Category Archives: Kaukasus

– Leker med ilden

Retorikken trappes nok en gang opp over Kaukasuskrisen. Russland refser nå EUs fredsobservatører i Georgia for ikke å gjøre jobben sin.

– EU leker med ilden, tordner den russiske utenriksminister Sergej Lavrov og kommer samtidig med skarpe beskyldninger om at observatørkorpset med vilje ser en annen vei, mens Georgia angivelig sender spesialstyrker inn i utrbyterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia.

-Georgia har ikke oppfylt forpliktelsene om å trekke militærstyrkene tilbake til sine baser, raser Lavrov.

Men se hvem som snakker! Fortsatt har Russland store styrker stående i flere byer som før krigen var under georgisk kontroll, først og fremst i Akhalgori-området på grensen mellom Sør-Ossetia og Georgia. EUs observatører har dessuten, i likhet med oss journalister, blitt nektet å utføre sitt arbeid inne i utbryterrepublikkene. All den tid Russland nå i over to måneder har somlet, løyet og i store trekk ignorert verdenssamfunnets vedvarende krav om å etterleve forpliktelsene i den såkalte Sarkozy-planen, burde den russiske utenriksministeren hatt vett til la være å kritisere andre for løftebrudd.

Se min videoblogg fra Ossetia her:

1304

Men det er ikke bare retorikken som tar seg opp. Også den totale sikkerhetssituasjon i Kaukasus har denne uken forverret seg kraftig. En rekke hendelser ser ut til å henge sammen.

Onsdag ble Abkhazias etterretningssjef funnet død på grensen til Georgia med et kulehull i skallen, og Russland mistenker georgiske kommandosoldater for udåden. Samtidig hevdet Georgia at Russland har forsterket sine stillinger i Akhalgori-området med minst 40 stridsvogner, helikoptre og «flere hundre» soldater.

-Antallet russiske soldater i Sør-Ossetia er med dette øket til over 7000 mann, noe som bekymrer oss veldig, uttalte en georgisk etterretningstopp på en pressekonferanse torsdag.

Det brygger på nytt opp til noe i Kaukasus. Og som alltid lukter det brygget vondt. Det er ingen tvil om at begge parter må besinne seg i denne betente situasjonen. Men jeg mener hovedansvaret fortsatt ligger hos Russland, som i strid med alle folkerettslige prinsipper fortsetter sin okkupasjon av nabolandet.

Hva mener du?

Hva skjuler Russland i Kaukasus?

Russland sørget for at Abkahzia og Sør-Ossetia fikk sin selvstendighet. Men nå begynner hverdagen for de nye miniputtstatene. Og kanskje vil de oppdage at den russiske bjørn slett ikke er noen velgjører. Men et kynisk rovdyr, som i virkeligheten har fanget dem i sin hule.

Fra de kaukasiske slettene ved foten av det mektige Kazbegfjellet slynger en smal og hullete vei seg opp fjellsidene, sørover mot det nyfødte landet Sør-Ossetia.

TV2 er på vei til hovedstaden Tskhinvali etter å ha blitt høytidelig invitert av regjeringen i landet. Etter to timer med hjertet i halsen og øynene innbitt festet på veien og ikke de svimlende stupene på den andre siden av det ikke-eksisterende autovernet, ankommer vi grensestasjonen på russisk side.

En delegasjon på tre utsendte medarbeidere fra Sør-Ossetias pressedirektorat venter smilende på oss, men de blir raskt lange i maska.

De russiske grensevaktene har nemlig fått instrukser om ikke å slippe utlendinger inn i republikken. Ikke all verdens argumenter, brev, invitasjoner og tillatelser som vi de siste ukene møysommelig har sanket hos Utenriksdepartement og Forsvarsdepartement i Moskva har noen synlig virkning på steinansiktene i bua.

-No exit: Russiske grensevakter på jobb i Kaukasus

– Vi er militære. Vi forholder oss kun til ordrer, bjeffer vakthavende offiser med et nesten kokett skuldertrekk under den grundig polstrede uniformsjakka.

-Vi skulle så gjerne vist dere hvordan vi lever her, sier lederen for mottakelseskomitéen, Timur. -Få eller ingen utenlandske journalister har vært her etter krigen.

Slukøret setter den Sør-Ossetiske delegasjon seg i bilen og vender nesen hjemover. Vi gjør oss motvillig klar til den farefulle ferden ned fjellsiden, som nå må foregå i mørke.

Hva er det Russlands regjering har å skjule i Sør-Ossetia? undrer jeg.

