Category Archives: Nordområdene

Island elsker nordmenn

Det er gått én måned siden Islands økonomi smeltet ned. Men på gata i Reykjavik skal du foreløpig lete godt for å finne sprekkene i fasaden på det nyrike Island.

Én ting du ikke trenger lete lenge etter er folk som elsker Norge.

Sjelden eller aldri har vel vi nordmenn vært mer likt av vårt broderfolk på Sagaøya enn nå. Islendingene har funnet tilbake til sine røtter, later det til, og gjenoppdaget vennskap man kanskje hadde glemt.

-I krisetider må man lete etter nye venner, sa Islands statsminister da han kunngjorde at landet var på randen av konkurs, og at man hadde søkt om kriselån fra Russland for å tette de umiddelbare hullene.

Nå, én måned senere er det få som snakker særlig om låneplanene med Russland lenger på Island. Alt tyder tvert imot på at de nordiske land i stedet vil samle seg om en lånepakke på opptil 32 milliarder kroner. I tillegg har Norges Bank kunngjort at de vil utvide Islands låneramme med ytterligere fire milliarder kroner.

Overalt – men ikke nødvendigvis berettiget – hylles nå Norge som Islands beste venn. I en meningsmåling nylig ble islendingene spurt om hvilke land som var Islands beste venner i disse krisetider. Norge vant overlegent med over 57 prosent. Danmark havnet på en skarve andreplass med 13 prosent. Det må legges til at etter undersøkelsen ble gjort har også Færøyene på egen hånd steppet inn med ekstraordinære lån, så kanskje hadde resultatet vært et litt annet når det gjelder andreplassen hadde målingen blitt gjort i dag.

Likevel er det betimelig å spørre i denne situasjonen. På hvilken måte henger lånesøknaden hos Russland sammen med Norges brå og uventede ranking?

Jeg tror svaret ligger i at den islandske regjering handlet kløktig og riktig da den med brask og bram kunngjorde at løsningen på landets likviditetskrise kunne ligge i Moskva. Dette må ha satt en støkk i politikere fra Ålesund til Åbo som var så kraftig at man bestemte seg for å la hemningene falle og tilby islendingene lån. Koste hva det koste ville.

I offentlige fora sies selvfølgelig ett. Men på bakrommene på Victora Terasse kunne man ikke leve med en situasjon der Island skulle havne i et gjeldsforhorhold og takknemlighetsforhold til vår stadig mer aggressive nabo i øst. Vår egen regjering som har satt nordområdepolitikken på topp på utenriksagendaen var nødt til å ta et standpunkt.

Dette hadde sannsynligvis Islands regjering skjønt da de flørtet med Moskva. Også for dem var et lån i Moskva en risikabel og lite attraktiv affære. Dagen etter at amerikanerne fløy hjem fra Keflavikbasen i 2006, gjennomførte russiske strategiske bombefly et risikabelt og for islendingene et svært provokativt tokt hele veien rundt Sagaøya for å minne islendingene på at de nå var alene og sårbare. Siden har russerne fortsatt å markere militær makt i farvannene rundt den forsvarsløse øynasjonen.

Utfallet ble som ventet og antatt for Island. Norden, med Norge i spissen steppet inn i stedet. Men om Norge fortjener hyllest og respekt på Island for denne alt for sene og lite ærerike motmanøver er jeg sterkt i tvil om.

Hva mener du?

Russlands nye utenrikspolitikk

President Dmitrij Medvedjev har kunngjort sin nye utenrikspolitiske kurs. Medvedjev-doktrinen har enkelte observatører allerede begynt å kalle 5-punktsplanen.

Det var under et TV-intervju med statskanalen ORT nå i helgen at Medvedjev uventet bega seg inn på De store vyers allé for å skrive verdenshistorie. 5-punktsplanen setter ord på mye av det som i praksis har vært Russlands utenrikspolitikk de siste fire årene, og inneholder ingen store overraskelser. Dens hensikt er åpenbart først og fremst en advarsel; å tegne en såkalt rød linje som andre land bør holde seg godt bak.

Som jeg tidligere har nevnt i denne bloggen, har Norge ligget uhyre lavt når det gjelder forholdet til Russland de siste par-tre årene av frykt for på noen måte å komme på kant med vår stadig mer selvsikre og fiendtligsinnede nabo. Og spesielt ett av punktene i doktrinen blir nok finlest med en viss nervøs interesse i Utenriksdepartementet i disse dager.

