Category Archives: Piratjakt

Catch and Release

I går anholdt KNM Fridtjof Nansen sine første pirater i Adenbukta. Somalierne ble imidlertid sluppet fri etter kort tid. Selv om det var liten tvil om at de faktisk var på vei for å kapre skip i den travle internasjonale skipsleden som går midt gjennom bukta.

En RPG granatkaster, fire Kalasjnikover, to Tokarev pistoler. Kastekroker, stiger og mengder med drivstoff. Dette var gårsdagens fangst. Man bruker som regel ikke maskinpistol til å fiske, så indisiene var klare. Likevel ble de sju somalierne sluppet fri. Og trolig uten de helt store traumene. Med seg på veien hjem til Boosaaso fikk de rikelig med mat og vann. Og hjelp til å programmere GPS’en sin slik at de ikke skulle seile seg vill.

Etter gårsdagens episode er det kommet mange reaksjoner fra våre lesere på tv2nyhetene.no, hvor folk ser med stor indignasjon på at piratene ble sluppet fri. De bitre juridiske realitetene ved oppdraget er vel først nå i ferd med å åpenbare seg for alle dem både her nede og hjemme som trodde det bare var å hanke inn alle mistenkelige, bevæpnede somaliere man traff på sjøen og frakte dem til kasjotten. For Kenya er det landet EU har overtalt til å ta imot de somaliske sjørøverne. Sannsynligvis har den overtalelsen skjedd ved hjelp av ikke helt ubetydelige pengebeløp. Hadde det kenyanske rettsapparatet fått overlevert alle man anholdt – både for mindre og større grad av sjørøveri, ville det sannsynligvis kollapset i løpet av kort tid. Det er en av grunnene til at kenyanerne har lagt en ganske høy list, både når det gjelder siktelsenes innhold og bevisbyrden. En intensjon om å begå kapring ville ført til en minimal straff i Kenya, om landet i det hele tatt ville siktet noen kun for dette. Det ville dessuten trolig vært vanskelig å få en tilståelse ut av de mistenkte. En mild dom eller frifinnelse ville til syvende hatt en minimalt avskrekkende effekt på den mannlige somaliske kystbefolkningen.

Det fins også gode logistiske og praktiske grunner til at Nansen ikke tok piratene om bord. Fartøyet ville i så fall måtte avbryte operasjonen i Adenbukta for å frakte de sju til Kenya. Og 3000 kilometer til havs er ingen triviell avstand.Fridtjof Nansen tar om bord drivstoff fra en amerikansk militær tankbåt i dag.

Dersom Nansen skal arrestere pirater og få dem dømt til strenge straffer er det derfor i praksis et krav at man må ta dem under et kapringsforsøk, men før båten blir kapret. Det vil si at man har et tidsvindu på kun 20-30 minutter. Etter at båter er blitt kapret er det nemlig mikroskopiske sjanser for å få gjort noe med situasjonen. Alternativt kan man også pågripe dem som har forsøkt, men feilet i sin kapring. Forutsatt at solide nok beviser kan fremlegges i form av radarbilder og annen elektronisk dokumentasjon.

Gårsdagens piratfangst har synliggjort at Nansens politioppdrag i Adenbukta langt i fra vil bli enkelt og uproblematisk. Men selv om de sju som ble sluppet fri i går kanskje blir feiret som helter hjemme i Somalia i kveld, ble kanskje én kapring avverget. Og det er kanskje seier nok i seg selv.

Hva mener du?

Humanitært dilemma

For noen dager siden kom en fransk fregatt over en åpen båt fullpakket med somaliske flyktninger i Adenbukta. De rundt 40 utmagrede og tørste menneskene var på flukt fra borgerkrigen i Somalia og på vei til Jemen. Etter å ha hjulpet dem med mat, vann og bensin, lyktes det igjen å få start på den lille påhengsmotoren. Men det varte kun få minutter før motoren trakk sitt siste sukk. Den franske kapteinen hadde ikke noe annet valg enn å ta de skipbrudne om bord og avbryte sin piratjakt. Nå når været i Adenbukta og sør for Afrikas Horn er i ferd med å bedre seg etter monsunsesongen, betyr det at pirataktiviten igjen vil øke på havet. At det igjen blir mulig å ta seg langt til havs med småbåt vil også bety at flyktningestrømmen fra Somalia kan ta seg kraftig opp.