Er det fattigdommen, krigsødeleggelsene, militære hemmeligheter, eller er det det enkle, visuelle faktum at miniputtlandet som før var en del av Georgia sannsynligvis ikke har livets rett? Republikken har ingen industri, ingen egen kraftproduksjon og er fullstendig avhengig av forsyninger fra Russland. Bare 50 000 innbyggere på et areal mindre enn Østfold fylke, som lever av jordbruk og de få goder storebror Russland finner det for godt å slenge til dem.

I mangel av naturlige forsvarsbarrierer som elver og fjell, har russiske ledere alltid vært manisk opptatt av dette med buffersoner; Å skape avstand, eller strategisk dybde mellom seg selv og mulige fiender.

Strategien er blitt brukt med hell i begge verdenskriger og fremfor alt i 1812, da Napoleons mektige hær marsjerte mot Moskva – bare for å oppdage at avstandene, veimangelen og den umenneskelige russiske vinteren var fiender nok i seg selv.

Den bitre sannhet er trolig at for Russland har Ossetia og Abkhazia kun én funksjon: Å være trekkspill: En vennligsinnet, strategisk buffersone, mellom Moder Russland og det sannsynlige fremtidige NATO-medlemmet Georgia.

Russland er med andre ord minimalt opptatt av å innlemme Sør-Ossetia og Abkhazia i verdenssamfunnet. Ved å holde utenlandske impulser på et minimum, unngår man dessuten brysomme demokratibevegelser og krav om pressefrihet. Lojalitet er lett å kjøpe, når selgeren intet har.

Vi setter oss på flyet hjem med skuffelse over et reportasjeopplegg som gikk fløyten, men fremfor alt med mye sympati for det ossetiske folk. Kanskje burde de valgt sine allierte med større omhu.

Se min videoblogg fra Ossetia i programmet Korrespondenten på TV2 Nyhetskanalen neste helg.

Bleier, bomber eller bløff?

Russlands president beskylder USA for å drive våpenleveranser til Georgia. Sannsynligvis har han helt rett.

I heisen på hotell Marriott i Tbilisi for et par uker siden treffer jeg på en gjeng amerikanske militære flyvere. Jeg hilser, presenterer meg som norsk journalist og spør om det kanskje er slik at de er ankommet landet med humanitær hjelp? Tydeligvis helt overrumplet over spørsmålet, og ute av stand til å servere en løgn på stående fot senker en merkelig stillhet seg inne i den trange heisvognen, mens de tre amerikanske underoffiserene febrilsk gransker gulv, vegger, tak og ser hjelpeløst mot den unge løytnanten som er sjefen – som etter noen pinlige sekunder harker ut: «Yeah, something like that». De forlegne flyverne styrter deretter ut i av heisen og forsvinner så fort de kan.

Hele seansen gav meg god grunn til å anta at det er langt mer sensitive ting en bleier og ulltepper amerikanerne har transportert inn i Georgia den siste måneden.

Image:USS Mount Whitney;10012001.jpg

USS Mount Whitney, kommandoskipet til USAs 6. Flåte.

Denne helgen startet det amerikanske forsynings- og kommandoskipet Mount Whitney lossing av «nødhjelp» i den okkuperte georgiske havnebyen Poti.Fra land fulgte de russiske okkupasjonsstyrkene arbeidet med argusøyne. Og en time senere kom president Dmitrij Medvedjev med sitt hittil krasseste utfall motUSA, som han beskyldte for å drive våpenleveranser til det georgiske «regimet» under dekke av humanitær hjelp.

Med dusinvis av tv-kameraer og journalister fra hele verden til stede, inneholdt nok gårsdagens amerikanske leveranse nøyaktig hva de sa det var; Tannpasta, tepper, toalettpapir og bleier. Men den amerikanske brigaderen i spissen for forsyningsinnsatsen gjorde et stort poeng av at hovedhensikten med anløpet var å markerere amerikansk støtte. Og at parallelt med skipsanløpet pågikk fortløpende flyleveranser av annet materiell til flyplasser rundt omkring i Georgia.

Jeg tror det er overveiende sannsynlig at USA har drevet omfattende leveranser av våpen til Georgia i kjølvannet av den russiske invasjonen 8. august. Skipene i Svartehavet er bare den synlige delen av den amerikanske hjelpen. I tillegg benyttes sannsynligvis både lastebiler, tog og fly til leveranser av langt mer sensitive greier. Hva kan så dette være?

Sannsynligvis håndholdte luftvern-systemer, lette panservernvåpen og avanserte anti-stridsvognsminer. Det var først og fremst Russlands raske herredømme over luften kombinert med overveldende antall stridsvogner som så hurtig tok luften ut av Georgias forsvar da angrepet kom. Dersom Russland skulle starte nye militæraksjoner i Georgia vil nok ikke de russiske styrkene gi seg så raskt som sist, men marsjere mot Tbilisi. USA vil nok heller ikke denne gang aktivt og direkte gå inn på Georgias side, men benytter heller lærdommene fra krigen i Afghanistan på 80-tallet, da noen få hundre mujahedinkrigere klarte å tvinge Sovjethæren på retrett – ved hjelp av vestlige militærrådgivere,amerikanske Stinger-raketter og avanserte panservernvåpen.