«…protecting the lives and dignity of our citizens, wherever they may be, is an unquestionable priority for our country. Our foreign policy decisions will be based on this need. We will also protect the interests of our business community abroad. It should be clear to all that we will respond to any aggressive acts committed against us.»

Dette punktet refererer selvsagt direkte til Russlands intervensjon i Georgia, der tilstedeværelsen av noen tusen mennesker med russiske pass var nok til at Russland valset inn for å «beskytte uskyldige sivile» i Sør-Ossetia – og i samme slengen okkuperte en tredel av Georgia. Medvedjev stadfester nå enkelte observatørers frykt for at både Krim-halvøya i Ukraina og de baltiske stater, med sine solide innslag av russisktalende innbyggere, står i fare for å bli de neste ofrene for en russisk intervensjon dersom de russiske passinnehaverne der skulle føle seg truet eller fornærmet.

Men også vår egen utpost Svalbard har som kjent et russisk samfunn som klorer seg fast på bergknausene trass i akutt manglende næringsgrunnlag. I følge doktrinen vil de mindre enn 500 innbyggerne i Barentsburg og det russiske gruveselskapet Trust Arctikugol meget vel kunne utgjøre en enhet som den russiske stat vil føle seg kallet til å forsvare om et behov skulle dukke opp for det. Det er spesielt interessant å merke seg at også forretningsinteresser – i Svalbards tilfelle et forurensende, vanstyrt og uregjerlig statseid gruveselskap – vil få beskyttelse under Medvedjev-doktrinen. I årevis har russerne på Svalbard klaget over diskriminering, forskjellsbehandling og til dels trakassering fra norske myndigheter, blant annet på grunn av den strenge norske miljølovgivning og andre «ubehagelige» norske lover og direktiver – som for eksempel kravet til teknisk kvalitet på de russiske helikoptrene – som i 15 år har kjempet mot Samferdselsdepartementet for å få drive kommersiell luftfart på øya.

Det siste året har russiske myndigheter lansert en rekke luftige planer for hva de ønsker å bygge på Svalbard. Alt fra fiskerimottak til luksushoteller og russiskdrevet internasjonal flyplass er blitt nevnt. Flesteparten av prosjektene er sablet ned før unnfangelsen av norske myndigheter, på grunn av tvil om de vil la seg gjennomføre under nevnte miljøvernlovgivning.

Det Medvedjev-doktrinens fjerde punkt ikke sier noe om, er hva som vil bli regnet som «aggressivitet» og hva slags terskel det vil være for at noens «verdighet» vil kunne være truet. Uansett er det ingen tvil om at den vil ha stor relevans for den fortsatte norske suverenitet over Svalbard og fiskefeltene utenfor, som mer enn noe vil være et område der regjeringen vil måtte treffe noen tøffe valg i tiden fremover: Danse etter russernes pipe, eller selv sette en strek i sanden.

Hva tror du? Vil Norges suverenitet på Svalbard være truet av Medvedjev-doktrinen?

Hvorfor Norge stryker bjørnen med hårene

De spaserte og spaserte. Befarte og skålte. Utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov hadde et spennede todagers «sightseeingmøte» i Kirkenes og Murmansk denne uken. Men hvor var substansen?

«Nordområdespørsmål». Det var dette vage sekkebegrepet som stod på agendaen. Sekken ønsket Jonas Gahr Støre denne gangen å fylle med lettelser i grensepassersprosedyrer og visumbehandlingen for innbyggerne i småbyene Kirkenes og Nikel. Det var for så vidt den russiske utenriksminister positiv til, virket det som. Men langt ifra spesielt entusiastisk. Faktisk virket det ofte som han kjedet seg, den erfarne toppdiplomaten med mange års erfaring som Russlands toppmann i FN. Når Støre politisk korrekt ramset opp viktigheten av å respektere urbefolkning, la grenseboerne få bedre kår og å passe på miljøet, klarte Sergej Lavrov denne gangen å la være å gjespe (slik han gjorde under et urbefolkningsinnlegg på Grønland i i slutten av mai). Men han hadde lite å tilføye.

