alt tyder tvert imot på at de nordiske land i stedet vil samle seg om en lånepakke på opptil 32 milliarder kroner. I tillegg har Norges Bank kunngjort at de vil utvide Islands låneramme med ytterligere fire milliarder kroner.

Overalt – men ikke nødvendigvis berettiget – hylles nå Norge som Islands beste venn. I en meningsmåling nylig ble islendingene spurt om hvilke land som var Islands beste venner i disse krisetider. Norge vant overlegent med over 57 prosent. Danmark havnet på en skarve andreplass med 13 prosent. Det må legges til at etter undersøkelsen ble gjort har også Færøyene på egen hånd steppet inn med ekstraordinære lån, så kanskje hadde resultatet vært et litt annet når det gjelder andreplassen hadde målingen blitt gjort i dag.

Likevel er det betimelig å spørre i denne situasjonen. På hvilken måte henger lånesøknaden hos Russland sammen med Norges brå og uventede ranking?

Jeg tror svaret ligger i at den islandske regjering handlet kløktig og riktig da den med brask og bram kunngjorde at løsningen på landets likviditetskrise kunne ligge i Moskva. Dette må ha satt en støkk i politikere fra Ålesund til Åbo som var så kraftig at man bestemte seg for å la hemningene falle og tilby islendingene lån. Koste hva det koste ville.

I offentlige fora sies selvfølgelig ett. Men på bakrommene på Victora Terasse kunne man ikke leve med en situasjon der Island skulle havne i et gjeldsforhorhold og takknemlighetsforhold til vår stadig mer aggressive nabo i øst. Vår egen regjering som har satt nordområdepolitikken på topp på utenriksagendaen var nødt til å ta et standpunkt.

Dette hadde sannsynligvis Islands regjering skjønt da de flørtet med Moskva. Også for dem var et lån i Moskva en risikabel og lite attraktiv affære. Dagen etter at amerikanerne fløy hjem fra Keflavikbasen i 2006, gjennomførte russiske strategiske bombefly et risikabelt og for islendingene et svært provokativt tokt hele veien rundt Sagaøya for å minne islendingene på at de nå var alene og sårbare. Siden har russerne fortsatt å markere militær makt i farvannene rundt den forsvarsløse øynasjonen.

Utfallet ble som ventet og antatt for Island. Norden, med Norge i spissen steppet inn i stedet. Men om Norge fortjener hyllest og respekt på Island for denne alt for sene og lite ærerike motmanøver er jeg sterkt i tvil om.

Hva mener du?

– Leker med ilden

Retorikken trappes nok en gang opp over Kaukasuskrisen. Russland refser nå EUs fredsobservatører i Georgia for ikke å gjøre jobben sin.

– EU leker med ilden, tordner den russiske utenriksminister Sergej Lavrov og kommer samtidig med skarpe beskyldninger om at observatørkorpset med vilje ser en annen vei, mens Georgia angivelig sender spesialstyrker inn i utrbyterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia.

-Georgia har ikke oppfylt forpliktelsene om å trekke militærstyrkene tilbake til sine baser, raser Lavrov.

Men se hvem som snakker! Fortsatt har Russland store styrker stående i flere byer som før krigen var under georgisk kontroll, først og fremst i Akhalgori-området på grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia. EUs observatører har dessuten, i likhet med oss journalister, blitt nektet å utføre sitt arbeid inne i utbryterrepublikkene. All den tid Russland nå i over to måneder har somlet, løyet og i store trekk ignorert verdenssamfunnets vedvarende krav om å etterleve forpliktelsene i den såkalte Sarkozy-planen, burde den russiske utenriksministeren hatt vett til la være å kritisere andre for løftebrudd.

Se min videoblogg fra Ossetia her:

1304

Men det er ikke bare retorikken som tar seg opp. Også den totale sikkerhetssituasjon i Kaukasus har denne uken forverret seg kraftig. En rekke hendelser ser ut til å henge sammen.

Onsdag ble Abkhazias etterretningssjef funnet død på grensen til Georgia med et kulehull i skallen, og Russland mistenker georgiske kommandosoldater for udåden. Samtidig hevdet Georgia at Russland har forsterket sine stillinger i Akhalgori-området med minst 40 stridsvogner, helikoptre og «flere hundre» soldater.

-Antallet russiske soldater i Sør-Ossetia er med dette øket til over 7000 mann, noe som bekymrer oss veldig, uttalte en georgisk etterretningstopp på en pressekonferanse torsdag.

Det brygger på nytt opp til noe i Kaukasus. Og som alltid lukter det brygget vondt. Det er ingen tvil om at begge parter må besinne seg i denne betente situasjonen. Men jeg mener hovedansvaret fortsatt ligger hos Russland, som i strid med alle folkerettslige prinsipper fortsetter sin okkupasjon av nabolandet.