Georgia er i sentrum for den «Nye kalde krigen» mellom øst og vest, og USA har ikke gjort seg stort bry med å skjule sine våpenleveranser. Budskapet til Kreml at de nå på en helt annen måte er rede til å stanse ny russisk aggresjon i regionen.

MOSKVAS SPILL I KAUKASUS

Dmitrij Medvedjev og Vladimir Putin har gamblet høyt men foreløpig tapt mest i det geopolitiske spillet om Kaukasus. Men fortatt er ikke spillet over. Vil Moskva kaste kortene eller gamble videre?

Foruten Russland har bare ett annet land så langt anerkjent de georgiske republikkenes uavhengighet: Nicaragua. Moskva hadde nok håpet at mange flere av landets allierte skulle stille opp. Men foreløpig har det vært ganske så stille. Både i Minsk, Havana, Damaskus og Caracas. Både Kina og de andre landene i Shanghai samarbeidsorganisasjon – gruppen Moskva har brukt så store krefter på å bygge opp som en motvekt mot amerikansk innflytelse i Sentralasia, har til og med uttrykt skepsis til Russlands handlinger i Kaukasus.

Og kritikken mot Russlands fortsatte okkupasjon av store landområder inne i Georgia tiltar i styrke. Georgia har saksøkt Russland for påstått etnisk rensing og mandag starter rettssaken i den Internasjonale domstolen i Haag. At EUs krisemøte denne uken resulterte kun i en fordømmende uttalelse og stans i forhandlingene om en samarbeidsavtale kan Vladimir Putin takke sin gode venn Silvio Berlusconi for. Så lettet var Medvedjev over at Europa ikke innførte sanksjoner at han uttrykte ren glede over fordømmelsen fra Brussel.

Fra sin gode og samarbeidsvillige nabo i nord, Norge har Russland kun fått minimale merknader, men tvert imot et klapp på ryggen eller to. Norge er nå et av svært få vestlige land som ennå ikke har gjennomført et politisk besøk til Tbilisi for å uttrykke støtte, etter at landet ble invadert. I et intervju med TV2 sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at okkupasjonen av Georgia og annekteringen av to georgiske regioner ikke vil få noen bilaterale konsekvenser for forholdet mellom Norge og Russland. Oppsiktsvekkende nok antyder også Støre i det samme intervjuet at Georgias NATO-søknad kan ha blitt svekket som følge av hendelsene i forrige måned. Dette har nok allerede resultert i en del hevede øyenbryn i London og Washington.

Norge markerer seg med dette nok en gang som et av de NATO-land mest tilbøyelig til å danse etter Moskvas pipe. Jens og Silvio i samme klubb!

I mange østlige land land som for eksempel Finland, som riktignok ikke er NATO-medlem ennå, har krigen i Georgia ført til mye rabalder og krav om øyeblikkelig styrking av forsvarsevnen. I følge Finlands ambassadør til Norge vil det finske parlamentet sannsynligvis nekte å skrive under den norsk-utarbeidete konvensjonen mot klasebomber som en direkte følge av invasjonen.

Det våpenkappløp Kreml selv så innstendig har advart imot, og som landet er dømt til å tape, er dermed så smått i emning. Med synkende oljepriser og utenlandsk kapitalflukt vil nok hverdagen snart innhente de russiske lederne, som foreløpig er tøffe i trynet og bare sier «bring it on» hver gang sanksjoner, handelsboykott eller andre straffereaksjoner nevnes.

Konfrontert med det endelige regnskapet, og erkjennelsen av at den politiske gevinsten etter felttoget i Kaukasus har vært null, kanskje endog negativ, står macho-duoen Medvedjev/Putin overfor den tapende spillerens klassisk vanskelige valg: Kaste kortene og gå hjem eller gamble én gang til i håp om å vinne hele tapet tilbake.

VINN ELLER FORSVINN: Vil Kremls spillegalskap ebbe ut eller tilta?