Kanskje følte den russiske utenriksminister han hadde viktigere ting å drive med enn lokalpolitikk. I alle tilfelle hadde ikke han noen fullmakter til å lette på de strenge grensebestemmelsene. Den russiske stat er et mangehodet troll, der det i dag en kjent sak at det er FSB – det hemmelige politiet – som er den instans som nesten alltid sitter med siste ordet i ting som angår fremmede stater.

Lavrov var først og fremst på besøk for å se og lære og rapportere tilbake til sjefen.

N-Nord-1206-Obo-Nk#3

I følge Russlands utenriksdepartement har det aldri skjedd før at en russisk utenriksminister har avsatt to dager av sin tid sammen med en kollega fra et lite og relativt ubetydelig naboland som Norge. To dager i Murmansk og Kirkenes, der kun halvannen time ble avsatt til rene politiske samtaler. Resten fremsto som en endeløs sightseeingtur.

Etter at StatoilHydro fikk sin etterlengtede milliardkontrakt om utbygging av det russiske gassfeltet Sjtokman, har den rødgrønne regjeringen lagt et tykt og digert lokk på alt som kan likne på kritikk av russerne. De skitne valgene, menneskerettighetsbruddene, rettsløsheten for vanlige mennesker, korrupsjonen i næringslivet, og den ubeskjedne militære opprustningen. Ingenting av dette er lenger på dagsorden.

En sentral kilde i Utenriksdepartementet forteller meg i fortrolighet at kritikk mot russerne har ingen hensikt fordi de blir bare så sure og mutte og føler at alle er imot dem. Kritikken mot rakettskjoldet og den norske motstanden mot å ta Georgia og Ukraina med i NATO derimot,er utvilsomt møysommelig blitt nedtegnet i president Dmitrij Medvedjevs vennebok.

Idag er all sentral russisk industri tilbake under Kremls kontroll. Det har gjort næringslivet til en nådeløs arena der aktører fra land som ubehager Moskva i politikken, får svi når de skal gjøre forretninger. Akkurat nå har ikke Norge råd til å risikere noe sånt, selv om kampen om Sjtokmanfeltet tilsynelatende er blitt kronet med hell. Nå står nemlig et minst like stort norsk prosjekt for døren, som i virkeligheten er den hemmelige kjerne i Nordområdepolitikken: Å gjøreNord-Norge (sannsynligvis Kirkenes) til transportknutepunkt og logistikkbase for hele den videre utbyggingen og driften av verdens største undersjøiske gassfelt til havs den dagen det blir realitet. Gevinsten kan bli en industriboom nesten uten sidestykke i norsk historie.Russland skulle nok helst sett at Murmansk kunne bli dette knutepunktet, men har innsett at utenlandske partnere i prosjektet, som franske Total, ikke har noen tiltro til at dette kan fungere. Nå har altså den russiske utenriksminister med egne øyne fått se hva Norge kan tilby. Hvis han likte det han så,og hvis Norge fortsetter å stryke den russiske bjørn med hårene, kommer kanskje Statsminister Vladimir Putin på sightseeing til høsten.

Hva mener du? Bør Norge fortsette å stryke den russiske bjørnen med hårene?Skriv din kommentar.

Kampen om Arktis

Når utenriksministrene fra de arktiske kyststatene møtes til konferanse på Grønland denne uken er målet er å få en slutt på flagg- og kanonbåtdiplomatiet på Nordpolen. Det er lettere sagt enn gjort.

I fjor sommer jublet det russiske folk etter at en miniubåt klarte å plante et russisk flagg på havbunnen under Nordpolen. Ekspedisjonsmedlemmene ble mottatt med medaljer, titler og hornmusikk da vendte tilbake fra isødet. Nesten ett år etter det spektakulære stuntet møtes de fem landene med territorialkrav i Arktis for å bestemme kjørereglene når de enorme uoppdagede naturressursene under isen skal fordeles. Budskapet fra Norge er at det må bli slutt på barnsligheter som flaggplanting og kanonbåter og at det er jussen som gjelder.
.

