Mannen uten ansikt

Mandag innsettes Vladimir Putin som Russlands president for tredje gang. Hvem Putin egentlig er vet vi fortsatt lite om. Hva vi har i vente de neste seks årene er lett å gjette seg til: En forsatt stø kurs vekk fra demokrati i verdens største land.

«The man without a face: The unlikely rise of Vladimir Putin», heter en ny bok skrevet av den amerikansk-russiske journalisten Masha Gessen. Her får vi repetert noen av Putins tvilsomme meritter gjennom de siste 12 årene. I tillegg lanseres noen nye sammenhenger og ideer. Den røde tråden som gjør at boken er umulig å legge fra seg er nettopp Gessens utrolige beretning om hvordan en middelmådig KGB-agent som aldri visste noe om politikk og som i bunn og grunn bare hadde administrert seg selv og bikkja, over natten endte opp som den ubestridte leder i verdens største land. Den dag i dag er nesten ingenting kjent om Putins fortid, eller hva han egentlig står for. Men Gessen har spurt og gravd og spekulert. Bildet som tegnes er av en hissigpropp uten empati, som ikke gir seg før han får det som han vil. Ja, Gessen mener endog å kunne påvise at han alltid har vært kleptoman – eller egentlig en mer avansert variant av lidelsen som på fagspråket heter pleonexi: En sykelig trang til å ta det som tilhører andre.

Blant de artige anedktodene som illusterer hennes poeng er da Putin angivelig stjal en 124-karats diamantring fra en amerikansk forretningsmann som besøkte St. Petersburg i 2005 . Eller da han samme år rappet en vodkaflaske formet som en Kalasjnikov fra Guggenheim-museet i New York.

Men lidelsen har gitt seg alvorligere utslag, hevder Gessen, som spør retorisk om Putins overtakelse av alle Russlands TV-kanaler i 2001, arrestasjonen og ruineringen av den liberale forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij  og giftdrapet på kritikeren Aleksandr Litvinenko kanskje var symptomer på samme sykdom.

Mandag overtar altså Putin formelt som Russlands statsoverhode igjen, selv om de fleste nok vil si at det er han som har bestemt alt i landet, også under interimperioden med Dmitrij Medvedjev ved roret. Det betyr at han har sittet 12 år ved makten, og nå kan det altså bli 12 nye. Omlag halvparten av det russiske folk er glad for det. Men ville de vært like begeistret dersom russiske medier var fri til å granske Putins fortid og nåtid? Ville han fått nordkoreanske prosenter ved hvert valg dersom domstolene var uavhengige nok til å granske korrupsjonspåstandene Gessen skisserer i sin bok? Ville lutfattige babusjkaer på minstepensjon stemt på mannen om de kjente til luksuspalasset han er i ferd med å bygge til seg selv, for statens penger ved Svartehavet? Busjettert til å koste 100 millioner kroner, men i følge Masha Gessen nå snart ferdigstilt til en kostnad av 7 milliarder kroner! 

I takt med at situasjonen i Russland er blitt stadig mørkere på demokratifronten, handler Norge stadig mer med vår store nabo i øst. Etter 12 år med vedvarende kritikk fra OSSE og andre organisasjoner for manglende demokrati og urettferdige valg, er omkvedet i Norge fortsatt at «Russland er på rett vei.» Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Tvert i mot er landet blitt stadig mer korrupt, påvist blant annet gjennom Transparency International’s korrupsjonsliste. Domstolene styres i stadig større grad av politikk og penger, ikke lover. Tusenvis av russiske forretningsfolk sitter bak lås og slå etter at deres konkurrenter betalte dommere for å tiltale rivalen for oppdiktede forbrytelser. Rasistisk vold og nasjonalisme har økt voldsomt. Journalister trakasseres, trues og drepes om de trår makten for nær.

Nå er mannen uten ansikt tilbake for fullt. Det gjenstår å se om noen vil våge å trosse ham denne gangen.