For fortsatt har Kreml uoppgjorte saker i Kaukasus. De vil ha Georgias president Mikheil Sakaasjvili vekk, og gjerne erstattet med en mer Moskvavennlig figur. Om dette ikke skulle skje av seg selv, eller med den georgiske politiske opposisjonens hjelp, har Moskva en joker i ermet. Den russiske riksadvokaten driver nå og prøver å utstede en tiltale for krigsforbrytelser og massemord mot Sakaasjvili under den russiske straffeloven. Russland har som kjent ikke anerkjent den internasjonale Krigsforbryterdomstolen. Det betyr at de i verste fall vil måtte raide presidentpalasset i Tbilisi og hente ham selv. Eller rydde ham av veien med enda mer voldelige metoder. Det vil i så fall være en hårreisende dristig utfordring av USA, som nå intensiverer sin støtte til Georgia. Men gevinsten kan også være høy: Slipper de unna med enda en gang å eksponere verdens eneste supermakt som maktesløs i Russlands bakgård, vil de russiske ledernes anseelse blant verdens USA-fiendtlige småstater og blant de russiske velgerne nå uante høyder.

Men USA er nok betydelig mer på vakt nå enn under invasjonen av Georgia i forrige måned. Vi kan bare håpe at fornuften vil rå denne gang og at Kreml ikke starter en ny runde med russisk rulett som denne gang, i verste fall, kan ende med full militær konfrontasjon – med USA.

Hva mener du? Vil Russland kaste kortene eller gamble videre?

Krisen i Kaukasus: Ukraina neste?

Krisen mellom Russland og Vesten har det siste døgnet gått fra vondt til verre. Begge sider har brukt dagen på nye retoriske kanonader ingen har hørt maken til siden begynnelsen av 80-tallet. For første gang uttrykker flere vestlige politikere frykt for at Ukraina kan bli neste offer for Kremls vrede.

– En kald krig er ikke lenger det jeg frykter mest, men en varm! Denne alarmerende sterke uttalelsen fra Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner setter de siste dagers hendelser i Kaukasus i et perspektiv som bare for noen uker siden var utenkelig. Ellers forsiktiger europeiske toppolitikere uttrykker nå reell bekymring for at Ukraina står for tur. President Viktor Jusjtsjenko har i dag beordret en øyeblikkelig styrking av landets forsvarsevne. Storbritannias utenriksminister David Milliband som i dag besøkte Kiev tar til orde for økt samhold innen NATO og et «hardheaded engagement» som svar på Russlands aggressive tendenser.

Den ukrainske autonome republikken Krim, med sine 2 millioner russiske innbyggere kan bli neste hot-spot, hvis ikke NATO og EU nå makter å mobilisere militære og politiske mottiltak. Russlands Svartehavsflåte har tilhold her, gjennom en 20-års leasingavtale med Ukraina og området har vært gjenstand for konflikt og uenighet i en 15-års periode. Under krigen i Georgia har Ukrainas regjering hisset på seg russerne ved å kreve at Svartehavsflåten rapporterer om sine bevegelser i krigsområdet, og i dag antydet den ukrainske presidenten at Russland heretter må betale en betydelig høyere leiepris for å beholde sine baser i området.

Igjen er det motstanden mot at tidligere Sovjet-republikker blir medlem i NATO som er bakgrunnen for Russlands handlinger. Men ikke bare det. Som forfatteren Edward Lucas allerede for ett år siden skrev i sin bok «The New Cold War», vil Russland også rette sin oppmerksomhet mot andre svake punkter langs NATOs øst-grense dersom forholdet til Vesten skulle forverre seg betydelig – slik som nå. Det vil i første omgang bety fornyet press på Georgia, som i følge regjeringen i Tbilisi i dag opplevde et nytt massivt cyber-angrep mot statlige web-sites. Men det vil også bety de nærmest forsvarsløse baltiske land. Og -mest alarmerende for oss – Barentshavet.

Det er en kjent sak for russerne at NATOs evne til øyeblikkelig militærinnsats nærmest er ubetydelig på grunn av krigene i Afghanistan og Irak. Dette er med andre ord øyeblikket Kreml har ventet på. Megetsigende kunngjorde i dag president Vladimir Putin at man allerede hadde «truffet forebyggende tiltak» mot NATOs styrke på ca 10 marineskip som er ankommet Svartehavet, men at man «håper å unngå konfrontasjon».

Som uttalelsene over tyder på: Dette er farlige, uforutsigbare tider, og Vesten og Russland er trolig nærmere en militær konfrontasjon enn på minst 40 år! Helt siden Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 har vi vært trygge i vår naive tro på at Den kalde krigen ikke ville komme tilbake, og at Russland var vår venn og alliansepartner. Det er bare å håper at våre politikere og militære beslutningstagere får øyene opp for hva som er i ferd med å skje, og hva som kan ligge foran…

FARLIG KULDE I SØR

Krigen i Georgia er over, og forutsigbart nok har andre hendelser tatt dens plass i nyhetsbildet. Men i skyggen av Demokratenes landsmøte i Denver og hjemlige drapssaker fortsetter forholdet mellom øst og vest å forverre seg i alarmerende hastighet. Georgia er blitt Den nye kjølige krigens arena. Får Moskva sin vilje, vil den kjølne ytterligere og også innta nye arenaer.