polartopper
Kampen om Arktis: Mer enn isbjørn

Danmark, Canada, Norge, Russland og USA har alle tilkjennegitt krav om land- eller sjøområder i Arktis. Men på ulike måter. Danmark og Norge er som de minste av arktiske kyststatene interessert i at det er FN og allerede inngåtte traktater og avtaler som skal avgjøre hvordan Arktis skal deles. I mangel av militære ressurser og internasjonal tyngde oppnår man mest på den måten. Men de store landene er tilbøyelige til å ville bruke andre metoder: Canada har startet bygging av verdens største flåte av bevæpnede isbrytere og mener de eier Nordvestpassasjen; Den stadig mer isfrie skipsleden som binder Atlanterhavet og Stillehavet sammen. Russland planter flagg og sender bombefly på patrulje over Nordpolen. USA har ikke engang skrevet under FNs havrettskonvensjon av frykt for å miste sin supermaktstatus på de sju hav og Condoleezza Rice gidder ikke delta på Grønlandsmøtet, men sender en av sine assistenter.

Mens Canada, Danmark og Russland knives om å få råderett over selve Nordpolen, har Norge nøyet seg med å gjøre krav på havbunnen vest i Norskehavet (Bananhullet), Smutthullet i Barentshavet og det vestlige Nansenbassenget nord for Svalbard. Hvis FNs geologer godkjenner kravet, vil Norge i løpet av få år få en «ekstra» kontinentalsokkel som i areal er større enn Storbritannia.

Til syvende og sist er det FNs organer som avgjør hvor de ulike kontinentalsokler går. Men FNs Sokkelkommisjon i New York tar ikke stilling i de tilfeller hvor to eller flere land er uenige. Der må landene selv bli enige.
Norges mer enn 50 år lange tautrekking med Russland om delelinjen i Barentshavet har vist at dette ikke er gjort over natten. Og det er derfor enkelte land nå tar i bruk mer ekstreme midler, etterhvert som Nordpolisen gradvis trekker seg sammen. Amerikanske geologer mener bunnen under polområdene kan inneholde enorme mengder olje og gass. For ikke å si andre, relaterte og ettertraktede rikdommer som kull. Derfor vil det sannsynligvis bli lite konkret som kommer ut av Arctic Ocean Conference på Grønland denne uken. Desto mer prat på bakrommet vil det bli.

For regelverket om havbunn, territorium og bruksrett i Arktis er en komplisert og relativt uengasjerende affære for de land det ikke gjelder. I praksis vil derfor suverenitet i Nord ikke handle bare om juridisk rett og diplomatisk dialog. Men vel så mye om flaggplanting, kanonbåter og demonstrasjon av militære muskler.

FRANSK ÅPNING I NORD

Armadaer av russiske bombefly bryter igjen stillheten i de øde havområdene i nord. Den norske regjering ser fortsatt ikke på dette som noen trussel. Men det gjør Island. Og nå sender Frankrike jagerfly for å passe på. Hvis regjeringen hadde ment alvor med sin nordområdesatsning burde det vært norske jagerfly som sto parat på Keflavikbasen i morgen.

flankerfoto
Smil til fotografen: Annenpiloten i et russisk Su-27 Flanker tar bilder av norske F16 utenfor Nordkapp 24.april.

Under den kalde krigen var de russiske bombeflyene et kjent men neppe kjært syn utenfor kysten av Nord-Norge. Enkelte Kald-krig veteraner forteller om episoder der flåter på opptil 100 russiske krigsfly kom i angrepsformasjoner mot norske småbyer. Russerne tøffet seg, men alle skjønte at de hadde en viss grunn til å gjøre det – i en verden der full atomkrig mot USA og NATO kunne bryte ut på få minutters varsel.

Ingen ser i dag for seg noen umiddelbar fare for atomkrig mellom øst og vest. De politiske og ideologiske motsetningene er ikke store nok til det. Ennå. Det russiske atomvåpenarsenalet er dessuten i en slik forfatning at det slettes ikke er sikkert at de interkontinentale rakettene ville kommet seg i lufta om det ble alvor. Og hvis den amerikanske marine ville det, kunne den sannsynligvis senket hele den russiske flåten før lunsj.