Hva mener du?

Hva skjuler Russland i Kaukasus?

Russland sørget for at Abkahzia og Sør-Ossetia fikk sin selvstendighet. Men nå begynner hverdagen for de nye miniputtstatene. Og kanskje vil de oppdage at den russiske bjørn slett ikke er noen velgjører. Men et kynisk rovdyr, som i virkeligheten har fanget dem i sin hule.

Fra de kaukasiske slettene ved foten av det mektige Kazbegfjellet slynger en smal og hullete vei seg opp fjellsidene, sørover mot det nyfødte landet Sør-Ossetia.

TV2 er på vei til hovedstaden Tskhinvali etter å ha blitt høytidelig invitert av regjeringen i landet. Etter to timer med hjertet i halsen og øynene innbitt festet på veien og ikke de svimlende stupene på den andre siden av det ikke-eksisterende autovernet, ankommer vi grensestasjonen på russisk side.

En delegasjon på tre utsendte medarbeidere fra Sør-Ossetias pressedirektorat venter smilende på oss, men de blir raskt lange i maska.

De russiske grensevaktene har nemlig fått instrukser om ikke å slippe utlendinger inn i republikken. Ikke all verdens argumenter, brev, invitasjoner og tillatelser som vi de siste ukene møysommelig har sanket hos Utenriksdepartement og Forsvarsdepartement i Moskva har noen synlig virkning på steinansiktene i bua.

-No exit: Russiske grensevakter på jobb i Kaukasus

– Vi er militære. Vi forholder oss kun til ordrer, bjeffer vakthavende offiser med et nesten kokett skuldertrekk under den grundig polstrede uniformsjakka.

-Vi skulle så gjerne vist dere hvordan vi lever her, sier lederen for mottakelseskomitéen, Timur. -Få eller ingen utenlandske journalister har vært her etter krigen.

Slukøret setter den Sør-Ossetiske delegasjon seg i bilen og vender nesen hjemover. Vi gjør oss motvillig klar til den farefulle ferden ned fjellsiden, som nå må foregå i mørke.

Hva er det Russlands regjering har å skjule i Sør-Ossetia? undrer jeg.

Er det fattigdommen, krigsødeleggelsene, militære hemmeligheter, eller er det det enkle, visuelle faktum at miniputtlandet som før var en del av Georgia sannsynligvis ikke har livets rett? Republikken har ingen industri, ingen egen kraftproduksjon og er fullstendig avhengig av forsyninger fra Russland. Bare 50 000 innbyggere på et areal mindre enn Østfold fylke, som lever av jordbruk og de få goder storebror Russland finner det for godt å slenge til dem.

I mangel av naturlige forsvarsbarrierer som elver og fjell, har russiske ledere alltid vært manisk opptatt av dette med buffersoner; Å skape avstand, eller strategisk dybde mellom seg selv og mulige fiender.

Strategien er blitt brukt med hell i begge verdenskriger og fremfor alt i 1812, da Napoleons mektige hær marsjerte mot Moskva – bare for å oppdage at avstandene, veimangelen og den umenneskelige russiske vinteren var fiender nok i seg selv.

Den bitre sannhet er trolig at for Russland har Ossetia og Abkhazia kun én funksjon: Å være trekkspill: En vennligsinnet, strategisk buffersone, mellom Moder Russland og det sannsynlige fremtidige NATO-medlemmet Georgia.

Russland er med andre ord minimalt opptatt av å innlemme Sør-Ossetia og Abkhazia i verdenssamfunnet. Ved å holde utenlandske impulser på et minimum, unngår man dessuten brysomme demokratibevegelser og krav om pressefrihet. Lojalitet er lett å kjøpe, når selgeren intet har.

Vi setter oss på flyet hjem med skuffelse over et reportasjeopplegg som gikk fløyten, men fremfor alt med mye sympati for det ossetiske folk. Kanskje burde de valgt sine allierte med større omhu.

Se min videoblogg fra Ossetia i programmet Korrespondenten på TV2 Nyhetskanalen neste helg.

Til felts mot korrupsjon

To måneder etter det som nå må betegnes som et mindre vellykket russisk militæreventyr i Kaukasus, erklærte i går president Dmitrij Medvedjev at han igjen er klar til å ta fatt i Russlands virkelige problemer. Og kanskje innfri noen valgløfter. For nå skal den russiske regjeringen nok en gang forsøke å utradere den enorme korrupsjonen i landet.

Det nasjonale anti-korrupsjonsrådet hadde i går sitt første møte i Moskva. Etter møtet kunngjorde president Medvedjev at en solid hestekur av tiltak med det første vil bli sendt til behandling i Statsdumaen.

Hele fire nye lover og 25 endringer i det eksisterende lovverket skal etter planen gi korrupsjonskulturen et skudd for baugen.