Det mest skremmende er at situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll og at Kremls grå eminenser med og uten uniform muligens ikke vil være i stand til å skjønne sin begrensning i tide, fritatt for enhver konstitusjonell kontroll eller offentlig kritikk som de er i liksom-demokratiet Russland.

I dag ble siste rest av militærsamarbeid med NATO destruert med et pennestrøk, da russerne trakk seg fra Partnership for Peace-programmet som i snart femten år har vært en av de omhyggelig konstruerte byggesteinene i Europas nye og inkluderende sikkerhetspolitikk. Programmets målsetning var fra starten av å sørge for at offiserer og soldater fra øst og vest skulle kunne gjennomføre militærøvelser sammen, lære av hverandre og knytte personlige bånd med kolleger fra land som de tidligere hadde blitt opplært til å frykte og hate. På den måten skulle tillit skapes på tvers av det gamle jernteppet.

Samtidig kunngjorde den russiske regjering overraskende at de også trekker sin medlemssøknad i WTO – Verdens handelsorgansisasjon – etter over 10 år med forhandlinger for å komme inn. Så kom de Vesten i forkjøpet enda en gang.

Det er trass, stolthet og frykt for å miste ansikt som styrer beslutningene til lederne i Kreml i disse dager, og ikke rasjonelle vurderinger og hensynet til befolkningens beste. Og nå begynner russerne å merke konsekvensene:

De siste ukene har Moskvabørsens falt som en stein. Utenlandske investorer flykter og prisstigningen som allerede var på over 12 prosent før krigen har skutt skutt ytteligere i været. Imens pøses landets oljemilliarder inn i det militære eventyr i Kaukasus, og også sannsynligvis i fullt monn inn i de hemmelige tjenestenes spion- og sabotasjebudsjetter.

En av årsakene til at Russland tok sjansen på å invadere Georgia var utvilsomt vissheten om at verken USA eller NATO hadde tilgjengelige tropper å sende. Men én ting Moskva hadde glemt var NATOs marinekapasitet.

Den amerikanske destroyeren USS McFaul ankom Georgia søndag, fullastet med nødhjelp.

NATO viser muskler i Svartehavet. Her, den amerikanske destroyeren «USS McFaul» utenfor Georgia.

Mens den russiske blokaden av den Georgiske havnebyen Poti fortsetter, har nå minst 10 overflatefartøy fra NATO ankommet Svartehavet.

Den russiske generalstaben er både overrasket og skremt over «flåtebesøket». Og kanskje med rette. NATO «eier» nemlig Svartehavet med Tyrkias kontroll av Bosporosstredet, og med de lojale NATO-landene Bulgaria og Romania ved dets bredder. De neste dagene vil gi oss svar på om NATOs styrkedemonstrasjon under «Russlands myke buk» vil gi politiske resultater i form av en fullstendig russiske tilbaketrekning fra Georgia og en mildere tone fra Kreml.

Hva mener du? Er det konfrontasjon eller tøvær i vente mellom Øst og Vest?

Kaukasus: Hvem fortjener vår sympati?

Hvem forsøkte å få frem tyskernes perspektiv, da de invaderte Norge i 1940? Fortjente Saddam Hussein å få sine gode argumenter for å angripe Kuwait i 1990 på trykk? Av og til må det være lov for oss journalister å fortelle våre seere hva som er rett og hva som er galt, sant og usant.

Fortsatt har ingen nøytral instans klart å slå fast hvem det var som startet krigen om Sør-Ossetia. Men størstedelen av verdenspressen og mange av de såkalte «ekspertene» slukte forbausende nok Russlands versjon av begivenhetene med krok og agn i løpet av krigens første timer: «Det var brutale lille Georgia som angrep oss».

En svart røyksøyle står mot himmelen like ved den krigsherjede georgiske byen Gori etter at en tog med olje på tok eksploderte søndag. Georgiske myndigheter hevder toget, som var på vei fra Aserbajdsjan til en havneby ved Svartehavet, kjørte på en russisk lanmine.

Et georgisk tog brenner etter å ha kjørt på en russisk mine sist søndag

Krigens tåke har for lengst lagt seg over slagmarken i det nordlige Georgia. Nå raser propagandakrigen, og Kulturnytt på NRK kunne i forrige uke melde at dekningen av krigen har vært for ensidig. I favør av Georgia. Det skulle sannelig bare mangle. Alle som har observert utviklingen i Kaukasus over lengre tidsrom enn de to siste dagers VG vil måtte ha fått med seg at Russland de siste tre -fire år har drevet en intensiv og ubeskjeden trakassering av Georgia, uten at verdenssamfunnet har våget å si noen ting.(Se blant annet mine blogger fra tidligere i år).

