Category Archives: Uncategorized

Blodløst statskupp

De siste ukene har russiske aviser vært breddfulle av spekulasjoner om hva landets mektige mann skal foreta seg etter at han i mars blir tvunget til å gå av som president. Under partiet "Det Forente Russlands" landskongress i Moskva i går, slapp Vladimir Putin endelig katten ut av sekken og avslørte sine planer.

MULIG STATSMINISTERKANDIDAT: President Vladimir Putin kunngjorde under et partimøte i Moskva mandag at han vil stille på partilistene til Forent Russland under valget 2. desember.

Etter langvarig press, besluttet en liksom-motvillig Putin å stille som partiets listetopp under valget på ny nasjonalforsamling 2 desember.  På spørsmål om han også kunne tenke seg å bli statsminister, svarte Putin:
– Det er helt realistisk. Men på to bestemte vilkår.
Det ene er at partiet hans vinner valget, det andre er at en ordentlig og kompetent person blir landets neste president, når Putin i følge grunnloven blir tvunget til å fratre.

I følge meningsmålinger, vil Forente Russland kapre minst 50 prosent av stemmene under valget, og den første forutsetningen er dermed på plass. Når det gjelder presidentembetet, vil Putin og hans krets utvilsomt sørge for at "den rette" kandidat blir valgt av folket i mars neste år. Dette vil først og fremst være en person som er ydmyk, anonym og åpen for kun å være president på stas.

Planen er genial, og typisk Putin. Ved å late som de normale demokratiske spilleregler følges, sikrer Putin seg dermed fire nye år ved makten. Men denne gangen blir det ikke statsministeren som blir maktesløs marionett – slik praksis har vært under Putins 8 år ved makten. Heretter blir den russiske president lite annet enn en gallionsfigur, mens Putin selv uforstyrret beholder makten – både i regjeringen og i nasjonalforsamlingen.
I tiden fremover vil vi få se ytterligere politisk manøvrering i Moskva, inkludert de nødvendige grunnlovsendringer som praksis vil overføre makten fra president til statsminister og regjering.

Det er med andre ord ikke lenger så spennende hvem som blir landets neste president.
Makten forblir i Putins hender, også de neste fire år.

Et nytt Balkan?

Russland og Georgia hater hverandre mer intenst enn de fleste land. Nå tiltar ordkrigen. Vil det urolige området sør i Kaukasus bli det neste Balkan?

Spør du en russer hvilken mat han liker best, vil han nesten alltid trekke frem det georgiske kjøkken. Georgiske restauranter (som du finner på annethvert gatehjørne i store russiske byer) er kjent for sine gedigne middagsbord spekket med krydrede kjøtt- og grønnsaksretter akkompagnert av særegen fruktig rødvin. 

Georgierne selv – temperamentsfulle, uendelig gjestfri og fødte handelstalenter, har alltid stått russerne nær. Nå blir de stadig oftere omtalt som fiender.

I forrige måned hevdet Georgia at Russland hadde sluppet en bombe på landets terroritorium. Russland fulgte opp med egne beskyldninger om georgiske fly og soldater som skulle ha krysset grensen til den omstridte provinsen Sør-Ossetia. Denne uken kom Georgias president Mikhail Saakashvili med de hittil mest oppsiktsvekkende påstander, da han foran FNs Hovedforsamling hevdet at landets militære hadde arrestert en gruppe geriljakrigere under ledelse av en russisk oberst i fjellene i nord-vest.

Russlands utenriksminister fulgte umiddelbart opp, og beskyldte Georgia for å ha likvidert en gruppe russiske soldater som befant seg på en "helt legitim" anti-terrorøvelse midt inne i de georgiske fjellene.

Uansette om de gjensidige beskyldningene stemmer eller ikke, har begge land satt seg i en posisjon hvor de risikerer å miste ansikt overfor sine egne borgere om de ikke følger opp med enda tøffere retorikk eller krav.

SItuasjonen er i høyspenn, og det kommer nå rapporter om store troppeforflytninger og spredte trefninger inne i de etniske enklavene Abkhazia og Sør-Ossetia. Begge disse områdene tilhørte opprinnelig Georgia, men fikk de facto uavhengighet etter blodige minikriger på 80- og 90-tallet. I dag støttes regimene i begge de to områdene av Russland. Men Georgia har på ingen måte gitt opp å få dem tilbake. Befolkningen i enklavene er nemlig en god mix mellom flere folkeslag, hvorav flere ønsker å bli gjenforent med Georgia.

Image:Ramonov vano ossetin northern caucasia dress 18 century.jpg
Krigerfolk: Ossetisk geriljakriger, slik de så ut på 1800-tallet.

Alle ingrediensene for en Balkan-liknende borgerkrig er med andre ord til stede:
Et etnisk og religiøst lappeteppe; en klanbasert og tradisjonelt svært voldelig samfunnsordning; en stadig økende nasjonalisme og plenty av håndvåpen på private hender.

Og i bakgrunnen spøker supermaktene USA og Russlands evige ambisjoner om dominans over det strategisk og økonomisk viktige Kaukasus.