Like fullt: Russerne tøffer seg igjen, og ingen skjønner helt hvorfor. Rent bortsett fra behovet for å vise muskler overfor et Europa og NATO som er mer splittet og presset enn på det man kan huske.
I Norge har man brukt enhver offentlig anledning til understreke at man ikke anser russerne og deres fly som en trussel. Dette til tross for at de russiske bombeflyene er opptil 40 år gamle. Pilotene er ofte unge og utrente, og sitter i noen tilfeller opptil 18 timer bak spakene i strekk på sine lange turer fra Sør-Russland, opp rundt Kola og sørover – i noen tilfeller helt ned til Biscayabukta. Så tilbake igjen samme vei, langs norskekysten. Militærflyene flyr i internasjonalt farvann, men uten rardartranspondere eller kontakt med sivil luftfartsledelse. Det betyr at de i praksis er usynlige på alle andre radarer enn de militæres. De russiske styrkedemonstrasjonene i nord er en ulykke som venter på å skje.

Dette har islendingene innsett. Samtidig som som amerikanerne trakk sine jagerfly hjem fra Keflavikbasen i september 2006, skal russerne ha begynt med sine tokt mot Island mer eller mindre umiddelbart.
Demonstrativt fløy de ved flere anledninger rundt hele øya, før de igjen satte kursen mot Russland.
Flyvningene ble etterhvert en stor belastning på islendingene. Islandske flyverledere og piloter har uttrykt bekymring for at den viktige transatlantiske passasjertrafikken kan bli forstyrret av russernes flyaktivitet rundt øya.
Islands regjering har ved minst én anledning innkalt den russiske ambassadør på teppet, og bekymringsmeldinger har gått ut til NATO-partnerne om at man ønsket støtte.

Og det har islendingene nå endelig fått. Men fra Mellom-Europa. I følge Aftenposten kommer fire franske jagerfly i morgen til Sagaøya for å drive luftpatruljering, noe som primært betyr avskjæring av russiske bombefly.

Det er betydningsfulle signaler Frankrike sender med dette. Det er først og fremst et signal til Russland om at Frankrike, som en av Europas tre atommakter ønsker å følge nøyere med på hva russerne foretar seg i nord. Men det er også et signal til resten av verden om at Frankrike nå melder seg inn i kampen om nordområdene. Enorme naturressurser i og under havet og mulige nye, strategiske sjøruter står på spill, etterhvert som Nordpolens iskappe skrumper inn. Det er også slik at de land som viser sitt flagg flittigst i nordområdene senere vil ha mest å si dersom det skulle oppstå tvist eller konflikt. Dette er noe Russland er meget bevisst, og som delvis kan forklare det dramatisk økede russiske militærnærvær i nord.

Med Islands engstelse, burde Norge, som selv ligger i territoriell tvist med russerne om betydelige havområder i nord, sett behovet for flaggvisning i et nytt lys. Og i tillegg til de historiske og kulturelle bånd mellom Norge og Island, er det et faktum at ingen flyvåpen i Europa har mer erfaring med å avskjære russiske bombefly enn det norske. Norge burde vært det første land til å tilby fast jagerflypatruljering av havområdene rundt Island. I hvertfall hvis regjeringen mener alvor med sin nordområdepolitikk.

Se dokumentarfilmen «Kald fred» her: http://webtv.tv2.no/webtv/sumo/?treeId=33&progId=234287

05.mai.2008 @ 12:43av Svein Kristiansen

Og hvis den amerikanske marine ville det, kunne den sannsynligvis senket hele den russiske flåten før lunsj
—————————————————————————–

Ikke undervuder Russerens flåte den er kanskje ikke så sterk som den en gang var. Men husk hovmod står for fall.
og om man undervuderer Russerene bare fordi de ikke er så sterke som de en gang var. Så vil det bli katastrofe

men ellers er jeg enig i hva du skriver

STORMAKTSPILL I ISØDET

-Kom deg ut av kontoret mitt. Jeg har ikke et eneste minutt av min tid å avse til dere!Det var en mildt sagt avvisende russiske gruvedirektør som denne uken møtte TV2 på Svalbard.

image10

Lukkede dører: TV2 på jobb i Barentsburgs gater

Det var lett å skjønne at det siste Boris Nagajuk ønsket var norsk pressefokus på den russiske virksomheten på Svalbard. Da jeg møtte opp på kontoret hans for å forsøke å gjøre et intervju, hadde han på forhånd forsøkt å nekte oss landingstillatelse med helikopter i Barentsburg. Vi ble nektet å leie lokal bil for å frakte oss rundt i byen, og flere av de russiske og ukrainske arbeiderne hadde fått streng beskjed om ikke å snakke med pressen.