Dette kan åpne for noen vanskelige dilemmaer for fregatten Fridtjof Nansen og resten av EUs anti-piratstyrke Atalanta. De for tiden 9 EU-fartøyene kan i verste fall risikere å bli opptatt med en humanitær redningsaksjon fremfor piratjakt. Jemen har gjort det klart at de ikke ønsker krigsskip fra NATO og EU i sine farvann. Og det kan dermed også bli problematisk å finne et sted å frakte flyktningene. I ytterste konsekvens kan de måtte taes med tilbake til militærfartøyenes hjemland. Og enda verre: Hva om pirathøvdingene på det somaliske fastland med vitende og vilje bruker sine penger, våpen og innflytelse til å skape en flyktningestrøm slik at krigsskipene har hendene fulle.

På sjøen er man pliktig til å hjelpe folk i nød. Men hvordan skal man reagere på en mulig ny flyktningestrøm i Adenbukta og hvordan skal humanitære hensyn veies opp mot oppdraget: Å trygge skipsfarten i området? Dette er noen av spørsmålene ledelsen i EUs operasjon Atalanta nå må ta stilling til.

Flyktninger, så vel som pirater er begge et resultat av den desperate situasjonen i Somalia. Og enda en gang synliggjøres at marinestyrker alene ikke er en fasit for krisen på Afrikas Horn

Hva mener du? Bør marinestyrkene i Adenbukta hjelpe flyktningene?

Finger i demningen

9 krigsskip og tre overvåknings fly inngår i dag i EUs operasjon Atalanta. Innen kort tid vil styrken ha økt til 12 skip og fem fly. Blant dem den norske fregatten Fridtjof Nansen. Det er en betydelig styrke i en hver sammenheng. Men den nye sjefen for styrken, nederlenderen Pieter Bindt er ikke overoptimistisk.

-Problemet må løses på land, slår Bindt fast.

-Når monsunen er over i begynnelsen av september venter vi en ny stor økning i piratvirksomheten, sier flaggkommandøren når vi møter ham på det nederlandske krigsskipet Evertsen. Broen på flaggskipet minner meg mest om en av Imperiets stjernekryssere i Star Wars. Men til tross for det ypperste av våpen- kommunikasjons- og radarsystemer er det tvilsomt om styrken vil klare å avskrekke piratene nok til at problemet forsvinner.

-Husk at området vi skal overvåke faktisk er like stort som hele USA, sier Bindt, mens han skuer over mot Nansen som ligger på nabopiren.

Nansen på vei gjennom Suez

-Problemet må løses på land. Dette er blitt omkvedet både blant militære, politikere og eksperter. Problemet er bare at problemet ligger i et land som heter Somalia. Her fikk som kjent verdenspolitimann nummer én seg en saftig blåveis i 1993. Få tror amerikanske soldater vil sette sin fot på denne delen av verden igjen i denne generasjonen. Og på egen hånd ville EU aldri til å sette i verk noen fredsbevarende operasjon i Somalia. På toppen av det hele er hele den vestlige verden opptatt med en krig i Afghanistan som trolig ikke vil la seg vinne de nærmeste 10 åra. Det siste man trenger er et nytt Afghanistan på Afrikas Horn.

Inntil videre er patruljer til havs det beste man kan stille opp med. Og trolig vil EU-styrken gjøre en betydelig innsats for å holde antallet piratangrep noe nede. Men i lengden er dette å sammenlikne med den lille landsmannen til kommandør Bindt som prøvde å holde demningen tilbake med fingeren. Men i tilfellet EU Operasjon Atalanta opererer man allerede på overtid. Og i 2011 er operasjonen trolig avsluttet for godt.

Hva skal vi gjøre med Somalia?

Over tretti land har nå marinefartøyer i Adenbukta for å bekjempe de somaliske piratene. Milliarder av kroner har de siste par åra gått til å holde hypermoderne krigsskip flytende utenfor Somalia. Men resultatene lar vente på seg. Hva skal vi gjøre med Somalia?

KNM Fridtjof Nansen er nå på plass i Adenbukta. Det er positivt at Norge, som en av verdens største sjøfartsnasjoner deltar i kampen mot sjørørveriet i Somalia. Men det gjenstår å se hva den norske fregatten konkret får utrettet.

For statistikken over pirataktiviteen utenfor Østafrika må være nedslående lesning både for redere og admiraler. Så langt i 2009 har det vært minst 130 piratangrep. Det er nesten like mange som i hele 2008. I toppmåneden april var det 18 kapringer. Nå når monsunen er i ferd med å dabbe av og kysten utenfor Afrikas Horn igjen blir farbar for småbåter ventes en ny bølge av angrep. Spørsmålet som stilles er: Har den massive marineinnsatsen overhodet noen langsiktig effekt?