EN NY KALD KRIG? NEPPE!

En russisk militærmaskin som rustes opp, et Kreml som stadig oftere truer og refser Vesten. Er en ny kald krig i anmarsj? blir jeg ofte spurt av lesere, seere og kolleger. Nei, neppe. Her skal du få vite hvorfor:

De fleste historikere er enige om at Den kalde krigen startet den 29. august, 1949. Dagen da Sovjetunionen, lenge før vestlige eksperter mente de burde være i stand til det, gjennomførte sin første atomprøvesprengning. Varte gjorde den i over 40 år – helt til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. 

Den kalde krigen kjennetegnes av minst fire hovedforhold:
-En beinhard retorikk og stadige aggressive utspill fra Sovjet mot USA og omvendt.
-Et høyintensivt våpenkappløp mellom USA og Sovjet – både på konvensjonelle våpen og atomvåpen.
-En enorm ideologisk motsetning – mellom et totalitært kommunistdiktatur og et demokratisk, kapitalistisk Vesten.
-En terrorbalanse, som virket slik at begge parter visste at om det kom til krig, ville begge bli utslettet av motpartens atomvåpen.

Det eneste av disse trekkene som vi ser elementer av i dag, er det første: Retorikken, som har spissert seg kraftig til over konflikten om amerikansk rakettskjold i Europa. Men også ordbruken i dag er milevis unna det man opplevde under Den kalde krigen, hvor Khrusjtsjovs berømte utsagn om at han ville "Begrave" Vesten, og Reagans betegnelse på Sovjet som "Ondskapen Imperium", nok var to av høydepunktene.

Russlands lager av sjø- og landbaserte interkontinentale raketter er i dag sterkt redusert, og trass i solide inntekter fra olje- og gasseksport, sliter landet med å vedlikeholde sitt aldrende lager av atomraketter. For øyeblikket hersker det liten tvil om at USA har et klart overtak i strategisk kapasitet, og alle vet det. 
Russland har riktignok startet en kraftig opprustning av Forsvaret, med en 8-dobling av forsvarsutgfitene siden 1999. Men selv med den planlagte og bebudede opprustningsinnsats er landet trolig flere tiår unna å kunne matche USA i kjernefysisk og konvensjonell kapasitet.

Det fins i dag ingen grunnleggende ideologisk motsetning mellom Russland og Vesten. Russland strever kanskje med å passe inn i den strengeste vestlige definisjon av "demokrati", men en stor grad av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter fins tross alt, som Sovjetborgerne bare kunne ha drømt om. I likhet med USA må Russland i dag sies å være styrt etter markedsliberale, kapitalistiske og altoverveiende demokratiske prinsipper, fremfor noen totalitær ideologi.

Til sist: Det fins i dag ingen overhengende fare for kjernefysisk ragnarokk.  Gjennom de omfattende nedrustningsavtalene som ble undertegnet på 80- og 90-tallet er atomlagrene på begge sider av Atlanteren drastisk redusert. Både USA og Russland har gjensidig rett til inspeksjoner av deler av hverandres atomarsenal, og det eksisterer ikke lengre noe jernteppe, som under Den kalde krigen – der ledere på begge sider ofte måtte gjette seg til hva som skjedde på den andre siden. Innsyn og åpenhet gir også avspenning, og i dag snakker ingen lenger om "terrorbalansen" som noe sentralt begrep i sikkerhetspolitikken.

Russlands president Vladimir Putin nærmer seg slutten på sitt snart åtte år lange prosjekt som i grove trekk har gått ut på å få sving på russisk økonomi, og å gjenreise stoltheten og nasjonalfølelsen i det russiske folk – samt  få gjenopprettet Russlands internasjonale posisjon og anseelse.
Helt på tampen av sin presidentperiode, tillater Putin seg nå å teste om han har lykkes. Og konstaterer, sannsynligvis med en viss tilfredshet at når den Russiske president snakker, lytter Verden.

Forskjellen er slående med for eksempel situasjonen i 1999 da en, i virkelighetet gedigen krise truet forholdet Vesten – Russland over bombingen av Jugoslavia. Daværende president Boris Jeltsin gikk da også knallhardt ut; truet og gestikulerte. Men få brydde seg mye om ham og krisen gikk over.

image5
En avskjæringsrakett fyres ut fra en amerikansk krysser i Stillehavet 27.april. Foto: AP

I dag er Russland på nytt blitt en stormakt – først og fremst på grunn av de enorme petroleumsreservene og energieksporten, som hele Europa er blitt avhengig av. Først og fremst derfor lytter Verden når Putin blåser seg opp.

Men noen ny Kald krig er det ikke snakk om. Kanskje heller en kald fred. I alle fall hvis russerne fortsetter å bruke det eneste våpen i sitt arsenal som virkelig skaper respekt, og skrur av gassen til vinteren dersom de pånytt blir fornærmet.

Kilder:

Stratfor.com

J.L. Gaddis: "The Cold War" (2005)

Wikipedia.org