Kanskje ikke så rart. Barentsburg er ikke bare et døende samfunn, men også en russisk verkebyll og pengesluk. Fortsatt klorer rundt 400 innbyggere seg fast på de forblåste klippene 5 mil fra Longyearbyen.

Kullgruven er nesten tom, effektiviteten er lav og infrastrukturen og bygningsmassen saneringsklar. Produksjonen av kull er nede i 135.000 tonn i året ? like mye som Store Norske Spitsbergen Kullkompani produserer på én uke (!). Gruveselskapet Trust Artikugol er derfor helt avhengig av massive statlige subsidier for fortsatt å sørge for en russisk tilstedeværelse på den strategisk viktige øygruppa.

Den russiske regjeringen har funnet ut av noe må gjøres med det bunnløse pengesluket på Svalbard, og denne uken fikk gruvedirektør Nagajuk besøk av en delegasjon på 30 russiske toppbyråkrater som i tiden fremover skal bestemme hva som kan gjøres. For å legge ned den russiske virksomheten på Svalbard er uaktuelt. Det har President Vladimir Putin bestemt.

Den russiske Svalbardkommisjonen antydet under sitt besøk denne uken at turisme og forskning er to mulige områder som kan blåse liv i Barentsburg. Kanskje også ny industrisastning. Derfor er det for inneværende år avsatt 200 millioner kroner på det russiske statsbudsjettet til ren oppussing. Neste år blir det enda mer.

Samtidig er det helt klart ikke i norsk interesse at russerne utvider sin virksomhet på Svalbard. Og for å hindre at så skjer, har man innført en miljølovgivning som er så streng at både norske og russiske industrialister river seg i håret av fortvilelse. Sannsynligvis ligger på og rundt Svalbard enorme forekomster av olje, gass, kull, gull og andre verdifulle mineraler. 65 prosent av fastlandet er i praksis fredet område. Det betyr store begrensningene på alle former for gruvedrift, prøveboring og byggeaktivitet.

image9

Klorer seg fast: Bare 400 russere bor fortsatt i Barentsburg

Det er med dette i praksis blitt Miljøverndepartementet som utformer norsk Svalbardpolitikk. Og russerne er effektivt satt i en posisjon hvor Norge alltid kan henvise til miljøbekymringer hver gang russerne kommer med et nytt prosjekt.

Olje og gasskronene strømmer inn i den norske statskassa som aldri før, og Norge har akkurat nå ingen problemer med å måtte avstå fra utvidet industrivirksomhet og gruvedrift på Svalbard ? spesielt når gevinsten er at Russland ikke får et forsterket strategisk fotfeste. Men for russerne haster det å utvikle alternative inntektskilder på Svalbard.

I Svalbardtraktaten, som fastsetter de internasjonale spillereglene for øygruppen er Norge gitt et særlig ansvar for å forvalte naturressursene på en fornuftig måte. Samtidig garanterer traktaten at alle land skal ha like rettigheter og muligheter til å kunne høste av disse ressursene. Og det er dette siste poenget russerne stadig oftere fremhever.

Det store spørsmålet er: Når tar den russiske tålmodigheten med den norske Svalbardpolitikken slutt, og vil norske myndigheter ha nerver til å holde stand den dagen den store russiske bjørn bestemmer seg for å sette makt og muskler bak kravene?

Alarm på Kola

I går skremte Bellona store deler av Nord-Europas befolkning med nyheten om at et atomlager på Kola kunne eksplodere og skape et atommareritt verre enn Tsjernobyl.

Men artikkelen som var utgangspunktet for skremmeskuddet hadde allerede vært ute i over ett år i Russland – publisert i juli 2006 i et russisk fagtidsskrift. Hadde Bellona ny informasjon som gjorde at situasjonen med ett var blitt akutt i går? Ulmet det i atomlageret, slik at Finnmarks befolkning burde komme seg i tilfluktsrommene og begynne å tygge jodtabletter? Nei.

Statens Strålevern, som med en viss forbauselse registrerte at det var slått alarm om en gammel sak, oppklarte senere at faren for en ukontrollert kjedereaksjon var svært lav, og hadde vært det i årevis.