Men det er ikke første gang russiske ledere erklærer krig mot korrupsjon. Og tiltakene forgjengeren Vladimir Putin satte i verk under sin tid i sjefsstolen har nå vist seg å ha hatt en motsatt effekt.

En rapport fra Transparency International slår fast at korrupsjonen i Russland nå er like ille, eller verre enn da Putin tiltrådte i 2000. Russland rankes på 147. plass på organisasjonens liste; samme plassering som Kenya, Bangladesh og Syria.

Fortsatt er det helt vanlig i Russland at man betaler for å få seg en god jobb i Staten. Man kan betale seg ut av de fleste straffbare forhold, spesielt trafikkforseelser. Og skulle man være så uheldig å trenge en offentlig tillatelse, sertifikat eller godkjenning, vet alle russere at uten smøring kan slike ting ta ufattelig lang tid, om det i det hele tatt lar seg gjøre å få til uten.

På en fersk meningsmåling svarer hele 74 prosent av alle russere at de mener korrupsjonen i landet er «utbredt» eller «svært utbredt».

Medvedjevs siste anti-korrupsjonspakke er sikkert godt ment, men inneholder alt for mange smutthull, unntak og uklarheter, mener kritikerne. Den liberale opposisjonen anklager hele pakken for å være et absurd paradoks, siden ingen i den sittende regjering i Russland er valgt gjennom fire og demokratiske valg.

– De som har foreslått anti-korrupsjonspakken har jo fått jobbene sine, takket være korrupsjon, sier Jurij Korgunjuk ved det uavhengige Indem-senteret til Moscow Times.

Hva mener du? Bør norske bedrifter fortsatt investere tungt i det stadig mer korrupte Russland?

Russisk eventyr i Sør-Amerika

I dag satte en russisk flåtegruppe seil for Sør-Amerika. Ved å pleie sine venner på den vestlige halvkule håper Russland å få Washington til å forstå hvorfor landet er så kraftig imot NATO-utvidelsen østover.

Se gratis video fra dagens avskjedsseremoni i Severmorsk her:

1304

Krysseren Pjotr Velikij – Peter den store regnes som et av verdens mest slagkraftige marineskip.

Med seg har den tre mindre overflatefartøyer, og etter planen skal skipene også innom Russlands tradisjonelt gode venn Syria på veien. Igjen for å knytte bånd og vise flagg på de stedene som irritererer amerikanerne mest. Det er første gang på nesten 20 år at Russland med dette gjør seg gjeldende militært på den vestlige halvkule.

– Dette er for å vise hvor irritert Kreml er over den amerikanske innblandingen i Georgia. Budskapet til USA er: «Dere trenger dere inn i vår interessesfære. Nå vil vi trenge oss inn i deres», sier den uavhengige militæranalytikeren Aleksandr Golts til AP.

Men øvelsen med Venezuela har også en annen hensikt. Nemlig å få demonstrert litt mer russisk militærutstyr for Venezuelas ledelse. Allerede har president Hugo Chavez signert våpenkontrakter med Russland verdt over 25 milliarder kroner. For i disse økonomiske krisetider trenger Moskva cash. I tillegg til olje og gass, er våpen en av Russlands viktigste eksportartikler – og politiske redskaper. Militærøvelsen i Karibia er også en påminnelse til USA om dette.

For fortsatt diskuterer den russiske regjering om den skal eksportere avanserte langdistanse luftvernraketter til USAs erkefiende Iran. Å gjøre alvor av denne leveransen vil være et mulig neste steg å ta for Russland, dersom forholdet til Vesten fortsetter å kjølne.

Les mer om stormaktspillet mellom øst og vest her.

Russland ruster opp

Den russiske Statsdumaen går inn for å øke neste års forsvarsbudsjett med nesten 26 prosent. Til tross for finanskrise og børsuro som for fjerde dag på rad har tvunget den russiske børsen til å stenge, har russiske politikere bestemt at rekordartede 300 milliarder kroner skal gå til å ruste opp Den russiske armé.

For riktig å understreke omfanget av landets forsvarsambisjoner, gjennomførte Den russiske marinen i går kveld en vellykket test av våpenet som etter planen skal ta rotta på USAs rakettskjold. Superraketten Bulava ble avfyrt fra en ubåt i Kvitsjøen og traff bakken på Kamtsjatkahalvøya 20 minutter seinere. Atomraketten som etter planen skal settes i masseproduksjon fra og med neste år skal være i stand til å «narre» amerikanernes missilforsvar ved å kunne slippe ut ‘decoys’ og gjøre unnamanøvre i sin flukt.