Gjennom historien har de store sjømaktene alltid strevd med pirater som har angrepet deres livsviktig handelsruter. Men enten man snakker om oldtidens pirater i Middelhavet, eller de romantiserte karibiske piratene på 1700-tallet kan man finne tre fellestrekk:

  • De aller fleste pirater i historien har hatt en ideologisk motivasjon i tillegg til ren grådighet.
  • De store kostnadene knyttet til å stable et sjørøverskip på beina har alltid nødvendiggjort mektige bakmenn og finansiører.
  • Aldri i historien er en piratorganiasasjon blitt bekjempet kun til havs. Bare ved systematisk å ta piratenes hjemmehavner samtidig som de jaktes på havet er man sikret suksess.

Disse tre historiske sannhetene, beskrevet i Angus Konstams bok «Piracy, The Complete History», kan lett brukes på Somalia i 2009. For det første forteller historien oss at for fullt ut å komme de somaliske piratene til livs må man ta deres ideologi og moralske rettferdiggjørelse for å drive sjørøveri på alvor. De lutfattige menneskene langs Somalias østkyst mener de systematisk er blitt utbyttet av Vesten i flere tiår. De peker på tjuvfiske, internasjonal skipsfarts krenking av landets territorialfarvann og ulovlig giftdumping som viktige grunner til at de har rett til å angripe handelsskip. Sanne eller ikke, bør i det minste disse stadig tilbakevendende påstandene granskes av FN.

For det andre bør man gå mer målrettet etter alle dem som trekker i trådene, tjener de store pengene og overtaler arbeidsløse somaliske ungdommer til å bli pirater. Nettopp ved hjelp av argumentene nevnt ovenfor.

For det tredje er det igjen nødvendig å diskutere om en internasjonal fredsstyrke bør sendes til Somalia. En styrke som med FN-mandat i ryggen kan gjøre en innsats for å stanse borgerkrigen som har vart mer eller mindre kontinuerlig i over 25 år. På den måten kan matvareforsyninger og annen utviklingshjelp nå alle i det enorme landet. Bare viss krigen tar slutt kan lokale og nasjonale institusjoner som politi og rettsvesen igjen begynne å fungere og økonomien kan gradvis bygges opp igjen, slik at folk har en fremtid å gå til.

Med Norges stilling som stor sjøfartsnasjon, og fra og med denne uken som en av de viktigste bidragsytere i Operasjon Atalanta ville det vært på sin plass om den norske regjering samtidig gikk i bresjen for å foreslå effektive tiltak på land for å få Somalia på fote igjen.

Hva mener du? Hva skal vi gjøre med Somalia?

Terrortrussel på havet

Fregatten KNM Fridtjof Nansen er et fryktinngytende våpen når den er i sitt rette element. Det er den knapt der den snegler seg sørover den trange Suezkanalen med knappe 10 knops fart.

Stemningen om bord er lettere nervøs. Skyttere bemanner alle de seks mitraljøsene for nærforsvar. Ethvert fartøy som nærmer seg kan utgjøre en potensiell trussel.Episoden alle har friskt i minne er terrorangrepet mot den amerikanske destroyeren USS Cole i 2000. Krigsfartøyet lå til kai utenfor Aden i Yemen, da den lokale havnetjenestens søppelbåt kom på sin daglige runde for å hente avfall. Amerikanerne lot båten komme helt opp langs skutesiden, intetanende om at den i virkeligheten var lastet med flere hundre kilo eksplosiver.Eksplosjonen rev opp hele siden på krigsskipet og 17 marinesoldater omkom. Terroraksjonen er i ettertid blitt tilskrevet Osama Bin Laden og hans al Qaida og er et sterkt eksempel på at årvåkenhet lønner seg, selv i forhold til tilsynelatende uskyldige småbåter.

Fra og med denne helgen er KNM Fridtjof Nansen offisielt på piratjakt. Det vil si at skipet er klart til å komme sivile handelsfartøyer til unnsetning om de blir angrepet. Man vil også utføre inspeksjoner og eventuelt pågripe mistenkelige fartøyer som observeres på havet. Men Nansen skal også besøke en rekke lokale havner i områdene og passere mange trange streder med tett trafikk. Og det er disse situasjonene man frykter. Mye mer enn piratene og deres lette håndvåpen. På åpent hav og i fart vil fregatten kunne blåse nærmest enhver trussel fra overflaten. I havn, i trange farvann og til anker kan selv et mektig krigsskip bli et lett bytte for terrorister. Det er blant annet derfor Fridtjof Nansen er utstyrt med det helt nye norskproduserte Sea Protector systemet. Dette er en fjernstyrt robotmitraljøse som styres inne fra skipet. Koblet til kraftige videokameraer og andre sensorer, vil operatørene med dette systemet kunne se og uskadeliggjøre trusler på langt hold – dersom de åpenbarer seg.