Det er mye som ikke stemmer når man begynner å se nærmere på opptakten til krigen i Georgia: Hvorfor ble over 1000 Sør-ossetiske kvinner og barn evakuert nordover til Russland bare få dager før kampene brøt løs? Hvorfor startet kampene samme uke som Russland og Georgia for første gangpå 10 år skulle sette seg til forhandlingsbordet for å diskutere den fastlåste situasjonen i Sør-Ossetia? Hvordan kunne det ha seg at den ellers så ineffektive russiske hæren var i en så høy beredskap at de maktet å forflytte minst 10.000 vernepliktige soldater og flere hundre pansrede kjøretøy til Tskhinvali kun få timer etter at Georgias såkalte angrep begynte?

Dette er bare noen av spørsmålene som fortsatt står ubesvart etter det blodige oppgjøret i Georgia. Men ett spørsmål er viktigere enn alle de andre:

Hvorfor i all verden skulle lille Georgia, med et folketall som Norge gå til en militæraksjon som var garantert å påkalle et voldelig svar fra den mektige russiske militærmakt?

Myndighetene i Georgia har fra første stund hevdet at deres beslutning om militær intervensjon i Sør-Ossetia kom etter at et omfattende bombardement med grovkalibret artilleri startet fra russisk side. Den georgiske etterretningen oppdaget samtidig en enorm russisk panserkolonne på vei sørover, inn i Sør-Ossetia gjennom den strategisk viktige Roki-tunnelen. Fra et rent militærtaktisk synspunkt var Georgias handlinger fornuftige i den forstand at de på dette tidspunkt fortsatt kunne ha en sjans til å stanse kolonnen: Konfrontert med en gedigen russisk invasjonshær ville landets eneste mulighet til forsvar være å rykke inn i utbryterrepublikken og forsøke å sperre tunnelen, som er russernes eneste adkomstvei fra det Nord-kaukasiske militærdistrikt til Georgia.

Dettte rakk altså aldri de georgiske styrkene. Georgias versjon av begivenhetene kan forklare målet med militæroperasjonen, som ellers ville vært jevngod med et nasjonalt selvmord. Utallige ganger har russerne kunngjort at georgiske forsøk på å gjenvinne de russiskvennlige enklavene Abkhazia og Sør-Ossetia ville bli møtt med rå militærmakt.

Helt siden den vestvennlige Mikheil Saakasjvili kom til makten i landet i 2003 og kunngjorde at han ønsket å få Georgia inn i NATO har russerne stort sett uavbrutt truet og destabilisert det lille landet. Imens har EU og USA stort sett har stått på sidelinjen hver gang Russland med ord og handling har ydmyket sin lillebror i sør. I april ble landet nektet en inngangsbillett til NATO etter påtrykk fra Russland. Blant dem som stemte imot var Tyskland og Norge. Russerne hadde derfor skjønt at de kunne ture frem omtrent som de ville i Kaukasus uten at noen i Europa eller USA ville blande seg. Dette ble i sin tur et grønt lys for denne ukens militæroperasjon, der russerne etterlot hele den georgiske hær og mye av landets infrastruktur i ruiner. Hadde Europa, USA og NATO på et tidligere tidspunkt uttrykt utvedydig støtte til Georgia, kunne mange lidelser vært unngått for det georgiske folk.

Uansett hvem som startet hva har Sør-Ossetia aldri har vært en del av Russland. Det var dermed Russland som angrep et suverent land, og med overlegen og overdreven ildkraft tok livet av tusenvis av georgiske sivile og militære. Det var Russland som tillot hundrevis av irregulære militssoldater å følge med inn i Georgia, og vendte det blinde øye til mens de plyndret, voldtok og renset store deler av Nord-Georgia for etniske georgiere. Det er Russland som fortsatt okkuperer Georgias sentrale transportruter og for hver dag som går fører det lille landet dypere og dypere ned i økonomisk krise.

Fortjener Russland med disse handlingene en balansert dekning for sitt syn i vestlige medier? Hva mener du?

LOVLØSHETENS LOV

Norske myndigheter lever fortsatt i den illusjon at Russland er en rettsstat. Kanskje er det på tide å sende norske politikere og byråkrater på studietur – til for eksempel Kaukasus.

Denne uken kom den Den norske Helsingforskomitéen med en ny rapport om menneskerettighetssituasjonen i Nord-Kaukasus. Rapporten er dyster lesning for enhver.
Selv blir jeg skuffet og deprimert. I 15 år har jeg reist og jobbet svært mye i Russland(Også Kaukasus) – et land preget av enorm gjestfrihet, intelligente, kunnskapsrike og varme mennesker, og en storslått kulturarv og fargerike tradisjoner.