Bulava

Nøyaktig to timer senere skrudde USAs utenriksminister ned temperaturen enda et hakk i det stadig mer kjølnende forholdet mellom Øst og Vest, da hun i en tale refset Russland for en rekke innenrikspolitiske og utenrikspolitiske forhold (se gratis video her). 1304

Det er en farlig tid vi går inn i. Foreløpig er det tidlig å snakke om noe våpenkappløp i virkelig forstand. På den fronten utklasser ennå USA de russiske forsvarsutgiftene 10 til 1. Men så får man da også langt flere våpen og soldater for en billigere penge i Russland, og det vi ser nå er nok snarere konturene av det som vil komme i årene fremover. Allerede for to år tilbake startet nemlig daværende president Vladimir Putin et moderniseringsprogram for det russiske forsvaret som skal strekke seg over 15 år og som har en kostnadsramme på flere tusen milliarder kroner.

Hendelsene denne høsten har vist og fortsetter å vise at Berlinmurens fall ikke var slutten på fiendskapet mellom Øst og Vest, slik mange av oss i vår naivitet kanskje trodde i 1989. Både den kjernefysiske terrorbalansen og Den kalde krigens tankegang kan komme tilbake i fullt monn.

Skal vi unngå en repetisjon av Den kalde krigens frykt, mistenksomhet og vanvittige våpenopprustning, kreves ansvarlighet og måtehold fra politikere på begge sider av Atlanteren.

Men det kreves også at Russlands ledere igjen omfavner en demokratisk tankegang og respekterer de allmenne menneskerettigheter, slik at det russiske folk får anledning til selv å danne seg et usensurert bilde av hva som er i ferd med å skje og selv bestemme hvilken politisk kurs landet deres skal ta.

Pengedryss og smalhans

Nesten 15 milliarder kroner har Vesten de siste dagene øst ut til det krigsherjede Georgia. Alle krefter settes nå inn på å heise landet opp på et økonomisk nivå der det om ikke så alt for lenge kan ønskes velkommen inn i NATO og kanskje EU.

USA og EU åpenbarer med dette sitt mest fryktinngytende våpen i kampen mot russisk aggressiv innflytelse i de tidligere Sovjetstatene. Og i Moskva begynner alvoret å gå opp for Dmitrij Medvedjev og hans mentor Vladimir Putin.

For trass i finansuro i London og New York er og blir Russland en økonomisk dverg sammenliknet med EU og USA. Konsekvensene av det amerikanske «krakket» merkes også på Moskvabørsen. Men for russerne er finanskrisen dømt til å bli uendelig mye mer smertefull.

Årsaken er den skjebnessvangre avgjørelsen om å invadere Georgia. Over natten forduftet ufattelige 500 milliarder dollar fra Moskvabørsen. I tillegg er det nå sannsynligvis kroken på døra for alle videre økonomiske og politiske reformer. Og Russland er i ferd med å isolere seg fra resten av verden, mener den svenske økonomen og Russlandseksperten Anders Åslund.

I en kronikk i The Moscow Times setter han opp 10 gode grunner for hvorfor utenlandske investorer bør vurdere å komme seg ut av Russland.

I følge flere og flere eksperter kan det «økonomiske vidunderet» Russland være sterkt oppskrytt.

I slutten av juli møtte jeg en av president Medvedjevs mest innflytelsesrike rådgivere, professor Jevgenij Gontmakher i Moskva, og ble forbløffet over hvor kritisk og pessimistisk han allerede før Georgiakrigen så på landets fremtid.

– Hele Russlands fremtid avhenger av effektive og drastiske politiske og økonomiske reformer, var hans budskap…

– Om ikke slike reformer kommer klarer jeg ikke engang å se for meg noen fremtid, sier Gontmakher.

Forsker ved Carnegie-senteret i Moskva Masja Lipman er enig. Mangelen på ekte demokrati, ytringsfrihet og medbestemmelsesrett har hittil ikke bekymret den voksende russiske middelklassen så mye, all den tid de har kunnet merke at lommeboka er blitt fetere, veiene er blitt bedre og utvalget av vestlige varer i butikkene er blitt stadig større.

– Lederne i Kreml har i praksis inngått en «ikke-deltakelsespakt» med det russiske folk: «Dere holder dere unna politikken. Vi sørger for fortsatt velstand og vekst», sier Lipman.

Et mål på levestandard og kjøpekraft er «Bruttonasjonalprodukt per hode». For øyeblikket ligger denne på ca 14.000 USD i året i Russland. I Norge er det tilsvarende tallet 45.000 USD(Wikipedia.org).

Men for Russlands del er potensialet for fortsatt vekst oppbrukt. Og nå vil det sannsynligvis gå nedover, mener økonomen Anders Åslund.

Det russiske folk vil rett og slett ikke tåle enda en krise, der sparepengene og kjøpekraften deres fordufter. Resultatet kan i så fall bli omfattende politisk og sosial uro.