Seaprotector

Det fjerner likevel ikke hovedproblemet som oppstår hver gang en stat møter en såkalt asymmetrisk trussel. Militæres engasjementsregler i fredstid umuliggjør å åpne ild mot sivile fartøyer, biler eller folk før de eventuelt har avslørt sine onde hensikter. Slik må det være. Og i tilfellet selvmordsbombere er det, som mannskapet på USS Cole smertelig fikk erfare, for seint å skyte tilbake etter at det smeller.

I seng med Nansen

Etter en følelsesladet seremoni der mannskapet lovet troskap til Konge og Fedreland, la i går KNM Fridtjof Nansen ut fra Kreta, som var siste stoppested før Adenbukta.

I helgen skal fregatten passere den sterkt trafikkerte Suezkanalen. Fra da av er skipet offisielt en del av EUs anti-piratoperasjon Atalanta.

TV 2s reportasje- og dokumentarteam har som eneste norske presse fått muligheten til å være om bord de tre første ukene av oppdraget. Vi er, som det heter, blitt «embeddet» om bord.

Du kan få daglige oppdateringer og følge fregatten på våre piratjakt-sider på tv2nyhetene.no.

Embeddet betyr at vi skal spise, sove og leve sammen med mannskapet på båten i denne perioden. Det de opplever, opplever vi. Når de blir sjøsyke, blir trolig også vi det. Denne nærheten gir oss en unik mulighet til å skildre hvordan det virkelig er å være med på dette første norske anti-pirattokt i nyere tid.

Det vil gi oss muligheten til bedre å forstå det enorme maskineri av mennesker og mekanikk som må fungere for å at et slikt oppdrag skal bli vellykket.

Og ikke minst gir det oss muligheten til lynkjapt å kunne rapportere til dere der hjemme om de dramatiske ting som kommer til å skje på reisen.

Ordningen med journalister som følger militære styrker i krigen på denne måten, har eksistert helt sin andre verdenskrig og i hver eneste større krig siden da. Men skriverier og debatt ble det først da USA invaderte Irak i 2003.

Pentagon satte da et enorm apparat i sving for å la flere hundre reportere fra hele verden følge hver sin avdeling på slagmarken.

Kritikerne pekte på at ordningen åpnet for at de militære slik ville få mulighet til å pumpe ut uante mengder propaganda gjennom journalister som på slagmarken var avskåret fra noen andre kilder til sine artikler og reportasjer enn nettopp de militæres uttalelser.

Enkelte spekulerte også i om det pågikk større og mindre grad av aktiv sensur av materialet som ble sendt ut. Etter denne krigen stilnet debatten fullstendig, til tross for at embedding med militære nå utføres daglig både i Irak og Afghanistan.

De redaksjoner som valgte å embedde sine medarbeidere i Irak, la nemlig samtidig ned store ressurser i å innhente materiale som fremstilte motpartens synspunkter. For eksempel TV 2, som i tillegg til embedding hos amerikanske luftlandestyrker hadde en medarbeider i Bagdad.

Når det gjaldt sensur, viste det seg at de fleste som hadde vært i felten med soldatene bare i liten grad hadde følt seg styrt og kontrollert av de militære. Begrensningene gikk primært på å unnlate kringkasting av ting som av helt åpenbare grunner måtte forbli hemmelige. Slik som styrkenes umiddelbare planer og deres nøyaktige plassering på slagmarken.

Følg TV 2s team på KNM Fridtjov Nansen i vårt interaktive piratjakt-kart.Skipets posisjon, som du hele tiden finner på vårt interaktive piratjakt-kart, er derfor ikke helt nøyaktig, men du kan likevel følge skipets omtrentlige bevegelser mot Aden-bukta her.

Om ikke annet, så av hensyn til egen sikkerhet under kampene hadde få pressefolk problemer med dette. De militære viste seg dessuten å ha det alt for travelt til å sjekke hva journalistene til enhver tid drev med.

Når det gjelder vår egen situasjon, kan heller ikke vi til enhver tid gå ut med for eksempel skipets nøyaktige posisjon, seilingsplan og taktiske planer. Av hensyn til målsetningen om å pågripe pirater og forhindre angrep.

Men også av hensyn til skipets og mannskapets sikkerhet. Ombord på Nansen er det dessuten en avdeling spesialstyrker fra Marinejegerkommandoen som skal stå for selve pågripelsene av pirater. Disse er vi blitt bedt om, og har samtykket i, ikke å identifisere av hensyn til mulige represalier mot dem og deres familier.

Bortsett fra disse begrensninger, har vi fått tilnærmet fritt spillerom til å filme og rapportere det vi ønsker her på Norges mest slagkraftige krigsskip.

Du som leser mine blogger og ser våre innslag på TV 2 i ukene fremover vet nå forutsetningene i bånn. Gjør deg opp en mening selv og kom gjerne med kommentar: Bør journalister la seg embedde med militære?