Det eneste som gjorde situasjonen akutt i går var statsministerens forestående reise til Kola, og Bellonas sårt tiltrengte behov for blest om en sak som de siste åra så godt som er blitt glemt i den norske offentligheten. Med gårsdagens utspill om akutt atomfare på Kola, er statsminister Stoltenberg nærmest forpliktet til nok en gang å sette atomspørsmålet høyt på agendaen under sitt besøk i Nordvest-Russland. Dette i en tid da forholdet mellom Norge og Russland er kjøligere enn på lenge, og dialog med russiske toppolitkere sårt tiltrengt også på en rekke andre områder.

Nroske myndigheter sliter med å få informasjon om atomavfallet i Andrejevabukta.

Andrejevabukta atomavfallslager. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk

I snart 10 år har atomlageret i Andrejevabukta vært et viktig tema for norske miljøvernmyndigheter og Statens Strålevern. 120 millioner kroner har Norge sprøytet inn i diverse tiltak for å utbedre det falleferdige lageret.

Totalt har Norge punget ut med nesten halvannen milliarder kroner til atomopprydding på Kola de siste 10 åra. Kritikerne mener dette holder. Pengebruken i Atomhandlingsplanen har tidligere vært gjenstand for flengende kritikkk. Både av uavhengige forskere og av Riksrevisjonen.
En kjent forsker, samt nestlederen for Forsvarskomiteen i Stortinget gikk for et par måneder siden ut på TV2 og uttrykte forbauselse over at såpass store midler – 150-250 mill kr. årlig – fortsatt ble sprøytet inn i prosjekter Russland har mer enn god nok råd til å håndtere selv. For hvorfor skal et land som nå er gjeldsfritt, i sterk økonomisk vekst og i ferd med å bruke flere hundre milliarder kroner på en voldsom opprustning av forsvaret sitt, være avhengig av norske skattebetalerkroner for å rydde opp i søppelet etter den kalde krigen?

Bellonas alarmutspill i går må sees i lys av denne kritikken, og en mulig frykt for at de solide midlene organisasjonen selv har høstet over Atomhandlingsplanen skulle tørke ut.

For i virkeligheten trenger Russland alledeles ikke disse pengene, ei heller vår ekspertise, etter å ha vært verdensledende på atomteknologi i snart 50 år. Dette vet norske myndigheter godt. Hva er så grunnen til at vi bryr oss, og fortsatt punger ut med et smil?

Jo, for disse pengene kjøper Norge seg innsyn i ellers lukkede områder og anlegg og kanskje viktigst:Tilgang til å snakke direkte med russiske ansvarlige myndighetspersoner på jevnlig basis. Dette bekrefter sentrale norske aktører som i mange år har deltatt aktivt i atomoppryddingen.

Ved å starte nettopp ulike «samarbeidsprosjekter» med russerne på en rekke ulike områder er det dermed grunn til å tro at våre myndigheter helt siden Sovjetunionens oppløsning løpende har kunnet sikre seg verdifull, førstehånds informasjon om hvor stor den faktiske atomfaren på Kola er. Og også om andre ting.

At satsningen i forhold til russerne og i statsbudsjettet kalles miljøopprydding og ikke spionasje er forståelig.

Kanskje har Norge i så måte investert sine penger klokelig.
Spørsmålet er bare: Når vil russerne si at nok er nok, og pånytt stenge portene for velmenende nordmenn som kommer på besøk, lastet med amerikanske dollar, geigertellere og fotoapparater? Svaret er: De har allerede begynt.
I februar i år ble spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet Ingjerd Kroken nektet adgang til Russland og erklært uønsket for fremtiden. Kroken hadde jobbet nettopp på lukkede russiske militære verft og havner i årevis, for å følge opp prosjekter for å hugge opp gamle russiske atomubåter. Det er senere kommet frem at russerne mener Kroken har forsøkt blant annet å samle informasjon om Nordflåtens kapasiteter under sine Russlandsturer.

Hele affæren er en klar melding til Norge om at porten snart vil bli lukket, og at Russland ikke lenger trenger norske observatører når de nå starter sitt storstilte militære opprustningsprosjekt i Murmanskfjordens hemmelige bukter og viker.