Men når det gjelder forståelsen av ord som «demokrati» og «menneskeverd» har russerne en lang vei å gå. Ingen steder er dette så synlig som i de Nord-kaukasiske republikker.

Mange i Vesten har lenge trodd at Russland er på vei til å bli noe bedre. Enkelte, inkludert meg selv, har på et eller annet tidspunkt etter at hammeren og sigden ble firet for siste gang i 1991, trodd at demokratiet og rettsstaten var like rundt hjørnet. Men for meg har de siste åtte årene med Putin ved roret erodert denne optimismen til intet.

Optimistene (forretningsmennene og diplomatene) sier fortsatt: «Vi må gi Russland tid». Men for dem som daglig blir utsatt for den urett den nye, petroleumsoppblåste Russiske stat begår mot sine borgere i fellesskapets og storhetens navn – for eksempel i Kaukasus – er tiden for lengst inne til å kunne forvente noe bedre. Det er lett å skjønne at de titusener av mennesker i republikker som Dagestan, Tsjetsjenia og Ingusjetia – som i 13 stormfulle år har opplevd bomberegn, vilkårlige husransakelser, kidnappinger og summariske henrettelser faktisk har gitt opp håpet og vil vekk.
Norge og andre vestlige land bør være sin historie og sin samvittighet bevisst og ta imot disse flyktninger fra øst på samme måte som dissidenter og avhoppere ble mottatt med åpne armer under Den kalde krigen.
Når UDI i dag sender mer enn 75 prosent av alle tsjetsjenske asylsøkere tilbake – med den begrunnelse at de jo kan bli bosatt i «trygge» omgivelser i en annen del av Russland, vitner dette i beste fall om at man i direktorat og departement har sluttet å lese aviser. (Dette kan til en viss grad unnskyldes – all den tid norske medier sjelden setter søkelys på situasjonen i Kaukasus). I verste fall er det snakk om en politisk styrt optimisme. En blind, diplomatisk tro på at Russland er som Norge (eller i alle fall snart), og bør bli behandlet deretter.

Russland er dessverre i dag verken et demokrati eller en rettsstat. Og de områder dette kommer klarest til syne er nettopp det urolige Kaukasus. I motsetning til folk i Moskva eller St. Petersburg er ikke folk i Kaukasus blitt blendet og bedøvet inn i politisk apati av økningen i levestandard. Der må det fortsatt kuler, bombekastere og batonger til for å opprettholde illusjonen. Derfor: Neste gang Stortingskomitéen og UDI skal på studietur, bør ikke reisen gå til turistperlen ved Nevas bredder. Men snarere til Nazran, Groznyj og Makhatsjkala.

Vesten må støtte Georgia

Innbyggerne i Georgia frykter krig etter at Russland har sendt store troppeforsterkninger til den georgiske utbryterrepublikken Abkhazia. Men Vesten sitter foreløpig med hendene i fanget.

abkhazia

Den lille fjellenklaven Abkhazia er formelt en del av Georgia, men det bryr ikke den Moskva-vennlige lokale regjeringen seg særlig om. Tidligere denne uken meldte russiske medier at Georgia drev styrkeoppbygging på grensen av utbryterrepublikken på størrelse med Aust-Augder fylke og at et nytt forsøk på å bringe liksom-landet under Tbilisis kontroll var på trappene. Om dette stemte er foreløpig uvisst.
Sannsynligvis var meldingen bare en del av en nøye planlagt russisk strategi. For noen timer senere rullet russiske panserkjøretøy lastet med nye «fredsbevarende styrker» inn i enklaven for å «beskytte republikens russiske borgere» mot mulig georgisk aggresjon.

Etter flere mislykkede georgiske forsøk på å bringe rebellene inn i folden, har Russland nemlig sørget for å utstyre det uregjerlige muslimske fjellfolket med russiske pass og statsborgerskap. Kreml kunne dermed med berettigelse sende soldater inn for å passe på «sine egne».
Minst 3000 russiske soldater står nå i Abkhazia. I følge georgiske medier skal soldatene det siste døgnet ha rykket helt frem til den georgiske grensen der de nå graver skyttergraver og forbereder seg på krig.

Den siste russiske styrkeoppbyggingen føyer seg inn i en lang rekke provokasjoner mot det Vest-vennlige Georgia den siste tiden, og det er ikke store gnisten som skal til for å antenne en blodig konflikt.
Men foreløpig sitter NATO, EU og USA på gjerdet. Og det passer perfekt inn i Kremls planer.

På NATO-toppmøtet i Bucuresti i forrige måned ble Georgia nektet såkalt MAP-status i forsvarsalliansen. Russernes vedvarende trusler og fordømmelser hadde virket på land som Norge og Tyskland, som var blant dem som gikk imot å gi Georgia den etterlengtede inngangsbilletten. Til tross for at ingen ville innrømme det åpent, var det liten tvil om at det var redselen for å fornærme Moskva, og med det miste lukrative næringslivskontrakter i Øst som var årsaken.

De siste dagers hendelser viser at et Georgia uten forsvarsalliansens beskyttende hånd er et lett bytte for den grådige mini-supermakten Russland. I denne situasjonen skylder Vesten Georgia en mer robust støtte enn halvhjertede bekymringsmeldinger fra Washington og Brussel. For det er nettopp i dette området at russerne nå tester ut hvor langt de kan gå i forholdet til Vesten. Det er her og det er nå at Vesten må vise at Russland ikke kan ture frem som det vil, og at det ikke er opp til Kreml å diktere hvilke land som har rett til NATOs beskyttelse.

Georgisk ping-pong

Russiske jagerfly skal mandag ha sluppet en bombe over Georgia. Russiske talsmenn hevder det var georgiske fly som angrep sitt eget territorium. Hvem skal vi tro på?

Angrep Georgia?: Russisk jagerbombefly av typen SU-24
Krenket georgisk luftrom: Russisk jagerbombefly av typen SU-24

En ny, pikant diplomatisk krise så i går dagens lys i det urolige Kaukasus. Georgia hevder to russiske jagerfly bevisst skal ha forsøkt å bombe en av landets radarstasjoner. Bomben, eller rettere sagt missilet av typen Kh-58 boret seg i stedet ned i bakken i en landsby bare 6 mil nordvest for hovedstaden Tbilisi og unnlot å detonere.

Det er tilsynelatende vanskelig å tro at Russland helt uten forsvarsel og politisk motiv ville gjennomføre et flyangrep på nabolandet Georgia. Enda vanskeligere er det å kjøpe at de i så fall skulle ha gjennomført angrepet midt på lyse ettermiddagen, under risiko for at flyene kunne identifiseres fra bakken. Og hvis de først skulle ha ønsket å tilintetgjøre en radarstasjon i et naboland med et slikt vågalt raid, er det all grunn til å tro at de ville sette seg fore å klare det – ikke miste den radarsøkende raketten i et veikryss flere kilometer fra målet.

Selv nekter russerne selvsagt enhver befatning med saken. Som en del av propagandakrigen i etterkant av «angrepet» har talsmenn for den russiskvennlige regjeringen i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia pisket opp vannet ytterligere ved å hevde at det var georgiske jagerfly som var på vingene for å bombe mål i deres omstridte område. På vei tilbake fra et mislykket raid, skal så disse flyene ha mistet sin bombelast over sin egen landsby.

Om mulig, er sistnevnte beskyldning enda mer usannsynlig enn den første. Georgia har for det første ikke SU-24 i sitt beskjedne luftforsvar. For det andre har de etter eget utsagn ingen russiskproduserte radarødeleggende raketter.

Selv om regjeringen i Tbilisi hevder den har radarutskrifter som beviser at flyene kom inn fra russisk territorium og nå forsøker å samle støtte for sitt syn i NATO og hos sin mektige allierte USA, fins ingen bevis for at flyene faktisk hadde til hensikt å angripe nabolandet. Disse dagene pågår en storstilt russisk militærøvelse nettopp i det nordlige Kaukasus, mot grensen til Georgia, og den mest sannsynlige forklaring på episoden er noen av de vanlige faktorene som så ofte gjør at Russlands væpnede styrker havner i trøbbel: Menneskelig svikt, slurv og tilfeldigheter: En porsjon feilnavigering, en porsjon teknisk svikt som gjør at bomben faller av, ansvarsfrakrivelse hos de militære, og til slutt den velprøvde og loslitte kriseplan som russiske politiske myndigheter og byråkrater alltid tyr til når noe går galt: Tåkelegging og total benektelse.

Og i mangel av en ydmyk og betimelig unnskyldning er resultatet nå blitt en ny diplomatisk isfront mellom Tbilisi og Moskva. De to landene har fra før et meget kjølig forhold, og to store uløste territorielle disputter i konfliktene om Sør-Ossetia og Abkhazia.

Georgia bruker i mellomtiden grensekrenkelsen for alt den er verdt, og manøvrerer nå med kløkt for kanskje å kunne få fremskyndet sitt medlemsskap i NATO. Nettopp et slikt resultat av det som sannsynligvis bare var et uhell, vil ytterligere forverre forholdet. Ikke bare mellom Georgia og Russland, men også mellom Russland og Vesten.